Effektiv bruk av byggereglene
Brev fra Kommunal- og regionaldepartementet til kommunene 12.06.98

Kommunene
Fylkesmennene

 

Kommunaldepartementets referanse:
98/5063 B

Dato:
12.06.1998

DE NYE REGLENE I PLAN- OG BYGNINGSLOVEN MED FORSKRIFTER -
MULIGHETER FOR EFFEKTIV BRUK AV REGELVERKET

1. HENSIKTEN MED DETTE BREVET

Kommunal- og regionaldepartementet har fått signaler både fra Stortinget og byggebransjen m fl om problemer knyttet til bl a lang saksbehandlingstid for byggesakene i kommunene. Etter departementets oppfatning er flere av de forhold som er trukket frem ikke knyttet til det nye regelverket, men det er på det rene at også de nye reglene innebærer nye utfordringer for kommunene og byggebransjen.

Departementet vil med dette brevet peke på de muligheter for forenkling og effektivisering av byggesaksbehandlingen som ligger innenfor rammen av de nye reglene i plan- og bygningsloven (pbl) med forskrifter, og oppfordre kommunene til å bruke disse så langt som mulig i den enkelte byggesak.

De viktigste muligheter som beskrives i brevet er

 

2. FORENKLINGSTILTAK I SAKSBEHANDLINGEN

2.1 Behandlingen av ufullstendige søknader eller meldinger

Kommunene mottar fortsatt en rekke, til dels svært mangelfulle, søknader og meldinger.

Selv om forvaltningsorganene innenfor sitt saksområde har en alminnelig veiledningsplikt, jf forvaltningsloven (fvl) § 11, betyr ikke det at kommunen skal fylle ut søknad eller melding for tiltakshaver. Kommunen skal, om nødvendig, veilede f eks om hvilke regler som gjelder, og eventuelt viktige punkter vedkommende bør være oppmerksom på for den aktuelle saken. Utgangspunktet for kravene fremgår av forskrift om saksbehandling og kontroll i byggesaker (SAK) § 12. Søknader som er så mangelfulle at kommunene overhodet ikke kan vurdere dem, bør returneres til søkeren. Det bør stort sett være tilstrekkelig å vise til reglene i pbl, supplert med SAK med veiledning, og aktuelle tekniske krav mv, se bl a forskrift om krav til byggverk og produkter til byggverk (TEK). Forøvrig ligger det i saksbehandlingssystemet at det vanligvis bør avholdes forhåndskonferanse, og der bør nødvendig veiledning eventuelt kunne gis. Vi minner også om at omfanget av veiledningen kan tilpasses det enkelte forvaltningsorgans situasjon og kapasitet til å påta seg slik virksomhet, jf fvl § 11 første ledd tredje punktum.

Etter 1.1.98 skal søknader utarbeides av ansvarlig søker, jf pbl § 93 b og aktuelle bestemmelser om kvalifikasjonskrav i forskrift om godkjenning av foretak for ansvarsrett (GOF). En del skriftlig veiledning foreligger, til dels utarbeidet av kommuner selv. Dette kan redusere behovet for forhåndskonferanse noe. Kommunene må kunne forutsette at ansvarlig søker selv tilegner seg de nødvendige generelle kunnskaper om søknadsbehandlingen. Til selvbygger som står som ansvarlig søker for små tiltak bør kommunen strekke seg noe lenger med veiledning. For meldinger står tiltakshaver selv ansvarlig.

 

2.2 Enklere eller redusert dokumentasjon - ikke mer dokumentasjon enn nødvendig

I utgangspunktet skal det vedlegges full dokumentasjon - også når det gjelder ansvar, lokal godkjenning og kontroll - for alle saker som omfattes av kravet til søknadsbehandling. For en del tiltak som søknadsbehandles er det imidlertid enklere krav, jf SAK §§ 14 og 15. Det kan være f.eks ved søknader om mindre, enkle byggverk, bruksendring, montering av enkle installasjoner der leverandøren har utarbeidet gode monteringsanvisninger, nedgraving av mindre kabler eller boring av mindre brønner osv. Det er viktig at ansvarlig søker og kommunene bruker fleksibiliteten i regelverket, og tilpasser kravene til innholdet i og omfanget av dokumentasjonen til de reelle behov saken tilsier.

Utgangspunktet for vurderingen er SAK § 12 første ledd, der det bl a står: «Fullstendig søknad skal inneholde alle de opplysninger som er nødvendige ...». Vurderingen av dokumentasjonsbehovet understrekes videre i første ledd annet punktum i SAK §§ 14 og 15, der det heter "Deler av dokumentasjonen kan utelates dersom kommunen finner at den ikke har relevans i den aktuelle sak". Omfanget av dokumentasjonen bør avklares i forhåndskonferansen. Ett eksempel er der det ikke foregår prosjektering, men bare montering av f eks en enkel installasjon. Da bør dokumentasjon av prosjektering kunne reduseres til en henvisning til monteringsanvisningen, og med tilsvarende reduksjon av kravene til ansvarlig prosjekterende, kontroll mv.

 

2.3 Unntak fra søknad og melding

2.3.1 Unntak for mindre tiltak - bruk av SAK § 7

Saksbehandlingsforskriften § 7 første ledd fastslår rammene for unntak fra plan- og bygningsloven kap XVI om saksbehandling, ansvar og kontroll for mindre tiltak som:

1. ikke utgjør fare

2. ikke fører til urimelig ulempe for omgivelsene

3. ikke medfører urimelig ulempe for allmenne interesse og

4. øvrige regler i plan- og bygningslovgivningen er ivaretatt, bl a forholdet til bindende planvedtak.

I annet ledd er oppregnet en rekke tiltak som omfattes av unntaket. Da slik oppregning aldri er helt dekkende, har SAK § 7 annet ledd nr 13 en bestemmelse om "Andre mindre tiltak som kommunen ikke finner det nødvendig å kreve søknad eller melding for". Aktuelle unntak kan f eks være:

For slike mindre tiltak gjelder unntaket både for oppføring/opparbeidelse, rivning og fjerning.

Departementet har fått signaler om at noen kommuner krever full søknadsbehandling der det er rom for tvil (og det ikke kan brukes melding). Fordi søknadsplikt innebærer krav om dokumentasjon, ansvar og kontroll, bør kommunene konkret vurdere å bruke SAK § 7 annet ledd nr 13 for mindre tiltak der behandling anses unødvendig.

Kommunene kan lage sin lokale veileder til denne bestemmelsen, om så bare som en enkel «sjekkliste» for de aktuelle tiltakshavere. Da slike tiltak også kan berøre andre vesentlige interesser, kan det gi behov for saksbehandling og kontroll. Det må derfor vurderes nøye i hvert enkelt tilfelle om hensynet til allmenne interesser blir ivaretatt. Hvis ikke det er tilfelle, er tiltaket søknadspliktig.

 

2.3.2 Unntak for tiltak godkjent etter annen lovgivning mv

For tiltak godkjent etter annen lovgivning mv som er unntatt fra søknadsplikt, jf SAK §§ 5 og 6, vil det bli laget eget rundskriv i løpet av sommeren. Det vil i hovedsak dreie seg om unntak for større tiltak som behandles etter annen lovgivning og/eller reguleringsplan, og forhold som er av betydning for avgrensing mellom forskjellige regelverk. Selv om disse reglene er nye, er det foreløpig ikke meldt om større problemer for kommunene som følge av disse sakene, men enkelte tiltakshavere føler behov for ytterligere veiledning. Spørsmål som er dukket opp, gjelder bl a hvordan kommunens rolle skal ivaretas i forhold til slike tiltak, både når det gjelder varsling, medvirkning, tilsyn og sanksjoner.

 

2.4 Enkle tiltak som skal ha tillatelse innen 4 uker - pbl § 95 b og SAK § 16

Bestemmelsen gjelder tiltak hvor byggesaken er godt dokumentert, hvor tiltaket er «enkelt», hvor øvrige tillatelser og samtykker er innhentet på forhånd og som er godt tilrettelagt for enkel byggesaksbehandling. Bestemmelsen innebærer en reell "premiering" av det godt prosjekterte og dokumenterte byggverk som stemmer med regelverket.

En oppfording til tiltakshaver om å tilrettelegge for slik behandling bør inngå i forhåndskonferansen der det er mulig. Kommunen er bundet av 4-ukers-regelen i plan- og bygningsloven § 95 b.

Det er viktig at kommunen fører tilsyn med at sentrale regler om ansvar, dokumentasjon og kontroll er fulgt. Om enklere dokumentasjon, se pkt 2.2 foran. Hvis saken oppfyller forutsetningene i § 95 b, anses tillatelse for gitt ved oversittelsen av fristen.

Dersom kommunen i ettertid oppdager at forutsetningene for å bruke § 95 b ikke er til stede, bør kommunen underrette tiltakshaver om det straks. At kommunen oversitter fristen for behandling, betyr således ikke at tiltakshaver har fått «dispensasjon» fra eventuelle krav som ikke er oppfylt. Er ikke arbeidet satt i gang, må det understrekes at det ikke foreligger noen rett til å bygge etter § 95 b pga de aktuelle mangler ved forutsetningene. Derfor må det eventuelt søkes på nytt, etter vanlige regler dersom forutsetningene for bruk av § 95 b fortsatt ikke er til stede. Er byggearbeidet satt i gang, skal det stanses inntil eventuelt gyldig tillatelse foreligger.

Dette gjelder også de nødvendige godkjenninger av ansvarlige. I utgangspunktet godkjennes de i § 95 b-saker på de premisser de selv har lagt fram i søknaden. Feil i dette grunnlaget kan medføre tilbaketrekking av ansvarsrett, med eventuell stans av arbeidet til ny ansvarlig er godkjent mv.

 

2.5 Meldingssaker

Meldingssystemet er opprettholdt. Kommunene kjenner dette systemet, og vi tror ikke det vil volde nye problemer. Vi minner om SAK §§ 2 og 21-23, som utdyper lovreglene om meldingssaker.

Departementet opprettholder sin oppfordring til kommunene om å fatte vedtak (akseptere eller avslå) også i meldingssaker. En avgjørelse i meldingssaker må også anses som et enkeltvedtak. Både tiltakshaver og naboer m fl kan ha interesse av et klart utgangspunkt for å vurdere klage mv. Uten et formelt fattet vedtak må fristen eventuelt bedømmes ut fra forvaltningslovens andre regler, jf fvl §§ 29 og 31, eller senest fra ved fysisk igangsetting av tiltaket.

 

3. KOMMUNENES ROLLE VED KONTROLL

3.1 Kommunenes rolle og aktørenes ansvar

Omlegging av kontrollsystemet var et viktig punkt i lovendringen. Omleggingen medførte at kommunene måtte legge om arbeidet fra byggeplasskontroll og eventuell teknisk kontroll av søknaden til å føre tilsyn. Dette stiller nye krav til organisering og kompetanse. Fra en del kommuner gis det uttrykk for at det er behov for at kommunene fremdeles må utføre en stor grad av detaljtilsyn for å være sikker på at kontrollen fungerer. Departementet er enig i at tilsyn (stikkprøver) må gjennomføres, men omfanget bør tilpasses sakenes viktighet. I kommunens tilsynsfunksjon ligger at kommunen har en mer skjønnsmessig adgang til å gå inn i detaljer for å se til at tiltaket og/eller kontrollen er gjennomført etter forutsetningene. Det kan være f eks der det er tvil om løsninger eller kvalifikasjoner, eller tvil om godkjente planer eller kontroll følges opp.

Kontroll og tilsyn må imidlertid sees i sammenheng med ansvarsreglene. Kontroll er et nytt ansvarsområde for tiltakshavers aktører. Dette betyr at kommunen som myndighet ikke lenger skal utføre kontrollen. Kommunen skal, som ledd i sin tilsynsfunksjon og søknadsbehandling, vurdere om kontrollplanen inneholder de vesentligste kravene i teknisk forskrift (TEK), eventuelt også etter lov og kommunale bestemmelser, og at ansvaret for prosjektering, utførelse og kontroll er plassert.

 

3.2 Kontrollplaner - kontroll på et overordnet nivå

Kontrollplanene er kvalitetssikringsdokumenter som skal bidra til å sikre at myndighetskravene overholdes. Planene lages vanligvis av det enkelte ansvarlige kontrollerende foretak for prosjektering og utførelse. Ansvarlig søker skal se til at planene utarbeides, samles inn sammen med søknadene om ansvarsrett og sendes kommunen sammen med resten av søknaden.

Kommunens oppgave er først og fremst å sjekke at kontrollplan foreligger som ledd i søknadsdokumentasjonen, og å sjekke at kontrollplanen inneholder de viktigste elementene i de offentlige kravene. Planene må inneholde oversikt over bl a hva som skal kontrolleres og hvem som skal gjennomføre kontroll, og skal vise kommunen at det er foretatt kontroll, slik at ferdigattest kan utferdiges. De er også et hjelpemiddel til å finne årsak til feil, både teknisk (for oppretting) og for plassering av ansvar.

Ansvaret for kontroll omfatter også ansvaret for bruk av kontrolldokumentasjonen. Det betyr at kommunene ikke kan kreve bruk av særskilte kontrollplaner, verken planer de eventuelt har utarbeidet selv, eller fra bransjeorganisasjoner e l. Foretakene står fritt til å bruke de skjemavariantene de selv vil, eventuelt unnlate å bruke skjemaer, bare innholdet i søknad mv kommer så godt fram at kommunen kan bruke det som saksbehandlings-grunnlag.

Foretakene utformer forskjellige kontrollplaner etter arbeids- og bedriftsorganisering og tiltakstype. Større bedrifter lager standard kontrollplaner som brukes over hele landet. Dette innebærer f eks at det av og til lages meget detaljerte kontrollplaner, og av og til meget enkle. For et mindre tiltak kan det f eks være hensiktsmessig å ha bare ett dokument, mens større tiltak ofte vil ha overordnede planer, med detaljerte sjekklister som vedlegg/underlagsdokumenter, som kommunen ikke skal sjekke annet enn ved eventuelt tilsyn. En del kontrollplaner kan være bygget opp etter hovedkapitlene i Teknisk byggeforskrift (TEK). Dette gjelder kanskje særlig kontrollplaner for prosjektering, mens andre vil være bygget opp etter hovedpunkter i byggeprosessen, særlig i utførelsesfasen.

Det er tiltakshaver/søker som har ansvaret for at det sendes inn forslag til kontrollplan for de forskjellige deler av tiltaket, som skal legges til grunn for kommunens behandling. Kommunen skal vurdere om planene har alvorlige mangler, f eks når det gjelder valg av kontrollform eller av teknisk karakter, men ikke vurdere løsningenes godhet eller i hvilken grad kravene vil bli oppfylt. Det er ansvarlig prosjekterendes og kontrollerendes ansvar.

Kommunen må altså godta ulike varianter av kontrollplaner dersom de inneholder det de skal etter forskrift om saksbehandling (SAK). For kommunene kan det være en fordel at kontrollplanene er nokså enkle, slik at de viser at hovedkravene er med. Fra kommunens side kan kontrollplanen betraktes som en ansvarsoppgave for kontroll av hovedpunkter i tiltaket. Selv om kontrollplanene er detaljerte, skal kommunen bare sjekke at hovedkravene til det aktuelle tiltaket er med.

 

4. ANSVAR OG GODKJENNING

4.1 Forenkling av sentral godkjenning

Den sentrale godkjenningsordningen er stadig i en oppbyggingsfase. De første sakene har vært undergitt en svært grundig saksbehandling, og derfor blitt tidkrevende. Foreløpig er ikke antallet behandlede saker så høyt som ønsket, men produksjonen er økende. Ytterligere tiltak for å korte ned saksbehandlingstiden vurderes.

 

4.2 Forenkling av lokal godkjenning

Fordi det foreløpig er få sentralt godkjente foretak har lokal godkjenning fått noe større betydning enn forventet. Inntil et tilstrekkelig antall foretak har oppnådd sentral godkjenning og den sentrale godkjenningsordningen kan fungere som et effektivt hjelpemiddel ved lokal godkjenning, må kommunene selv foreta en kvalifikasjonsbedømmelse av foretakene. Dette fører til en merbelastning som vi ønsker skal bli så liten som mulig.

Departementet vurderer å fremme eget forskriftsforslag med visse lettelser i dokumentasjonskravene i en overgangstid, for å lette søknadsforberedelsen og den kommunale behandlingen i godkjenningssaker. Innholdsmessig vil kravene gjelde fullt ut, men dokumentasjonen - og dermed saksbehandlingen - kan altså gjøres enklere. Til en viss grad kan kommunen også vurdere dette uten forskriftsendring, jf det som er skrevet om dokumentasjonsbehovet over.

Inntil videre ønsker vi å fokusere på 4 momenter i saksbehandlingen som kommunene bør legge vekt på:

 

4.2.1 Tilpass kvalifikasjonsbedømmelsen til omfanget og viktigheten av det arbeide som skal utføres

En omstendelig prosess med lokal godkjenning kan gi uheldige utslag, særlig ved behandlingen av mindre tiltak i lav tiltaksklasse der konsekvensene av feil er små. Ansvarsplasseringen og kvalifikasjonene er viktige, men når det f eks skal fordeles ansvar på flere forskjellige foretak i forbindelse med bygging av enebolig, bør vurderingen av godkjenningskravene tilpasses omfanget og viktigheten av det arbeidet som skal gjøres. Der det f eks kreves lite prosjektering og tiltaket er av liten vanskelighetsgrad, vil det kunne være kurant f eks å la ansvarlig utførende også få ansvar for prosjekteringen.

Når det gjelder selve kvalifikasjonsbedømmelsen i slike saker, bør det ikke legges mye arbeid i denne når foretakets faglige ledelse har det utdanningsnivå som kreves og nødvendig praksistid, samt kan vise til erfaring fra tilsvarende oppgaver som det søkes ansvarsrett for. Bare i høyere tiltaksklasser bør det gjennomføres en mer omfattende kvalifikasjonsbedømmelse for å bringe på det rene om foretakets erfaring er tilstrekkelig solid til at godkjenning bør gis.

 

4.2.2 Begrens antallet foretak som må ha ansvarsrett i den enkelte sak

Det er viktig for kommunene å forsøke å begrense antallet foretak som søker om ansvarsrett til et minimum. I mange byggesaker bør det være mulig å avgrense antallet foretak slik at det i praksis bare er ett foretak som tildeles ansvarsrett. Dette er mulig gjennom bruk av bestemmelsen i pbl § 98 nr 2 første ledd siste punktum. Bestemmelsen fastslår at kommunen kan pålegge ansvarlig utførende bruk av særlig kvalifiserte utøvere. Det betyr at det kan gis godkjenning for ansvarsrett til foretak som ikke selv er kvalifisert for å utføre oppgaven, såfremt det dokumenteres at det benyttes kvalifiserte utøvere på de felter foretaket selv ikke har nødvendig kompetanse. Kommunene bør passe på at denne forutsetningen blir fulgt.

Ansvarsrett kan således gis til hovedentreprenør for oppgaver som utføres av kvalifiserte sideentreprenører eller underentreprenører. Det er også mulig å gi ansvarsrett til total- eller generalentreprenører på tilsvarende måte. Kommunene bør allerede i forhåndskonferansen drøfte denne muligheten med tiltakshaver og dennes kontraktsparter. Fra kommunens side bør det i denne forbindelse særlig vektlegges at saksbehandlingstiden for tiltakshaver kan bli kortere når antallet foretak som søker ansvarsrett blir begrenset.

Ellers er det verd å nevne at det ikke er behov for ansvarlig samordner annet enn der det er delt ansvar. Dersom det bare er ett foretak som har ansvarsrett, er det følgelig ikke behov for en ansvarlig samordner.

Vi har fått signaler om at valg av kontrollform og -ansvar for arbeid utført av enmannsforetak volder tvil i enkelte tilfelle. Av veiledningen til SAK fremgår at såkalt operatørkontroll er en form for egenkontroll, dvs at den som gjør jobben også kontrollerer. Det er ikke automatisk behov for egen faglig leder for kontrollen eller uavhengig kontroll, heller ikke for enmannsforetak. Tiltakshavers forslag til organisering av arbeidet skal tas som utgangspunkt, kommunene skal vurdere om det er tilstrekkelig for det aktuelle tiltaket, eller om kontrollen må suppleres med uavhengig kontroll.

 

4.2.3 Begrens antallet faglige ledere som vurderes

Ettersom en vesentlig del av arbeidet vil være knyttet til vurderingen av om foretakets faglige ledelse oppfyller kravene i godkjenningsforskriften (GOF) til utdanningsnivå og praksis, er det viktig at foretaket ikke søker godkjenning med et større antall faglige ledere enn nødvendig. Normalt vil et foretak kunne gjennomføre sine oppgaver med en eller to faglige ledere. Er imidlertid oppgaven stor og kompetansen i foretaket spredt på flere faglige ledere, kan det bli nødvendig å vurdere kvalifikasjonene til flere faglige ledere.

 

4.2.4 Begrens saksbehandlingen ved annengangs søknad om ansvarsrett

Ved gjentatte søknader om godkjenning fra samme foretak på likeartede tiltak bør også behandlingen kunne gjøres enkel. Dette kan skje ved at kommunen bruker opplysninger fra tidligere godkjenning eller godkjenning i tilsvarende saker i andre kommuner. Eventuelle kommunale registre vil imidlertid ikke ha noen rettslig status. Ny kvalifikasjonsbedømmelse vil som oftest bare være nødvendig der foretaket søker ansvarsrett for nye oppgaver eller det søker godkjenning med en ny faglig leder.

Den forenklede behandlingen som er omtalt foran innebærer ikke at kommunen kan la være å foreta en klassifisering av tiltaket med påfølgende plassering i tiltaksklasse. Denne oppgaven må sees atskilt fra oppgaven med å foreta en kvalifikasjonsbedømmelse av foretaket.

 

4.3 Selvbygger

Selvbygger kan godkjennes som ansvarlig utførende, og som ansvarlig søker, prosjekterende og kontrollerende for «små tiltak», jf GOF § 17 nr 2. Det gjelder bare enebolig eller fritidsbygning til «eget bruk», og bare i tiltaksklasse 1, eventuelt med garasje, uthus o l. Derfor faller tomannsboliger og bolig med hybelleilighet utenfor selvbygger-bestemmelsen.

Det er selvbyggeren som skal sannsynliggjøre at arbeidet vil bli utført i samsvar med plan- og bygningslovgivningen. Tidligere erfaring kan tillegges vekt og være grunnlag for godkjenning. Men også verdien av kurs må kunne vurderes. Det vesentlige er at selvbyggeren sannsynliggjør at arbeidet vil bli utført i samsvar med plan- og bygningslovgivningen. Kvalifikasjoner som eventuelle medhjelpere har, må derfor også kunne tillegges en viss vekt.

 

5. GEBYRER

Omfanget av saksbehandlingen, den reelle belastningen på kommunen, bør i utgangspunktet vises ved størrelsen på saksbehandlingsgebyrene. Gebyrene skal ligge innenfor selvkost. Dersom det brukes «fullt» gebyr ved vurderingen av de forskjellige faglige ledere innenfor hvert enkelt godkjenningsområde, vil gebyrene kunne bli meget høye. Ved gjentatt vurdering av samme foretak bør man på bakgrunn av tidligere vurdering ha et lavere gebyr, fordi oppgaven må antas å være enklere. Det må unngås at f eks en tømmermester vurderes gang på gang for samme type tiltak til fullt gebyr hver gang. En sjekk mot tidligere godkjenning bør ikke gebyrlegges særskilt. Den foreslåtte forskriftsendring, jfr omtalen over i pkt 4.2, vil også kunne medvirke til at kommunens behandling av lokal godkjenning reduseres, og i enkelte tilfelle bortfaller. Dette bør avspeiles i de kommunale gebyrer.

Det er tiltakshaver, ikke ansvarlig søker, som er ansvarlig for at gebyr blir betalt.

 

6. OPPSUMMERING

Kommunal- og regionaldepartementet ønsker med dette brevet å oppfordre kommunene til effektiv saksbehandling i byggesaker, ved å peke på at regelverket gir rom for enklere praksis i mange tilfeller. Det er likevel viktig å påse at forenklinger skjer innenfor regelverkets rammer, og at ikke prinsippene for saksbehandling eller rettssikkerhet blir brutt.

Spørsmål om praktisering av regelverket kan rettes til fylkesmannen, Statens bygningstekniske etat (BE) eller departementet. Vi oppfordrer også kommunene om å holde kontakt med det nettverket mange kommuner er blitt del av i regi av Forum for bygningskontroll.

Det finnes dessuten en del elektroniske hjelpemidler i saksbehandlingen: BA-torget ligger på Internett. BE har egne internettsider hvor regelverk, veiledning og aktuelle avgjørelser ligger. Adressen er: http://www.be.no. Kommunikasjon og informasjon i byggeprosessen (KIB) vil være på nettet fra 1. juli, og vil gi grei veiledning i byggesaksprosessen. Oslo kommunes kvalitetssystem er også lagt ut, og det legges stadig ut mer informasjon og flere eksempler.

Til opplysning kan vi orientere om at departementet har igangsatt et større prosjekt for evaluering av det nye regelverket. Resultatet vil inngå i grunnlaget for eventuelle justeringer av regelverket. Mindre justeringer av reglene i overgangsperioden vil likevel bli vurdert uavhengig av det.

Kopi av dette brevet er sendt byggenæringens organisasjoner til orientering.

 

Med hilsen

 

Inger Lindgren (e.f.)
ekspedisjonssjef

Inger Vold Zapffe

 

Saksbehandlere: Egil Stabell Rasmussen, Elin Rønningen og Karl M. Johnsen

Denne versjonen er konvertert fra Kommunaldepartementets datafil.

| Hjemmeside | Om oss | Informasjon | Regelverk | Nyttige lenker | Siste nytt |