<<<< Tilbake til innholdsfortegnelsen | Neste kapittel >>>>

Veiledning til forskrift om godkjenning av foretak for ansvarsrett

UTGAVE JANUAR 2002


Kap. V Lokal godkjenning av foretak mv. for ansvarsrett

§ 16 til § 21

 

§ 16 Lokal godkjenning av foretak

Etter plan- og bygningsloven skal utarbeidelse av søknadsdokumentasjon, prosjektering, utførelse og kontroll utføres av foretak som har et direkte ansvar overfor bygningsmyndighetene. Alle ansvarlige foretak innenfor de forskjellige funksjoner av et tiltak skal godkjennes av kommunen (lokal godkjenning). Disse oppgavene kan deles opp slik at flere foretak har ansvar for sin del. Det må da fremkomme entydig av søknadsdokumentasjonen hvem som har ansvar for hva og hvordan «grensesnitt» mellom fagområdene blir ivaretatt.

For å få ansvar i den enkelte sak må foretakene søke kommunen om å få tildelt ansvarsrett. Kommunen skal da vurdere foretakets fagkvalifikasjoner opp mot de faglige kvalifikasjoner tiltaket krever. Hvis foretaket har sentral godkjenning som tilsvarer oppgaven foretaket ønsker å påta seg ansvar for, skal denne normalt legges til grunn uten ytterligere vurdering (jf. pbl. §§ 93 b nr. 2 og 98 nr. 2). Hvis foretaket ikke har sentral godkjenning, må kommunen selv vurdere foretakets kvalifikasjoner etter reglene i GOF. Finner kommunen at foretaket har tilstrekkelig kvalifikasjoner til å gjennomføre tiltaket, skal ansvarsrett gis.

En rekke oppgaver vil være så enkle at det er åpenbart unødvendig å stille krav om byggefaglig utdannelse eller erfaring for å sikre at tiltaket blir utført i samsvar med tillatelsen eller bestemmelser gitt i eller i medhold av plan- og bygningsloven. Ansvaret for at oppgaven blir utført i samsvar med tillatelsen og regelverket vil da ligge hos tiltakshaver.

Det er ikke adgang til å legge vekt på lokale hensyn i vurderingen når kommunen utsteder lokal godkjenning. F.eks. er det ikke adgang til å legge vekt på at lokale foretak eller lokale personer bør gis personlig godkjenning som følge av lokalpolitiske interesser og et ønske om å støtte disse ved bruk av godkjenningsreglene.

Virkningene av at et foretak som har mistet sin sentrale godkjenning og deretter søker om lokal godkjenning er nærmere beskrevet i § 27 i veiledningen.

Forskjellen på sentral og lokal godkjenning

Ved sentral godkjenning vurderer Statens bygningstekniske etat et foretaks kvalifikasjoner på generell basis. Det gis ikke ansvar i den enkelte byggesak.

Ved lokal godkjenning gir kommunen foretakene ansvar (ansvarsrett) i den enkelte byggesak. Har foretaket sentral godkjenning skal denne som nevnt legges til grunn uten ytterligere vurdering når de samsvarer med oppgavene foretaket skal gjøre i tiltaket.

I mange saker foreligger ikke en sentral godkjenning eller foretakets sentrale godkjenning dekker ikke alle oppgaver i tiltaket. Kommunen må i slike tilfelle vurdere foretakets kvalifikasjoner opp mot tiltaket. I denne vurderingen skal reglene i GOF følges. Dersom vilkårene i forskriften er oppfylt skal godkjenning gis. Kommunen har ikke adgang til å vurdere hensiktsmessigheten ut fra et mer eller mindre «fritt» skjønn - og eventuelt nekte lokal godkjenning ut fra en slik vurdering, se § 10 i veiledningen.

Foretak med sentral godkjenning

Sentral godkjenning skal normalt legges til grunn av kommunen uten ytterligere vurdering. Dette fordi foretakets kvalifikasjoner allerede er vurdert av Statens bygningstekniske etat. Da skal ikke kommunen foreta en ny vurdering om foretaket er tilstrekkelig kvalifisert.

Selv om sentral godkjenning i utgangspunktet skal legges til grunn kan det tenkes tilfeller hvor kommunen sitter inne med opplysninger om at foretaket likevel ikke oppfyller forskriftens krav. I slike tilfeller kan kommunen kreve at foretaket dokumenterer særskilt at foretaket oppfyller kravene. Dersom det viser seg at foretaket ikke gjør det, skal kommunen avslå søknad om ansvarsrett og bør varsle Statens bygningstekniske etat om forholdet.

Forhåndsvurdering av kvalifikasjoner

Av forskjellige årsaker vil en del foretak velge å ikke bli sentralt godkjent. Kommunen skal da vurdere foretakets kvalifikasjoner i hver enkelt byggesak foretaket søker om ansvarsrett i. Det er lite hensiktsmessig at foretaket sender inn alle sine papirer på ledelsens utdanning og praksis hver gang. Kommunen har ikke hjemmel til å utstede generelle godkjenninger. Det er det kun Statens bygningstekniske etat som har. Men for å spare tid kan kommunen lage et arkiv hvor de oppbevarer dokumentasjonen på foretakenes kompetanse. Kommunen må likevel vurdere foretaket opp mot den enkelte sak.

Som ledd i en helhetsvurdering av foretakets kvalifikasjoner kan kommunen også legge vekt på prosjektorganiseringen for det enkelte tiltak. Dette i tillegg til vurderingen av utdanning og praksis hos den faglige ledelse, jf. kap. III. Informasjon om prosjektorganiseringen skal imidlertid kun fremlegges når kommunen uttrykkelig ber om det, jf. § 16 nr. 6. Kommunen bør derfor kun forlange informasjon om prosjektorganiseringen der dette vil være hensiktsmessig i kvalifikasjons-vurderingen. Dette kan f.eks. være tilfelle der faglige ledere kompletterer hverandre med hensyn til utdannings- og praksiskravene i kap. III. Det kan også være nyttig for større tiltak der kommunen er usikker på foretakets gjennomføringsevne. Informasjon om prosjektorganiseringen vil her kunne gi utfyllende kriterier for en nærmere vurdering av foretakets kvalifikasjoner og gjennomføringsevne. Hvorvidt prosjektorganiseringen legges til grunn for godkjenning beror på om den virker troverdig som grunnlag for å gjennomføre prosjektet med den nødvendige kvalitet.

Ansvarsområde

Det skal fremkomme av søknaden hva det enkelte foretak påtar seg ansvar for. Dette kan gjøres på følgende måte:

I kontrollplan for prosjektering og utførelse skal det beskrives hvilke prosjekterings- og utførelsesoppgaver et tiltak består av. Videre skal det beskrives hvilke kontrolloppgaver som er aktuelle. Hver oppgave (eller fagområde) skal gjenfinnes på en søknad om ansvarsrett der et foretak bekrefter at de ønsker å påta seg ansvar for oppgaven. Kontrollplanen og de enkelte søknader om ansvarsrett blir sammen en ansvarsoppgave for prosjektet (jf. plan- og bygningslovens §§ 93 b nr. 2 og 98 nr. 2 og SAK §§ 14. nr. 2 og 15 nr. 2).

Antall ansvarlige foretak og underentreprenører

I mange byggesaker bør en avgrense antallet ansvarlige foretak for å hindre en for stor oppsplitting av ansvaret. Underentreprenører (og underrådgivere) behøver ikke å ha en selvstendig ansvarsrett. I de tilfeller der underentreprenøren utfører arbeid som hovedentreprenøren selv ikke har kompetanse til å utføre, kan kommunen gi hovedentreprenøren ansvarsrett mot at han pålegges å benytte foretak som er kvalifisert i samsvar med reglene i GOF (jf. plan- og bygningslovens § 98. nr 2). Det er lagt til grunn i praksis at tilsvarende ordning kan benyttes i forhold til prosjekterende foretak som benytter underrådgiver.

Kommunen kan ikke nekte kvalifiserte underentreprenører og rådgivere å påta seg ansvar. Dette er derimot ikke heldig da ansvaret ofte blir mer uklart jo mer det splittes opp. Kommunen bør derfor oppfordre tiltakshaver å sikre seg slik at ansvaret ikke blir splittet opp på for mange foretak.

Tilbaketrekking av ansvar og skifte av foretak

Det er full adgang for søker selv å trekke tilbake søknad om lokal godkjenning. Dette vil f.eks. være aktuelt dersom et foretak finner ut at det likevel ikke vil påta seg arbeidet eller hvor tiltakshaver av en eller annen grunn plutselig ønsker at et annet foretak skal utføre oppgaven. Det er også full adgang til å skifte foretak underveis i byggeprosessen. Men et foretak er bundet av det ansvaret det har påtatt seg for de arbeider som allerede er utført. For disse arbeidene kan foretaket ikke trekke tilbake ansvarsretten. Kommunen bør ved skifte av ansvarlig foretak påse at det blir laget en beskrivelse med oversikt over utførte oppgaver. Dette vil særlig være av interesse for det foretaket som overtar oppgaven som ansvarlig foretak. Gjøres ikke dette, kan det bli tvist om hvem som har ansvaret for nye feil som avdekkes.

 

§ 17 Personlig godkjenning

1. Personlig godkjenning i særlige tilfeller

Bestemmelsen gir kommunen adgang til å gjøre unntak fra hovedregelen om at godkjenning kun skal gis foretak. Kommunen kan i «særlige tilfeller» gi personlig godkjenning til faglig kvalifisert person. Kravene til dokumentasjon i kapitlene II og III gjelder tilsvarende her.

Dersom personen driver byggevirksomhet som enkeltmannsforetak omfattes han ikke av denne bestemmelsen. I slike tilfeller er det enkeltforetaket som skal godkjennes. Uttrykket «særlige tilfeller» er anvendt for å understreke betydningen av at slik godkjenning er et unntak fra hovedregelen og at godkjenning ikke skal gis annet enn hvor det foreligger gode grunner for det. Det er ikke meningen at kvalifikasjoner som skal kreves, skal legges på et lavere nivå. § 17 nr. 1 skal ikke være en åpning for de som ikke oppfyller kravene til kvalifikasjoner etter reglene i GOF § 17 nr. 1 er kun ment å åpne for at en i spesielle tilfeller kan gi godkjenning til personer. I vurderingen skal det legges vekt på om vedkommende har langvarig og relevant erfaring og eventuell utdanning.

Statens bygningstekniske etat har trukket opp følgende retningslinjer for når bestemmelsen kan brukes:

Hvor det er er nødvendig å innhente spesiell faglige kvalifikasjoner hos personer som ikke er registrert som foretak (enmannsforetak). F.eks. kunnskap som ikke er spesielt knyttet til byggesak og som derfor ikke normalt finnes blant godkjente foretak etter plan- og bygningsloven eller kunnskap som er vanskelig å oppdrive.

Markedsmessige forhold kan gjøre at få eller ingen foretak er ledig for tiden. Dette bør ikke hindre tiltakshaver å realisere prosjektet dersom tilstrekkelig kompetanse kan innhentes ved personlig godkjenning. I slike tilfeller bør en imidlertid kreve samme kvalifikasjoner som for foretak.

Frivillige foreninger (f.eks. idrettsforeninger) ønsker fra tid til annen å bygge klubbhus eller andre lignende tiltak ved «dugnadsarbeid». Her bør foreningen kunne tilknytte seg personer med tilstrekkelig kompetanse til hjelp for utføring av byggearbeidene dersom de har personer som er i stand til å utføre arbeidene på en tilfredsstillende måte.

2. Personlig godkjenning for arbeid på egen eiendom til eget bruk (selvbyggeren)

Det er lov å være selvbygger i Norge. GOF § 17 nr. 2 åpner for personlig godkjenning for den som ønsker å bygge til eget bruk. Vilkårene er for det første at det dreier seg om bolig- eller fritidsbygning (helårsbolig, fritidsbolig og garasje, uthus, påbygg, tilbygg o.l.). Eiendom til annet formål (f.eks. næringseiendom) faller utenfor. Videre må det gjelde byggverk til «selvbyggerens» eget bruk. Dvs. at enebolig (eventuelt med sekundærleilighet) omfattes, mens tomannsbolig faller utenfor. Også rekkehus faller av samme grunn utenfor.

Forutsetningen er at tiltaket ligger innenfor tiltaksklasse 1. Dersom deler av tiltaket ligger innenfor andre tiltaksklasser vil det likevel kunne gis personlig godkjenning for de tiltak som kommer inn under tiltaksklasse 1. De deler av tiltaket som overstiger dette faller utenfor § 17 nr. 2.

Personlig godkjenning etter § 17 nr. 2 kan gis til alle funksjoner: Ansvarlig søker, ansvarlig prosjekterende, ansvarlig utførende, ansvarlig samordner og ansvarlig kontrollerende. Når det gjelder kontrolldelen kan kommunen vurdere uavhengig kontroll.

Den som søker om ansvarsrett etter § 17 nr. 2 må sannsynliggjøre ved dokumentasjon at han har tilstrekkelige kvalifikasjoner. Tidligere erfaringer må tillegges vekt. Har vedkommende tidligere f.eks. bistått ved andres «selvbyggerier» eller vært ansatt i foretak som driver tilsvarende virksomhet vil dette veie tungt ved kommunens godkjenning. Også kurs som vedkommende har gjennomført er relevant i vurderingen.

Forutsetningen er at vedkommende sannsynliggjør at arbeidet vil bli utført i samsvar med plan- og bygningsloven og dens underliggende regelverk. Dette antas å være tilfellet når:

Kravene i kapitlene II (krav til foretakenes system) og III (krav til utdanning og praksis - faglige ledelse) kommer ikke til anvendelse.

 

§ 18 Gebyr for lokal godkjenning

Gebyr for lokal godkjenning følger reglene for gebyrfastsettelse i pbl. § 109. Gebyret skal gå til hel eller delvis dekning av kommunens utgifter ved saksbehandlingen. Pbl. § 109 gir ikke hjemmel til å kreve gebyr som overstiger kommunens gjennomsnittlige utgifter ved byggesaksbehandlingen, dvs selvkost.

Gebyr for lokal godkjenning skal ta hensyn til om det foreligger sentral godkjenning. Dette fordi kommunens arbeid med godkjenningen blir enklere når sentral godkjenning som samsvarer med det aktuelle tiltak foreligger. Statens bygningstekniske etat har da allerede vurdert foretakets fagkvalifikasjoner.

 

§ 19 Foretakets opplysningsplikt. Endringer m.m.

Foretak og andre med lokal godkjenning plikter, inntil byggesaken er avsluttet, å melde fra til kommunen dersom de ikke lenger oppfyller forutsetningene for godkjenningen. Dette vil være mest aktuelt hvis personer innen den faglig ledelse slutter eller blir sykmeldt over så lang tid at de ikke kan øve innflytelse på prosjektet. Melding om dette må sendes kommunen så raskt som mulig.

 

§ 20 Tilbaketrekking av lokal godkjenning

Tilbaketrekking av lokal godkjenning av ansvarsrett er hjemlet i pbl. § 93 b nr. 3 for ansvarlig søker, prosjekterende og kontrollerende og i pbl. § 98 nr. 4 for ansvarlig utførende og samordner.

GOF § 20 gir mer detaljerte regler. Etter § 20 kan ansvarsretten trekkes tilbake dersom den ansvarlige i «vesentlig grad har unnlatt» å gjøre sin oppgave i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold av loven og har unnlatt å følge pålegg fra kommunen om å rette avvik. Loven åpner imidlertid for at ansvarsretten kan trekkes tilbake når som helst (pbl. §§ 93 b og 98 nr. 4). Det antas derfor at lokal godkjenning i enkelte tilfeller må kunne trekkes tilbake selv om kommunen ikke har gitt pålegg om retting.

Det kreves at vedkommende foretak i «vesentlig grad» har brutt sine plikter. Dette innebærer at ikke et hvilket som helst brudd kan begrunne en tilbaketrekning. Hva som skal til, må baseres på en helhetsvurdering hvor flere forhold spiller inn.

Et sentralt moment i vurderingen er overtredelsens art og grovhet. Hvis foretakets kvalitetssystem har store mangler eller hvor overtredelsen innebærer en fare for helse, miljø eller sikkerhet, kan det bli tale om tilbaketrekking. Tilbaketrekkingen må ikke gå lenger enn nødvendig. I noen tilfeller kan f.eks. feilen ha sin årsak i manglende kompetanse på ett ansvarsområde eller i en funksjon, samtidig som det ansvarlige foretak anses kompetent på andre områder det er godkjent for. En eventuell tilbaketrekking kan da begrenses til det godkjenningsområdet hvor ulovligheten er gjort. Et eksempel er der hvor det ansvarlig utførende foretak også er godkjent for egenkontroll, og kontrollen har sviktet. Da kan reaksjonen være begrenset til å kreve uavhengig kontroll.

Tilbaketrekking må videre sees i sammenheng med lovens øvrige sanksjoner, se plan- og bygningslovens § 116 b. Det må foretas en totalvurdering av overtredelsen før en enkelt sanksjon blir anvendt. Sanksjonen må stå i rimelig forhold til den foreliggende ulovlighet. Det skal derfor ved vurderingen legges vekt på hvor alvorlig konsekvensen av unnlatelsen er i forhold til den konsekvens en tilbaketrekking vil få. Dette er ikke annet enn det som følger av forvaltningsrettens ulovfestede regler om myndighetsmisbruk. I avgjørelsen bør en ta hensyn til grad av uaktsomhet eller skyld hos aktøren. Relevante momenter vil også være overtredelsens grovhet, og de skadevirkninger de medfører. Likeledes bør en ta hensyn til hvilke fordeler tiltakshaver eller det aktuelle foretak har oppnådd ved det ulovlige.

Ansvarlig søker

Ansvarlig søker vil kunne fratas ansvarsretten hvis foretaket ved gjentagende anledninger leverer søknader med mangler som medfører at kommunen ikke kan ta saken opp til behandling eller når foretakene ikke vil rette opp de feil og mangler ved søknadsdokumentasjonen som kommunen har påvist. Søknaden må da returneres uten at kommunen har fattet vedtak i saken.

Ansvarlig prosjekterende og ansvarlig utførende

Ansvarlig prosjekterende og ansvarlig utførende vil kunne fratas ansvarsretten ved at foretaket unnlater å rette opp feil eller mangler som er påvist ved kontroll eller når vesentlige feil eller mangler påviselig skyldes manglende kvalifikasjoner eller system. Gjentagende feil eller mangler som ikke i seg selv er «vesentlige» kan medføre tilbaketrekking hvis disse skyldes at foretaket mangler vilje eller evne til å hindre at slike feil og mangler oppstår.

Ansvarlig samordner

Ansvarlig samordner vil kunne fratas ansvarsrett dersom foretaket forsettlig eller uaktsomt:

Ansvarlig kontrollerende

Ansvarlig kontrollerende vil kunne fratas ansvarsrett ved at foretaket forsettlig eller uaktsomt unnlater å kontrollere forhold som det har påtatt seg ansvar for i henhold til ansvarsrett og godkjent kontrollplan eller gitt feil eller mangelfulle opplysninger eller dokumentasjon om foretatt kontroll.

Kommunens reaksjon

Hvis kommunen ved stikkprøver oppdager feil ved prosjektering eller utførelse, kan dette være en indikasjon på svikt i kontrollen. Kommunen bør derfor henvende seg til det kontrollansvarlige foretaket for å be om en redegjørelse på hva som eventuelt har sviktet og hvorfor, samt en beskrivelse av hvilke tiltak som vil bli satt i verk for å hindre gjentagelse. Det kontrollansvarlige foretak skal be ansvarlig prosjekterende /utførende rette opp feilen. Det er viktig å sørge for at kommunikasjonen mellom kommune og prosjekterende/utførende i størst mulig grad går igjennom kontrollansvarlige foretak. Hvis ikke kan en risikere at disse blir satt på «sidelinjen».

Avdekkes «vesentlig svikt» i kontrollen (ingen kontroll, systematisk svikt i kontrollen, gjentagelse av mindre vesentlig svikt når dette er påpekt tidligere o.l.), kan kommunen stanse arbeidene for hele eller deler av tiltaket inntil det påtalte forhold er brakt i orden. Kommunen kan i den forbindelse kreve at et annet foretak skal overta som ansvarlig kontrollerende (jf. plan- og bygningslovens § 97 nr. 2).

Varsel og advarsel om tilbaketrekking

Før vedtak fattes, skal kommunen «påse at saken er så godt opplyst som mulig», se forvaltningsloven § 17. Videre er det også viktig at det berørte foretak får underretning om hva som skjer, slik at det har muligheter for å utøve sine rettigheter og gi uttalelse. Før det fattes vedtak om tilbaketrekking må derfor kommunen gi varsel med frist til å uttale seg. Varsel bør gis så raskt som mulig etter at forholdene er oppdaget. Ved stans i arbeidene kan varsel innarbeides i eller sendes samtidig som pålegg om stans av arbeidene. I varselet skal det gis en frist til uttalelse. Hvor lang frist som skal gis vil bero bl.a. på hvor mye saken haster og vanskelighetsgrad, og kan vanligvis settes til 2 uker.

Etter plan- og bygningslovens § 10-1 skal kommunen føre tilsyn med at loven overholdes i kommunen. I dette ligger det også i utgangspunktet en viss plikt til å anvende bestemmelsene når vilkårene for det er tilstede. Det er viktig at sanksjonsreglene brukes slik at systemet fungerer og en oppnår den tilsiktede virkning. Kommunen bør være varsom med å trekke tilbake godkjenningen dersom det er usikkert hva foretaket faktisk har påtatt seg ansvaret for, eller det ansvarlige foretak sannsynliggjør at feilen skyldes forhold som foretaket ikke er herre over.

Ved mindre overtredelser vil det være tilstrekkelig å gi foretaket en advarsel. Gjentatte advarsler kan i sin tur gi grunnlag for tilbaketrekking av godkjenning. Slike gjentatte advarsler kan også føre til at foretaket ikke får godkjenning senere. Advarsel skal alltid rapporteres til Statens bygningstekniske etat.

Kommunen og fylkesmannen har plikt til å rapportere vedtak om tilbaketrekking av lokal godkjenning til Statens bygningstekniske etat. Meldingen bør inneholde begrunnelsen for tilbaketrekkingen. Dette som grunnlag for eventuell vurdering av tilbaketrekking av sentral godkjenning. Særlig kommunene vil sitte med omfattende opplysninger om hvordan foretakene fungerer i forhold til godkjenningskravene. Dette er opplysninger som også vil være av stor betydning for andre kommuner, framtidige tiltakshavere, andre medkontrahenter og ikke minst Statens bygningstekniske etat.

Saksbehandling

Tilbaketrekking av lokal godkjenning er et enkeltvedtak. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om saksbehandling forut for et slikt vedtak gjelder. I plan- og bygningslovens §§ 93 b nr. 3, 98 nr. 4 og GOF § 20 nr. 2 er det oppstilt krav om at den ansvarlige skal gis anledning til å uttale seg før slikt vedtak treffes. Der det er anledning til det vil det kunne settes vilkår i varselet om forhold av betydning for ansvarsretten som må rettes opp for at godkjenningen ikke skal tilbakekalles. For eksempel vil det kunne kreves at interne rutiner forberedes, at man skaffer seg nødvendig kompetanse mv. Tilbaketrekking av lokal godkjenning kan påklages til fylkesmannen.

Dersom godkjenningen blir trukket tilbake, må den ansvarlige stanse det aktuelle arbeid. Inntil nytt ansvarlig foretak er godkjent, vil ikke arbeidet kunne gjennopptas. Det må gjøres klart om det nye ansvarlige foretaket bare er ansvarlig for arbeid og oppgaver utført etter skifte av ansvarlig foretak. Hvis ikke annet fremgår vil det være tilfellet.

Dersom kommunen eller fylkesmannen trekker tilbake en lokal godkjenning, skal Statens bygningstekniske etat varsles. Det samme gjelder gitte advarsler, uansett om det aktuelle foretak er sentralt godkjent eller ikke, jf. GOF § 20 nr. 3.

Kan et foretak få ny lokal godkjenning etter at det har blitt fratatt ansvarsretten?

Ny godkjenning kan gis dersom foretaket på ny dokumenterer at det oppfyller vilkårene etter denne forskrift. Det må da sendes inn en ny søknad hvor det legges fram dokumentasjon på hvilke tiltak foretaket har gjennomført for å hindre at tilsvarende situasjoner oppstår. Det overordnede vurderingstemaet er om årsaken til ulovligheten er fjernet.

 

§ 21 Klage - lokal godkjenning

Vedtak om lokal godkjenning, avslag på søknad om lokal godkjenning og vedtak om tilbaketrekking, er enkeltvedtak som kan påklages av parter og andre med rettslig klageinteresse. Kommunale henvendelser og innrapporteringer til Statens bygningstekniske etat er ikke å anse som enkeltvedtak og kan således ikke påklages.

Fylkesmannen er klageorgan når det gjelder lokal godkjenning. Dette kan skje som egen sak eller som del av byggesaken ellers, avhengig av om spørsmålet er skilt ut som egen sak i kommunens behandling. Fylkesmannens vedtak er endelig og kan ikke påklages videre. Klagen til Fylkesmannen sendes til den kommunen som har truffet vedtaket.

Fylkesmannen skal i sin behandling vurdere både de rent rettslige spørsmål i forbindelse med klagen og de spørsmål som hører inn under forvaltningslovens frie skjønn, se forvaltningsloven § 34. Dersom det er nødvendig, kan det hentes inn nødvendig sakkyndig bistand fra Statens bygningstekniske etat.

Enkeltvedtak kan påklages av part eller annen med rettslige klageinteresse.

Hvem som er å anse som part er definert i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e, hvor det står at en part er en person som avgjørelsen retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder.

For å ha «rettslig klageinteresse», kreves at en har en viss tilknytning til vedkommende sak. Vedtaket trenger nødvendigvis ikke å ha rettslige konsekvenser for klageren. Det er tilstrekkelig at vedkommendes interesse er av en slik karakter og styrke at det er rimelig å gi ham rettskrav på å få vedtaket overprøvd. Gode grunner taler imidlertid for at klageinteressen vurderes strengt her. Det er forutsatt i Ot.prp. nr. 39 (1993-94) s. 103. Klageinteressen må vurderes opp mot temaet for klagesaken, som f.eks. vil være knyttet til om godkjenning er avslått. Klager ut fra for eksempel konkurransemessige hensyn bør undergis særskilt vurdering av om rettslig klageinteresse foreligger, før den eventuelt avvises. Dette gjelder f.eks. firma som ønsker å påklage et vedtak om godkjenning fordi de ønsker å styrke sin posisjon i markedet. Det samme gjelder for organisasjoner som opptrer for å fremme sine medlemmers markedsinteresser.

Når det gjelder foretak, vil både foretaket som sådan og den eller de personer som foretakets godkjenning i realiteten baseres på, kunne klage. Også tiltakshaver og bransjeorganisasjoner vil kunne ha klageinteresse.

<<<< Tilbake til innholdsfortegnelsen | Neste kapittel >>>>