Det Nye Testamentet om Jesus i Det Gamle Testamentet

Men på den første dagen i uken, tidlig i dagningen, kom de til graven. De hadde med seg de velluktende urtene som de hadde gjort i stand. Men de fant steinen rullet fra graven. Og da de gikk inn, fant de ikke Herren Jesu legeme. Og det skjedde, mens de sto der i villrede om dette, se, da sto to menn hos dem, kledd i skinnende klær. Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Da sa mennene til dem: Hvorfor søker dere den levende blant de døde? Han er ikke her, han er blitt reist opp! Husk hvordan han talte til dere mens han ennå var i Galilea, da han sa: Menneskesønnen må overgis i syndige menneskers hender, bli korsfestet og stå opp på den tredje dagen. Da mintes de hans ord. Og da de kom tilbake fra graven, fortalte de alt dette til de elleve og alle de andre. 10 Det var Maria Magdalena og Johanna og Maria, Jakobs mor, og de andre kvinnene som var med dem, som fortalte dette til apostlene. 11 Og apostlene syntes dette var løst snakk, og de trodde dem ikke. 12 Men Peter sto opp og løp til graven. Da han bøyde seg ned, så han bare linklærne. Han gikk så hjem, og undret seg over det som var skjedd. 13 Og se, to av dem var samme dag på vei til en by som heter Emmaus og ligger seksti stadier fra Jerusalem. 14 Og de talte med hverandre om alt dette som var skjedd. 15 Og det skjedde, mens de samtalte og drøftet dette, kom Jesus selv nær til dem og slo følge med dem. 16 Men øynene deres ble holdt igjen, så de ikke kjente ham. 17 Han sa til dem: Hva er det dere går og samtaler om på veien? De sto da stille og så bedrøvet opp. 18 Den ene av dem, som hette Kleopas, sa til ham: Er du den eneste av dem som oppholder seg i Jerusalem, som ikke vet hva som er skjedd der i disse dagene? 19 Han sa da til dem: Hva da? De sa til ham: Det med Jesus fra Nasaret, en mann som var en profet, mektig i gjerning og ord for Gud og hele folket – 20 og hvordan våre yppersteprester og rådsherrer overga ham til dødsdom og korsfestet ham. 21 Men vi håpet at han var den som skulle forløse Israel. Og nå er det alt tredje dagen siden disse tingene skjedde. 22 Men så har også noen av våre kvinner forferdet oss. Tidlig i dag morges var de ute ved graven, 23 men de fant ikke hans legeme. Så kom de og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. 24 Noen av dem som var med oss, gikk da til graven. De fant det slik som kvinnene hadde sagt. Men ham så de ikke. 25 Da sa han til dem: Så uforstandige dere er, og så trege i hjertet til å tro alt det som profetene har talt! 26 Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet? 27 Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og forklarte for dem i alle Skriftene det som er skrevet om ham. 28 Da de nærmet seg landsbyen som de var på vei til, lot han som om han ville gå videre. 29 Men de nødde ham og sa: Bli hos oss, for det lir mot kveld, og dagen heller. Han gikk da inn for å bli hos dem. 30 Og det skjedde da han satt til bords med dem, da tok han brødet, ba velsignelsesbønnen* og brøt det og ga dem. 31 Da ble øynene deres åpnet, og de kjente ham. Så ble han usynlig for dem. 32 Og de sa til hverandre: Brant ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss! 33 Og de tok av sted i samme stund og vendte tilbake til Jerusalem. De fant der de elleve samlet, og de som var med dem. 34 Og disse sa: Herren er virkelig blitt reist opp og er blitt sett av Simon! 35 De to fortalte da hva som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet. 36 Mens de talte om dette, sto han selv midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere! 37 Men de ble forferdet og fylt av frykt, og trodde det var en ånd de så. 38 Han sa til dem: Hvorfor er dere forferdet? Hvorfor stiger tvilende tanker opp i hjertene deres? 39 Se mine hender og mine føtter, at det er meg selv! Rør ved meg og se! For en ånd har ikke kjøtt og ben, slik dere ser at jeg har. 40 Og da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sine føtter. 41 Men da de ennå ikke trodde for glede, og undret seg, sa han til dem: Har dere noe å spise her? 42 De ga ham da et stykke stekt fisk og noe av en honningkake. 43 Og han tok det og spiste det mens de så på. 44 Så sa han til dem: Dette er mine ord, som jeg talte til dere mens jeg ennå var hos dere, at alt det måtte oppfylles som er skrevet om meg i Mose lov og profetene og salmene. 45 Da åpnet han deres forstand, så de kunne forstå Skriftene. 46 Og han sa til dem: Så står skrevet, at Messias måtte lide og stå opp fra de døde den tredje dagen, 47 og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av. 48 Dere er vitner om dette. 49 Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovt. Men dere skal bli i byen til dere blir ikledd kraft fra det høye. 50 Han førte dem ut imot Betania, og han løftet sine hender og velsignet dem. 51 Og det skjedde mens han velsignet dem, at han skiltes fra dem og ble tatt opp til himmelen. 52 Og de falt ned og tilba ham og vendte tilbake til Jerusalem med stor glede. 53 Og de var alltid i templet og lovet og priste Gud.
Lukas 24:1-53

Og han sa til dem: Sannelig sier jeg dere: Noen av dem som står her, skal ikke smake døden før de ser at Guds rike er kommet med kraft! Seks dager etter tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes og førte dem opp på et høyt fjell. Der var de for seg selv, helt alene. Og han ble forvandlet for øynene deres. Hans klær ble så skinnende hvite at ingen på jorden som bleker klær, kan få dem så hvite. Og Elia viste seg for dem sammen med Moses, og de samtalte med Jesus. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: Rabbi, det er godt at vi er her; la oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia! Han visste ikke hva han skulle si, for de var slått av frykt. Da kom det en sky og overskygget dem, og en røst lød ut fra skyen: Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham! Og med ett, da de så seg omkring, så de ikke lenger noen hos seg uten Jesus alene. Og da de gikk ned fra fjellet, bød han dem at de ikke skulle fortelle noen hva de hadde sett, før Menneskesønnen var stått opp fra de døde. 10 De holdt fast ved dette ordet, og de talte med hverandre om hva det er å stå opp fra de døde. 11 De spurte ham og sa: Hvorfor sier de skriftlærde at Elia må komme først? 12 Han svarte dem: Elia kommer først og setter alt i rette stand. Og hvordan står det skrevet om Menneskesønnen? At han skal lide meget og bli foraktet. 13 Men jeg sier dere: Elia er kommet, og de gjorde med ham alt det de ville, slik det står skrevet om ham.
Markus 9:1-13

14 I Åndens kraft vendte Jesus tilbake til Galilea, og ryktet om ham kom ut over hele landet der omkring. 15 Og han lærte i synagogene deres, og ble prist av alle. 16 Og han kom til Nasaret, hvor han var oppfostret. På sabbatsdagen gikk han inn i synagogen, slik han pleide å gjøre, og sto opp for å lese for dem. 17 De ga ham da profeten Jesajas bok, og da han hadde åpnet boken, fant han stedet der det står skrevet: 18 Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, 19 for å forkynne et nådens år fra Herren. 20 Han lukket boken, ga den til tjeneren og satte seg. Alle som var i synagogen hadde øynene sine festet på ham. 21 Han begynte så med å si til dem: I dag er dette Skriftens ord blitt oppfylt for ørene deres. 22 Alle ga ham vitnesbyrd og undret seg over de nådens ord som lød fra hans munn. Og de sa: Er ikke dette Josefs sønn? 23 Da sa Jesus til dem: Dere vil sikkert si til meg dette ordspråket: Lege, leg deg selv! Alt dette som vi har hørt er skjedd i Kapernaum, gjør det også her på hjemstedet ditt! 24 Men han sa: Sannelig sier jeg dere: Ingen profet blir godtatt på sitt hjemsted. 25 Sannelig sier jeg dere: Det var mange enker i Israel i Elias dager, den gang himmelen var lukket i tre år og seks måneder, da det ble stor hungersnød over hele landet. 26 Men ikke til noen av dem ble Elia sendt, bare til en enke i Sarepta i Sidons land. 27 Og mange spedalske var det i Israel på profeten Elisjas tid. Men ingen av dem ble renset, bare syreren Na’aman. 28 Alle i synagogen ble fylt av harme da de hørte dette. 29 De reiste seg og drev ham ut av byen, og førte ham ut mot pynten av det fjellet som byen deres var bygd på, for å styrte ham utfor stupet. 30 Men han gikk midt gjennom flokken og dro bort. 31 Han dro ned til Kapernaum, en by i Galilea, og lærte dem der på sabbaten. 32 De var slått av undring over hans lære, for hans tale var med myndighet.
Lukas 4:14-32

25 Etter at de nå hadde vitnet og talt Herrens ord, vendte de tilbake til Jerusalem. Og de forkynte evangeliet i mange av samaritanernes byer. 26 Men en Herrens engel talte til Filip og sa: Bryt opp og dra mot sør på den veien som går ned fra Jerusalem til Gasa. Denne veien er øde. 27 Filip brøt opp og dro av sted. Og se, en etiopisk hoffmann, en mektig embetsmann som hadde tilsyn med skattkammeret hos den etiopiske dronning Kandake, var kommet til Jerusalem for å tilbe. 28 Han var nå på hjemvei, og satt i vognen sin og leste profeten Jesaja. 29 Da sa Ånden til Filip: Gå dit bort og hold deg nær til den vognen! 30 Filip løp da borttil, og hørte at han leste profeten Jesaja, og sa: Skjønner du det du leser? 31 Han svarte: Hvordan skulle jeg vel kunne det når ingen rettleder meg? Og han ba Filip stige opp og sette seg sammen med ham. 32 Men det avsnittet i Skriften som han leste, var dette: Som et får ble han ført bort for å slaktes, og lik et lam som er stumt for den som klipper det, slik åpner han ikke sin munn. 33 I hans fornedrelse ble dommen over ham tatt bort. Hvem kan fortelle om hans ætt? For hans liv blir tatt bort fra jorden. 34 Hoffmannen sa da til Filip: Jeg ber deg si meg: Hvem er det profeten sier dette om? Er det om seg selv eller om en annen? 35 Da tok Filip til orde, og idet han gikk ut fra dette skriftstedet, forkynte han evangeliet om Jesus for ham. 36 Mens de nå kjørte fram langs veien, kom de til et sted hvor det var vann, og hoffmannen sa: Se, her er vann, hva er til hinder for at jeg blir døpt? 37 Filip sa: Tror du av hele ditt hjerte, så kan det skje. Men han svarte og sa: Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn! 38 Så bød han å stanse vognen. Og de steg begge ned i vannet, både Filip og hoffmannen, og han døpte ham. 39 Men da de steg opp av vannet, rykket Herrens Ånd Filip bort, og hoffmannen så ham ikke lenger, for han dro sin vei med glede. 40 Men Filip ble funnet i Asjdod. Han dro gjennom alle byene og forkynte evangeliet, helt til han kom til Cæsarea.
Apostlenes gjerninger 8:25-40

Jeg kunngjør dere, brødre, det evangelium som jeg forkynte for dere, det som dere også tok imot, som dere også står fast i. Ved det blir dere også frelst dersom dere holder fast ved det ordet jeg forkynte dere – om dere da ikke forgjeves er kommet til troen. For jeg overga dere blant de første ting det som jeg selv tok imot: At Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at han ble begravet, og at han ble reist opp på den tredje dagen etter Skriftene, og at han ble sett av Kefas, deretter av de tolv. Deretter ble han sett av mer enn fem hundre brødre på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter ble han sett av Jakob, deretter av alle apostlene. Men sist av alle ble han òg sett av meg som det ufullbårne foster. For jeg er den ringeste av apostlene, jeg er ikke engang verd å kalles apostel, fordi jeg har forfulgt Guds menighet. 10 Men av Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves, men jeg har arbeidet mer enn de alle – det vil si: ikke jeg, men Guds nåde som er med meg. 11 Enten det nå er jeg eller de andre: Dette forkynner vi, og slik kom dere til troen.
Paulus’ første brev til korinterne 15:1-11

Etter dette var det en av jødenes høytider, og Jesus dro opp til Jerusalem. Ved Saueporten i Jerusalem er det en dam som på hebraisk heter Betesda*. Den har fem søyleganger. I disse lå det en mengde syke – blinde, lamme, vanføre, som ventet på at vannet skulle bli satt i bevegelse. For en engel steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den som da først steg ned etter at vannet var blitt opprørt, ble frisk, hva sykdom han så led av. Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år. Jesus så ham ligge der, og visste at han hadde vært syk i lang tid. Han sa da til ham: Vil du bli frisk? Den syke svarte ham: Herre, jeg har ingen til å kaste meg ut i dammen når vannet blir opprørt. Og i det samme jeg kommer, stiger en annen ned før meg. Da sier Jesus til ham: Stå opp, ta båren din og gå! Og straks ble mannen frisk, og han tok båren sin og gikk. Men det var sabbat den dagen. 10 Judeerne sa da til ham som var blitt helbredet: Det er sabbat, og du har ikke lov til å bære båren. 11 Men han svarte dem: Han som gjorde meg frisk, sa til meg: Ta båren din og gå! 12 De spurte ham: Hvem er den mannen som sa til deg: Ta den og gå? 13 Men han som var blitt helbredet, visste ikke hvem det var. For Jesus hadde trukket seg tilbake, da det var mye folk til stede. 14 Senere fant Jesus mannen i templet og sa til ham: Se, du er blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg. 15 Mannen gikk bort, og han fortalte til judeerne at det var Jesus som hadde gjort ham frisk. 16 Og derfor forfulgte judeerne Jesus, fordi han gjorde dette på en sabbat. 17 Men Jesus sa til dem: Min Far arbeider inntil nå, også jeg arbeider. 18 Derfor sto da judeerne ham enda mer etter livet, fordi han ikke bare brøt sabbaten, men også kalte Gud sin egen Far og gjorde seg selv lik Gud. 19 Jesus svarte da og sa til dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre. For det han gjør, det gjør Sønnen likeså. 20 For Faderen elsker Sønnen, og viser ham alt det han selv gjør. Og han skal vise ham større gjerninger enn disse, for at dere skal undre dere. 21 For likesom Faderen reiser opp de døde og gjør levende, slik gjør også Sønnen levende dem han vil. 22 For heller ikke dømmer Faderen noen, men har overgitt hele dommen til Sønnen, 23 for at alle skal ære Sønnen slik som de ærer Faderen. Den som ikke ærer Sønnen, ærer ikke Faderen, som har sendt ham. 24 Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, han har evig liv. Han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet. 25 Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den time kommer, og den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve. 26 For likesom Faderen har liv i seg selv, slik har han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv. 27 Og han har gitt ham makt til å holde dom, fordi han er menneskesønn. 28 Undre dere ikke over dette! For den time kommer da alle de som er i gravene skal høre hans røst. 29 Og de skal komme ut, – de som har gjort det gode, til livets oppstandelse, men de som har gjort det onde, til dommens oppstandelse. 30 Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv. Etter det jeg hører, dømmer jeg, og min dom er rettferdig. For jeg søker ikke min vilje, men hans vilje som har sendt meg. 31 Dersom jeg vitner om meg selv, da er mitt vitnesbyrd ikke sant. 32 Det er en annen som vitner om meg, og jeg vet at det vitnesbyrdet han vitner om meg, er sant. 33 Dere har sendt bud til Johannes, og han har vitnet for sannheten. 34 Ikke så at jeg tar imot vitnesbyrd fra et menneske, men dette sier jeg for at dere skal bli frelst. 35 Han var det brennende og skinnende lyset, men dere ville bare en kort stund glede dere i hans lys. 36 Men jeg har det vitnesbyrd som er større enn det Johannes ga. For de gjerningene som Faderen ga meg å fullføre – selve gjerningene som jeg gjør, vitner om meg at Faderen har sendt meg. 37 Og Faderen som har sendt meg, han har vitnet om meg. Verken har dere noen gang hørt hans røst eller sett hans skikkelse. 38 Og hans ord har dere ikke værende i dere, for den han har sendt, ham tror dere ikke. 39 Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem – og disse er det som vitner om meg. 40 Men dere vil ikke komme til meg for å få liv. 41 Jeg tar ikke imot ære fra mennesker. 42 Men jeg kjenner dere og vet at dere ikke har Guds kjærlighet i dere. 43 Jeg er kommet i min Fars navn, og dere tar ikke imot meg. Kommer en annen i sitt eget navn, ham vil dere ta imot! 44 Hvordan kan dere tro, dere som tar ære av hverandre? Og den ære som er av den eneste Gud, den søker dere ikke. 45 Tenk ikke at jeg vil anklage dere hos Faderen. Den som anklager dere, er Moses – han som dere har satt deres håp til. 46 For hvis dere trodde Moses, så hadde dere trodd meg. For det er meg han har skrevet om. 47 Men hvis dere ikke tror hans skrifter, hvordan kan dere da tro mine ord?
Johannes 5:1-47

51 Og det skjedde da det led mot tiden da han skulle opptas, da vendte han sitt ansikt mot Jerusalem for å gå dit. 52 Han sendte bud foran seg. De dro av sted og kom inn i en samaritansk by for å gjøre i stand for ham. 53 Men der ville de ikke ta imot ham, fordi hans ansikt var vendt mot Jerusalem. 54 Da disiplene hans, Jakob og Johannes, så det, sa de: Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem, slik som Elia gjorde? 55 Men han vendte seg om og talte strengt til dem og sa: Dere vet ikke hva ånd dere er av. 56 For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse. Og de dro til en annen by.
Lukas 9:51-56

Seks dager før påske kom så Jesus til Betania, der Lasarus bodde, han som Jesus hadde reist opp fra de døde. Der holdt de et festmåltid for ham. Marta vartet opp, og Lasarus var en av dem som lå til bords sammen med ham. Maria tok da et pund ekte, meget kostbar nardus-salve og salvet Jesu føtter, og hun tørket hans føtter med sitt hår. Og huset ble fylt av salvens duft. Da sier Judas Iskariot, en av disiplene hans, han som skulle komme til å forråde ham: Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige? Men dette sa han, ikke fordi de fattige lå ham på hjertet, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde kassen, og han tok av det som ble lagt i den. Jesus sa da: La henne være! Hun har gjemt den til dagen for gravferden min! For de fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. En stor mengde av jødene fikk nå vite at han var der. Nå kom de dit, ikke bare på grunn av Jesus, men også for å se Lasarus, som han hadde reist opp fra de døde. 10 Men yppersteprestene la planer om også å drepe Lasarus, 11 fordi mange av jødene gikk dit for hans skyld og trodde på Jesus. 12 Dagen etter fikk den store folkemengden som var kommet til høytiden, høre at Jesus var på vei til Jerusalem. 13 Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte: Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge! 14 Men Jesus fant et ungt esel og satte seg på det, som det står skrevet: 15 Frykt ikke, Sions datter! Se, din konge kommer, sittende på en eselfole. 16 Dette skjønte ikke disiplene hans fra først av. Men da Jesus var blitt herliggjort, da mintes de at dette var skrevet om ham, og at de hadde gjort dette for ham. 17 Folkeskaren som hadde vært med ham da han kalte Lasarus ut av graven og reiste ham opp fra de døde, vitnet om det. 18 Dette var også grunnen til at folket gikk ham i møte, fordi de hadde hørt at han hadde gjort dette tegnet. 19 Fariseerne sa da seg imellom: Dere ser at dere ikke oppnår noe! Se, all verden løper etter ham!
Johannes 12:1-19

Da tok Pilatus Jesus og lot ham hudstryke. Og soldatene flettet en krone av torner som de satte på hodet hans, og de hengte en purpurkappe om ham. Så trådte de fram for ham og sa: Vær hilset, du jødenes konge! Og de slo ham i ansiktet. Pilatus gikk da ut igjen og sa til dem: Se, jeg fører ham ut til dere, for at dere skal vite at jeg ikke finner noen skyld hos ham. Jesus kom da ut og bar tornekronen og purpurkappen. Og Pilatus sa til dem: Se det mennesket! Da nå yppersteprestene og tjenerne fikk se ham, ropte de: Korsfest! Korsfest! Pilatus sier til dem: Ta dere ham og korsfest ham! For jeg finner ingen skyld hos ham. Judeerne svarte ham: Vi har en lov, og etter den loven er han skyldig til å dø, fordi han har gjort seg selv til Guds Sønn. Da Pilatus hørte dette ordet, ble han enda mer redd. Han gikk inn i borgen igjen og sa til Jesus: Hvor er du fra? Men Jesus ga ham ikke noe svar. 10 Pilatus sier da til ham: Svarer du meg ikke? Vet du ikke at jeg har makt til å gi deg fri og makt til å korsfeste deg? 11 Jesus svarte: Du hadde ingen makt over meg om det ikke var gitt deg ovenfra. Derfor har han som overga meg til deg, større synd. 12 På grunn av dette prøvde Pilatus ennå å gi ham fri. Men judeerne skrek opp og sa: Gir du denne fri, da er du ikke keiserens venn! Hver den som gjør seg selv til konge, setter seg opp mot keiseren. 13 Da nå Pilatus hørte de ordene, førte han Jesus ut, og satte seg på dommersetet på et sted som blir kalt Steinlagt, på hebraisk Gabbata. 14 Men det var forberedelsesdagen i påsken, omkring den sjette time. Og han sier til judeerne: Se deres konge! 15 Men de ropte: Bort, bort med ham! Korsfest ham! Pilatus sier til dem: Skal jeg korsfeste deres konge? Yppersteprestene svarte: Vi har ingen annen konge enn keiseren. 16 Da overga han ham til dem, for at han skulle korsfestes. De førte så Jesus bort. 17 Han bar selv sitt kors og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallestedet, på hebraisk Golgata. 18 Der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side, og Jesus midt imellom. 19 Pilatus hadde også skrevet en innskrift, og den satte han på korset. Der sto det skrevet: Jesus fra Nasaret, jødenes konge. 20 Denne innskriften leste da mange av jødene. For stedet der Jesus ble korsfestet, lå nær byen. Og innskriften var på hebraisk, latin og gresk. 21 Jødenes yppersteprester sa da til Pilatus: Skriv ikke: Jødenes konge. Men skriv at han sa: Jeg er jødenes konge! 22 Pilatus svarte: Det jeg skrev, det skrev jeg. 23 Da nå soldatene hadde korsfestet Jesus, tok de klærne hans og delte dem i fire deler, en del til hver soldat. De tok også kappen. Men kappen var uten søm, vevd i ett stykke ovenfra og helt ned. 24 De sa da til hverandre: La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den! – for at Skriften skulle bli oppfylt, som sier: De delte mine klær mellom seg, og kastet lodd om min kappe. Soldatene gjorde da dette. 25 Men ved Jesu kors sto hans mor og hans mors søster, Maria, Klopas’ kone, og Maria Magdalena. 26 Da nå Jesus så sin mor og den disippelen som han elsket, stå der, sa han til sin mor: Kvinne, se, det er din sønn! 27 Deretter sa han til disippelen: Se, det er din mor! Og fra den stund tok disippelen henne hjem til seg. 28 Etter dette, da Jesus visste at nå var alt fullbrakt, og for at Skriften skulle bli oppfylt, sier han: Jeg tørster! 29 Det sto et kar der, fylt med vineddik. De satte da en svamp, fylt av eddik, på en isopstilk og holdt den opp til munnen hans. 30 Da Jesus hadde fått vineddiken, sa han: Det er fullbrakt! Og han bøyde sitt hode og oppga sin ånd. 31 Det var forberedelsesdagen. For at ikke de døde legemene skulle bli hengende på korset sabbaten over – for denne sabbaten var stor – ba judeerne Pilatus om at deres ben måtte brytes og deres legemer tas ned. 32 Soldatene kom da og brøt benene på den første og den andre som var korsfestet sammen med ham. 33 Men da de kom til Jesus, så de at han allerede var død, og de brøt ikke hans ben. 34 Men en av soldatene stakk et spyd inn i siden på ham, og straks kom det ut blod og vann. 35 Og den som har sett det, har vitnet om det, og vitnesbyrdet hans er sant. Han vet at han taler sant, for at også dere skal tro. 36 For dette skjedde for at Skriften skulle bli oppfylt: Ikke et ben skal brytes på ham. 37 Og igjen sier et annet skriftord: De skal se hen til ham som de har gjennomstunget. 38 Men Josef fra Arimatea, som var en av Jesu disipler – men hemmelig, av frykt for judeerne – spurte deretter Pilatus om å få ta ned Jesu legeme. Pilatus ga ham lov til det. Han kom da og tok Jesu legeme ned. 39 Men også Nikodemus kom, han som første gang var kommet til Jesus om natten. Han hadde med seg en blanding av myrra og aloë, omkring hundre pund. 40 De tok da Jesu legeme og svøpte det i linklær sammen med den velluktende salven, som skikk er hos jødene når noen begraves. 41 På det stedet hvor Jesus ble korsfestet, var det en hage. Og i hagen var en ny grav, som ingen ennå var blitt lagt i. 42 Der la de da Jesus, fordi det var jødenes forberedelsesdag, for graven var nær ved.
Johannes 19:1-42

Begynnelsen til Jesu Kristi, Guds Sønns evangelium. Som det står skrevet i profetene: Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde din vei. Det er en røst av en som roper i ørkenen: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette! Slik sto døperen Johannes fram i ørkenlandet og forkynte omvendelses dåp til syndenes forlatelse. Og hele Judea-landet og alle i Jerusalem dro ut til ham, og de ble døpt av ham i elven Jordan idet de bekjente sine synder. Johannes gikk kledd i klær av kamelhår og hadde lærbelte om livet, og maten hans var gresshopper og vill honning. Han forkynte og sa: Etter meg kommer han som er sterkere enn jeg – jeg er ikke engang verdig til å bøye meg ned og løse skoremmen hans. Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den Hellige Ånd. Og det skjedde i de dager at Jesus kom fra Nasaret i Galilea og ble døpt av Johannes i Jordan. 10 Straks han steg opp av vannet, så han himmelen åpne seg og Ånden komme ned over ham som en due. 11 Og det lød en røst fra himmelen: Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg velbehag. 12 Og straks drev Ånden ham ut i ørkenen. 13 Der i ørkenen var han i førti dager, og ble fristet av Satan. Han holdt til blant de ville dyr, og englene tjente ham. 14 Men etter at Johannes var satt i fengsel, kom Jesus til Galilea og forkynte Guds evangelium. 15 Han sa: Tidens mål er fullt, og Guds rike er kommet nær. Omvend dere og tro på evangeliet!
Markus 1:1-15

Og det skjedde da Jesus var ferdig med å gi sine tolv disipler disse forskriftene, da dro han derfra for å lære og forkynne i byene deres. Da nå Johannes i fengselet fikk høre om Messias’ gjerninger, sendte han bud med disiplene sine og spurte ham: Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen? Og Jesus svarte og sa til dem: Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser og lamme går omkring, spedalske blir renset og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Og salig er den som ikke tar anstøt av meg. Da disse var gått bort, begynte Jesus å tale til folket om Johannes: Hva gikk dere ut i ørkenen for å se? – et siv som svaier i vinden? Eller hva gikk dere ut for å se? – en mann kledd i fine klær? Se, de som bærer fine klær, er i kongenes hus. Men hva gikk dere da ut for å se? – en profet? Ja, jeg sier dere: endog mer enn en profet. 10 Det er om ham dette er skrevet: Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde din vei for deg. 11 Sannelig sier jeg dere: Noen større enn døperen Johannes er ikke reist opp blant dem som er født av kvinner. Men den minste i himlenes rike er større enn han. 12 Men fra døperen Johannes’ dager til nå trenger de seg inn i himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg. 13 For alle profetene og loven, like til Johannes, profeterte. 14 Og om dere vil ta imot det: Han er den Elia som skal komme. 15 Den som har ører, han høre! 16 Men hvem skal jeg ligne denne slekt med? Den ligner små barn som sitter på torgene og roper til sine lekekamerater: 17 Vi spilte på fløyte for dere, men dere ville ikke danse. Vi sang klagesanger, men dere ville ikke gråte! 18 For Johannes kom, han verken åt eller drakk, og de sier: Han er besatt av en ond ånd! 19 Menneskesønnen kom, han eter og drikker, og de sier: Se, for en storeter og vindrikker, tolleres og synderes venn! Men visdommen er rettferdiggjort av sine barn. 20 Så begynte han å refse de byene hvor de fleste av hans kraftige gjerninger var gjort, fordi de ikke hadde omvendt seg. 21 Ve deg, Korasin! Ve deg, Betsaida! Dersom de mektige gjerningene som er gjort i dere, var blitt gjort i Tyrus og Sidon, da hadde de for lenge siden omvendt seg og kledd seg i sekk og aske. 22 Det sier jeg dere: Tyrus og Sidon skal få det tåleligere enn dere på dommens dag! 23 Og du Kapernaum, som er blitt opphøyet like til himmelen! Like til dødsriket skal du bli nedstøtt. For dersom de kraftige gjerningene som er gjort i deg, var gjort i Sodoma, da var den blitt stående til denne dag. 24 Det sier jeg dere: Sodomas land skal få det tåleligere enn du på dommens dag. 25 På den tiden tok Jesus til orde og sa: Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige. 26 Ja, Far, for slik skjedde det som var deg til behag. 27 Alt er overgitt til meg av min Far. Og ingen kjenner Sønnen uten Faderen, heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare det for. 28 Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile! 29 Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler. 30 For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.
Matteus 11:1-30

Da han hadde avsluttet hele sin tale i folkets påhør, gikk han inn i Kapernaum. En høvedsmann hadde en tjener som var syk og døden nær. Han satte denne tjeneren meget høyt. Da han hørte om Jesus, sendte han noen av jødenes eldste til ham for å be ham komme og helbrede tjeneren hans. Da de nå kom til Jesus, ba de ham innstendig og sa: Han er vel verd at du gjør dette for ham. For han elsker vårt folk, og det er han som har bygd synagogen for oss. Jesus gikk da med dem. Men da han ikke hadde langt igjen til huset, sendte høvedsmannen noen venner til ham og sa: Herre, gjør deg ikke umak! Jeg er ikke verdig til at du går inn under mitt tak. Derfor aktet jeg meg heller ikke verdig til å gå til deg. Men si et ord, så blir gutten helbredet. For også jeg er en mann som står under myndighet, og har soldater under meg igjen. Sier jeg til den ene: Gå! – så går han, og til en annen: Kom! – så kommer han, og til tjeneren min: Gjør dette! – så gjør han det. Men da Jesus hørte dette, undret han seg over ham. Og han vendte seg til folket som fulgte ham, og sa: Jeg sier dere: Ikke engang i Israel har jeg funnet så stor en tro. 10 Og da de som var utsendt kom tilbake til huset, fant de tjeneren frisk. 11 Dagen etter skjedde det at han dro til en by som heter Nain. Mange av disiplene hans og mye folk gikk dit sammen med ham. 12 Da han nærmet seg byporten, se, da ble en død båret ut. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Mye folk fra byen var med henne. 13 Da Herren så henne, fikk han medynk med henne og sa til henne: Gråt ikke! 14 Så gikk han borttil og rørte ved båren. De som bar den, stanset, og han sa: Unge mann, jeg sier deg: Stå opp! 15 Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og han ga ham til hans mor. 16 Alle ble da grepet av frykt, og de priste Gud og sa: En stor profet er reist opp iblant oss, og Gud har gjestet sitt folk. 17 Og dette ordet om ham kom ut i hele Judea og i hele landet der omkring. 18 Og Johannes’ disipler fortalte ham om alt dette. Da kalte Johannes to av disiplene sine til seg, 19 og han sendte dem til Herren for å spørre: Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen? 20 Mennene kom da til ham og sa: Døperen Johannes har sendt oss til deg og sier: Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen? 21 Nettopp da helbredet han mange for sykdommer og plager og onde ånder, og til mange blinde ga han synet. 22 Og Jesus svarte og sa til dem: Gå og fortell Johannes det som dere har sett og hørt: Blinde ser, lamme går, spedalske blir renset, døve hører, døde reises opp, og evangeliet forkynnes for fattige, 23 og salig er den som ikke tar anstøt av meg. 24 Da utsendingene fra Johannes var gått, begynte Jesus å tale til folket om Johannes: Hva var det dere dro ut i ørkenen for å se? – et siv som svaier i vinden? 25 Eller hvorfor gikk dere dit ut? For å se en mann kledd i fine klær? Se, de som går i praktfulle klær og lever i overflod, er i kongeslottene. 26 Eller hvorfor var det at dere dro dit ut? For å se en profet? Ja, jeg sier dere, endog mer enn en profet. 27 Det er om ham det er skrevet: Se, jeg sender min budbærer foran deg. Han skal rydde din vei for deg. 28 Jeg sier dere: Større profet enn Johannes er ingen blant dem som er født av kvinner. Men den minste i Guds rike er større enn han. 29 Og hele folket som hørte ham, også tollerne, ga Gud rett og lot seg døpe med Johannes’ dåp. 30 Men fariseerne og de lovlærde gjorde Guds råd til intet for seg og lot seg ikke døpe av ham. 31 Hvem skal jeg da sammenligne menneskene i denne slekten med? Hva er de lik? 32 De ligner barn som sitter på torget og roper til hverandre og sier: Vi spilte på fløyte for dere, men dere ville ikke danse! Vi sang sørgesanger, men dere ville ikke gråte! 33 For Johannes, døperen, er kommet, han verken eter brød eller drikker vin, og dere sier: Han er besatt av en ond ånd! 34 Menneskesønnen er kommet, han eter og drikker, og dere sier: Se for en storeter og vindrikker, tolleres og synderes venn! 35 Og visdommen er rettferdiggjort av alle sine barn. 36 En av fariseerne innbød ham da til å spise hos seg. Jesus kom til fariseerens hus og tok plass ved bordet.
Lukas 7:1-36

Saulus fnyste ennå av trusler og mord mot Herrens disipler. Han gikk til ypperstepresten og ba ham om å få med brev til Damaskus, til synagogene der, for at han, om han fant noen som hørte Veien* til, enten det var menn eller kvinner, kunne føre dem i lenker til Jerusalem. Da han nå var underveis og nærmet seg Damaskus, strålte plutselig et lys fra himmelen om ham. Han falt til jorden, og han hørte en røst som sa til ham: Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Han sa: Hvem er du, Herre? Og han svarte: Jeg er Jesus, han som du forfølger. Men reis deg og gå inn i byen, så skal det bli sagt deg hva du må gjøre! Men mennene som reiste sammen med ham, ble stående målløse. For de hørte riktignok lyden, men så ingen. Saulus reiste seg da opp fra jorden. Men da han åpnet øynene, så han ikke noe. De leide ham da ved hånden og førte ham inn i Damaskus. I tre dager kunne han ikke se, og han verken åt eller drakk. 10 Men det var i Damaskus en disippel ved navn Ananias. Til ham sa Herren i et syn: Ananias! Han svarte: Her er jeg, Herre! 11 Og Herren sa til ham: Stå opp og gå bort i den gaten som kalles Den Rette, og spør i Judas’ hus etter en ved navn Saulus, fra Tarsus. For se, han ber! 12 Og i et syn har han sett en mann som heter Ananias komme inn og legge hendene på ham for at han skulle få synet igjen. 13 Men Ananias svarte: Herre, jeg har hørt mange fortelle om denne mannen, hvor meget ondt han har gjort mot dine hellige i Jerusalem. 14 Og her har han fullmakt fra yppersteprestene til å legge i lenker alle dem som påkaller ditt navn. 15 Men Herren sa til ham: Gå av sted! For et utvalgt redskap er han for meg, til å bære mitt navn fram både for hedningefolk og konger og for Israels barn. 16 For jeg skal vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld. 17 Ananias gikk da av sted og kom inn i huset. Han la hendene på ham og sa: Saul, bror! Herren har sendt meg, Jesus, han som viste seg for deg på veien der du kom, for at du skal få synet igjen og bli fylt av Den Hellige Ånd. 18 Og straks falt det likesom skjell fra øynene hans, og han kunne se. Han sto da opp og ble døpt. 19 Og da han hadde fått mat, kom han til krefter igjen. Han ble så hos disiplene i Damaskus noen dager. 20 Og straks forkynte han Jesus i synagogene, at han er Guds Sønn. 21 Alle som hørte det, ble ute av seg selv av undring og sa: Er ikke dette han som i Jerusalem ville utrydde alle som påkaller dette navnet? Og var han ikke kommet hit for å legge dem i lenker og føre dem til yppersteprestene? 22 Men Saulus fikk stadig større kraft, og han brakte jødene som bodde i Damaskus, til taushet ved å bevise at Jesus er Messias. 23 Da mange dager var gått, la jødene planer om å drepe ham. 24 Men Saulus fikk kjennskap til planen deres. De holdt også vakt ved byportene dag og natt, for å få slått ham i hjel. 25 Men disiplene tok ham om natten og fikk ham ut gjennom muren ved å fire ham ned i en kurv. 26 Da han kom til Jerusalem, prøvde han å slutte seg til disiplene. Men alle var redd ham, for de trodde ikke at han var en disippel. 27 Men Barnabas tok seg av ham og førte ham til apostlene. Han fortalte dem hvordan Saulus på veien hadde sett Herren, og at Herren hadde talt til ham, og hvor frimodig han i Damaskus hadde talt i Jesu navn. 28 Etter dette gikk han inn og ut hos dem i Jerusalem, og han forkynte frimodig i Herrens navn. 29 Han talte med de gresktalende jødene og lå i ordskifte med dem. Men de prøvde å drepe ham. 30 Da brødrene fikk vite dette, førte de ham ned til Cæsarea, og sendte ham derfra til Tarsus. 31 Menigheten hadde nå fred over hele Judea og Galilea og Samaria. Den ble oppbygget og vandret i Herrens frykt, og vokste ved Den Hellige Ånds hjelp. 32 Mens nå Peter dro omkring fra sted til sted, kom han også ned til de hellige som bodde i Lod. 33 Der fant han en mann som hette Æneas, som hadde ligget åtte år til sengs fordi han var lam. 34 Og Peter sa til ham: Æneas, Jesus Kristus helbreder deg! Stå opp og re sengen din! Og straks sto han opp. 35 Og de så ham, alle som bodde i Lod og Saron. Og de omvendte seg til Herren. 36 I Jaffa var det en kvinne som var disippel. Hun hette Tabita, på gresk Dorkas. Hun var rik på gode gjerninger, og hun ga mange almisser. 37 Men det skjedde nettopp i disse dagene at hun ble syk og døde. De vasket henne og la henne på en sal ovenpå. 38 Da Lod ligger i nærheten av Jaffa, og disiplene hadde hørt at Peter var der, sendte de to menn til ham og ba: Kom hit til oss uten å nøle! 39 Peter sto da opp og gikk med dem. Da han kom fram, førte de ham opp på salen, der alle enkene sto gråtende rundt ham. De viste ham kapper og ytterkapper som Dorkas hadde laget mens hun var blant dem. 40 Men Peter sendte dem alle ut, bøyde kne og ba. Så vendte han seg mot den døde og sa: Tabita, stå opp! Hun slo opp sine øyne, og da hun så Peter, satte hun seg opp. 41 Så rakte han henne hånden og reiste henne opp. Og han kalte inn de hellige og enkene, og stilte henne levende fram for dem. 42 Dette ble kjent over hele Jaffa, og mange kom til tro på Herren. 43 Deretter ble han mange dager i Jaffa, hos en mann som hette Simon og var garver.
Apostlenes gjerninger 9:1-43

34 Peter begynte da å tale, og han sa: Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke gjør forskjell på folk, 35 men blant hvert folk tar han imot dem som frykter ham og gjør rettferdighet. 36 Det ordet som han sendte til Israels barn, da han i evangeliet forkynte fred ved Jesus Kristus – han er alles Herre – 37 det kjenner dere, dette ordet som er gått ut over hele Judea. Det hadde sin begynnelse fra Galilea, etter den dåpen som Johannes forkynte – 38 og taler om at Gud salvet Jesus fra Nasaret med Den Hellige Ånd og kraft, han som gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle dem som var underkuet av djevelen, fordi Gud var med ham. 39 Vi er vitner om alt det han gjorde både i jødenes land og i Jerusalem, han som de drepte ved å henge ham på et tre. 40 Ham reiste Gud opp på den tredje dagen og lot ham tre synlig fram, 41 ikke for hele folket, men for de vitnene som forut var utvalgt av Gud – for oss, vi som åt og drakk sammen med ham etter at han var stått opp fra de døde. 42 Han bød oss å forkynne for folket og vitne at han er den som Gud har satt til å være dommer over levende og døde. 43 Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn. 44 Mens Peter ennå talte disse ordene, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet. 45 Og alle de troende som tilhørte de omskårne, og som var kommet med Peter, ble forferdet over at Den Hellige Ånds gave var blitt utgytt også over hedningene, 46 for de hørte dem tale med tunger og lovprise Gud. Da sa Peter: 47 Kan vel noen nekte dem vannet, så de ikke skulle bli døpt, disse som har fått Den Hellige Ånd likesom vi? 48 Og han bød at de skulle bli døpt i Jesu Kristi navn. De ba ham da bli hos dem noen dager.
Apostlenes gjerninger 10:34-48

I Antiokia, i menigheten der, var det profeter og lærere: Barnabas og Simeon, som kaltes Niger, og Lukius fra Kyréne og Manaen, fosterbror til fjerdingsfyrsten Herodes, og Saulus. Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerning som jeg har kalt dem til! Da lot de dem dra ut etter at de hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem. Da de slik var utsendt av Den Hellige Ånd, dro de ned til Seleukia og reiste derfra til Kypros. Og da de var kommet til Salamis, forkynte de Guds ord i jødenes synagoger. De hadde også Johannes med som hjelper. Etter at de hadde reist over hele øya, like til Pafus, traff de på en trollmann, en falsk profet. Det var en jøde som hette Barjesus. Han holdt til hos landshøvdingen Sergius Paulus, som var en forstandig mann. Han ba Barnabas og Saulus til seg fordi han ønsket å høre Guds ord. Men Elymas, trollmannen – for det betyr navnet hans – sto dem imot. Han prøvde å vende landshøvdingen bort fra troen. Men Saulus, som også ble kalt Paulus, så skarpt på ham, fylt av Den Hellige Ånd. 10 Og han sa: Du som er full av all svik og alt bedrag, du djevelens barn, fiende av all rettferdighet, skal du aldri holde opp med å forvrenge Herrens rette veier? 11 Men se, nå er Herrens hånd over deg, og du skal bli blind og ikke se solen for en tid. Straks falt det skodde og mørke over ham, og han famlet omkring og lette etter noen som kunne lede ham ved hånden. 12 Da landshøvdingen så det som skjedde, kom han til troen, og han var slått av undring over Herrens lære. 13 Paulus og de som fulgte ham, seilte da ut fra Pafus og kom til Perge i Pamfylia. Men Johannes skilte lag med dem og vendte tilbake til Jerusalem. 14 De andre dro videre fra Perge og kom til Antiokia i Pisidia. De gikk inn i synagogen på sabbatsdagen og satte seg der. 15 Etter opplesningen fra loven og profetene, sendte synagogeforstanderne bud til dem og sa: Brødre, har dere et formaningsord til folket, så tal! 16 Paulus sto da opp og slo til lyd med hånden og sa: Israelittiske menn og dere som frykter Gud! Hør: 17 Israels Gud, dette folkets Gud, utvalgte våre fedre. Han lot folket vokse seg stort under utlendigheten i Egypt, og han førte dem ut derfra med løftet arm. 18 I en tid på omkring førti år bar han dem på faderarm i ørkenen. 19 Han utryddet sju folkeslag i Kana’ans land, og skiftet deres land ut til arv for dem. 20 Og etter dette ga han dem dommere i omkring fire hundre og femti år, inntil profeten Samuel. 21 Deretter ba de om en konge, og Gud ga dem Saul, sønn av Kis, en mann av Benjamins stamme, i førti år. 22 Etter at han hadde avsatt ham, reiste han opp David til konge for dem. Han ga ham dette vitnesbyrdet: Jeg fant David, Isais sønn, en mann etter mitt hjerte. Han skal gjøre all min vilje. 23 Etter sitt løfte førte Gud av hans ætt fram en frelser for Israel, Jesus, 24 etter at Johannes, før han sto fram, hadde forkynt omvendelses dåp for hele Israels folk. 25 Men da Johannes var i ferd med å fullføre sitt løp, sa han: Den som dere holder meg for å være, er jeg ikke. Men se, han kommer etter meg. Og jeg er ikke engang verdig til å løse skoene av føttene hans! 26 Brødre, barn av Abrahams ætt og de blant dere som frykter Gud: Det var til oss ordet om denne frelsen ble sendt. 27 For de som bor i Jerusalem, og deres rådsherrer, kjente ham ikke. Og da de dømte ham, oppfylte de profetenes ord, som blir opplest hver eneste sabbat. 28 Og enda de ikke fant noen dødsskyld hos ham, ba de Pilatus at han måtte bli slått i hjel. 29 Da de hadde fullbyrdet alt som er skrevet om ham, tok de ham ned av treet og la ham i en grav. 30 Men Gud reiste ham opp fra de døde! 31 I flere dager viste han seg for dem som var dratt opp med ham fra Galilea til Jerusalem, de som nå er hans vitner for folket. 32 Og vi forkynner dere evangeliet om det løftet som ble gitt til fedrene. 33 Dette har Gud oppfylt for oss, deres barn, da han reiste Jesus opp. Slik står det jo skrevet i den andre salme: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag. 34 Men at han har reist ham opp fra de døde, så han ikke mer skal vende tilbake til tilintetgjørelse, det har han sagt slik: Jeg vil gi dere de hellige løfter til David, de trofaste. 35 Derfor sier han også på et annet sted: Du skal ikke overgi din Hellige til å se tilintetgjørelse. 36 For David sov inn, etter at han i sin levetid hadde tjent Guds råd. Han ble samlet til sine fedre og så tilintetgjørelse. 37 Men han som Gud reiste opp, han så ikke tilintetgjørelse. 38 Derfor skal dere vite, brødre, at ved ham forkynnes syndenes forlatelse for dere. Og fra alt det som dere ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, 39 rettferdiggjøres i ham enhver som tror. 40 Se derfor til at ikke det kommer over dere som er sagt hos profetene: 41 Se, dere foraktere! Undre dere og bli til intet! For en gjerning gjør jeg i deres dager, en gjerning som dere ikke vil tro om noen forteller dere det. 42 Da de gikk ut, ba folk dem om at disse ordene måtte bli talt til dem også neste sabbat. 43 Da møtet i synagogen var oppløst, var det mange av jødene og av de gudsdyrkere som hadde tatt ved jødenes tro, som fulgte etter Paulus og Barnabas. Disse talte da igjen til dem, og formante dem innstendig til å holde fast ved Guds nåde. 44 På den neste sabbatten samlet da nesten hele byen seg for å høre Herrens ord. 45 Men da jødene så folkemengden, ble de fylt av nidkjærhet, og motsa det som ble sagt av Paulus, ja, de sa imot og spottet. 46 Men både Paulus og Barnabas talte rett ut og sa: Det var nødvendig at Guds ord ble talt først til dere. Men siden dere avviser det og ikke akter dere verdige til det evige liv, så vender vi oss nå til hedningene. 47 For dette er Herrens bud til oss: Jeg har satt deg til et lys for hedningene, for at du skal være til frelse like til jordens ender. 48 Da hedningene hørte dette, gledet de seg og priste Herrens ord. Og de kom til tro, alle de som var bestemt til evig liv. 49 Og Herrens ord utbredte seg over hele landet. 50 Men jødene fikk hisset opp de fornemme kvinnene som holdt seg til jødenes tro, og de fremste menn i byen, og de fikk i stand en forfølgelse mot Paulus og Barnabas, og drev dem bort fra sine områder. 51 De ristet da støvet av føttene sine mot dem og dro til Ikonium. 52 Men disiplene ble fylt av glede og Den Hellige Ånd.
Apostlenes gjerninger 13:1-52

Etter at de hadde reist gjennom Amfipolis og Apollonia, kom de til Tessalonika. Der hadde jødene en synagoge. Paulus gikk inn til dem, slik han pleide å gjøre, og tre sabbatsdager samtalte han med dem ut fra Skriftene. Han la ut for dem og viste at Messias måtte lide og stå opp fra de døde, og sa: Den Jesus som jeg forkynner for dere, han er Messias. Noen av dem ble overbevist og sluttet seg til Paulus og Silas. Det gjorde også en stor mengde av de grekere som dyrket Gud, og ikke få av de fornemste kvinnene. Men jødene ble da egget til nidkjærhet. De fikk med seg noen onde menn som gikk og drev på torget, og laget et oppløp som satte byen i røre. Så trengte de fram mot Jasons hus og lette etter dem for å føre dem fram for folket. Men da de ikke fant dem, slepte de med seg Jason og noen av brødrene til bydommerne og ropte: Disse som oppvigler hele verden, er også kommet hit! Jason har tatt imot dem. Alle handler de stikk imot keiserens bud og sier at en annen, en som heter Jesus, er konge. Både folkemengden og dommerne ble oppskremt da de hørte dette. Men da Jason og de andre hadde stilt sikkerhet for dem, lot de dem gå. 10 Men straks samme natt sendte brødrene både Paulus og Silas av sted til Berøa. Da de kom dit, gikk de til jødenes synagoge. 11 Og disse var av et edlere sinn enn de i Tessalonika. De tok imot Ordet med all godvilje, og gransket hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt. 12 Mange av dem kom da til troen, og ikke få av de fornemme greske kvinner og mange greske menn. 13 Men da jødene i Tessalonika fikk vite at Guds ord ble forkynt av Paulus også i Berøa, kom de dit og hisset opp folket der også. 14 Brødrene sendte da straks Paulus av sted på veien til havet. Men Silas og Timoteus ble igjen der. 15 De som fulgte med Paulus, førte ham til Aten. Da de dro tilbake, hadde de med seg bud til Silas og Timoteus at de måtte komme til ham så fort som mulig. 16 Mens nå Paulus ventet på dem i Aten, ble han opprørt i sin ånd da han så at byen var full av avgudsbilder. 17 I synagogen samtalte han med jødene og dem som dyrket Gud, og på torget samtalte han hver dag med dem han traff på. 18 Noen av de epikureiske og stoiske filosofene ga seg i ordskifte med ham, og noen sa: Hva er det vel denne ordgyteren har å si? Andre sa: Han synes å være en som forkynner utenlandske guddommer – det var fordi han forkynte evangeliet om Jesus og oppstandelsen. 19 Så tok de ham med seg og førte ham opp på Areopagos*, og sa: Kan vi få vite hva dette er for en ny lære som du forkynner? 20 For underlige ting bringer du oss for øre! Vi vil derfor gjerne vite hva dette skal bety. 21 Alle atenerne og de fremmede som oppholdt seg der, ga seg ikke tid til annet enn å fortelle eller høre nytt. 22 Så sto da Paulus fram midt på Areopagos og sa: Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er meget religiøse. 23 For da jeg gikk omkring og så på deres helligdommer, fant jeg et alter med denne innskriften: For en ukjent Gud. Det som dere altså dyrker uten å kjenne, det forkynner jeg dere. 24 Gud, han som skapte verden og alt som i den er, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer som er bygd med hender. 25 Heller ikke lar han seg tjene av menneskehender som om han trengte til noe. For det er han selv som gir alle liv og ånde og alle ting. 26 Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder. 27 Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle ham og finne ham – enda han ikke er langt borte fra en eneste av oss. 28 For i ham er det vi lever og rører oss og er til. Som også noen av deres egne diktere* har sagt: For vi er også hans slekt. 29 Da vi nå altså er Guds ætt, så bør vi ikke tenke at guddommen er lik gull eller sølv eller stein, et bilde formet av menneskelig kunst eller tanke. 30 Etter at Gud har båret over med uvitenhetens tider, befaler han nå alle mennesker alle steder, at de skal omvende seg. 31 For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet. Dette skal skje ved den mannen som han har utvalgt til det, etter at han har gitt fullgodt bevis for alle ved å reise ham opp fra de døde. 32 Da de hørte om dødes oppstandelse, spottet noen. Men andre sa: Vi vil høre deg tale om dette igjen! 33 Paulus gikk så fra dem. 34 Men det var noen som sluttet seg til ham og kom til tro. Blant dem var Dionysios, en av Areopagos-dommerne, og en kvinne som hette Damaris, og noen andre med dem.
Apostlenes gjerninger 17:1-34

Deretter dro han fra Aten og kom til Korint. Der traff han en jøde som hette Akvilas og var født i Pontus. Han var nylig kommet fra Italia med sin kone Priskilla, fordi Klaudius hadde påbudt at alle jøder skulle forlate Roma. Dem ga han seg i lag med. Og fordi de hadde samme håndverk, ble han hos dem og arbeidet. De var teltmakere av yrke. Men hver sabbat holdt han samtaler i synagogen, og han overbeviste både jøder og grekere. Da nå Silas og Timoteus kom ned fra Makedonia, var Paulus fullt opptatt med å forkynne, og han vitnet alvorlig for jødene at Jesus er Messias. Men da de sto imot og spottet, ristet han støvet av klærne sine og sa til dem: Deres blod skal komme over deres eget hode! Jeg er ren. Fra nå av går jeg til hedningene. Så gikk han bort derfra og tok inn i huset til en mann ved navn Justus, en mann som fryktet Gud. Huset hans lå like inntil synagogen. Synagogeforstanderen Krispus kom til troen på Herren med hele sitt hus. Og mange korintere som hørte Ordet, kom til troen og lot seg døpe. Og Herren sa til Paulus i et syn om natten: Frykt ikke, men tal, og ti ikke! 10 For jeg er med deg, og ingen skal røre deg eller gjøre deg noe ondt. For jeg har mye folk i denne byen. 11 Så ga han seg til der i et år og seks måneder, og lærte Guds ord blant dem. 12 Men da Gallio var landshøvding i Akaia, slo jødene seg sammen mot Paulus. De førte ham for domstolen 13 og sa: Denne mannen overtaler folk til å dyrke Gud på en måte som er i strid med loven. 14 Nettopp som Paulus var i ferd med å åpne munnen, sa Gallio til jødene: Hadde det vært tale om en forbrytelse eller stygg ugjerning, dere jøder, da hadde jeg hatt god grunn til å høre tålmodig på dere. 15 Men er det spørsmål om en lære og om et navn og om en lov som gjelder hos dere, da får det bli deres egen sak! Dommer i disse tingene vil jeg ikke være. 16 Og han viste dem bort fra domstolen. 17 Da tok alle fatt på synagogeforstanderen Sostenes og slo ham like foran domstolen. Men Gallio brydde seg ikke noe om det. 18 Paulus ble der ennå en lang tid. Så tok han avskjed med brødrene og seilte av sted til Syria, sammen med Priskilla og Akvilas. I Kenkreæ klippet han håret, for han hadde et løfte på seg. 19 Så kom de til Efesus. Der lot Paulus de andre bli igjen, men selv gikk han inn i synagogen og ga seg i samtale med jødene. 20 Da de ba ham bli der lenger, samtykte han ikke, 21 men tok avskjed med dem og sa: Om Gud vil, skal jeg komme tilbake til dere. Så seilte han fra Efesus. 22 Da han kom til Cæsarea, gikk han opp og hilste på menigheten. Så dro han til Antiokia. 23 Da han hadde vært der en tid, reiste han ut igjen. Han dro fra sted til sted gjennom hele det galatiske land og Frygia, og styrket alle disiplene. 24 Det var en jøde ved navn Apollos, født i Aleksandria, som kom til Efesus. Han var en veltalende mann, og han var sterk i Skriftene. 25 Han var opplært i Herrens vei. Og da han var brennende i ånden, talte og lærte han grundig om Jesus, enda han bare kjente Johannes’ dåp. 26 Han begynte å tale frimodig i synagogen. Da Priskilla og Akvilas hadde hørt ham, ba de ham til seg og la Guds vei nøyere ut for ham. 27 Da han nå ville dra videre til Akaia, oppmuntret brødrene ham til dette. De skrev til disiplene der om å ta vel imot ham. Og da han kom dit, ble han ved Guds nåde til stor hjelp for de troende. 28 For med kraft gjendrev han jødene offentlig, idet han viste av Skriftene at Jesus er Messias.
Apostlenes gjerninger 18:1-28

Agrippa sa da til Paulus: Du har lov til å tale om deg selv! Da rakte Paulus ut sin hånd og begynte sin forsvarstale: Kong Agrippa! Jeg akter meg lykkelig at det er overfor deg jeg i dag skal forsvare meg mot alt det som jødene anklager meg for. For du har meget god kjennskap til alle skikker og lærespørsmål blant jødene. Derfor ber jeg deg at du vil høre tålmodig på meg. Alle jøder kjenner mitt liv, for helt fra ungdommen av har jeg levd blant folket mitt og i Jerusalem. De kjenner til fra før – om de bare ville komme fram med sitt vitnesbyrd – at jeg fra begynnelsen av har levd som fariseer, det strengeste partiet av vår gudsdyrkelse. Og nå står jeg her og skal dømmes fordi jeg setter mitt håp til det løftet som Gud har gitt til fedrene, det som vårt tolvstammefolk under uopphørlig gudstjeneste natt og dag håper å vinne fram til. For dette håpet, konge, blir jeg anklaget, og det av jøder! Hvorfor bedømmes det som utrolig hos dere at Gud reiser opp døde? Jeg for min del mente at det var min plikt å kjempe mot Jesu, nasareerens navn. 10 Det gjorde jeg da også i Jerusalem. Jeg fikk fullmakt fra yppersteprestene og kastet mange av de hellige i fengsel, og når de ble dødsdømt, ga jeg min stemme for det. 11 Omkring i alle synagogene tvang jeg dem ofte ved pinsler til å spotte. Og jeg raste slik imot dem at jeg forfulgte dem like til byer i utlandet. 12 Under dette dro jeg også til Damaskus med fullmakt og oppdrag fra yppersteprestene. 13 Men midt på dagen så jeg på veien, konge, et lys fra himmelen, klarere enn solen, stråle om meg og om dem som reiste sammen med meg. 14 Vi falt alle til jorden, og jeg hørte en røst si til meg på hebraisk: Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Det blir hardt for deg å stampe mot brodden. 15 Jeg sa da: Hvem er du, Herre? Og Herren sa: Jeg er Jesus, han som du forfølger. 16 Men reis deg opp og stå på dine føtter! For derfor viste jeg meg for deg: for å utvelge deg til tjener og vitne, både om det du har sett og om det jeg vil vise deg. 17 Jeg frir deg ut fra ditt folk og fra hedningene, som jeg sender deg til, 18 for at du skal åpne deres øyne, så de kan vende seg fra mørke til lys og fra Satans makt til Gud, for at de kan få syndenes forlatelse og arvedel blant dem som er helliget ved troen på meg. 19 Derfor, kong Agrippa, ble jeg ikke ulydig mot det himmelske synet. 20 Men både for dem i Damaskus først og i Jerusalem og i hele Judeas land og for hedningene forkynte jeg at de skulle fatte et annet sinn og omvende seg til Gud og gjøre gjerninger som er omvendelsen verdige. 21 På grunn av disse tingene grep noen jøder meg i templet og prøvde å slå meg i hjel. 22 Så har jeg da fått hjelp av Gud og står til denne dag og vitner både for liten og stor, og jeg sier ikke noe annet enn det profetene og Moses har sagt skulle skje, 23 at Messias skulle lide, og at han som den første av de dødes oppstandelse skulle forkynne lys for folket og for hedningene. 24 Men da han sa dette i sin forsvarstale, sa Festus med høy røst: Du er fra forstanden, Paulus! Din store lærdom driver deg til vanvidd! 25 Men han sier: Jeg er ikke fra forstanden, mektigste Festus! Men jeg taler sanne og sindige ord. 26 Kongen kjenner til disse tingene, og til ham taler jeg også frimodig. For jeg kan ikke tro at noe av dette er ukjent for ham, det er jo ikke skjedd i en avkrok. 27 Kong Agrippa, tror du profetene? Jeg vet at du tror! 28 Men Agrippa sa til Paulus: Det mangler lite på at du overtaler meg til å bli en kristen! 29 Paulus sa da: Jeg ville ønske til Gud, enten det mangler lite eller mye, at ikke bare du, men også alle som hører meg i dag, måtte bli slik som jeg, med unntak av disse lenkene. 30 Da sto kongen opp, og landshøvdingen og Berenike og de som satt der sammen med dem. 31 De trakk seg tilbake og talte med hverandre og sa: Denne mannen gjør ikke noe som fortjener død eller lenker. 32 Og Agrippa sa til Festus: Denne mannen kunne ha vært løslatt, om han ikke hadde innanket saken sin for keiseren.
Apostlenes gjerninger 26:1-32

Da vi nå var reddet, fikk vi vite at øya hette Malta. Innbyggerne der viste ikke liten vennlighet mot oss. De tente et bål og tok seg av oss alle sammen, da det hadde begynt å regne og var kaldt. Paulus hadde sanket sammen en haug med kvister og lagt på bålet. Da krøp det en orm ut på grunn av heten og bet seg fast i hånden hans. Da innbyggerne så dyret henge ned fra hånden hans, sa de til hverandre: Denne mannen er sikkert en morder, siden Rettferdigheten ikke lar ham leve enda han er reddet fra havet. Men han ristet dyret av seg inn i ilden, uten å ha noe men av det. De ventet da at han skulle hovne opp eller falle død om med det samme. Da de hadde ventet lenge, og så at det ikke skjedde noe usedvanlig med ham, kom de på andre tanker, og sa at han var en gud! I nærheten av dette stedet lå det en gård, som tilhørte en mann som hette Publius og var den fremste mannen på øya. Han tok imot oss og viste oss vennlighet og gjestfrihet i tre dager. Nettopp da lå far til Publius meget syk av feber og dysenteri. Paulus gikk da inn til ham og ba og la hendene på ham og helbredet ham. Da dette var skjedd, kom også andre der på øya som var syke, og ble helbredet. 10 De viste oss også stor ære, og da vi skulle dra derfra, førte de om bord i skipet det vi kunne ha bruk for. 11 Etter tre måneder seilte vi videre med et skip som hadde ligget i vinteropplag ved øya. Det var fra Aleksandria og hadde Tvillingene* som skipsmerke. 12 Senere anløp vi Syrakus og ble der i tre dager. 13 Derfra reiste vi langs kysten til vi kom til Regium. Dagen etter ble det sønnavind, så vi kom til Puteoli etter to dagers seilas. 14 Her fant vi brødre. De ba oss å bli sju dager hos dem, og så fortsatte vi til Roma. 15 Brødrene der hadde fått høre om oss, og møtte oss helt ute ved Forum Appii og Tres Tabernæ. Da Paulus så brødrene, takket han Gud og fattet mot. 16 Da vi nå var kommet til Roma, overga høvedsmannen fangene til høvdingen for livvakten. Men Paulus fikk lov til å bo for seg selv sammen med den soldaten som holdt vakt over ham. 17 Etter tre dager kalte han sammen de fremste menn blant jødene der i byen. Da de var kommet sammen, sa han til dem: Mine brødre! Jeg som ikke har gjort noe imot vårt folk eller våre fedres skikker, ble i Jerusalem overgitt som fange i romernes hender. 18 Da de hadde forhørt meg, ville de løslate meg, fordi jeg ikke hadde gjort noe som fortjente dødsstraff. 19 Men da jødene satte seg imot det, ble jeg nødt til å innanke saken min for keiseren. Men det betyr ikke at jeg retter noen anklage mot folket mitt. 20 Av denne grunn har jeg da bedt dere hit for å møte dere og tale med dere. For det er for Israels håps skyld jeg bærer denne lenken. 21 De sa da til ham: Vi har ikke fått noe brev om deg fra Judea. Heller ikke er det kommet brødre hit som har meldt fra eller sagt noe ondt om deg. 22 Men vi vil gjerne få høre hva du mener, for vi kjenner til at denne sekten overalt møter motsigelse. 23 Etter at de da hadde avtalt en dag med ham, kom enda flere til ham i hans herberge. Han la da ut for dem og vitnet om Guds rike, og søkte å overbevise dem om Jesus ut fra Mose lov og profetene, fra tidlig morgen til sen kveld. 24 Noen ble overbevist ved det han sa, men andre var vantro. 25 De gikk så fra hverandre i uenighet, etter at Paulus hadde sagt dette ene ordet: Rett talte Den Hellige Ånd ved profeten Jesaja til deres fedre 26 da han sa: Gå til dette folket og si: Dere skal høre og høre og ikke forstå, dere skal se og se og ikke skjønne! 27 For dette folks hjerte er blitt sløvt, deres ører er blitt tunghørte og sine øyne har de lukket igjen så de ikke skal se med øynene, ikke høre med ørene, ikke forstå med hjertet, og ikke omvende seg, så jeg kan få lege dem. 28 Så skal dere da vite at denne Guds frelse er blitt sendt til hedningene, og de skal høre. 29 Da han hadde sagt dette, gikk jødene bort mens de hadde et skarpt ordskifte seg imellom. 30 To hele år ble Paulus i det herberget han hadde leid, og han tok imot alle som kom til ham. 31 Han forkynte Guds rike og lærte om den Herre Jesus med all frimodighet, uten hindring.
Apostlenes gjerninger 28:1-31

Vi som er sterke, skylder å bære skrøpelighetene hos dem som er svake, og ikke være oss selv til behag. Enhver av oss skal være til behag for sin neste, til gagn og oppbyggelse for ham. For heller ikke Kristus levde seg selv til behag, men som det står skrevet: Hånsordene fra dem som håner deg, falt på meg. Og alt som før er skrevet, det er skrevet til lærdom for oss, for at vi skal ha håp ved det tålmodet og den trøsten som Skriftene gir. Må så tålmodets og trøstens Gud gi dere å ha ett sinn innbyrdes, etter Jesu Kristi forbilde, for at dere samstemmig og med én munn kan prise Gud, vår Herre Jesu Kristi Far. Ta dere derfor av hverandre, likesom også Kristus tok seg av oss, til Guds ære. For jeg sier: Kristus er blitt en tjener for de omskårne for Guds sannferdighets skyld, for å stadfeste løftene til fedrene. Men hedningene skal prise Gud for hans miskunn, som det står skrevet: Derfor vil jeg prise deg blant hedningene og lovsynge ditt navn! 10 Og igjen sier han: Gled dere, hedninger, sammen med hans folk! 11 Og igjen: Lov Herren, alle hedninger, og pris ham, alle folk! 12 Og igjen sier Jesaja: Isais rotskudd skal komme, han som skal stå fram og herske over hedningefolkene. Til ham skal hedningene sette sitt håp. 13 Må så håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan være rike på håp ved Den Hellige Ånds kraft. 14 Mine brødre, for min del er jeg overbevist om at dere selv er fulle av godhet, fylt med all kunnskap, i stand til også å formane hverandre. 15 Likevel har jeg til dels skrevet noe djervt til dere, for å påminne dere ved den nåde som er gitt meg av Gud, 16 at jeg skal være Kristi Jesu offerprest for hedningene. Jeg gjør hellig tjeneste med Guds evangelium for at hedningene kan bli et offer til behag for Gud, helliget ved Den Hellige Ånd. 17 Det er altså i Kristus Jesus jeg har min ros i tjenesten for Gud. 18 For jeg vil ikke våge å tale om noe annet enn det som Kristus har utført gjennom meg for å føre hedningene til lydighet, ved ord og gjerning, 19 ved kraften i tegn og under, ved Åndens kraft. Slik har jeg fullt ut kunngjort Kristi evangelium fra Jerusalem og rundt om like til Illyria. 20 Men jeg har satt min ære i å forkynne evangeliet der hvor Kristi navn ikke før var nevnt, for at jeg ikke skulle bygge på en grunnvoll andre hadde lagt, 21 men som det står skrevet: De som ikke har fått budskap om ham, skal se, og de som ikke har hørt, skal forstå. 22 På grunn av dette er jeg gang på gang blitt hindret fra å komme til dere. 23 Men nå, når jeg ikke lenger har virkerom i disse traktene, og da jeg alt i mange år har lengtet etter å komme til dere, 24 håper jeg å få se dere på gjennomreisen når jeg drar til Spania, og få følge av dere på reisen videre, når jeg først har fått glede meg en tid over samværet med dere. 25 Men nå drar jeg til Jerusalem i tjeneste for de hellige. 26 For Makedonia og Akaia har villet samle inn en gave til de fattige blant de hellige i Jerusalem. 27 De har selv villet dette, og de står også i gjeld til dem. For har hedningene fått del i deres åndelige goder, da er de også skyldige til å tjene dem med de timelige. 28 Når jeg har fullført dette og lagt denne frukt trygt i deres hender, vil jeg dra veien om dere til Spania. 29 Og jeg vet at når jeg kommer til dere, skal jeg komme med en fylde av Kristi velsignelse. 30 Jeg formaner dere, brødre, ved vår Herre Jesus Kristus og ved Åndens kjærlighet: Strid sammen med meg i deres bønner for meg til Gud, 31 for at jeg må bli fridd fra de vantro i Judea, og at min tjeneste i Jerusalem må bli godt mottatt av de hellige. 32 Da vil jeg kunne komme til dere med glede, om Gud vil, og få hvile ut hos dere. 33 Fredens Gud være med dere alle! Amen.
Paulus’ brev til romerne 15:1-33

Men dette skal du vite, at i de siste dager skal det komme farlige tider. For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, skrytende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten aktelse for det hellige, uten naturlig kjærlighet, uforsonlige, baktalende, umåtelige, voldsomme, uten kjærlighet til det gode, svikefulle, oppfarende, oppblåste, slike som elsker sine lyster høyere enn Gud. De har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft. Slike skal du vende deg fra. Til dem hører også de som sniker seg inn i husene og fanger kvinnfolk som er nedtynget av synder og drives av mange slags lyster, som alltid vil lære, men aldri kan komme til sannhets erkjennelse. Som Jannes og Jambres sto Moses imot, slik står også disse sannheten imot. De er fordervet i sitt sinn og holder ikke mål i troen. Men de skal ikke ha mer fremgang, for deres dårskap skal bli åpenbar for alle, slik det også gikk med de to jeg nevnte. 10 Men du har etterfulgt meg i lære, i livsførsel, i forsett, i tro, i tålmodighet, i kjærlighet, i utholdenhet, 11 i forfølgelser, i lidelser – slike som møtte meg i Antiokia, Ikonium og Lystra, ja, alle slags forfølgelser som jeg har gjennomgått. Og Herren har fridd meg ut av dem alle. 12 Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt. 13 Men onde mennesker og bedragere går fram til det verre. De fører vill og farer vill. 14 Men bli du i det du har lært og er blitt overbevist om. Du vet jo hvem du har lært det av, 15 og helt fra barndommen av kjenner du De hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus. 16 Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, 17 for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning.
Paulus’ andre brev til Timoteus 3:1-17

Jesus eksisterte før sin tilværelse på Jorden i Det Nye Testamentet

31 Jesus sa da til de judeerne som var kommet til tro på ham: Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. 32 Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere. 33 De svarte ham: Vi er Abrahams ætt og har aldri vært treller under noen! Hvordan kan du da si: Dere skal bli fri? 34 Jesus svarte dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hver den som gjør synd, er syndens trell. 35 Men trellen blir ikke i huset til evig tid. Sønnen blir der til evig tid. 36 Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri. 37 Jeg vet at dere er av Abrahams ætt. Men dere søker å drepe meg, fordi mitt ord ikke får rom hos dere. 38 Jeg taler det jeg har sett hos min Far, og dere gjør det dere har hørt av deres far. 39 De svarte og sa til ham: Vår far er Abraham! Jesus sier til dem: Var dere Abrahams barn, da gjorde dere Abrahams gjerninger. 40 Men nå søker dere å drepe meg – et menneske som har sagt dere sannheten, den som jeg har hørt av Gud. Det gjorde ikke Abraham. 41 Dere gjør deres fars gjerninger. De sa da til ham: Vi er ikke født i hor! Vi har én far, Gud. 42 Jesus sa til dem: Var Gud deres far, da hadde dere elsket meg. For jeg kommer fra Gud og er utgått fra ham. For jeg er heller ikke kommet av meg selv, men han har utsendt meg. 43 Hvorfor skjønner dere ikke det jeg taler? Fordi dere ikke tåler å høre mitt ord! 44 Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre etter deres fars lyster. Han var en drapsmann fra begynnelsen og står ikke i sannheten. For det er ikke sannhet i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far. 45 Men fordi jeg sier sannheten, tror dere meg ikke. 46 Hvem av dere kan overbevise meg om synd? Men sier jeg sannheten, hvorfor tror dere meg da ikke? 47 Den som er av Gud, hører Guds ord. Dere hører ikke, fordi dere ikke er av Gud. 48 Judeerne svarte og sa til ham: Sier vi ikke med rette at du er en samaritan og en besatt? 49 Jesus svarte: Jeg er ikke besatt. Men jeg ærer min Far og dere vanærer meg. 50 Jeg søker ikke min egen ære. Det er en som søker den, og han dømmer. 51 Sannelig, sannelig sier jeg dere: Om noen holder fast på mitt ord, skal han aldri i evighet se døden. 52 Da sa judeerne til ham: Nå skjønner vi at du er besatt. Abraham døde, og profetene likeså, men du sier: Den som holder fast på mitt ord, skal aldri i evighet smake døden! 53 Du er da vel ikke større enn vår far Abraham som døde? Også profetene døde. Hvem gjør du deg selv til? 54 Jesus svarte: Dersom jeg ærer meg selv, da er min ære ingenting. Det er min Far som ærer meg, han som dere sier er deres Gud. 55 Dere kjenner ham ikke, men jeg kjenner ham. Dersom jeg sier at jeg ikke kjenner ham, da blir jeg en løgner som dere. Men jeg kjenner ham og holder fast på hans ord. 56 Abraham, deres far, frydet seg til å se min dag. Og han så den og gledet seg. 57 Judeerne sa da til ham: Du er ennå ikke femti år og har sett Abraham? 58 Jesus sa til dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: JEG ER før Abraham ble til. 59 De tok da opp steiner for å kaste på ham. Men Jesus skjulte seg og gikk ut av templet.
Johannes 8:31-59

I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til. I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det. En mann sto fram, utsendt av Gud. Hans navn var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, for at alle skulle komme til tro ved ham. Han var ikke lyset, men han skulle vitne om lyset. Det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden. 10 Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, og verden kjente ham ikke. 11 Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. 12 Men alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. 13 De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud. 14 Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet. 15 Johannes vitner om ham og roper: Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet foran meg, fordi han var før meg. 16 For av hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde. 17 For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. 18 Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, han har forklart ham. 19 Dette er Johannes’ vitnesbyrd, da judeerne* sendte prester og levitter fra Jerusalem for å spørre ham: Hvem er du? 20 Da bekjente han og nektet ikke, han bekjente: Jeg er ikke Messias. 21 Og de spurte ham: Hvem er du da? Er du Elia? Og han sier: Det er jeg ikke. Er du profeten? Og han svarte: Nei. 22 Da sa de til ham: Hvem er du? – så vi kan gi dem svar som har sendt oss. Hva sier du om deg selv? 23 Han sa: Jeg er en røst av en som roper i ørkenen: Gjør Herrens vei jevn, som profeten Jesaja har sagt. 24 De som var utsendt, var fariseere. 25 Og de spurte ham og sa til ham: Hvorfor døper du da, når du ikke er Messias og heller ikke Elia eller profeten? 26 Johannes svarte dem: Jeg døper med vann, men midt iblant dere står den dere ikke kjenner, 27 han som kommer etter meg, han som jeg ikke er verdig til å løse skoremmen for. 28 Dette hendte i Betania på den andre siden av Jordan, der Johannes døpte. 29 Dagen etter ser han Jesus komme til seg, og sier: Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd! 30 Det var om ham jeg sa: Etter meg kommer en mann som er kommet foran meg, fordi han var før meg. 31 Og jeg kjente ham ikke. Men for at han skulle åpenbares for Israel, derfor er jeg kommet og døper med vann. 32 Johannes vitnet og sa: Jeg har sett Ånden komme ned som en due fra himmelen, og han ble over ham. 33 Jeg kjente ham ikke. Men han som sendte meg for å døpe med vann, han sa til meg: Ham du ser Ånden komme ned og bli over, han er den som døper med Den Hellige Ånd. 34 Og jeg har sett det, og jeg har vitnet at han er Guds Sønn. 35 Dagen etter sto Johannes der igjen, og to av disiplene hans. 36 Da han fikk se Jesus, som kom gående, sa han: Se der Guds lam! 37 De to disiplene hørte det han sa, og de fulgte etter Jesus. 38 Jesus vendte seg og så at de fulgte etter ham. Han sier til dem: Hva søker dere? De sa til ham: Rabbi – det betyr Mester – hvor bor du? 39 Han sier til dem: Kom og se! De kom da og så hvor han bodde. Og de ble hos ham den dagen. Det var omkring den tiende time. 40 Andreas, Simon Peters bror, var en av de to som hørte det Johannes sa, og som fulgte etter Jesus. 41 Han finner først sin egen bror Simon og sier til ham: Vi har funnet Messias, det betyr Kristus. 42 Og han førte ham til Jesus. Jesus så på ham og sa: Du er Simon, Johannes’ sønn. Du skal kalles Kefas, det betyr Peter. 43 Dagen etter ville han dra til Galilea. Han finner Filip, og Jesus sier til ham: Følg meg! 44 Filip var fra Betsaida, fra Andreas’ og Peters by. 45 Filip finner Natanael og sier til ham: Ham som Moses har skrevet om i loven, og som profetene har skrevet om, ham har vi funnet: Jesus, Josefs sønn fra Nasaret. 46 Natanael sa til ham: Kan det komme noe godt fra Nasaret? Filip sa til ham: Kom og se! 47 Jesus så Natanael komme mot seg, og han sa om ham: Se, det er en ekte israelitt, en som det ikke er svik i. 48 Natanael sa til ham: Hvor kjenner du meg fra? Jesus svarte og sa til ham: Før Filip kalte på deg, mens du var under fikentreet, så jeg deg. 49 Natanael svarte ham: Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge! 50 Jesus svarte og sa til ham: Tror du fordi jeg sa til deg at jeg så deg under fikentreet? Du skal få se større ting enn dette! 51 Og han sa til ham: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen.
Johannes 1:1-51

Dette talte Jesus, og han løftet sine øyne mot himmelen og sa: Far, timen er kommet. Herliggjør din Sønn for at din Sønn kan herliggjøre deg, likesom du har gitt ham makt over alt kjød, for at han skal gi evig liv til alle dem som du har gitt ham. Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus. Jeg har herliggjort deg på jorden idet jeg har fullført den gjerning som du har gitt meg å gjøre. Og nå, herliggjør du meg, Far, hos deg selv med den herlighet jeg hadde hos deg før verden ble til! Jeg har åpenbart ditt navn for de menneskene du ga meg av verden. De var dine, og du ga dem til meg, og de har holdt fast på ditt ord. Nå vet de at alt det du har gitt meg, er fra deg. For de ordene som du ga meg, har jeg gitt dem. Og de har tatt imot dem og kjent i sannhet at jeg er utgått fra deg. Og de har trodd at du har utsendt meg. Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine. 10 Alt mitt er ditt, og ditt er mitt. Og jeg er herliggjort i dem. 11 Og jeg er ikke lenger i verden, men disse er i verden, og jeg kommer til deg. Hellige Far! Bevar dem i ditt navn, som du har gitt meg, for at de kan være ett, likesom vi er ett. 12 Da jeg var hos dem, bevarte jeg dem i ditt navn, som du har gitt meg. Jeg voktet dem, og ingen av dem gikk fortapt, uten fortapelsens sønn – for at Skriften skulle bli oppfylt. 13 Men nå kommer jeg til deg. Og dette taler jeg i verden for at de skal ha min glede fullkommen i seg. 14 Jeg har gitt dem ditt ord. Og verden har hatet dem fordi de ikke er av verden, likesom jeg ikke er av verden. 15 Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde. 16 De er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden. 17 Hellige dem i sannheten! Ditt ord er sannhet. 18 Likesom du har utsendt meg til verden, har også jeg utsendt dem til verden. 19 Og jeg helliger meg for dem, for at også de skal være helliget i sannhet. 20 Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg, 21 at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg – at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg. 22 Og den herlighet som du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, likesom vi er ett, 23 jeg i dem og du i meg, for at de fullkomment skal være gjort til ett, for at verden kan kjenne at du har utsendt meg og elsket dem, likesom du har elsket meg. 24 Far, jeg vil at de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er, for at de skal se min herlighet, som du har gitt meg, fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt. 25 Rettferdige Far! Verden har ikke kjent deg, men jeg har kjent deg. Og disse har erkjent at du har utsendt meg. 26 Og jeg har kunngjort ditt navn for dem, og skal fortsatt kunngjøre det, for at den kjærlighet som du elsket meg med, skal være i dem, og jeg i dem.
Johannes 17:1-26

Peter, Jesu Kristi apostel – til de utvalgte, de som er utlendinger og er spredt omkring i Pontus, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia, utvalgt etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse, til lydighet og til bestenkning med Jesu Kristi blod: Nåde og fred være med dere i rikt mål! Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en arv som er uforgjengelig og uflekket og uvisnelig, og som er gjemt for dere i himlene – dere som ved Guds makt blir holdt oppe ved tro, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den siste tid. Derfor jubler dere av glede, selv om dere nå en liten stund, nødvendigvis har sorg i mange slags prøvelser. Dette skjer for at deres prøvede tro, som er langt mer kostbar enn det forgjengelige gull – som jo lutres ved ild – skal finnes til lov og pris og ære ved Jesu Kristi åpenbarelse. Ham elsker dere, enda dere ikke har kjent ham. Ham tror dere på, enda dere nå ikke ser ham. Og dere fryder dere med en usigelig og herliggjort glede, når dere vinner fram til endemålet for deres tro: sjelenes frelse. 10 Om denne frelsen var det profetene gransket og ransaket, de som profeterte om den nåde som dere skulle få, 11 idet de gransket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste fram til når han forut vitnet om Kristi lidelser og herligheten deretter. 12 Det ble åpenbart for dem at de ikke tjente seg selv, men dere, med dette som nå er blitt kunngjort for dere ved dem som forkynte dere evangeliet ved Den Hellige Ånd, han som ble sendt fra himmelen – dette som englene trakter etter å skue inn i. 13 Bind derfor opp om dere, om deres sinn, vær edrue og sett deres håp fullt og fast til den nåde dere får i Jesu Kristi åpenbarelse. 14 Som lydige barn må dere ikke skikke dere etter de lystene som dere før hadde, i deres uvitenhet. 15 Men vær, etter Den Hellige som kalte dere, også dere hellige i all deres ferd. 16 For det er skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig. 17 Når dere påkaller som Far ham som dømmer uten å gjøre forskjell, enhver etter hans gjerninger, da ferdes i frykt i deres utlendighets tid. 18 For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, 19 men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam. 20 Han var forut kjent, før verdens grunnvoll ble lagt, og for deres skyld er han blitt åpenbart ved tidenes ende. 21 Ved ham er dere kommet til tro på Gud, som reiste ham opp fra de døde og ga ham herlighet. Derfor er deres tro også håp til Gud. 22 Rens da deres sjeler i lydighet mot sannheten til oppriktig broderkjærlighet. Elsk hverandre inderlig av hjertet! 23 For dere er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir. 24 For alt kjød er som gress, og all dets herlighet som blomsten på gresset. Gresset visnet, og blomsten på det falt av. 25 Men Herrens ord blir til evig tid. Og dette er det ordet som er blitt forkynt dere ved evangeliet.
Peters første brev 1:1-25


Jesus eksisterte før vår verden ble til