Eksempler på Guds straff, tukt, refs og renselse i Det Nye Testamentet

Ettersom mange alt har tatt seg fore å nedtegne historien om de ting som er blitt fullført blant oss, slik de har overgitt det til oss, de som fra begynnelsen var øyenvitner og Ordets tjenere, så har også jeg nå gått nøye gjennom alt sammen fra begynnelsen av, og besluttet meg for å skrive det ned i sammenheng for deg, gjeveste Teofilus, for at du skal lære å kjenne hvor pålitelige de lærdommene er som du er blitt undervist i. I de dager, da Herodes* var konge i Jødeland, var det en prest som hette Sakarja, av Abias skift. Hans kone var av Arons døtre, og hun hette Elisabet. Begge var rettferdige for Gud og vandret ulastelig etter alle Herrens bud og forskrifter. De hadde ikke barn, for Elisabet var ufruktbar, og begge var kommet langt opp i årene. Så skjedde det, da turen var kommet til hans skift, og han gjorde prestetjeneste for Gud, at det falt på ham ved loddtrekning – slik skikken var i prestetjenesten – å gå inn i Herrens tempel og brenne røkelse. 10 Hele folkemengden sto utenfor og ba i røkofferets stund. 11 Da viste en Herrens engel seg for ham, han sto på høyre side av røkofferalteret. 12 Sakarja ble forferdet da han så ham, og frykt falt på ham. 13 Men engelen sa til ham: Frykt ikke, Sakarja! For din bønn er hørt. Din hustru, Elisabet, skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Johannes. 14 Han skal bli deg til glede og fryd, og mange skal glede seg over hans fødsel. 15 For han skal være stor for Herren. Vin og sterk drikk skal han ikke drikke, og han skal bli fylt av Den Hellige Ånd like fra sin mors liv, 16 og mange av Israels barn skal han omvende til Herren deres Gud. 17 Han skal gå foran ham i Elias ånd og kraft, for å vende fedres hjerter til barn og ulydige til rettferdiges sinnelag. Han skal forberede et folk vel skikket for Herren. 18 Sakarja sa til engelen: Hvordan skal jeg vite dette? Jeg er jo gammel, og min kone er kommet langt opp i årene. 19 Engelen svarte og sa til ham: Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn. Jeg er sendt for å tale til deg og bringe deg dette gledesbudet. 20 Se, du skal bli stum og ikke kunne tale før den dagen når dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord, som skal bli oppfylt i sin tid. 21 Folket sto og ventet på Sakarja og undret seg over at han drøyde så lenge i templet. 22 Men da han kom ut, kunne han ikke tale til dem. De skjønte da at han hadde sett et syn i templet. Han gjorde tegn til dem, men var og ble stum. 23 Da så dagene for hans prestetjeneste var fullført, dro han hjem til sitt hus. 24 Men en tid etter dette ble hans kone Elisabet med barn. Hun trakk seg tilbake i ensomhet i fem måneder, og sa: 25 Slik har Herren gjort det for meg i de dager da han så til meg for å ta bort min vanære blant mennesker. 26 Men i den sjette måneden ble engelen Gabriel sendt av Gud til en by i Galilea som heter Nasaret, 27 til en jomfru som var forlovet med en mann som hette Josef, av Davids ætt. Og jomfruens navn var Maria. 28 Engelen kom inn til henne og sa: Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner! 29 Men hun ble forferdet over hans ord og grunnet på hva slags hilsen dette kunne være. 30 Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. 31 Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. 32 Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, 33 og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme. 34 Men Maria sa til engelen: Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet av mann? 35 Engelen svarte og sa til henne: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn. 36 Og se, Elisabet, din slektning, har også unnfanget en sønn i sin høye alder. Hun som ble kalt ufruktbar, er nå alt i sjette måned. 37 For ingenting er umulig for Gud. 38 Da sa Maria: Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord! – Og engelen forlot henne. 39 Men Maria brøt opp i de dager og skyndte seg til fjellbygdene, til en by i Juda. 40 Hun kom inn i Sakarjas hus og hilste på Elisabet. 41 Og det skjedde at da Elisabet hørte Marias hilsen, da sprang barnet i hennes liv. Elisabet ble fylt med Den Hellige Ånd. 42 Hun ropte med høy røst og sa: Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten av ditt morsliv! 43 Hvordan kan dette hende meg at min Herres mor kommer til meg? 44 For se, da lyden av din hilsen nådde mitt øre, sprang barnet i mitt liv av fryd! 45 Salig er hun som trodde! For fullbyrdet skal det bli som er sagt henne av Herren. 46 Og Maria sa: Min sjel opphøyer Herren, 47 og min ånd fryder seg i Gud, min Frelser, 48 fordi han har sett til sin tjenerinnes ringhet. For se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig, 49 fordi han har gjort store ting mot meg, han, den mektige, og hellig er hans navn. 50 Hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter ham. 51 Han gjorde storverk med sin arm, han spredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanker. 52 Han støtte mektige ned av deres troner og opphøyet de små. 53 Hungrende mettet han med gode gaver, men rikfolk sendte han tomhendte bort. 54 Han tok seg av Israel, sin tjener, for å komme i hu sin miskunn, 55 – slik han hadde talt til våre fedre – mot Abraham og hans ætt, til evig tid. 56 Og Maria ble hos henne omkring tre måneder. Så vendte hun hjem til sitt hus. 57 Tiden var nå kommet da Elisabet skulle føde, og hun fødte en sønn. 58 Og da hennes naboer og slektninger fikk høre at Herren hadde vist sin store miskunnhet mot henne, gledet de seg sammen med henne. 59 På den åttende dagen skjedde det så at de kom for å omskjære barnet, og de ville kalle ham Sakarja etter faren. 60 Men da tok hans mor til orde og sa: Nei, han skal hete Johannes! 61 De sa til henne: Det er da ingen i slekten din som har det navnet. 62 De gjorde så tegn til hans far for å få vite hva han ville at barnet skulle hete. 63 Han ba da om en tavle, og skrev disse ordene: Johannes er navnet hans. Og de undret seg alle. 64 Men i det samme ble hans munn åpnet og hans tunge løst, og han talte og lovet Gud. 65 Og det kom frykt over alle som bodde der omkring, og i hele fjellandet i Judea talte de med hverandre om alt dette som hadde hendt. 66 Alle som hørte om det, la seg det på hjertet, og de sa: Hva skal det da bli av dette barnet? For Herrens hånd var med ham. 67 Og hans far, Sakarja, ble fylt av Den Hellige Ånd, han talte profetisk og sa: 68 Lovet være Herren, Israels Gud, fordi han så til sitt folk og forløste det! 69 Han oppreiste for oss et frelsens horn i sin tjener Davids hus, 70 slik han fra gammel tid av har talt ved sine hellige profeters munn – 71 en frelse fra våre fiender og fra alle deres hånd som hater oss, 72 for å gjøre miskunn mot våre fedre og komme sin hellige pakt i hu, 73 det løftet han ga Abraham, vår far, med ed, 74 om å fri oss fra våre fienders hånd og gi oss å tjene ham uten frykt 75 i hellighet og rettferd for hans åsyn alle vårt livs dager. 76 Og du, barn, skal kalles Den Høyestes profet. For du skal gå fram for Herrens åsyn for å rydde hans veier, 77 for å lære hans folk frelse å kjenne ved at deres synder blir forlatt, 78 på grunn av vår Guds inderlige miskunnhet, som lot soloppgang fra det høye gjeste oss, 79 for å lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge, for å styre våre føtter inn på fredens vei. 80 Men barnet vokste opp og ble sterkt i ånden. Han var i ødemarken til den dagen da han skulle stå fram for Israel.
Lukas 1:1-80

Saulus fnyste ennå av trusler og mord mot Herrens disipler. Han gikk til ypperstepresten og ba ham om å få med brev til Damaskus, til synagogene der, for at han, om han fant noen som hørte Veien* til, enten det var menn eller kvinner, kunne føre dem i lenker til Jerusalem. Da han nå var underveis og nærmet seg Damaskus, strålte plutselig et lys fra himmelen om ham. Han falt til jorden, og han hørte en røst som sa til ham: Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Han sa: Hvem er du, Herre? Og han svarte: Jeg er Jesus, han som du forfølger. Men reis deg og gå inn i byen, så skal det bli sagt deg hva du må gjøre! Men mennene som reiste sammen med ham, ble stående målløse. For de hørte riktignok lyden, men så ingen. Saulus reiste seg da opp fra jorden. Men da han åpnet øynene, så han ikke noe. De leide ham da ved hånden og førte ham inn i Damaskus. I tre dager kunne han ikke se, og han verken åt eller drakk. 10 Men det var i Damaskus en disippel ved navn Ananias. Til ham sa Herren i et syn: Ananias! Han svarte: Her er jeg, Herre! 11 Og Herren sa til ham: Stå opp og gå bort i den gaten som kalles Den Rette, og spør i Judas’ hus etter en ved navn Saulus, fra Tarsus. For se, han ber! 12 Og i et syn har han sett en mann som heter Ananias komme inn og legge hendene på ham for at han skulle få synet igjen. 13 Men Ananias svarte: Herre, jeg har hørt mange fortelle om denne mannen, hvor meget ondt han har gjort mot dine hellige i Jerusalem. 14 Og her har han fullmakt fra yppersteprestene til å legge i lenker alle dem som påkaller ditt navn. 15 Men Herren sa til ham: Gå av sted! For et utvalgt redskap er han for meg, til å bære mitt navn fram både for hedningefolk og konger og for Israels barn. 16 For jeg skal vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld. 17 Ananias gikk da av sted og kom inn i huset. Han la hendene på ham og sa: Saul, bror! Herren har sendt meg, Jesus, han som viste seg for deg på veien der du kom, for at du skal få synet igjen og bli fylt av Den Hellige Ånd. 18 Og straks falt det likesom skjell fra øynene hans, og han kunne se. Han sto da opp og ble døpt. 19 Og da han hadde fått mat, kom han til krefter igjen. Han ble så hos disiplene i Damaskus noen dager. 20 Og straks forkynte han Jesus i synagogene, at han er Guds Sønn. 21 Alle som hørte det, ble ute av seg selv av undring og sa: Er ikke dette han som i Jerusalem ville utrydde alle som påkaller dette navnet? Og var han ikke kommet hit for å legge dem i lenker og føre dem til yppersteprestene? 22 Men Saulus fikk stadig større kraft, og han brakte jødene som bodde i Damaskus, til taushet ved å bevise at Jesus er Messias. 23 Da mange dager var gått, la jødene planer om å drepe ham. 24 Men Saulus fikk kjennskap til planen deres. De holdt også vakt ved byportene dag og natt, for å få slått ham i hjel. 25 Men disiplene tok ham om natten og fikk ham ut gjennom muren ved å fire ham ned i en kurv.
Apostlenes gjerninger 9:1-43

Brødre og fedre! Hør på det jeg nå har å si til mitt forsvar. Da de hørte at han talte til dem på det hebraiske språk, holdt de seg enda mer stille. Han sier da: Jeg er jøde, født i Tarsus i Kilikia, men oppfostret i denne byen. Ved Gamaliels føtter ble jeg opplært etter de strenge kravene i den lov som vi har fra fedrene. Og jeg var nidkjær for Gud, som dere alle er i dag. Denne Veien forfulgte jeg til døden, og jeg bandt og kastet i fengsel både menn og kvinner. Det kan både ypperstepresten og hele eldsterådet bevitne. Av dem fikk jeg også brev med til brødrene i Damaskus, og jeg reiste dit for å føre dem som var der, i lenker til Jerusalem, for at de skulle bli straffet. Men da jeg var på veien og nærmet meg Damaskus, da strålte plutselig ved middagstider et sterkt lys fra himmelen om meg. Og jeg falt til jorden og hørte en røst som sa til meg: Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Jeg svarte: Hvem er du, Herre? Og han sa til meg: Jeg er Jesus fra Nasaret, han som du forfølger. De som var med meg, så lyset, men røsten av ham som talte til meg, hørte de ikke. 10 Jeg sa da: Hva skal jeg gjøre, Herre? Og Herren sa til meg: Reis deg opp og gå inn i Damaskus! Der skal det bli talt til deg om alt det du er bestemt til å gjøre. 11 På grunn av glansen av dette lyset kunne jeg ikke se. De som var med meg, leide meg da ved hånden, og jeg kom inn til Damaskus. 12 Og en mann ved navn Ananias, en gudfryktig mann etter loven, som hadde godt vitnesbyrd av alle jødene som bodde der, 13 kom til meg, stilte seg foran meg og sa: Saul, bror, se opp! Og i samme stund fikk jeg synet igjen og så opp på ham. 14 Han sa til meg: Våre fedres Gud har utvalgt deg til å kjenne hans vilje og til å se Den Rettferdige og høre røsten av hans munn. 15 For du skal være hans vitne for alle mennesker om det du har sett og hørt. 16 Og nå, hva venter du på? Stå opp og la deg døpe og få dine synder vasket bort, idet du påkaller hans navn! 17 Da jeg så var vendt tilbake til Jerusalem og ba i templet, skjedde det meg at jeg kom i en henrykkelse. 18 Jeg så ham, og han sa til meg: Skynd deg og dra i hast ut av Jerusalem! For de kommer ikke til å ta imot ditt vitnesbyrd om meg. 19 Da sa jeg: Herre, de vet selv at jeg rundt om i synagogene fengslet og pisket dem som trodde på deg. 20 Og da blodet av Stefanus, ditt vitne, ble utgytt, sto jeg også der og samtykte i drapet på ham, og tok vare på klærne til dem som slo ham i hjel. 21 Men han sa til meg: Dra ut! For jeg vil sende deg til hedningefolk langt borte. 22 Helt til han hadde sagt dette, hørte de på ham. Men nå ropte de med høy røst og sa: Bort fra jorden med ham! Han burde ikke få leve! 23 De skrek og rev kappene av seg og kastet støv opp i luften. 24 Da befalte den øverste høvedsmannen at han skulle føres inn i festningen. Han ga ordre om at de skulle forhøre ham under hudstrykning, så de kunne få vite grunnen til at de skrek slik mot ham. 25 Men da de hadde spent ham fast for å hudstryke ham, sa Paulus til høvedsmannen som sto der: Har dere lov til å hudstryke en romersk borger, og det uten dom? 26 Da høvedsmannen hørte det, gikk han til den øverste høvedsmannen og meldte det, og sa: Hva er det du er i ferd med å gjøre? Denne mannen er jo romersk borger! 27 Den øverste høvedsmannen gikk da selv til Paulus og spurte: Si meg, er du romersk borger? Han svarte: Ja. 28 Den øverste høvedsmannen sa: Jeg har kjøpt denne borgerretten for en stor sum penger! Paulus svarte: Men jeg er endog født til den! 29 De som skulle ha forhørt ham, gikk da straks fra ham. Men da den øverste høvedsmannen hadde fått vite at han var romersk borger, ble også han redd, fordi han hadde bundet ham. 30 Men neste dag ville han ha nøyaktig kjennskap til hva det var judeerne anklaget ham for. Han løste ham da fra lenkene og befalte at yppersteprestene og hele Rådet skulle komme sammen. Så førte han Paulus ned og stilte ham fram for dem.
Apostlenes gjerninger 22:1-30

Men en mann ved navn Ananias og hans kone Saffira solgte en eiendom. Han stakk til side noe av pengene, og hans kone visste det. Han kom så med en del av summen og la det for apostlenes føtter. Da sa Peter: Ananias, hvorfor har Satan fylt ditt hjerte, så du skulle lyve for Den Hellige Ånd og stikke unna noe av betalingen for åkeren? Var den ikke din så lenge du hadde den? Og når du så hadde solgt den, bestemte du da ikke selv over pengene? Hvorfor har du satt deg denne gjerningen fore i ditt hjerte? Det er ikke for mennesker du har løyet, men for Gud! Men da Ananias hørte disse ordene, falt han om og utåndet. Og det kom stor frykt over alle som hørte det. Noen unge menn sto opp og svøpte inn den døde. Så bar de ham bort og begravde ham. Omkring tre timer senere kom også hans kone inn. Hun visste ikke noe om det som var skjedd. Peter tok da til orde og sa til henne: Si meg, er dette summen dere solgte jordstykket for? Og hun sa: Ja, dette er summen. Da sa Peter til henne: Hvordan kunne dere bli enige om å friste Herrens Ånd? Se, deres føtter som har begravet din mann, er for døren, og de skal bære deg ut! 10 Straks falt hun ned foran føttene hans og utåndet. Da de unge mennene kom inn, fant de henne død. Og de bar henne ut og begravde henne ved siden av hennes mann. 11 Og stor frykt kom over hele menigheten og over alle som hørte dette. 12 Det skjedde mange tegn og under blant folket ved apostlenes hender. Med ett sinn pleide de alle å samles i Salomos søylegang. 13 Av de andre våget ingen å holde seg nær til dem, men folket hadde mange lovord å si om dem. 14 Stadig flere som trodde på Herren, ble lagt til menigheten, en mengde både av menn og kvinner. 15 Folk bar til og med de syke ut på gatene, og la dem på tepper og bårer, for at iallfall skyggen av Peter kunne falle på dem når han gikk forbi. 16 Også fra byene rundt Jerusalem kom det mengder av folk som førte med seg syke og slike som var plaget av urene ånder. Og alle ble helbredet.
Apostlenes gjerninger 5:1-16

På denne tiden la kong Herodes* hånd på noen av menigheten, og mishandlet dem. Jakob, Johannes’ bror, drepte han med sverd. Og da Herodes så det var til glede for judeerne, gikk han videre og grep også Peter. Det var i de usyrede brøds dager. Da han hadde grepet ham, satte han ham i fengsel, og overga ham til fire vaktskift hvert på fire mann, for at de skulle passe på ham. Etter påsken ville så Herodes føre ham fram for folket. I mellomtiden ble Peter holdt i fengselet. Men det ble gjort inderlig bønn til Gud for ham av menigheten. Natten før Herodes skulle føre ham fram, sov Peter mellom to soldater. Han var bundet med to lenker, og det sto vaktmenn utenfor dørene og voktet fengselet. Og se, en Herrens engel sto der, og et lys skinte i fangerommet. Han støtte Peter i siden og vekket ham opp og sa: Skynd deg og stå opp! Og lenkene falt av hans hender. Og engelen sa til ham: Spenn beltet om deg og ta skoene på! Han gjorde så. Og han sier til ham: Kast kappen om deg, og følg meg! Han gikk da ut og fulgte ham. Han forsto ikke at det som engelen gjorde, var virkelig, men trodde at han så et syn. 10 De gikk forbi både den første og den andre vakten, og kom til jernporten som førte ut til byen. Den åpnet seg av seg selv. De gikk ut, og fortsatte én gate til endes, og plutselig forsvant engelen for ham. 11 Da kom Peter til seg selv og sa: Nå vet jeg for visst at Herren har utsendt sin engel og fridd meg ut av Herodes’ hånd, og fra alt det som jødefolket har gått og ventet på. 12 Da Peter var blitt klar over dette, gikk han til Marias hus. Hun var mor til Johannes med tilnavnet Markus. Mange var samlet der og ba. 13 Han banket på døren til portrommet, og en pike ved navn Rode kom ut for å høre etter. 14 Da hun kjente igjen Peters stemme, glemte hun av bare glede å åpne døren, men sprang inn og fortalte at Peter sto utenfor. 15 De sa til henne: Du er fra sans og samling! Men hun forsikret at slik var det. Da sa de: Det er hans engel! 16 Imens fortsatte Peter å banke på. Og da de åpnet og fikk se ham, ble de ute av seg selv av undring. 17 Han ga tegn til dem med hånden at de skulle tie, og så fortalte han dem hvordan Herren hadde ført ham ut av fengselet. Og han sa: Fortell dette til Jakob* og brødrene. Så gikk han bort og dro til et annet sted. 18 Om morgenen ble det ikke lite oppstyr blant soldatene. De undret seg over hvor Peter var blitt av. 19 Herodes lot lete etter ham, men fant ham ikke. Han tok da vaktmennene i forhør og bød at de skulle føres bort. Selv dro han fra Judea og ned til Cæsarea og ble værende der. 20 Han var meget forbitret på folket i Tyrus og Sidon. Men de ble enige om å tre fram for ham. Da de hadde fått Blastus, kongens kammerherre, på sin side, ba de om fred fordi landet deres fikk sine forsyninger fra kongens land. 21 På en fastsatt dag kledde så Herodes seg i kongelig skrud. Han satte seg på sin trone og holdt en tale til dem. 22 Folkemengden ropte: Dette er Guds røst, ikke et menneskes! 23 Straks slo en Herrens engel ham, fordi han ikke ga Gud æren. Han ble fortært av ormer og døde. 24 Men Guds ord hadde fremgang og bredte seg stadig videre ut. 25 Og Barnabas og Saulus vendte tilbake fra Jerusalem etter at de hadde fullført sin tjeneste. De tok med seg Johannes med tilnavnet Markus.
Apostlenes gjerninger 12:1-25

I Antiokia, i menigheten der, var det profeter og lærere: Barnabas og Simeon, som kaltes Niger, og Lukius fra Kyréne og Manaen, fosterbror til fjerdingsfyrsten Herodes, og Saulus. Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerning som jeg har kalt dem til! Da lot de dem dra ut etter at de hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem. Da de slik var utsendt av Den Hellige Ånd, dro de ned til Seleukia og reiste derfra til Kypros. Og da de var kommet til Salamis, forkynte de Guds ord i jødenes synagoger. De hadde også Johannes med som hjelper. Etter at de hadde reist over hele øya, like til Pafus, traff de på en trollmann, en falsk profet. Det var en jøde som hette Barjesus. Han holdt til hos landshøvdingen Sergius Paulus, som var en forstandig mann. Han ba Barnabas og Saulus til seg fordi han ønsket å høre Guds ord. Men Elymas, trollmannen – for det betyr navnet hans – sto dem imot. Han prøvde å vende landshøvdingen bort fra troen. Men Saulus, som også ble kalt Paulus, så skarpt på ham, fylt av Den Hellige Ånd. 10 Og han sa: Du som er full av all svik og alt bedrag, du djevelens barn, fiende av all rettferdighet, skal du aldri holde opp med å forvrenge Herrens rette veier? 11 Men se, nå er Herrens hånd over deg, og du skal bli blind og ikke se solen for en tid. Straks falt det skodde og mørke over ham, og han famlet omkring og lette etter noen som kunne lede ham ved hånden. 12 Da landshøvdingen så det som skjedde, kom han til troen, og han var slått av undring over Herrens lære.
Apostlenes gjerninger 13:1-12

Peter, Jesu Kristi apostel – til de utvalgte, de som er utlendinger og er spredt omkring i Pontus, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia, utvalgt etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse, til lydighet og til bestenkning med Jesu Kristi blod: Nåde og fred være med dere i rikt mål! Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en arv som er uforgjengelig og uflekket og uvisnelig, og som er gjemt for dere i himlene – dere som ved Guds makt blir holdt oppe ved tro, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den siste tid. Derfor jubler dere av glede, selv om dere nå en liten stund, nødvendigvis har sorg i mange slags prøvelser. Dette skjer for at deres prøvede tro, som er langt mer kostbar enn det forgjengelige gull – som jo lutres ved ild – skal finnes til lov og pris og ære ved Jesu Kristi åpenbarelse. Ham elsker dere, enda dere ikke har kjent ham. Ham tror dere på, enda dere nå ikke ser ham. Og dere fryder dere med en usigelig og herliggjort glede, når dere vinner fram til endemålet for deres tro: sjelenes frelse. 10 Om denne frelsen var det profetene gransket og ransaket, de som profeterte om den nåde som dere skulle få, 11 idet de gransket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste fram til når han forut vitnet om Kristi lidelser og herligheten deretter. 12 Det ble åpenbart for dem at de ikke tjente seg selv, men dere, med dette som nå er blitt kunngjort for dere ved dem som forkynte dere evangeliet ved Den Hellige Ånd, han som ble sendt fra himmelen – dette som englene trakter etter å skue inn i. 13 Bind derfor opp om dere, om deres sinn, vær edrue og sett deres håp fullt og fast til den nåde dere får i Jesu Kristi åpenbarelse. 14 Som lydige barn må dere ikke skikke dere etter de lystene som dere før hadde, i deres uvitenhet. 15 Men vær, etter Den Hellige som kalte dere, også dere hellige i all deres ferd. 16 For det er skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig. 17 Når dere påkaller som Far ham som dømmer uten å gjøre forskjell, enhver etter hans gjerninger, da ferdes i frykt i deres utlendighets tid. 18 For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, 19 men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam. 20 Han var forut kjent, før verdens grunnvoll ble lagt, og for deres skyld er han blitt åpenbart ved tidenes ende. 21 Ved ham er dere kommet til tro på Gud, som reiste ham opp fra de døde og ga ham herlighet. Derfor er deres tro også håp til Gud. 22 Rens da deres sjeler i lydighet mot sannheten til oppriktig broderkjærlighet. Elsk hverandre inderlig av hjertet! 23 For dere er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir. 24 For alt kjød er som gress, og all dets herlighet som blomsten på gresset. Gresset visnet, og blomsten på det falt av. 25 Men Herrens ord blir til evig tid. Og dette er det ordet som er blitt forkynt dere ved evangeliet.
Peters første brev 1:1-25

17 Men når jeg gir dere disse påbudene, kan jeg ikke rose at dere kommer sammen til skade og ikke til gagn. 18 For det første hører jeg at det er splittelse blant dere når dere kommer sammen som menighet, og for en del tror jeg det. 19 For det må være partier blant dere, for at det kan vise seg hvem som er ekte blant dere. 20 Når dere så kommer sammen på samme sted, da er det ikke Herrens nattverd dere eter. 21 For når dere eter, holder hver sitt eget måltid, én sitter sulten, og en annen er drukken. 22 Har dere da ikke hus til å ete og drikke i? Eller forakter dere Guds menighet og vanærer dem som ingenting har? Hva skal jeg si til dere? Skal jeg rose dere? I dette roser jeg dere ikke! 23 For jeg har mottatt fra Herren det som jeg også har overgitt til dere, at Herren Jesus den natten da han ble forrådt, tok et brød, 24 takket, brøt det og sa: Dette er mitt legeme, som er for dere. Gjør dette til minne om meg! 25 Likeså tok han også begeret etter aftensmåltidet og sa: Dette begeret er den nye pakt i mitt blod. Gjør dette, så ofte som dere drikker av det, til minne om meg! 26 For så ofte som dere eter dette brødet og drikker av dette begeret, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer. 27 Derfor, den som eter brødet eller drikker av Herrens beger på uverdig vis, blir skyldig i Herrens legeme og blod. 28 La hvert menneske prøve seg selv, og så ete av brødet og drikke av begeret. 29 For den som eter og drikker, han eter og drikker seg selv til dom dersom han ikke akter på Herrens legeme. 30 Derfor er det mange svake og syke blant dere, og ikke få som sovner inn. 31 Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt. 32 Men når vi blir dømt, da er det Herren som refser oss, for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden. 33 Derfor, mine brødre, når dere kommer sammen for å holde måltid, da vent på hverandre! 34 Om noen er sulten, så får han spise hjemme, for at dere ikke skal komme sammen til dom! – Det andre vil jeg gi forskrifter om når jeg kommer.
Paulus’ første brev til korinterne 11:17-34

Hver og en skal underordne seg de myndigheter han har over seg. For det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som finnes, er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot øvrigheten, står Guds ordning imot. Men de som står imot, skal få sin dom. For de som styrer, er ikke til skrekk for dem som gjør godt, men for dem som gjør ondt. Vil du slippe å være redd for øvrigheten, så gjør det gode. Da skal du få ros av den. For den er Guds tjener, til gagn for deg. Men gjør du det som er ondt, da frykt! Den bærer jo ikke sverdet for ingenting. For den er Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det onde. Derfor er det nødvendig å underordne seg, ikke bare av frykt for straffen, men også for samvittighetens skyld. Derfor betaler dere jo også skatt, for de er Guds tjenere som nettopp tar vare på dette. Gi alle det dere skylder dem: skatt til dem som har krav på skatt, toll til dem som har rett til toll, frykt til dem som skal fryktes, ære til dem som bør æres. Bli ingen noe skyldig, annet enn det å elske hverandre! For den som elsker sin neste, har oppfylt loven. For disse budet: Du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, og hvilket som helst annet bud, de sammenfattes i dette ordet: Du skal elske din neste som deg selv. 10 Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt. Derfor er kjærligheten lovens oppfyllelse. 11 Og dette må vi gjøre, da vi kjenner tiden, at timen er inne da vi må våkne opp av søvne, for frelsen er oss nærmere nå enn da vi kom til troen. 12 Det lir med natten, det stunder til dag. La oss derfor avlegge mørkets gjerninger, men iføre oss lysets våpen. 13 La oss ferdes sømmelig, som om dagen – ikke i svir og drikk, ikke i utukt og skamløshet, ikke i strid og misunnelse. 14 Men ikle dere Herren Jesus Kristus. Og ha ikke en slik omsorg for kjødet at det vekkes begjær!
Paulus’ brev til romerne 13:1-14

For øvrig altså, brødre, ber og formaner vi dere i Herren Jesus: Likesom dere har lært av oss hvordan dere bør vandre og være til behag for Gud – slik dere også vandrer – så må dere gjøre enda større fremgang i dette. Dere kjenner jo de påbudene vi ga dere ved Herren Jesus. For dette er Guds vilje, deres helliggjørelse: Hold dere borte fra hor. Hver av dere må vite å vinne sin egen ektefelle i hellighet og ære, ikke i lidenskapelig begjær slik som hedningene, de som ikke kjenner Gud. Ingen må bedra eller utnytte sin bror i det han har med ham å gjøre. For Herren er hevner over alt slikt. Dette har vi også før sagt dere og vitnet for dere. For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til helliggjørelse. Derfor, den som forakter dette, han forakter ikke et menneske, men Gud, som gir sin Hellige Ånd i dere. Men om broderkjærligheten er det ikke nødvendig å skrive til dere. Dere er jo selv lært av Gud til å elske hverandre. 10 Dere viser da også denne kjærligheten mot alle brødrene i hele Makedonia. Likevel formaner vi dere, brødre, til å bli enda mer rike i dette. 11 Sett deres ære i å leve i stillhet, og ta vare på deres egne ting og arbeid med deres hender, slik som vi bød dere, 12 så at dere kan omgås sømmelig med dem som er utenfor, og ikke trenge hjelp fra noen. 13 Men vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om dem som er sovnet inn, for at dere ikke skal sørge som de andre, de som ikke har håp. 14 For så sant vi tror at Jesus døde og sto opp, så skal Gud ved Jesus også føre dem som er sovnet inn, sammen med ham. 15 For dette sier vi dere med et ord av Herren: Vi som lever og blir tilbake inntil Herren kommer, skal aldeles ikke komme i forveien for dem som er sovnet inn. 16 For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først stå opp. 17 Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren. 18 Trøst da hverandre med disse ordene.
Paulus’ første brev til tessalonikerne 4:1-18

Paulus, Kristi Jesu fange, og vår bror Timoteus – til vår kjære venn og medarbeider Filemon, og til vår søster Appia, og til vår medstrider Arkippus, og til menigheten i ditt hus: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! Jeg takker alltid Gud når jeg minnes deg i bønnene mine. For jeg hører om din kjærlighet og den tro som du har til Herren Jesus og til alle de hellige. Jeg ber om at deres samfunn med deg i troen må være virksomt ved innsikt i alt det gode vi har i Kristus. For jeg har fått stor glede og trøst ved din kjærlighet, fordi de helliges hjerter er blitt styrket ved deg, bror. Derfor, selv om jeg i Kristus med stor frimodighet kunne pålegge deg å gjøre det som er din plikt, så vil jeg heller be deg om dette, for kjærlighetens skyld. Slik som jeg er, den gamle Paulus, nå også Kristi Jesu fange, 10 ber jeg deg for min sønn, Onesimus, som jeg har født her i mine lenker. 11 Før var han unyttig for deg, men nå er han nyttig* både for deg og meg. 12 Nå sender jeg ham tilbake til deg. Ta du imot han! Det er mitt eget hjerte. 13 Jeg hadde ønsket å beholde ham her hos meg, slik at han i ditt sted kunne ha tjent meg mens jeg er i lenker for evangeliets skyld. 14 Men uten ditt samtykke ville jeg ikke gjøre dette, så ikke din godhet skulle være som av tvang, men av fri vilje. 15 Kanskje ble han nettopp derfor skilt fra deg for en stund, for at du kunne få ham igjen til evig eie16 og da ikke lenger som trell, men som mer enn en trell: som en elsket bror. Slik er det i høy grad for meg, og hvor mye mer da for deg, både i kjødet og i Herren. 17 Så sant du holder meg for din medbror i troen, så ta imot ham som meg selv! 18 Har han gjort deg noen urett, eller er han deg noe skyldig, så skriv det på min regning! 19 Jeg, Paulus, skriver med min egen hånd: Jeg skal betale det! – for ikke å si deg at du til og med skylder meg deg selv! 20 Ja, bror! Måtte jeg nå ha nytte av deg i Herren! Gled mitt hjerte i Kristus. 21 I tillit til din lydighet skriver jeg til deg. Jeg er viss på at du vil gjøre enda mer enn det jeg ber deg om. 22 Og gjør dessuten i stand et gjesterom for meg! For jeg håper at jeg ved deres forbønn skal bli gitt tilbake til dere. 23 Epafras, min medfange i Kristus Jesus, hilser deg. 24 Det samme gjør medarbeiderne mine, Markus, Aristarkus, Demas og Lukas. 25 Vår Herre Jesu Kristi nåde være med deres ånd.
Paulus’ brev til Filemon 1:1-25

18 Og skriv til engelen for menigheten i Tyatira: Dette sier Guds Sønn, han som har øyne som ildslue og føtter som skinnende kobber: 19 Jeg vet om dine gjerninger og din kjærlighet og din tjeneste, din tro og tålmodighet, og dine siste gjerninger, som er flere enn de første. 20 Men jeg har imot deg at du tåler kvinnen Jesabel, hun som sier at hun er en profetinne, og som lærer og forfører mine tjenere til å drive hor og ete avgudsoffer. 21 Jeg ga henne tid til å omvende seg, men hun ville ikke omvende seg fra sitt horeliv. 22 Se, jeg kaster henne på sykeseng. Og de som begår ekteskapsbrudd med henne, skal komme i stor trengsel, hvis de ikke omvender seg fra hennes gjerninger. 23 Hennes barn vil jeg rykke bort ved død. Og alle menighetene skal kjenne at jeg er den som gransker nyrer og hjerter, og jeg vil gi hver av dere etter hans gjerninger. 24 Men dere andre i Tyatira, alle de som ikke har denne læren og ikke kjenner Satans dybder, som de sier – til dere sier jeg: Jeg legger ikke noen annen byrde på dere. 25 Hold bare fast på det dere har, inntil jeg kommer. 26 Den som seirer, og som tar vare på mine gjerninger inntil enden, ham vil jeg gi makt over folkeslagene. 27 Han skal styre dem med jernstav og knuse dem som leirkar, slik som også jeg har fått det av min Far. 28 Og jeg vil gi ham morgenstjernen. 29 Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene!
Johannes’ åpenbaring 2:18-29

14 Og skriv til engelen for menigheten i Laodikea: Dette sier han som er Amen, det trofaste og sannferdige vitne, opphavet til Guds skaperverk: 15 Jeg vet om dine gjerninger, at du verken er kald eller varm. Det hadde vært godt om du var kald eller varm. 16 Men fordi du er lunken, og verken kald eller varm, vil jeg spy deg ut av min munn. 17 Fordi du sier: Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød – og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken, 18 så råder jeg deg at du kjøper av meg: Gull, lutret i ild, for at du kan bli rik, og hvite klær, for at du kan være kledd i dem og din nakenhets skam ikke skal bli stilt til skue, og øyensalve til å salve dine øyne med, for at du kan se. 19 Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg. Derfor, ta det alvorlig og omvend deg! 20 Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg. 21 Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, likesom jeg òg har seiret og har satt meg med min Far på hans trone. 22 Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene!
Johannes’ åpenbaring 3:14-22

Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen. Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort. Og hver den som bærer frukt, renser han, for at den skal bære mer frukt. Dere er alt rene på grunn av det ordet som jeg har talt til dere. Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg. Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre. Om noen ikke blir i meg, da kastes han ut som en grein og visner, og de samler dem sammen og kaster dem på ilden, og de brenner. Dersom dere blir i meg, og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få det. I dette er min Far herliggjort at dere bærer mye frukt, og dere skal bli mine disipler. Likesom Faderen har elsket meg, så har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet. 10 Hvis dere holder fast på mine bud, da blir dere i min kjærlighet, likesom jeg har holdt fast på min Fars bud og blir i hans kjærlighet. 11 Dette har jeg talt til dere for at min glede kan være i dere, og deres glede bli fullkommen. 12 Dette er mitt bud at dere skal elske hverandre, likesom jeg har elsket dere. 13 Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for vennene sine. 14 Dere er mine venner dersom dere gjør det jeg pålegger dere. 15 Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Men dere har jeg kalt venner, for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg kunngjort dere. 16 Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere, og bestemt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare, for at Faderen skal gi dere alt det dere ber ham om i mitt navn. 17 Dette er mitt bud til dere at dere skal elske hverandre. 18 Når verden hater dere, da skal dere vite at den har hatet meg før dere. 19 Var dere av verden, da ville verden elske sitt eget. Men fordi dere ikke er av verden, men jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere. 20 Husk det ordet som jeg sa til dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, så vil de også forfølge dere. Har de holdt fast på mitt ord, så skal de også holde deres. 21 Men alt dette skal de gjøre mot dere for mitt navns skyld, fordi de ikke kjenner ham som har sendt meg. 22 Var jeg ikke kommet, og hadde jeg ikke talt til dem, da hadde de ikke synd. Men nå har de ingen unnskyldning for sin synd. 23 Den som hater meg, han hater også min Far. 24 Hadde jeg ikke gjort slike gjerninger blant dem som ingen annen har gjort, da hadde de ikke synd. Men nå har de sett dem og hater likevel både meg og min Far. 25 Men dette er skjedd for at det ordet skal bli oppfylt som er skrevet i deres lov: De hatet meg uten grunn. 26 Når talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Faderen, sannhetens Ånd som utgår fra Faderen, da skal han vitne om meg. 27 Men også dere skal vitne, for dere har vært med meg fra begynnelsen.
Johannes 15:1-27

Og da sabbaten var til ende, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham. Meget tidlig den første dagen i uken kom de til graven, da solen gikk opp. De sa til hverandre: Hvem skal rulle steinen bort fra gravåpningen for oss? Men da de så opp, fikk de se at steinen var rullet bort. Den var nemlig meget stor. Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte der på høyre side, kledd i en hvit, lang kappe, og de ble forferdet. Men han sier til dem: Frykt ikke! Dere søker Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er blitt reist opp, han er ikke her! Se, der er stedet hvor de la ham. Men gå og si til disiplene hans og til Peter: Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere se ham, slik han sa til dere. De gikk da ut og flyktet i hast bort fra graven, skjelvende og grepet av forferdelse. De sa ikke et ord til noen, for de var redde. Etter at Jesus var stått opp, tidlig den første dagen i uken, viste han seg først for Maria Magdalena, som han hadde drevet sju onde ånder ut av. 10 Hun gikk av sted og fortalte det til dem som hadde vært med ham, og som nå sørget og gråt. 11 Og da de fikk høre at han levde, og at hun hadde sett ham, trodde de det ikke. 12 Deretter åpenbarte han seg i en annen skikkelse for to av dem mens de gikk på veien og skulle ut på landet. 13 Også disse kom og fortalte det til de andre, men heller ikke dem trodde de. 14 Til sist åpenbarte han seg for de elleve selv, mens de holdt måltid. Han refset dem for deres vantro og for deres harde hjerter, fordi de ikke hadde trodd dem som hadde sett ham etter at han var blitt reist opp. 15 Og han sa til dem: Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen! 16 Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt. 17 Og disse tegnene skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder. De skal tale med nye tungemål. 18 De skal ta slanger i hendene, og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet. 19 Så ble Herren Jesus, etter at han hadde talt dette til dem, tatt opp til himmelen, og han satte seg ved Guds høyre hånd. 20 Men de gikk ut og forkynte overalt. Og Herren virket med og stadfestet Ordet ved de tegnene som fulgte med.
Markus 16:1-20

Når vi så har disse løftene, mine kjære, så la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd, og fullende vår helliggjørelse i gudsfrykt! Gi oss rom! Ingen har vi gjort urett. Ingen har vi ødelagt. Ingen har vi utnyttet. Jeg sier ikke dette for å dømme dere. Jeg har jo alt sagt at dere er i våre hjerter, for at vi kan høre sammen i død og liv. Jeg har stor tiltro til dere, og jeg priser meg lykkelig over dere. Jeg er blitt rikelig trøstet og har fått glede i overflod i all vår trengsel. For heller ikke da vi kom til Makedonia, hadde vårt kjød noen ro. Vi hadde trengsel på alle kanter: Utenfor oss var det strid og inne i oss frykt! Men Gud, som trøster de nedbøyde, han trøstet oss ved at Titus kom, men ikke bare ved at han kom, men også ved den trøsten han selv var blitt trøstet med hos dere. Han fortalte oss hvordan dere lengtet, hvor bedrøvet dere var, og hvor nidkjære dere nå er for meg. Dette gjorde meg enda mer glad. For selv om jeg gjorde dere sorg med brevet mitt, så angrer jeg det ikke, enda jeg nok før har angret på det. Jeg ser jo at brevet gjorde dere sorgfulle, om enn bare for en tid. Men jeg gleder meg nå, ikke over at dere fikk sorg, men fordi dere ble bedrøvet til omvendelse. For den sorgen som kom over dere, var av Gud, for at dere ikke skulle lide noen skade på grunn av oss. 10 For bedrøvelsen etter Guds sinn virker omvendelse til frelse, som ingen angrer. Men verdens bedrøvelse virker død. 11 Se, hva det førte til at dere ble bedrøvet etter Guds sinn: iver, ja forsvar, ja harme, ja frykt, ja lengsel, ja nidkjærhet, ja straff! På alle måter har dere vist at dere er rene i denne saken. 12 Når jeg skrev til dere, var det ikke på grunn av ham som hadde gjort uretten, heller ikke av hensyn til ham som hadde lidd urett. Men det var for at den nidkjærhet dere har for oss, skulle bli åpenbart hos dere, for Guds åsyn. 13 Ved dette er vi blitt trøstet. Og i tillegg gledet vi oss enda mer over hvor glad Titus var blitt. For dere har alle vært med på å stille hans ånd til ro. 14 Så når jeg har rost dere overfor ham, så er jeg ikke blitt til skamme. Likesom vi i alle ting har talt sant til dere, så har også våre rosende ord til Titus vist seg å være sannhet. 15 Og hans hengivenhet til dere er enda større når han minnes den lydigheten dere alle viste, hvordan dere tok imot ham med frykt og beven. 16 Jeg gleder meg over at jeg kan stole på dere i alle ting.
Paulus’ andre brev til korinterne 7:1-16

Men tal du slik det sømmer seg for den sunne lære: Eldre menn skal være edruelige, verdige, sindige, sunne i troen, i kjærligheten, i tålmodigheten. Likeså skal eldre kvinner i sin ferd opptre slik som det sømmer seg for hellige. De skal ikke fare med sladder, heller ikke må de være henfalne til vin, men de må være lærere i det gode, slik at de kan lære de unge kvinnene til å elske sine menn og sine barn, til å være sindige, rene, huslige, gode, underordnet sine egne menn, for at Guds ord ikke skal bli spottet. Likeså skal du formane de unge mennene til å være sindige. Vis deg selv i alle ting som et forbilde i gode gjerninger, med uforfalsket lære, verdighet, sunn og ulastelig tale, så hver motstander må bli til skamme fordi han ikke har noe ondt å si om oss. Tjenere skal du formane til å være lydige mot sine egne herrer i alle ting, og rette seg etter dem uten å si imot. 10 De må ikke stikke noe til seg, men vise all god troskap, så de i alt kan være en pryd for Guds, vår frelsers lære. 11 For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. 12 Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lystene, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, 13 mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet, 14 han som ga seg selv for oss for å løse oss ut fra all lovløshet, og rense for seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger. 15 Tal dette, og forman og irettesett med all myndighet. La ingen forakte deg.
Paulus’ brev til Titus 2:1-15

Paulus, Kristi Jesu apostel etter befaling av Gud, vår frelser, og Kristus Jesus, vårt håp – til Timoteus, min ekte sønn i troen: Nåde, miskunn og fred fra Gud, vår Far, og Kristus Jesus, vår Herre! Da jeg dro til Makedonia, ba jeg deg å bli i Efesus, så du kunne formane visse folk til ikke å fare med fremmed lære, og ikke gi seg av med eventyr og endeløse ættetavler. Slikt fører heller til unyttig strid enn til å tjene Guds frelseshushold i troen. Men budets endemål er kjærlighet av et rent hjerte og en god samvittighet og en oppriktig tro. 6 Fra dette har noen fart vill og vendt seg bort til tomt snakk. De vil være lovlærere, men forstår verken det de selv sier, eller de spørsmålene de uttaler seg så selvsikkert om. Vi vet jo at loven er god dersom en bruker den på lovlig vis. En må vite dette at loven ikke er gitt for den rettferdige, men for lovløse og ulydige, ugudelige og syndere, vanhellige og urene, fadermordere og modermordere, drapsmenn, 10 horkarer, menn som ligger med menn, menneskerøvere, løgnere, menedere, og hva det ellers kan være som strider mot den sunne lære – 11 etter evangeliet om den salige Guds herlighet, det som er blitt meg betrodd. 12 Jeg takker ham som gjorde meg sterk, Kristus Jesus, vår Herre, at han aktet meg tro, idet han satte meg til tjenesten, 13 enda jeg før var en spotter og forfølger og voldsmann. Men jeg fikk miskunn, fordi jeg handlet uvitende i vantro. 14 Og vår Herres nåde ble overmåte rik med tro og kjærlighet i Kristus Jesus. 15 Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største. 16 Men jeg fikk miskunn, for at Jesus Kristus på meg først kunne vise hele sin langmodighet, til et forbilde for dem som skal komme til tro på ham til et evig liv. 17 Den evige konge, den uforgjengelige, usynlige, eneste Gud, ham være ære og pris i all evighet! Amen. 18 Dette er det oppdraget jeg overgir til deg, min sønn Timoteus, i samsvar med de profetordene som før er talt om deg, så du ved dem kan stride den gode strid, 19 i tro og med god samvittighet. Denne har noen kastet fra seg og har lidd skipbrudd på troen. 20 Blant dem er Hymeneus og Aleksander. Dem har jeg overgitt til Satan, for at de skal bli tuktet så de lar være å spotte.
Paulus’ første brev til Timoteus 1:1-20

I det hele høres det om hor blant dere, og det slikt hor som ikke engang nevnes blant hedningene: at en mann lever med sin fars kone. Og dere er oppblåste! Burde dere ikke heller sørge, slik at han som har gjort dette, kunne bli støtt ut fra dere? Jeg som nok er fraværende med legemet, men til stede i ånden, jeg har allerede – som om jeg var hos dere – felt dommen over ham som har gjort dette. I vår Herre Jesu navn skal dere og min ånd samles i vår Herre Jesu kraft, for at han som har syndet, skal overgis til Satan til kjødets ødeleggelse, for at hans ånd kan bli frelst på den Herre Jesu dag. Det passer dårlig at dere roser dere! Vet dere ikke at en liten surdeig syrer hele deigen? Rens derfor ut den gamle surdeigen, så dere kan være ny deig, siden dere jo er usyret. For vårt påskelam er slaktet, Kristus. Så la oss holde høytid, ikke med gammel surdeig, ikke med ondskapens og lastens surdeig, men med renhets og sannhets usyrede brød! Jeg skrev i brevet til dere at dere ikke skulle ha samkvem med horkarer. 10 Jeg mente ikke mennesker i denne verden som driver hor eller som er pengegriske, røvere eller avgudsdyrkere – da måtte dere jo gå ut av verden. 11 Men det jeg skrev til dere, var at dere ikke skulle ha samkvem med noen som kaller seg en bror, men er en horkar eller pengegrisk eller avgudsdyrker eller baktaler eller dranker eller røver. Et slikt menneske skal dere ikke engang spise sammen med. 12 Hva har vel jeg med å dømme dem som er utenfor? Er det ikke dem som er innenfor, dere dømmer? 13 Men dem som er utenfor, skal Gud dømme. Støt da den onde ut fra dere!
Paulus’ første brev til korinterne 5:1-13

Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kampen vi har foran oss, med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå den gleden som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone. Ja, gi akt på ham som utholdt en slik motstand fra syndere, for at dere ikke skal gå trett i deres sjeler og bli motløse. Ennå har dere ikke gjort motstand like til blodet i deres kamp mot synden. Og dere har glemt den formaningen som taler til dere som til barn: Min sønn! forakt ikke Herrens tukt, og mist ikke motet når du blir refset av ham. For den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av. Det er for tuktens skyld dere tåler lidelser. Gud handler med dere som med sønner. For hvem er vel den sønn som hans far ikke tukter? Men hvis dere er uten tukt, som alle har fått sin del av, da er dere uekte barn, og ikke sønner. Dessuten: Vi hadde våre jordiske fedre til å tukte oss, og vi hadde ærefrykt for dem. Skal vi da ikke mye mer bøye oss for åndenes Far, så vi kan leve? 10 For de tuktet oss jo bare for en kort tid slik som de fant det rett og riktig. Men han tukter oss til vårt gagn, for at vi skal få del i hans hellighet. 11 All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg. Men siden gir den dem som ved dette er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt. 12 Rett derfor opp de slappe hender og de svake knær! 13 La deres føtter gå på rette veier, så det halte ikke vris av ledd, men heller blir helbredet. 14 Jag etter fred med alle, og etter helliggjørelse. For uten helliggjørelse skal ingen se Herren. 15 Se til at ikke noen forspiller Guds nåde. La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade, så mange blir smittet av den. 16 Se til at ikke noen er utuktig eller verdslig som Esau, han som solgte sin førstefødselsrett for et eneste måltid mat. 17 Dere vet jo at da han senere ville arve velsignelsen, ble han avvist, enda han søkte den med tårer, for han fant ikke rom for omvendelse. 18 For dere er ikke kommet til et fjell som en kan føle på, til flammende ild og skyer, mørke og storm, 19 til basunlyd og en røst som talte slik at de som hørte den, ba om at det ikke måtte bli talt mer til dem. 20 For de kunne ikke utholde den befalingen som ble gitt: Om det så er et dyr som berører fjellet, skal det steines! 21 Og så fryktelig var synet, at Moses sa: Jeg er slått av redsel og skjelver. 22 Men dere er kommet til Sions berg, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til englenes myriader, til høytidsskaren 23 og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene, til en dommer som er alles Gud, og til de fullendte rettferdiges ånder, 24 til Jesus, mellommannen for en ny pakt, og til bestenkningens blod som taler bedre enn Abels blod. 25 Se til at dere ikke avviser ham som taler! For unnslapp ikke de som avviste ham som talte på jorden, hvor meget mindre skal da vi unnslippe om vi vender oss fra ham som taler fra himmelen. 26 Hans røst rystet den gang jorden. Men nå har han lovt, og sagt: Enda en gang vil jeg ryste, ikke bare jorden, men også himmelen. 27 Men dette ordet: enda en gang, gir til kjenne at de ting som rystes skal bli tatt bort. For de er jo skapte ting. Og så skal det som ikke kan rokkes, bli stående. 28 Da vi altså får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans behag, med blygsel og ærefrykt. 29 For vår Gud er en fortærende ild.
Brevet til hebreerne 12:1-29

Brevet til hebreerne kapittel 12 viser til Salomos ordspråk i Det Gamle Testamentet

11 Min sønn! Forakt ikke Herrens tukt og vær ikke utålmodig når han refser deg! 12 For den Herren elsker, den refser han, slik som en far gjør med den sønn han har kjær.
Salomos ordspråk 3:11-12

Kongen bodde nå i sitt hus, og Herren hadde latt ham få ro for alle sine fiender rundt omkring. Da sa han til profeten Natan: Se, jeg bor i et hus av sedertre, mens Guds ark bor mellom telttepper. Natan sa til kongen: Gjør alt det du har i sinne! For Herren er med deg. Men samme natt kom Herrens ord til Natan, og det lød slik: Gå og si til min tjener David: Så sier Herren: Skulle du bygge meg et hus til å bo i? Jeg har jo ikke bodd i hus helt fra den dagen jeg førte Israels barn opp fra Egypt, og til denne dag, men jeg har vandret om i et telt, i et tabernakel. Har jeg vel, hvor jeg så har vandret om med alle Israels barn, noen gang talt slik til en av dem som førte herskerstav i Israel, en som jeg hadde satt til å vokte mitt folk Israel: Hvorfor har dere ikke bygd meg et hus av sedertre? Derfor skal du si så til min tjener David: Så sier Herren, hærskarenes Gud: Jeg tok deg fra beitemarken, der hvor du fulgte saueflokken, og satte deg til fyrste over mitt folk Israel. Og jeg var med deg overalt hvor du gikk. Jeg utryddet alle dine fiender for deg, og jeg har latt deg vinne et stort navn, så stort som de største på jorden har det. 10 Jeg vil gjøre i stand et bosted for mitt folk Israel og plante det der. De skal få bo på sitt sted og ikke uroes mer. Urettferdige mennesker skal ikke plage dem lenger, 11 slik det har vært like fra den dagen jeg satte dommere over mitt folk Israel. Jeg har latt deg få ro for alle dine fiender. Og nå forkynner Herren deg at Herren vil bygge deg et hus. 12 Når dine dagers tall blir fullt, og du hviler hos dine fedre, da vil jeg etter deg oppreise din sønn som skal utgå av ditt liv, og jeg vil grunnfeste hans kongedømme. 13 Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid. 14 Jeg vil være hans far, og han skal være min sønn. Når han gjør det som ondt er, vil jeg tukte ham med menneskers ris og med menneskebarns plager. 15 Men min miskunnhet skal ikke vike fra ham, slik som jeg lot den vike fra Saul, han som jeg lot vike plassen for deg. 16 Ditt hus og ditt kongedømme skal stå fast til evig tid for ditt åsyn, og din trone skal være grunnfestet til evig tid. 17 Alle disse ordene og hele dette synet bar Natan fram for David. 18 Da gikk kong David inn og ble der inne for Herrens åsyn. Og han sa: Hvem er jeg, Herre Herre! Og hva er mitt hus, at du har ført meg så langt! 19 Og enda var dette for lite i dine øyne, Herre Herre. Du talte også om din tjeners hus langt fram i tiden. Og dette er loven for menneskene, Herre Herre! 20 Hva mer skal så David si til deg? Du kjenner jo din tjener, Herre Herre! 21 For ditt ords skyld og etter ditt hjerte har du gjort alt dette store og forkynt det for din tjener. 22 Derfor er du stor, Herre Gud! Det er ingen som du, og det er ingen Gud uten deg, etter alt det vi har hørt med våre ører. 23 Og hvor er det på jorden et eneste folk som ditt folk, som Israel? Et folk som Gud kom og fridde ut, så det skulle være hans eget folk – for å gjøre seg et navn, og for å gjøre dette store for dere – forferdelige gjerninger for ditt land, for ditt folks skyld som du fridde ut av Egypt, fra hedningefolk og deres guder? 24 Og du dannet deg ditt folk Israel, så det skulle være ditt folk til evig tid. Og du, Herre, er blitt deres Gud. 25 Så oppfyll nå, Herre Gud, for evig tid det ordet du har talt om din tjener og hans hus, og gjør som du har sagt! 26 Da skal ditt navn bli stort til evig tid. Da skal folk si: Herren, hærskarenes Gud, er Gud over Israel. Og din tjener Davids hus skal være grunnfestet for ditt åsyn. 27 For du, Herre, hærskarenes Gud, Israels Gud, har åpenbart for din tjener at du vil bygge meg et hus. Derfor har din tjener fått frimodighet til å be denne bønn til deg. 28 Og nå, Herre Herre, du er Gud, og dine ord skal bli sannhet. Du har lovt din tjener denne lykken. 29 Så la det nå behage deg å velsigne din tjeners hus, så det må bli stående for ditt åsyn til evig tid! For du, Herre Herre, har talt. Og for din velsignelses skyld skal din tjeners hus bli velsignet i all evighet.
Andre Samuelsbok 7:1-29


Døm ikke dem som ikke har fått bønnesvar enda