Engler

 I Bibelen kalles engler også for:
– Guds sønner
– Menn
– Menn i hvite klær
– Fyrster
– Himmelens hær
– Himmelens stjerner
– Tjenende ånder

I entall kalles engel også for:
– En Herrens engel
– Han
– En mann
– En mann i lysende klær
– Fyrste
– Konge

Engler vi får vite navnene til:
– Mikael: Overengelen Mikael. Den store fyrsten. En av de fremste fyrstene. Fyrste over Israel.
– Gabriel

Spesielle typer engler:
– Kjeruber – med to vinger.
– Kjeruber – med seks vinger. Omtales også som: Serafer, Livsvesener.

Sakarja 5:1-11 (gjengitt nederst på siden) omtaler to kvinner med vinger som storkevinger.

Det finnes også falne engler. Lederen for de falne englene er Djevelen.

Flere sider om engler:
– Skytsengler
– Menighetsengler
– Engler kan være usynlige, fremstå som engler eller fremstå i menneskers skikkelse
– Guds ord tillater kun bønn til Far og Jesus. Guds ord tillater ikke bønn til/tilbedelse av engler: Bønn til andre enn Far og Jesus

---

Engler

For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet med sine engler, og da skal han gi enhver igjen etter hans gjerning.
Matteus 16:27

¹⁶ La derfor ingen dømme dere for mat eller drikke eller med hensyn til høytider eller nymånedager eller sabbat! ¹⁷ Dette er bare en skygge av det som skulle komme, men selve legemet hører Kristus til. ¹⁸ La ingen røve seiersprisen fra dere, om noen prøver på det ved ydmykhet og engledyrkelse, idet han gir seg av med syner, blir oppblåst uten grunn av sitt kjødelige sinn, ¹⁹ og ikke holder fast ved ham som er hodet. Fra ham er det jo legemet vokser Guds vekst, hjulpet og holdt sammen av alle bånd og ledd.
Paulus’ brev til kolosserne 2:16-19

¹ Da ble Jesus av Ånden ført ut i ørkenen for å fristes av djevelen. ² Og da han hadde fastet i førti dager og førti netter, ble han til sist sulten. ³ Og fristeren kom til ham og sa: Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød! ⁴ Men han svarte og sa: Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn. ⁵ Da tok djevelen ham med seg til den hellige by og stilte ham på templets øverste hjørne. ⁶ Og han sier til ham: Er du Guds Sønn, så kast deg ned! For det står skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg, og de skal bære deg på hendene, for at du ikke skal støte din fot mot noen stein. ⁷ Jesus sa til ham: Det står også skrevet: Du skal ikke friste Herren din Gud. ⁸ Igjen tok djevelen ham med opp på et meget høyt fjell, og viste ham alle verdens riker og deres herlighet. ⁹ Og han sa til ham: Alt dette vil jeg gi deg, dersom du vil falle ned og tilbe meg. ¹⁰ Da sa Jesus til ham: Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene. ¹¹ Da forlot djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham.
Matteus 4:1-11

¹ Begynnelsen til Jesu Kristi, Guds Sønns evangelium. ² Som det står skrevet i profetene: Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde din vei. ³ Det er en røst av en som roper i ørkenen: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette! ⁴ Slik sto døperen Johannes fram i ørkenlandet og forkynte omvendelses dåp til syndenes forlatelse. ⁵ Og hele Judea-landet og alle i Jerusalem dro ut til ham, og de ble døpt av ham i elven Jordan idet de bekjente sine synder. ⁶ Johannes gikk kledd i klær av kamelhår og hadde lærbelte om livet, og maten hans var gresshopper og vill honning. ⁷ Han forkynte og sa: Etter meg kommer han som er sterkere enn jeg – jeg er ikke engang verdig til å bøye meg ned og løse skoremmen hans. ⁸ Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den Hellige Ånd. ⁹ Og det skjedde i de dager at Jesus kom fra Nasaret i Galilea og ble døpt av Johannes i Jordan. ¹⁰ Straks han steg opp av vannet, så han himmelen åpne seg og Ånden komme ned over ham som en due. ¹¹ Og det lød en røst fra himmelen: Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg velbehag. ¹² Og straks drev Ånden ham ut i ørkenen. ¹³ Der i ørkenen var han i førti dager, og ble fristet av Satan. Han holdt til blant de ville dyr, og englene tjente ham. ¹⁴ Men etter at Johannes var satt i fengsel, kom Jesus til Galilea og forkynte Guds evangelium. ¹⁵ Han sa: Tidens mål er fullt, og Guds rike er kommet nær. Omvend dere og tro på evangeliet!
Markus 1:1-15

¹ Og det skjedde i de dager at det gikk ut et bud fra keiser Augustus at all verden skulle skrives inn i manntall. ² Dette var den første innskrivning, i den tid Kvirinius var landshøvding i Syria. ³ Og alle gikk for å la seg innskrive, hver til sin by. ⁴ Også Josef dro opp fra Galilea, fra byen Nasaret, til Judea, til Davids by, som heter Betlehem, fordi han var av Davids hus og ætt, ⁵ for å la seg innskrive sammen med Maria, sin forlovede, som var med barn. ⁶ Men det skjedde mens de var der, da kom tiden da hun skulle føde. ⁷ Og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget. ⁸ Det var noen gjetere der på stedet som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. ⁹ Og se, en Herrens engel sto hos dem, og Herrens herlighet lyste om dem. Og de ble meget forferdet. ¹⁰ Men engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket. ¹¹ I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids by. ¹² Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe. ¹³ Og med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa: ¹⁴ Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag. ¹⁵ Og det skjedde, da englene var fart opp fra dem til himmelen, da sa gjeterne til hverandre: La oss nå gå rett til Betlehem og se dette som har skjedd, det som Herren har kunngjort oss. ¹⁶ De skyndte seg av sted, og de fant både Maria og Josef, og barnet som lå i krybben. ¹⁷ Da de hadde sett det, fortalte de om det ordet som var talt til dem om dette barnet. ¹⁸ Og alle som hørte det, undret seg over det som ble sagt dem av gjeterne. ¹⁹ Men Maria tok vare på alle disse ordene og grunnet på dem i sitt hjerte. ²⁰ Gjeterne vendte så tilbake, og de priste og lovet Gud for alt det de hadde hørt og sett, slik det var blitt sagt dem.
Lukas 2:1-20

¹ Jesu Kristi åpenbaring, som Gud ga ham for at han skulle vise sine tjenere det som må skje i hast. Han sendte bud ved sin engel og kunngjorde det i tegn for sin tjener Johannes, ² som har vitnet om Guds ord og Jesu Kristi vitnesbyrd, alt det han så. ³ Salig er den som leser og de som hører det profetiske ord og holder fast på det som der står skrevet. For tiden er nær. ⁴ Johannes, til de sju menighetene i Asia: Nåde være med dere og fred fra ham som er og som var og som kommer, og fra de sju ånder som er for hans trone, ⁵ og fra Jesus Kristus, det troverdige vitne, den førstefødte av de døde og herskeren over kongene på jorden. Han som elsker oss og løste oss fra våre synder med sitt blod, ⁶ og som gjorde oss til et kongerike, til prester for Gud, sin Far – ham være æren og makten i all evighet. Amen. ⁷ Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham, også de som har gjennomstunget ham. Og alle jordens slekter skal gråte sårt over ham. Ja, amen. ⁸ Jeg er Alfa og Omega, sier Gud Herren, han som er og som var og som kommer, Den Allmektige. ⁹ Jeg, Johannes, som er deres bror, og har del med dere i trengselen og riket og tålmodet i Jesus, jeg var på den øya som kalles Patmos, for Guds ords og Jesu vitnesbyrds skyld. ¹⁰ Jeg var bortrykket i Ånden på Herrens dag. Og jeg hørte bak meg en veldig røst, likesom av en basun, ¹¹ som sa: Det du ser, skriv det i en bok og send det til de sju menighetene, til Efesus og til Smyrna og til Pergamum og til Tyatira og til Sardes og til Filadelfia og til Laodikea. ¹² Jeg vendte meg om for å se røsten som talte til meg, og da jeg vendte meg, fikk jeg øye på sju lysestaker av gull. ¹³ Og midt mellom lysestakene var det en som lignet en menneskesønn. Han var kledd i en fotsid kappe, ombundet med et gullbelte under brystet. ¹⁴ Hans hode og hår var hvitt som hvit ull, som snø, og øynene hans som en ildslue. ¹⁵ Føttene hans var lik skinnende kobber, som om de var glødet i en ovn. Og røsten hans var som bruset av vannmasser. ¹⁶ I sin høyre hånd hadde han sju stjerner og av munnen hans gikk det ut et tveegget, skarpt sverd. Og ansiktet hans var som solen når den skinner i sin kraft. ¹⁷ Da jeg fikk se ham, falt jeg ned for hans føtter som død. Men han la sin høyre hånd på meg og sa: Frykt ikke! Jeg er den første og den siste ¹⁸ og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket. ¹⁹ Skriv det du så, det som nå er, og det som skal komme etter dette, ²⁰ og hemmeligheten med de sju stjernene som du så i min høyre hånd, og de sju gullysestakene: De sju stjernene er engler for de sju menighetene, og de sju lysestakene er sju menighetene.
Johannes’ åpenbaring 1:1-20

¹ Et stort tegn ble sett i himmelen: En kvinne, kledd med solen, og månen under hennes føtter, og på hennes hode en krone av tolv stjerner. ² Hun var med barn og skrek i barnsnød og fødselsveer. ³ Og et annet tegn ble sett i himmelen – og se: En stor ildrød drage som hadde sju hoder og ti horn, og på sine hoder sju kroner. ⁴ Med sin hale dro den med seg tredjedelen av himmelens stjerner og kastet dem til jorden. Og den stilte seg foran kvinnen som skulle føde, for å sluke barnet hennes så snart hun hadde født. ⁵ Hun fødte en sønn, et guttebarn, som skal styre alle hedningefolkene med jernstav. Og hennes barn ble rykket bort til Gud og hans trone. ⁶ Og kvinnen flyktet ut i ørkenen, hvor hun hadde et sted som er gjort i stand for henne av Gud, for at de der skal sørge for henne i ett tusen to hundre og seksti dager. ⁷ Det ble en strid i himmelen: Mikael og hans engler tok til å stride mot dragen. Og dragen stred, og dens engler. ⁸ Og de kunne ikke stå seg, og det ble ikke lenger funnet sted for dem i himmelen. ⁹ Den store dragen ble kastet ned, den gamle slangen, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele verden. Han ble kastet ned på jorden, og hans engler ble kastet ned med ham. ¹⁰ Og jeg hørte en høy røst i himmelen si: Fra nå av tilhører frelsen og kraften og riket vår Gud, og makten hans Salvede. For våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt. ¹¹ De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ordet de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden. ¹² Derfor fryd dere, himler, og dere som bor i dem! Men ve jorden og havet! For djevelen er steget ned til dere i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid. ¹³ Og da dragen så at den var kastet ned på jorden, forfulgte den kvinnen som hadde født guttebarnet. ¹⁴ Og den store ørnens to vinger ble gitt til kvinnen for at hun skulle fly ut til sitt sted i ørkenen, der hun blir sørget for i en tid og tider og en halv tid, borte fra slangens ansikt. ¹⁵ Slangen sprutet av sin munn vann som en elv etter kvinnen, for å rive henne bort med elven. ¹⁶ Men jorden kom kvinnen til hjelp, og jorden åpnet sin munn og slukte elven som dragen sprutet av sin munn. ¹⁷ Dragen ble vred på kvinnen, og dro av sted for å føre krig mot de andre av hennes ætt, mot dem som holder fast på Guds bud og har Jesu vitnesbyrd. ¹⁸ Og jeg sto på sanden ved havet.
Johannes’ åpenbaring 12:1-18

¹ Den femte engelen blåste i basun. Jeg så da en stjerne som var falt fra himmelen ned på jorden. Nøkkelen til avgrunnens brønn ble gitt til den. ² Den åpnet avgrunnens brønn, og en røk steg opp av brønnen som røken av en stor ovn. Solen og luften ble formørket av røken fra brønnen. ³ Ut av røken kom det gresshopper på jorden. Det ble gitt dem makt, slik som skorpionene på jorden har. ⁴ Det ble sagt til dem at de ikke skulle skade gresset på jorden eller noe annet grønt, heller ikke noe tre, men bare de menneskene som ikke hadde Guds segl på sine panner. ⁵ Det ble ikke gitt gresshoppene å drepe dem, men å pine dem i fem måneder. Og pinen de voldte, var som pinen av en skorpion når den stikker et menneske. ⁶ I de dager skal folk søke døden, men de skal ikke finne den. De skal lengte etter å få dø, men døden skal fly fra dem. ⁷ Gresshoppene var av utseende lik hester, som var gjort klare til kamp. På hodene deres var det kroner av noe som lignet gull, og ansiktene deres var som menneskers ansikter. ⁸ De hadde hår som kvinnehår, og tennene deres var som løvers tenner. ⁹ De hadde brynjer likesom jernbrynjer. Og lyden av vingene deres var som lyden av vogner når mange hester løper til strid. ¹⁰ De har haler med brodder som skorpioner, og i halene ligger deres makt til å skade menneskene i fem måneder. ¹¹ Til konge over seg har de avgrunnens engel. Hans navn er på hebraisk Abaddon, på gresk har han navnet Apollyon. ¹² Det første ve er over. Se, ennå kommer det to ve-rop etter dette. ¹³ Den sjette engelen blåste i basunen. Og jeg hørte en røst fra de fire hornene på gullalteret som står for Gud. ¹⁴ Røsten sa til den sjette engelen, han som hadde basunen: Løs de fire englene som er bundet ved den store elven Eufrat! ¹⁵ Og de ble løst, de fire englene som var blitt forberedt for timen og dagen og måneden og året, til å drepe tredjedelen av menneskene. ¹⁶ Tallet på rytterhæren var to ganger ti tusen ganger ti tusen. Jeg hørte tallet på dem. ¹⁷ Slik så jeg hestene i mitt syn, og de som satt på dem: De hadde ildrøde og mørkeblå og svovelgule brynjer. Hestenes hoder var som løvehoder, og av munnen på dem gikk det ut ild og røk og svovel. ¹⁸ Av disse tre plager ble tredjedelen av menneskene drept: av ilden og av røken og av svovelen som kom ut av munnen på dem. ¹⁹ For hestenes makt ligger i munnen deres og i halen, for halene på dem er lik slanger og har hoder, og med dem gjør de skade. ²⁰ Men resten av menneskene, de som ikke ble drept ved disse plagene, omvendte seg likevel ikke fra sine henders verk, så de sluttet å tilbe de onde åndene og avgudsbildene av gull og sølv og kobber, av stein og tre – de som verken kan se eller høre eller gå. ²¹ Og de omvendte seg ikke fra sine mord eller fra sine trolldomskunster eller fra sitt horeliv eller fra sine tyverier.
Johannes’ åpenbaring 9:1-21

¹ Og jeg så en annen mektig engel stige ned fra himmelen. Han var kledd i en sky, og regnbuen var over hodet hans. Hans ansikt var som solen, og føttene hans som ildsøyler. ² I hånden hadde han en liten, åpnet bok. Han satte den høyre foten på havet og den venstre på jorden. ³ Og han ropte med veldig røst, som når en løve brøler. Da han hadde ropt ut, talte de sju tordnene med sine røster. ⁴ Og da de sju tordnene hadde talt, ville jeg til å skrive. Men jeg hørte en røst fra himmelen som sa: Sett segl for det som de sju tordnene talte, og skriv det ikke! ⁵ Og engelen som jeg så, som sto på havet og på jorden, løftet sin høyre hånd mot himmelen, ⁶ og han sverget ved ham som lever i all evighet, han som skapte himmelen og det som er i den, og jorden og det som er på den, og havet og det som er i det: Nå er tiden omme! ⁷ Men i de dager når den sjuende engelens røst blir hørt, når han skal blåse i basunen, da skal også Guds mysterium* bli fullbyrdet, slik som han forkynte for sine tjenere profetene. ⁸ Og den røsten som jeg hadde hørt fra himmelen, talte nå igjen til meg: Gå og ta den lille åpne boken av engelens hånd, han som står på havet og på jorden. ⁹ Jeg gikk da bort til engelen og sa til ham at han skulle gi meg den lille boken. Han sier til meg: Ta boken og sluk den! Og den skal være bitter i din buk, men i din munn skal den være søt som honning. ¹⁰ Og jeg tok den lille boken av engelens hånd og slukte den. I min munn var den søt som honning. Men da jeg hadde ett den, sved den i min buk. ¹¹ Og det ble sagt til meg: Igjen skal du profetere om mange folk og nasjoner og tungemål og konger.
Johannes’ åpenbaring 10:1-11

¹ Mange ganger og på mange måter har Gud tidligere talt til fedrene gjennom profetene, ² men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ham har han innsatt som arving til alle ting. Ved ham har han også skapt verden. ³ Han er avglansen av hans herlighet og avbildet av hans vesen, og han bærer alle ting ved sin krafts ord. Etter at han hadde fullført renselsen for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye. ⁴ Og han er blitt så meget større enn englene, som han har arvet et herligere navn fremfor dem. ⁵ For til hvem av englene har han noen gang sagt: Du er min sønn, jeg har født deg i dag! – og et annet sted: Jeg vil være far for ham, og han skal være sønn for meg? ⁶ Og når han så igjen fører den førstefødte inn i verden, sier han: Og alle Guds engler skal tilbe ham! ⁷ Om englene sier han: Han gjør sine engler til vinder og sine tjenere til flammende ild. ⁸ Men om Sønnen sier han: Din trone, Gud, står i all evighet, og rettferds stav er ditt rikes kongestav. ⁹ Du elsket rettferd og hatet lovløshet. Derfor, Gud, har din Gud salvet deg med gledens olje fremfor dine medbrødre. ¹⁰ Og: Du, Herre, la i begynnelsen jordens grunnvoll, og himlene er dine henders verk. ¹¹ De skal gå til grunne, men du forblir. De skal alle eldes som et klesplagg, ¹² som en kappe skal du rulle dem sammen, som et klesplagg skal de skiftes. Men du er den samme, og dine år tar aldri slutt. ¹³ Men til hvem av englene har han noen gang sagt: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! ¹⁴ Er de ikke alle tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse?
Brevet til hebreerne 1:1-14

¹ Judas, Jesu Kristi tjener og Jakobs bror – til dem som er kalt, de som er elsket i Gud Fader og bevart for Jesus Kristus: ² Miskunn og fred og kjærlighet bli dere rikelig til del! ³ Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den troen som én gang for alle er blitt overgitt til de hellige. ⁴ For noen mennesker har sneket seg inn – noen som denne dommen allerede for lenge siden er oppskrevet for: De er ugudelige, de omgjør vår Guds nåde til skamløshet, og de fornekter vår eneste hersker og Herre, Jesus Kristus. ⁵ Men etter som dere en gang for alle har fått vite alt, vil jeg minne dere om at da Herren hadde frelst folket ut fra Egypt, ødela han likevel senere dem som ikke trodde. ⁶ Og de englene som ikke holdt fast ved sin høye stilling, men forlot sin egen bolig, dem holder han i varetekt i mørket med evige lenker til dommen på den store dag, ⁷ likesom Sodoma og Gomorra og byene der omkring, som på samme måten som disse drev hor og gikk etter fremmed* kjød, og nå ligger som eksempel for våre øyne og lider straffen i en evig ild. ⁸ Likevel gjør nå disse menneskene det samme. De går i drømme, de gjør kjødet urent, de forakter herredømme og spotter høye åndemakter. ⁹ Men ikke engang overengelen Mikael våget å felle en spottende dom da han trettet med djevelen om Moses’ legeme, men sa: Må Herren straffe deg! ¹⁰ Disse menneskene derimot spotter det de ikke kjenner. Og det som de av naturen skjønner, likesom de ufornuftige dyrene, med det ødelegger de seg selv. ¹¹ Ve dem! For de har slått inn på Kains vei, har for vinnings skyld kastet seg ut i Bileams villfarelse, og er gått under ved Korahs gjenstridighet.* ¹² Disse menneskene er skamflekker ved deres kjærlighetsmåltider. Uten frykt holder de gilde med dere og forer seg selv. De er vannløse skyer som drives av sted av vinden. De er som nakne trær om høsten, uten frukt, to ganger døde, opprykket med rot. ¹³ De er ville havsbølger som skummer opp sin egen skam. De er villfarende stjerner, som mørkets natt er rede for til evig tid. ¹⁴ Disse var det også Enok, den sjuende fra Adam, profeterte om da han sa: Se, Herren kommer med sine ti tusener hellige ¹⁵ for å holde dom over alle, og straffe alle ugudelige for alle de ugudelige gjerninger de har gjort, og for alle de harde ord som de har talt mot ham, de ugudelige synderne. ¹⁶ De er slike som knurrer og klager over sin skjebne, enda de farer fram etter sine lyster. Deres munn taler store ord, mens de smigrer folk for vinnings skyld. ¹⁷ Men dere, kjære: Husk de ordene som vår Herre Jesu Kristi apostler før har talt! ¹⁸ For de sa til dere: I den siste tid skal det komme spottere som farer fram etter sine ugudelige lyster. ¹⁹ Disse er det som skaper splittelse, de er sjelelige* mennesker som ikke har Ånden. ²⁰ Men dere, kjære: Oppbygg dere på deres høyhellige tro, be i Den Hellige Ånd, ²¹ og hold dere slik i Guds kjærlighet, mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi miskunn til evig liv. ²² Og noen skal dere tale til rette fordi de tviler, ²³ andre skal dere frelse ved å rive dem ut av ilden. Andre igjen skal dere miskunne dere over i frykt, idet dere til og med hater kappen som er smittet av kjødet. ²⁴ Men han som er mektig til å verne om dere så dere ikke snubler, og til å stille dere ulastelige fram for sin herlighet i fryd, ²⁵ den eneste Gud, vår frelser ved Jesus Kristus, vår Herre: Ham tilhører herlighet, storhet, styrke og makt før all tid og nå og i all evighet. Amen.
Judas’ brev 1:1-25

¹ I perserkongen Kyros’ tredje år kom det i en åpenbaring et ord til Daniel, han som hadde fått navnet Beltsasar. Dette ordet er sant, og det varsler stor trengsel. Han merket seg ordet og ga akt på synet. ² På den tiden hadde jeg, Daniel, sørget i tre uker. ³ Fine retter åt jeg ikke. Kjøtt og vin kom ikke i min munn. Heller ikke salvet jeg meg før de tre ukene var til ende. ⁴ På den tjuefjerde dagen i den første måneden sto jeg ved bredden av den store elven, det er Hiddekel*. ⁵ Jeg løftet mine øyne, og se – der var en mann, kledd i linklær og med belte av gull fra Ufas om livet. ⁶ Hans legeme var som krysolitt, ansiktet skinte som lynet, hans øyne var som ildsluer, hans armer og ben var å se til som blankt kobber, og lyden av hans ord var som et veldig drønn. ⁷ Jeg, Daniel, var den eneste som så synet. De mennene som var med meg, så ikke synet, men en stor redsel falt på dem, og de flyktet og gjemte seg. ⁸ Så ble jeg alene tilbake. Og da jeg så dette store synet, ble jeg rent maktesløs. Jeg ble likblek i ansiktet, og mistet all min kraft. ⁹ Men jeg hørte lyden av hans ord. Og da jeg hørte lyden av hans ord, sank jeg sanseløs fremover med ansiktet mot jorden. ¹⁰ Se, da var det en hånd som rørte ved meg og hjalp meg opp, så jeg lå skjelvende på mine knær og hender. ¹¹ Og han sa til meg: Daniel, du høyt elskede mann! Gi akt på de ordene jeg vil tale til deg. Reis deg opp igjen, for nå er jeg sendt til deg. Da han talte slik til meg, reiste jeg meg skjelvende opp. ¹² Så sa han til meg: Frykt ikke, Daniel! For fra den første dagen du vendte ditt hjerte til å vinne forstand og til å ydmyke deg for din Guds åsyn, er dine ord blitt hørt. Og på grunn av dine ord er jeg kommet. ¹³ Perserrikets fyrste* sto imot meg i tjueen dager. Men se, da kom Mikael, en av de fremste fyrstene, og hjalp meg, for jeg var holdt tilbake der hos kongene av Persia. ¹⁴ Nå er jeg kommet for å la deg få vite hva som skal hende ditt folk ved dagenes ende. For dette er igjen et syn om de dagene. ¹⁵ Da han talte slik til meg, bøyde jeg ansiktet mot jorden og sto målløs. ¹⁶ Og se, en som lignet et menneske, rørte ved mine lepper. Så åpnet jeg min munn og talte og sa til ham som sto foran meg: Herre, på grunn av synet er store smerter kommet over meg, og jeg har mistet all min kraft. ¹⁷ Hvordan skulle en slik som jeg, min herres tjener, kunne tale med en slik som min herre er? Hos meg finnes det fra nå av ingen kraft, og det er ikke ånde tilbake i meg. ¹⁸ Han som lignet et menneske, rørte ved meg igjen, og styrket meg. – Og han sa: Frykt ikke, du høyt elskede mann! Fred være med deg! Vær frimodig og sterk! Og som han talte med meg, fikk jeg styrke, og jeg sa: Tal, herre! For du har styrket meg. ¹⁹ Da sa han: Vet du hvorfor jeg er kommet til deg? Nå må jeg vende tilbake for å kjempe mot Persias fyrste*. Når jeg er gått ut, se, da kommer Grekenlands fyrste. ²⁰ Men jeg vil kunngjøre deg hva som er skrevet i sannhetens bok. Det er ikke en eneste som står sterkt med meg mot disse, uten Mikael, han som er fyrste for dere.
Daniel 10:1-20

¹ På den tiden skal Mikael stå fram, den store fyrsten som verner om ditt folks barn. Det skal komme en trengselstid som det ikke har vært fra den dagen noe folkeslag ble til og til den tiden. Men på den tiden skal alle de av ditt folk bli frelst som finnes oppskrevet i boken. ² Og de mange som sover i jordens muld, skal våkne opp, noen til evig liv, noen til skam og evig avsky. ³ Da skal de forstandige skinne som himmelhvelvingen skinner, og de som har ført mange til rettferdighet, skal skinne som stjernene, evig og alltid. ⁴ Og du, Daniel: Gjem disse ordene og forsegl boken inntil endens tid. Mange skal granske den, og kunnskapen skal bli stor. ⁵ Da så jeg, Daniel, og se – to andre sto der, en på den ene elvebredden og en på den andre elvebredden. ⁶ En av dem sa til mannen som var kledd i linklær, og som sto over elvens vann: Hvor lenge varer det før disse underfulle tingene er til ende? ⁷ Og jeg hørte hva mannen sa, han som var kledd i hvite linklær og sto over elvens vann. Han løftet sin høyre hånd og sin venstre hånd opp mot himmelen og sverget ved ham som lever i evighet: Én tid og tider og en halv tid. Og når det hellige folks makt er fullstendig knust, skal alle disse tingene fullendes. ⁸ Jeg hørte det, men forsto det ikke. Og jeg sa: Herre! Hva blir utgangen på disse tingene? ⁹ Og han sa: Gå bort, Daniel! For disse ordene skal være skjult og forseglet inntil endens tid. ¹⁰ Mange skal rense seg og gjøre seg hvite og bli prøvd, men de ugudelige skal fortsette å være ugudelige. Og ingen ugudelig skal forstå det, men de forstandige skal forstå. ¹¹ Fra den tid det stadige offer blir avskaffet og den ødeleggende styggedommen blir stilt opp, skal det gå ett tusen to hundre og nitti dager. ¹² Salig er den som venter og når fram til tusen tre hundre og trettifem dager. ¹³ Men gå du til din ende! Du skal hvile og stå opp til din lodd ved dagenes ende.
Daniel 12:1-13

¹ Ettersom mange alt har tatt seg fore å nedtegne historien om de ting som er blitt fullført blant oss, ² slik de har overgitt det til oss, de som fra begynnelsen var øyenvitner og Ordets tjenere, ³ så har også jeg nå gått nøye gjennom alt sammen fra begynnelsen av, og besluttet meg for å skrive det ned i sammenheng for deg, gjeveste Teofilus, ⁴ for at du skal lære å kjenne hvor pålitelige de lærdommene er som du er blitt undervist i. ⁵ I de dager, da Herodes* var konge i Jødeland, var det en prest som hette Sakarja, av Abias skift. Hans kone var av Arons døtre, og hun hette Elisabet. ⁶ Begge var rettferdige for Gud og vandret ulastelig etter alle Herrens bud og forskrifter. ⁷ De hadde ikke barn, for Elisabet var ufruktbar, og begge var kommet langt opp i årene. ⁸ Så skjedde det, da turen var kommet til hans skift, og han gjorde prestetjeneste for Gud, ⁹ at det falt på ham ved loddtrekning – slik skikken var i prestetjenesten – å gå inn i Herrens tempel og brenne røkelse. ¹⁰ Hele folkemengden sto utenfor og ba i røkofferets stund. ¹¹ Da viste en Herrens engel seg for ham, han sto på høyre side av røkofferalteret. ¹² Sakarja ble forferdet da han så ham, og frykt falt på ham. ¹³ Men engelen sa til ham: Frykt ikke, Sakarja! For din bønn er hørt. Din hustru, Elisabet, skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Johannes. ¹⁴ Han skal bli deg til glede og fryd, og mange skal glede seg over hans fødsel. ¹⁵ For han skal være stor for Herren. Vin og sterk drikk skal han ikke drikke, og han skal bli fylt av Den Hellige Ånd like fra sin mors liv, ¹⁶ og mange av Israels barn skal han omvende til Herren deres Gud. ¹⁷ Han skal gå foran ham i Elias ånd og kraft, for å vende fedres hjerter til barn og ulydige til rettferdiges sinnelag. Han skal forberede et folk vel skikket for Herren. ¹⁸ Sakarja sa til engelen: Hvordan skal jeg vite dette? Jeg er jo gammel, og min kone er kommet langt opp i årene. ¹⁹ Engelen svarte og sa til ham: Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn. Jeg er sendt for å tale til deg og bringe deg dette gledesbudet. ²⁰ Se, du skal bli stum og ikke kunne tale før den dagen når dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord, som skal bli oppfylt i sin tid. ²¹ Folket sto og ventet på Sakarja og undret seg over at han drøyde så lenge i templet. ²² Men da han kom ut, kunne han ikke tale til dem. De skjønte da at han hadde sett et syn i templet. Han gjorde tegn til dem, men var og ble stum. ²³ Da så dagene for hans prestetjeneste var fullført, dro han hjem til sitt hus. ²⁴ Men en tid etter dette ble hans kone Elisabet med barn. Hun trakk seg tilbake i ensomhet i fem måneder, og sa: ²⁵ Slik har Herren gjort det for meg i de dager da han så til meg for å ta bort min vanære blant mennesker. ²⁶ Men i den sjette måneden ble engelen Gabriel sendt av Gud til en by i Galilea som heter Nasaret, ²⁷ til en jomfru som var forlovet med en mann som hette Josef, av Davids ætt. Og jomfruens navn var Maria. ²⁸ Engelen kom inn til henne og sa: Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner! ²⁹ Men hun ble forferdet over hans ord og grunnet på hva slags hilsen dette kunne være. ³⁰ Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. ³¹ Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. ³² Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, ³³ og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme. ³⁴ Men Maria sa til engelen: Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet av mann? ³⁵ Engelen svarte og sa til henne: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn. ³⁶ Og se, Elisabet, din slektning, har også unnfanget en sønn i sin høye alder. Hun som ble kalt ufruktbar, er nå alt i sjette måned. ³⁷ For ingenting er umulig for Gud. ³⁸ Da sa Maria: Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord! – Og engelen forlot henne. ³⁹ Men Maria brøt opp i de dager og skyndte seg til fjellbygdene, til en by i Juda. ⁴⁰ Hun kom inn i Sakarjas hus og hilste på Elisabet. ⁴¹ Og det skjedde at da Elisabet hørte Marias hilsen, da sprang barnet i hennes liv. Elisabet ble fylt med Den Hellige Ånd. ⁴² Hun ropte med høy røst og sa: Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten av ditt morsliv! ⁴³ Hvordan kan dette hende meg at min Herres mor kommer til meg? ⁴⁴ For se, da lyden av din hilsen nådde mitt øre, sprang barnet i mitt liv av fryd! ⁴⁵ Salig er hun som trodde! For fullbyrdet skal det bli som er sagt henne av Herren. ⁴⁶ Og Maria sa: Min sjel opphøyer Herren, ⁴⁷ og min ånd fryder seg i Gud, min Frelser, ⁴⁸ fordi han har sett til sin tjenerinnes ringhet. For se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig, ⁴⁹ fordi han har gjort store ting mot meg, han, den mektige, og hellig er hans navn. ⁵⁰ Hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter ham. ⁵¹ Han gjorde storverk med sin arm, han spredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanker. ⁵² Han støtte mektige ned av deres troner og opphøyet de små. ⁵³ Hungrende mettet han med gode gaver, men rikfolk sendte han tomhendte bort. ⁵⁴ Han tok seg av Israel, sin tjener, for å komme i hu sin miskunn, ⁵⁵ – slik han hadde talt til våre fedre – mot Abraham og hans ætt, til evig tid. ⁵⁶ Og Maria ble hos henne omkring tre måneder. Så vendte hun hjem til sitt hus. ⁵⁷ Tiden var nå kommet da Elisabet skulle føde, og hun fødte en sønn. ⁵⁸ Og da hennes naboer og slektninger fikk høre at Herren hadde vist sin store miskunnhet mot henne, gledet de seg sammen med henne. ⁵⁹ På den åttende dagen skjedde det så at de kom for å omskjære barnet, og de ville kalle ham Sakarja etter faren. ⁶⁰ Men da tok hans mor til orde og sa: Nei, han skal hete Johannes! ⁶¹ De sa til henne: Det er da ingen i slekten din som har det navnet. ⁶² De gjorde så tegn til hans far for å få vite hva han ville at barnet skulle hete. ⁶³ Han ba da om en tavle, og skrev disse ordene: Johannes er navnet hans. Og de undret seg alle. ⁶⁴ Men i det samme ble hans munn åpnet og hans tunge løst, og han talte og lovet Gud. ⁶⁵ Og det kom frykt over alle som bodde der omkring, og i hele fjellandet i Judea talte de med hverandre om alt dette som hadde hendt. ⁶⁶ Alle som hørte om det, la seg det på hjertet, og de sa: Hva skal det da bli av dette barnet? For Herrens hånd var med ham. ⁶⁷ Og hans far, Sakarja, ble fylt av Den Hellige Ånd, han talte profetisk og sa: ⁶⁸ Lovet være Herren, Israels Gud, fordi han så til sitt folk og forløste det! ⁶⁹ Han oppreiste for oss et frelsens horn i sin tjener Davids hus, ⁷⁰ slik han fra gammel tid av har talt ved sine hellige profeters munn – ⁷¹ en frelse fra våre fiender og fra alle deres hånd som hater oss, ⁷² for å gjøre miskunn mot våre fedre og komme sin hellige pakt i hu, ⁷³ det løftet han ga Abraham, vår far, med ed, ⁷⁴ om å fri oss fra våre fienders hånd og gi oss å tjene ham uten frykt ⁷⁵ i hellighet og rettferd for hans åsyn alle vårt livs dager. ⁷⁶ Og du, barn, skal kalles Den Høyestes profet. For du skal gå fram for Herrens åsyn for å rydde hans veier, ⁷⁷ for å lære hans folk frelse å kjenne ved at deres synder blir forlatt, ⁷⁸ på grunn av vår Guds inderlige miskunnhet, som lot soloppgang fra det høye gjeste oss, ⁷⁹ for å lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge, for å styre våre føtter inn på fredens vei. ⁸⁰ Men barnet vokste opp og ble sterkt i ånden. Han var i ødemarken til den dagen da han skulle stå fram for Israel.
Lukas 1:1-80

¹ I kong Belsasars tredje regjeringsår fikk jeg, Daniel, se et syn, et som kom etter det jeg før hadde sett. ² Jeg så i dette synet at jeg var i borgen Susan i landskapet Elam. Videre så jeg i synet at jeg var ved elven Ulai. ³ Jeg løftet mine øyne, og se – en vær sto foran elven. Den hadde to horn. Begge hornene var høye, men det ene var høyere enn det andre, og det høyeste vokste sist fram. ⁴ Jeg så væren stange mot vest og mot nord og mot sør. Ingen dyr kunne stå seg mot den, og ingen kunne berge noen fra dens vold. Den gjorde som den ville og ble stor og mektig. ⁵ Mens jeg så på dette, se, da kom det en geitebukk fra vest. Den for fram over hele jorden uten å komme nær marken. Og bukken hadde et veldig horn mellom øynene. ⁶ Den kom like bort til væren med de to hornene, den jeg så foran elven, og sprang imot den i sin voldsomme kraft. ⁷ Jeg så at den kom tett innpå væren og for løs på den i sinne. Den stanget til den og brakk begge hornene på den. Væren hadde ikke kraft til å stå seg mot den. Bukken kastet den til jorden og tråkket på den, og ingen kunne berge væren fra dens makt. ⁸ Geitebukken ble overmåte mektig. Men nettopp som den hadde nådd sin fulle styrke, ble det store hornet brukket av. I dets sted vokste det opp fire horn, store å se til. De vendte mot himmelens fire hjørner. ⁹ Fra ett av dem skjøt det fram et lite horn*, som vokste seg overmåte stort mot sør og mot øst og mot det fagre land**. ¹⁰ Det vokste helt opp til himmelens hær og kastet noen av hæren og av stjernene til jorden, og tråkket dem ned. ¹¹ Ja, helt til hærens fyrste hevet det seg. Det tok fra ham det stadige offer, og stedet for hans helligdom ble omstyrtet. ¹² Sammen med det stadige offer ble hæren overgitt til ødeleggelse for frafallets skyld. Og hornet kastet sannheten til jorden. Det hadde fremgang med alt det foretok seg. ¹³ Så hørte jeg en av de hellige tale. Og en annen hellig sa til ham som talte: Hvor lang tid gjelder synet om det stadige offer og det ødeleggende frafall – at både helligdom og hær overgis til å bli tråkket ned? ¹⁴ Og han sa til meg: To tusen tre hundre aftener og morgener, så skal helligdommen komme til sin rett igjen. ¹⁵ Da jeg, Daniel, hadde sett dette synet og søkte å forstå det, se, da sto det med ett foran meg en skikkelse som så ut som en mann. ¹⁶ Og jeg hørte et menneskes røst mellom Ulais bredder. Han ropte: Gabriel! Forklar synet for ham! ¹⁷ Så kom han til det stedet hvor jeg sto. Og da han kom, ble jeg forferdet og falt på mitt ansikt. Han sa til meg: Gi akt, menneskebarn! For synet sikter til endens tid. ¹⁸ Mens han talte til meg, sank jeg sanseløs ned med ansiktet mot jorden. Men han rørte ved meg og reiste meg opp. ¹⁹ Og han sa: Se, jeg vil nå kunngjøre deg hva som skal skje i vredens siste tid. For synet sikter til den tiden som er fastsatt for enden. ²⁰ Væren som du så, den med de to horn, er kongene av Media og Persia. ²¹ Den raggete bukken er kongen av Grekenland, og det store hornet mellom dens øyne er den første kongen. ²² Når dette hornet ble brukket av, og det kom fire andre i dets sted, så betyr det at fire kongeriker skal oppstå av hans folk, men ikke med hans kraft. ²³ I den siste tid av deres herredømme, når overtrederne har fylt sine synders mål, skal det stå fram en konge med frekt ansikt og kyndig i onde råd. ²⁴ Hans makt skal bli stor, men ikke ved egen kraft. Han skal gjøre fryktelig stor skade og ha fremgang med alt det han foretar seg. Mektige fyrster og de helliges folk skal han ødelegge. ²⁵ Fordi han er klok, skal hans svikefulle fremferd lykkes for ham. Han skal opphøye seg i sitt hjerte. Mange skal han ødelegge i deres trygghet. Ja, mot fyrstenes fyrste skal han sette seg opp, men uten menneskehånd skal han bli knust. ²⁶ Synet om aftener og morgener, som det var tale om, er sannhet. Men gjem du synet, for det sikter til en fjern fremtid. ²⁷ Men jeg, Daniel, ble rent avmektig, og jeg ble syk i mange dager. Så sto jeg opp og gjorde min tjeneste hos kongen. Jeg var forferdet over synet, men det var ingen som forsto det.
Daniel 8:1-27

¹ I Darius’, Ahasverus’ sønns første regjeringsår – han som var av medisk ætt og var blitt konge over kaldeerriket – ² i det første året av hans regjering gransket jeg, Daniel, i bøkene og la merke til tallet på de årene som Herren hadde talt om til profeten Jeremia – at han ville la fulle sytti år gå til ende mens Jerusalem lå i ruiner. ³ Da vendte jeg mitt ansikt til Gud Herren for å søke ham med bønn og ydmyke begjæringer, med faste i sekk og aske. ⁴ Jeg ba til Herren min Gud og bekjente og sa: Å Herre! Du store og forferdelige Gud, som holder din pakt og bevarer miskunn mot dem som elsker deg og holder dine bud! ⁵ Vi har syndet og gjort ille, vært ugudelige og satt oss opp mot deg. Vi har veket av fra dine bud og dine lover. ⁶ Vi hørte ikke på dine tjenere, profetene, som talte i ditt navn til våre konger, våre høvdinger og fedre og til alt folket i landet. ⁷ Du, Herre, er rettferdig, men vi må skamme oss. Slik er det på denne dag – Judas menn, Jerusalems innbyggere og hele Israel, både de som er nær, og de som er langt borte, i alle de landene som du har drevet dem bort til på grunn av den troløshet de hadde vist mot deg. ⁸ Herre! Vi må skamme oss, våre konger, våre fyrster og våre fedre, fordi vi har syndet mot deg. ⁹ Hos Herren vår Gud er barmhjertighet og tilgivelse. For vi har satt oss opp mot ham, ¹⁰ og vi hørte ikke på Herren vår Guds røst og fulgte ikke hans lover, som han satte fram for oss ved sine tjenere profetene. ¹¹ Hele Israel har overtrådt din lov, er veket bort fra deg og hørte ikke på din røst. Derfor ble den forbannelsen han hadde sverget å sende, utøst over oss, den som står skrevet i Mose, Guds tjeners lov. For vi hadde syndet mot ham. ¹² Han har stadfestet det ordet han har talt mot oss og mot våre dommere som dømte oss. Han førte over oss en ulykke så stor at det ikke under hele himmelen er hendt noe slikt som det som er skjedd i Jerusalem. ¹³ Etter det som står skrevet i Mose lov, kom all denne ulykke over oss. Men vi søkte ikke å mildne Herren vår Guds åsyn. Vi omvendte oss ikke fra våre misgjerninger og aktet ikke på din sannhet. ¹⁴ Derfor hadde Herren stadig ulykken for øye og lot den komme over oss. For Herren vår Gud er rettferdig i alt det han gjør, men vi hørte ikke på hans røst. ¹⁵ Og nå, Herre vår Gud, du som førte ditt folk ut av landet Egypt med sterk hånd og har vunnet deg et navn, som det er på denne dag! Vi har syndet og vært ugudelige. ¹⁶ Herre! Etter alle dine rettferdige gjerninger, la nå din vrede og harme vendes bort fra din by Jerusalem, ditt hellige berg! For på grunn av våre synder og våre fedres misgjerninger er Jerusalem og ditt folk blitt til spott for alle dem som bor omkring oss. ¹⁷ Hør nå, vår Gud, på din tjeners bønn og hans ydmyke begjæringer! La ditt åsyn lyse over din ødelagte helligdom – for din egen skyld, Herre! ¹⁸ Min Gud, vend ditt øre hit og hør! Åpne dine øyne og se våre ruiner og byen som er nevnt ved ditt navn! Ikke våre egne rettferdige gjerninger legger vi til grunn for våre ydmyke bønner som vi bærer fram for ditt åsyn, men din store barmhjertighet. ¹⁹ Herre, hør! Herre, tilgi! Herre, gi akt og gjør det, dryg ikke – for din egen skyld, min Gud! For din by og ditt folk er kalt med ditt navn. ²⁰ Mens jeg ennå talte og ba og bekjente min egen og mitt folk Israels synd, og bar fram min bønn for min Guds hellige berg for Herrens, min Guds åsyn – ²¹ mens jeg ennå talte i bønnen, da kom Gabriel, den mannen som jeg før hadde sett i synet, og rørte ved meg i min store avmakt. Det var ved tiden for kveldsofferet. ²² Han lærte meg, talte til meg og sa: Daniel, nå er jeg kommet hit for å lære deg å forstå. ²³ Med det samme du begynte å bære fram dine ydmyke bønner, gikk det ut et ord, og nå er jeg kommet for å kunngjøre deg det. For du er høyt elsket. Så merk deg ordet og gi akt på synet. ²⁴ Sytti uker* er tilmålt ditt folk og din hellige by til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet** og til å besegle syn og profet*** og til å salve et Aller-helligste****. ²⁵ Du skal vite og forstå: Fra den tiden et ord går ut om å gjenreise og bygge Jerusalem, inntil en Salvet*, en Fyrste, står fram, skal det gå sju uker og sekstito uker. Det skal igjen settes i stand og bygges opp med gater og vollgraver, men under tidenes trengsel. ²⁶ Etter de sekstito ukene skal Den Salvede utryddes og intet ha. Byen og helligdommen skal bli ødelagt av folket til en fyrste som kommer – og slutten på det er oversvømmelse. Og inntil enden er det krig, ødeleggelse er fast besluttet. ²⁷ Han skal stadfeste en pakt med mange for én uke. Midt i uken skal han bringe matoffer og slaktoffer til å opphøre. På styggedommens vinger skal ødeleggeren komme, og det inntil tilintetgjørelse og fast besluttet straffedom strømmer ned over den som volder ødeleggelsen.
Daniel 9:1-27

¹ Alle tollere og syndere holdt seg nær til ham for å høre ham. ² Og både fariseerne og de skriftlærde knurret og sa: Denne mannen tar imot syndere og eter sammen med dem! ³ Da fortalte han denne lignelsen til dem: ⁴ Om noen av dere har hundre sauer og mister én av dem, vil han da ikke forlate de nittini i ødemarken og gå av sted og lete etter den som er kommet bort, til han finner den? ⁵ Og når han har funnet den, legger han den på skuldrene sine og gleder seg. ⁶ Når han kommer hjem, ber han sammen venner og naboer og sier: Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen sauen som jeg hadde mistet. ⁷ Jeg sier dere: Slik skal det være større glede i himmelen over én synder som omvender seg, enn over nittini rettferdige som ikke trenger til omvendelse. ⁸ Eller om en kvinne har ti sølvpenger og mister én av dem, tenner hun ikke da et lys og feier huset og leter nøye til hun finner den? ⁹ Og når hun har funnet den, ber hun sammen venninner og naboer og sier: Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen sølvpengen som jeg hadde mistet! ¹⁰ På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som omvender seg. ¹¹ Og han sa: En mann hadde to sønner. ¹² Den yngste av dem sa til faren: Far, gi meg den delen av boet som faller på meg! Han skiftet da sin eiendom mellom dem. ¹³ Ikke mange dager senere samlet den yngste sønnen sammen alt sitt og dro til et land langt borte, og der sløste han bort alt han eide i et utsvevende liv. ¹⁴ Men da han hadde satt alt over styr, ble det en svær hungersnød i det landet. Og han begynte å lide nød. ¹⁵ Da gikk han bort og holdt seg til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på markene sine for å gjete svin. ¹⁶ Han ønsket å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt. Og ingen ga ham noe. ¹⁷ Da kom han til seg selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har overflod av brød, men jeg setter livet til her av sult. ¹⁸ Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. ¹⁹ Jeg er ikke verdig lenger til å kalles sønnen din. La meg få være som en av leiefolkene dine. ²⁰ Og han sto opp og kom til sin far. Men da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham igjen og igjen. ²¹ Da sa sønnen til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles sønnen din. ²² Men faren sa til tjenerne sine: Skynd dere! Ta fram den beste kledningen og ha den på ham. Gi ham en ring på hånden hans, og sko på føttene. ²³ Hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade! ²⁴ For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var tapt og er blitt funnet. Og de begynte å være glade. ²⁵ Men den eldste sønnen hans var ute på marken. Da han gikk hjemover og nærmet seg huset, hørte han spill og dans. ²⁶ Han kalte til seg en av tjenerne og spurte hva dette kunne være. ²⁷ Han sa til ham: Din bror er kommet, og din far har slaktet gjøkalven fordi han fikk ham frisk tilbake. ²⁸ Da ble han harm og ville ikke gå inn. Men faren gikk ut og talte vennlig til ham. ²⁹ Men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine. ³⁰ Men da denne sønnen din kom, han som ødslet bort formuen din sammen med horer, da slaktet du gjøkalven for ham! ³¹ Men han sa til ham: Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt! ³² Men nå burde vi fryde oss og være glade, fordi denne broren din var død og er blitt levende, var tapt og er funnet.
Lukas 15:1-32

¹ I landet Us* var det en mann som hette Job. Han var en uklanderlig og rettskaffen mann, som fryktet Gud og holdt seg fra det onde. ² Han fikk sju sønner og tre døtre. ³ Han eide sju tusen sauer og tre tusen kameler og fem hundre par okser og fem hundre eselhopper, og han hadde en stor mengde tjenere. Han var mektigere enn alle Østens barn. ⁴ Hans sønner pleide å holde gjestebud på hver sin dag i hver sitt hus. Da sendte de bud til sine tre søstre og innbød dem til å komme og ete og drikke sammen med dem. ⁵ Så ofte en slik omgang med gjestebud var over, sendte Job bud etter dem og helliget dem. Han sto tidlig opp om morgenen og ofret brennoffer, ett for hver av dem. For Job sa: Kanskje sønnene mine har syndet og sagt Gud farvel i sitt hjerte. Slik gjorde Job alltid. ⁶ Så hendte det en dag at Guds sønner* kom og stilte seg fram for Herren. Og blant dem kom også Satan. ⁷ Og Herren sa til Satan: Hvor kommer du fra? Satan svarte Herren: Jeg har fartet og flakket omkring på jorden. ⁸ Da sa Herren til Satan: Har du gitt akt på min tjener Job? For det er ingen på jorden som han, en uklanderlig og rettskaffen mann, som frykter Gud og holder seg fra det onde. ⁹ Men Satan svarte Herren: Mon Job frykter Gud for intet? ¹⁰ Har du ikke vernet om ham og hans hus og alt som hans er, på alle kanter? Hans henders gjerning har du velsignet, og buskapen hans har bredt seg vidt ut i landet. ¹¹ Men rekk bare din hånd ut og rør ved alt det som hans er! Da vil han for visst si deg farvel like opp i ansiktet. ¹² Da sa Herren til Satan: Se, alt det han eier er i din hånd. Men mot ham selv må du ikke rekke ut din hånd. – Så gikk Satan bort fra Herrens åsyn. ¹³ Så hendte det en dag mens hans sønner og døtre åt og drakk vin i den eldste brorens hus, ¹⁴ da kom det et bud til Job og sa: Oksene pløyde, og eselhoppene beitet tett ved. ¹⁵ Da kom sabeerne* over dem og tok dem. Tjenesteguttene hogg de ned med sverd. Jeg var den eneste som slapp unna, så jeg kunne melde deg det. ¹⁶ Mens han ennå talte, kom en annen og sa: Guds ild for ned fra himmelen og rammet småfeet og tjenesteguttene, og brente dem opp. Jeg var den eneste som slapp unna, så jeg kunne melde deg det. ¹⁷ Mens han ennå talte, kom en annen og sa: Kaldeerne delte seg i tre flokker og overfalt kamelene og tok dem. Tjenesteguttene hogg de ned med sverd, jeg var den eneste som slapp unna, så jeg kunne melde deg det. ¹⁸ Mens han ennå talte, kom en annen og sa: Dine sønner og døtre åt og drakk vin i den eldste brorens hus. ¹⁹ Da kom det med ett en sterk storm fra den andre siden av ørkenen. Den tok tak i alle fire hjørnene på huset, så det falt sammen over de unge menneskene, og de omkom. Jeg var den eneste som slapp unna, så jeg kunne melde deg det. ²⁰ Da reiste Job seg og flerret ytterkappen sin. Han klipte håret av hodet sitt og kastet seg ned på jorden og tilba ²¹ og sa: Naken kom jeg fra min mors liv, og naken skal jeg vende tilbake. Herren ga, og Herren tok, Herrens navn være lovet! ²² Under alt dette syndet ikke Job, han lastet ikke Gud for det som hadde hendt ham.
Job 1:1-22

¹ Så hendte det en dag at Guds sønner kom og stilte seg fram for Herren. Blant dem kom også Satan og stilte seg fram for Herren. ² Og Herren sa til Satan: Hvor kommer du fra? Satan svarte Herren: Jeg har fartet og flakket omkring på jorden. ³ Da sa Herren til Satan: Har du gitt akt på min tjener Job? For det er ingen på jorden som han – en uklanderlig og rettskaffen mann, som frykter Gud og holder seg fra det onde. Ennå er han like uklanderlig. Uten grunn har du egget meg til å ødelegge ham. ⁴ Men Satan svarte Herren: Hud for hud! Men alt det en mann har, gir han for sitt liv. ⁵ Rekk bare din hånd ut og rør ved hans ben og kjøtt! Da skal han for visst si deg farvel like opp i ansiktet. ⁶ Da sa Herren til Satan: Se, han er i din hånd. Spar bare livet hans! ⁷ Så gikk Satan bort fra Herrens åsyn. Og han slo Job med smertefulle byller fra fotsålen til issen. ⁸ Og Job tok seg et potteskår og skrapte seg med det, der han satt midt i asken. ⁹ Da sa hans hustru til ham: Holder du deg like uklanderlig? Si Gud farvel og dø! ¹⁰ Men han svarte: Du taler som en av de ufornuftige kvinner! Skal vi bare ta imot det gode fra Gud og ikke også det onde? – Under alt dette syndet Job ikke med sine lepper. ¹¹ Da Jobs tre venner fikk høre om all denne ulykken som var kommet over ham, kom de fra hver sitt hjemsted: Elifas fra Teman, Bildad fra Sjuah og Sofar fra Na’ama. De ble enige med hverandre om å gå til ham for å vise ham medynk og trøste ham. ¹² Mens de var et stykke på avstand, så de opp, men de kjente ham ikke igjen. Da brast de i gråt og flerret ytterkappene sine, og de kastet støv opp imot himmelen så det falt ned over hodet på dem. ¹³ Så satt de hos ham der på jorden i sju dager og sju netter. Ingen sa ett ord til ham, for de så at hans pine var meget stor.
Job 2:1-13

⁴ Josva og Bani, Kadmiel, Sjebanja, Bunni, Sjerebja, Bani og Kenani steg opp på levittenes forhøyning, og de ropte med høy røst til Herren sin Gud. ⁵ Levittene Josva og Kadmiel, Bani, Hasjabneja, Sjerebja, Hodia, Sjebanja og Petahja sa: Stå opp og lov Herren deres Gud fra evighet til evighet! Ja, lovet være ditt herlige navn, som er opphøyet over all lov og pris! ⁶ Du alene er Herren, du har skapt himlene, himlenes himler og all deres hær, jorden og alt som er på den, havene og alt som er i dem, og du holder det alt sammen i live, og himmelens hær tilber deg. ⁷ Det var du, Herre Gud, som utvalgte Abram og førte ham ut fra kaldeernes Ur og ga ham navnet Abraham. ⁸ Og du fant hans hjerte tro* for ditt ansikt. Du gjorde den pakten med ham at du ville gi hans ætt kana’aneernes, hetittenes, amorittenes og ferisittenes og jebusittenes og girgasittenes land. Du holdt ditt ord, for du er rettferdig. ⁹ Du så våre fedres nød i Egypt. Du hørte deres rop ved Rødehavet. ¹⁰ Du gjorde tegn og undergjerninger med farao og alle hans tjenere og alt folket i hans land, for du visste hvor skammelig egypterne hadde behandlet dem. Du vant deg et stort navn, og det har du den dag i dag. ¹¹ Du kløvde havet for dem, og de gikk på det tørre midt gjennom havet. Forfølgerne kastet du i dypet, så de sank som stein i de veldige vann. ¹² Du ledet dem i en skystøtte om dagen og i en ildstøtte om natten for å lyse for dem på den veien de skulle gå.
Nehemja 9:4-12

¹⁹ Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin, og som levde hver dag i herlighet og glede. ²⁰ Men det var en fattig mann ved navn Lasarus, som var lagt ved porten hans. Han var full av verkende sår. ²¹ Hans ønske var å få mette seg med smulene som falt fra den rikes bord. Men endog hundene kom og slikket sårene hans. ²² Så skjedde det at den fattige døde, og englene bar ham bort til Abrahams fang. Men også den rike døde og ble begravet. ²³ Og da han slo sine øyne opp i dødsriket, der han var i pine, da ser han Abraham langt borte og Lasarus i hans fang. ²⁴ Da ropte han og sa: Far Abraham! Forbarm deg over meg og send Lasarus, så han kan dyppe fingertuppen sin i vann og svale min tunge! For jeg lider svær pine i denne ilden. ²⁵ Men Abraham sa: Sønn, husk at du fikk dine goder i din levetid, likesom Lasarus fikk det vonde. Men nå trøstes han her, mens du pines. ²⁶ Dessuten er det festet et stort svelg mellom oss og dere, for at de som måtte ønske å gå herfra over til dere, ikke skal være i stand til det. Heller ikke kan noen komme derfra og over til oss. ²⁷ Da sa han: Så ber jeg deg, far, at du må sende ham til min fars hus – ²⁸ for jeg har fem brødre – for at han kan vitne for dem, så ikke også de skal komme til dette pinens sted. ²⁹ Men Abraham sier til ham: De har Moses og profetene. La dem høre dem! ³⁰ Men han sa: Nei, far Abraham! Men kommer det noen til dem fra de døde, da vil de omvende seg. ³¹ Men han sa til ham: Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde.
Lukas 16:19-31

¹ La broderkjærligheten vare ved! ² Glem ikke gjestfrihet! For ved den har noen hatt engler til gjester uten å vite det. ³ Husk på dem som er i fengsel, som om dere var fanger sammen med dem, likeså dem som blir mishandlet, for dere er jo selv i legemet!
Brevet til Hebreerne 13:1-3

¹ Den første boken skrev jeg, Teofilus, om alt det som Jesus begynte med både å gjøre og å lære, ² inntil den dagen da han ble tatt opp til himmelen, etter at han ved Den Hellige Ånd hadde gitt sine befalinger til de apostlene han hadde utvalgt. ³ For dem fremstilte han seg levende med mange beviser, etter at han hadde lidd. I førti dager viste han seg for dem og talte om det som hører Guds rike til. ⁴ Da han var sammen med dem, bød han dem at de ikke skulle forlate Jerusalem, men vente på det som Faderen hadde lovt, det som dere, sa han, har hørt om av meg. ⁵ For Johannes døpte med vann, men dere skal bli døpt med Den Hellige Ånd ikke mange dager heretter. ⁶ De som nå var kommet sammen, spurte ham og sa: Herre, er det på den tiden du vil gjenreise riket for Israel? ⁷ Han sa til dem: Det er ikke deres sak å vite tider eller timer som Faderen har fastsatt av sin egen makt. ⁸ Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende. ⁹ Da han hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort fra øynene deres. ¹⁰ Mens de sto der og stirret opp mot himmelen idet han for bort, se, da sto to menn i hvite klær hos dem, ¹¹ og de sa: Galileiske menn! Hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Denne Jesus, som er tatt opp fra dere til himmelen, skal komme igjen på samme måten som dere så ham fare opp til himmelen! ¹² De vendte da tilbake til Jerusalem fra det berget som blir kalt Oljeberget og ligger nær ved Jerusalem, en sabbatsreise derfra. ¹³ Og da de kom inn i byen, gikk de opp til den øvre salen, hvor de pleide å holde til. Det var Peter og Johannes, Jakob og Andreas, Filip og Tomas, Bartolomeus og Matteus, Jakob, sønn av Alfeus, Simon seloten og Judas, sønn av Jakob. ¹⁴ Alle disse holdt sammen og var utholdende i bønnen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og hans brødre. ¹⁵ I de dagene sto Peter fram blant brødrene. Det var samlet en flokk på omkring hundre og tjue. Og han sa: ¹⁶ Brødre! Det skriftordet måtte bli oppfylt som Den Hellige Ånd forut talte ved Davids munn om Judas, han som ble veiviser for dem som grep Jesus. ¹⁷ Han var jo regnet blant oss og fikk del i denne tjenesten. ¹⁸ Han kjøpte en åker for den lønnen han fikk for sin ugjerning. Så styrtet han hodestups ned og revnet, og alle innvollene hans veltet ut. ¹⁹ Dette ble kjent for alle som bor i Jerusalem, og de kaller åkeren på sitt eget språk Hakeldama, det betyr Blodåkeren. ²⁰ For det står skrevet i Salmenes Bok: La hans bosted bli øde, og la ingen bo der! – og videre: La en annen overta hans tilsynsembete! ²¹ Derfor bør en av de mennene som fulgte med oss hele tiden mens Herren Jesus gikk inn og ut blant oss, ²² like fra han ble døpt av Johannes til den dagen han ble tatt opp fra oss – en av disse mennene bør sammen med oss være vitne om hans oppstandelse. ²³ Så stilte de fram to: Josef, som ble kalt Barsabbas, med tilnavnet Justus, og Mattias. ²⁴ Og de ba og sa: Herre, du som kjenner alles hjerter! Vis oss hvem av disse to du har utvalgt ²⁵ til å få del i denne tjeneste og apostelgjerning som Judas forlot for å gå til sitt eget sted. ²⁶ Så kastet de lodd mellom dem. Loddet falt på Mattias, og han ble regnet som apostel sammen med de elleve.
Apostlenes gjerninger 1:1-26

¹ Av David. Trett, Herre, med dem som tretter med meg! Strid mot dem som strider mot meg! ² Grip skjold og verge, reis deg til hjelp for meg! ³ Dra spydet fram og steng veien for mine forfølgere! Si til min sjel: Jeg er din frelse! ⁴ La dem få skam og vanære, de som står meg etter livet! La dem som tenker ut ondt imot meg, vike tilbake med skam. ⁵ La dem bli som agner for vinden! Må Herrens engel støte dem bort! ⁶ La deres vei bli mørk og glatt! Må Herrens engel forfølge dem! ⁷ For uten grunn har de hemmelig gjort i stand sin garngrav for meg, uten grunn har de gravd en fallgrav for mitt liv. ⁸ La ødeleggelse uventet komme over ham! La ham selv bli fanget i garnet som han hemmelig har satt ut, la ham falle i det til sin ødeleggelse. ⁹ Min sjel skal glede seg i Herren, fryde seg i hans frelse. ¹⁰ Alle mine ben skal si: Hvem er som du, Herre? Du som frir den elendige fra den som er for sterk for ham, som frir den elendige og fattige fra den som plyndrer ham. ¹¹ Urettferdige vitner reiser seg, de spør meg om ting jeg ikke vet. ¹² De gjengjelder meg godt med ondt. Min sjel er forlatt. ¹³ Og jeg, jeg kledde meg i sørgeklær da de var syke. Jeg plaget min sjel med faste, min bønn vendte tilbake til min barm! ¹⁴ Jeg gikk omkring som om det var min venn, min bror. Jeg gikk nedbøyd i sørgeklær lik en som sørger over sin mor. ¹⁵ Men når jeg snubler, gleder de seg og flokker seg sammen. Usle mennesker flokker seg om meg uten at jeg vet om det, de river i meg uten opphold. ¹⁶ Lik skamløse som spotter for et stykke brød, skjærer de tenner imot meg. ¹⁷ Herre, hvor lenge vil du se på? Fri min sjel fra deres herjinger, mitt eneste fra de unge løvene. ¹⁸ Jeg vil prise deg i en stor forsamling, love deg der hvor det er mye folk. ¹⁹ La ikke dem som uten grunn er mine fiender, glede seg over meg. La ikke dem som hater meg uten årsak, blunke med øyet. ²⁰ For de taler ikke fred, men tenker ut svik mot de stille i landet. ²¹ De lukker sin munn vidt opp mot meg og sier: Ha-ha! våre øyne har sett det! ²² Du ser det, Herre, ti ikke! Herre, vær ikke langt borte fra meg! ²³ Våkn opp og bli våken for å gi meg rett, min Gud og Herre, for å føre min sak! ²⁴ Døm meg etter din rettferdighet, Herre, min Gud! La dem ikke glede seg over meg! ²⁵ La dem ikke si i sitt hjerte: Ha-ha! som vi ønsket! La dem ikke si: Vi har oppslukt ham! ²⁶ La alle dem som gleder seg over min ulykke, få vanære og bli til skamme! La dem som opphøyer seg over meg, bli kledd i skam og skjensel. ²⁷ La dem juble og glede seg, som unner meg min rett. La dem alltid si: Høylovet være Herren, som unner sin tjener at det går ham vel! ²⁸ Da skal min tunge love din rettferdighet og prise deg hele dagen.
Salmenes bok 35:1-28

¹ I samme stund kom disiplene til Jesus og sa: Hvem er den største i himlenes rike? ² Han kalte da et lite barn til seg og stilte det midt iblant dem, og sa: ³ Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike. ⁴ Den som gjør seg liten som dette barnet, han er den største i himlenes rike. ⁵ Og den som tar imot ett slikt lite barn for mitt navns skyld, tar imot meg. ⁶ Men den som forfører én av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om en kvernstein ble hengt om halsen på ham og han ble senket i havets dyp. ⁷ Ve verden for forførelser! For forførelser må komme, men ve det mennesket som forførelsen kommer ved! ⁸ Om din hånd eller din fot frister deg til fall, da hogg den av og kast den fra deg! Det er bedre for deg å gå halt eller vanfør inn til livet, enn å ha begge hender eller begge føtter og bli kastet i den evige ild. ⁹ Og om ditt øye frister deg til fall, da riv det ut og kast det fra deg! Det er bedre for deg å gå enøyd inn til livet, enn å ha begge øyne og bli kastet i helvetes ild. ¹⁰ Se til at dere ikke forakter én av disse små! For jeg sier dere at deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Fars åsyn. ¹¹ For Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt. ¹² Hva mener dere? Dersom en mann har hundre sauer og én av dem går seg vill, forlater han ikke da de nittini i fjellet, og går av sted og leter etter den som har gått seg vill? ¹³ Og skulle han finne den, sannelig sier jeg dere: Han gleder seg mer over den ene enn over de nittini som ikke har gått seg vill. ¹⁴ Slik er det heller ikke deres* himmelske Fars vilje at en eneste av disse små skal gå fortapt. ¹⁵ Men om din bror synder mot deg, så gå og tal ham til rette, han og du alene. Hører han på deg, har du vunnet din bror. ¹⁶ Men hører han ikke, så ta med deg en eller to andre, for at enhver sak skal stå fast ved to eller tre vitners utsagn. ¹⁷ Men vil han ikke høre på dem, da si det til menigheten. Hører han heller ikke på menigheten, da skal han være for deg som en hedning og en toller!
Matteus 18:1-17

²⁷ Dere har hørt det er sagt: Du skal ikke bryte ekteskapet! ²⁸ Men jeg sier dere: Hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede brutt ekteskapet med henne i sitt hjerte. ²⁹ Om ditt høyre øye frister deg til fall, da riv det ut og kast det fra deg! For det er bedre for deg at du mister ett av dine lemmer enn at hele ditt legeme blir kastet i helvete. ³⁰ Og om din høyre hånd frister deg til fall, da hogg den av og kast den fra deg! For det er bedre for deg å miste ett av dine lemmer, enn at hele ditt legeme kommer i helvete. ³¹ Det er sagt: Den som skiller seg fra sin hustru, skal gi henne skilsmissebrev. ³² Men jeg sier dere: Hver den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, er årsak til at hun bryter ekteskapet. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, bryter ekteskapet.
Matteus 5:27-32

³⁹ Og han gikk ut og dro til Oljeberget, som han pleide, og disiplene fulgte med ham. ⁴⁰ Da han kom til stedet, sa han til dem: Be at dere ikke må komme i fristelse. ⁴¹ Og han slet seg fra dem, omtrent så langt som et steinkast. Der falt han på kne, ba ⁴² og sa: Far, om du vil, så la dette begeret gå meg forbi! Men la ikke min vilje skje, bare din. ⁴³ Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket ham. ⁴⁴ Og han kom i dødsangst og ba enda mer inntrengende, og svetten hans ble som bloddråper som falt ned på jorden. ⁴⁵ Så sto han opp fra bønnen og kom til disiplene sine. Og han fant dem sovende av bedrøvelse. ⁴⁶ Han sa til dem: Hvorfor sover dere? Stå opp og be om at dere ikke må komme i fristelse! ⁴⁷ Mens han ennå talte, se, da kom det en stor flokk; og han som hette Judas, en av de tolv, gikk foran dem. Og han kom nær til Jesus for å kysse ham. ⁴⁸ Men Jesus sa til ham: Judas, forråder du Menneskesønnen med et kyss? ⁴⁹ Men da de som sto omkring ham, så hva som kom til å skje, sa de: Herre, skal vi slå til med sverd? ⁵⁰ Og en av dem slo til yppersteprestens tjener og hogg det høyre øret av ham. ⁵¹ Men Jesus svarte og sa: La dem gå så langt. Og han rørte ved øret og helbredet ham.
Lukas 22:39-51

⁴⁵ Deretter kom han tilbake til disiplene og sa til dem: Dere sover ennå og hviler dere? Se, timen er nær da Menneskesønnen skal overgis i synderes hender. ⁴⁶ Stå opp, la oss gå. Se, han er nær som forråder meg. ⁴⁷ Og mens han ennå talte, se, da kom Judas, en av de tolv, og sammen med ham en stor flokk som var væpnet med sverd og stokker. De kom fra yppersteprestene og folkets eldste. ⁴⁸ Han som forrådte ham, hadde gitt dem et tegn og sagt: Den jeg kysser, han er det. Grip ham! ⁴⁹ Og han gikk straks bort til Jesus og sa: Vær hilset, rabbi! Og han kysset ham flere ganger. ⁵⁰ Men Jesus sa til ham: Venn, hvorfor er du her? Da gikk de fram og la hånd på Jesus og tok ham til fange. ⁵¹ Og se, en av dem som var med Jesus, rakte ut hånden og dro sverdet. Han slo yppersteprestens tjener og hogg øret av ham. ⁵² Da sa Jesus til ham: Stikk sverdet ditt tilbake på plass. For alle som griper til sverd, skal falle for sverd. ⁵³ Eller tror du ikke jeg kunne be min Far, og så ville han nå sende meg mer enn tolv legioner engler? ⁵⁴ Men hvordan skulle da Skriftene bli oppfylt, at så må skje? ⁵⁵ I samme stund sa Jesus til flokken: Dere har rykket ut som mot en røver med sverd og stokker for å gripe meg. Dag etter dag satt jeg i templet og lærte, men da grep dere meg ikke. ⁵⁶ Men alt dette er skjedd for at profetenes skrifter skulle bli oppfylt. Da forlot alle disiplene ham og flyktet. ⁵⁷ De som hadde grepet Jesus, førte ham nå til Kaifas, ypperstepresten. Der var de skriftlærde og de eldste samlet.
Matteus 26:45-57

¹ Men på den første dagen i uken, tidlig i dagningen, kom de til graven. De hadde med seg de velluktende urtene som de hadde gjort i stand. ² Men de fant steinen rullet fra graven. ³ Og da de gikk inn, fant de ikke Herren Jesu legeme. ⁴ Og det skjedde, mens de sto der i villrede om dette, se, da sto to menn hos dem, kledd i skinnende klær. ⁵ Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Da sa mennene til dem: Hvorfor søker dere den levende blant de døde? ⁶ Han er ikke her, han er blitt reist opp! Husk hvordan han talte til dere mens han ennå var i Galilea, ⁷ da han sa: Menneskesønnen må overgis i syndige menneskers hender, bli korsfestet og stå opp på den tredje dagen. ⁸ Da mintes de hans ord. ⁹ Og da de kom tilbake fra graven, fortalte de alt dette til de elleve og alle de andre. ¹⁰ Det var Maria Magdalena og Johanna og Maria, Jakobs mor, og de andre kvinnene som var med dem, som fortalte dette til apostlene. ¹¹ Og apostlene syntes dette var løst snakk, og de trodde dem ikke.
Lukas 24:1-11

¹¹ Men Maria sto utenfor ved graven og gråt. Som hun nå gråt, bøyde hun seg og så inn i graven. ¹² Da får hun se to engler i skinnende hvite klær, som sitter der hvor Jesu legeme hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. ¹³ De sier til henne: Kvinne, hvorfor gråter du? Hun sier til dem: De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham!
Johannes 20:11-13

⁸ Og jeg, Johannes, er den som hørte og så disse tingene. Da jeg hadde hørt og sett, falt jeg ned for å tilbe ved føttene til den engelen som hadde vist meg alt dette. ⁹ Men han sa til meg: Vokt deg for det! Jeg er medtjener med deg og dine brødre profetene, og med dem som holder fast på ordene i denne boken. Gud skal du tilbe!
Johannes’ åpenbaring 22:8-9

¹ Tenk om dere ville tåle litt dårskap av meg! Ja, det får dere tåle. ² For jeg er nidkjær for dere med Guds nidkjærhet. Jeg har jo forlovet dere med én mann, for å fremstille en ren jomfru for Kristus. ³ Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus. ⁴ For om det kommer en til dere og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd, som dere ikke før har fått, eller et annet evangelium, som dere ikke før har mottatt – da tåler dere det så gjerne. ⁵ Men jeg mener at jeg ikke står tilbake for disse veldige apostlene på noe vis! ⁶ Er jeg ulærd i talekunst, så er jeg det ikke i kunnskap. Tvert om, den er jo på alle måter og i alle ting lagt tydelig fram for dere. ⁷ Eller gjorde jeg synd da jeg ydmyket meg selv, for at dere kunne bli opphøyet, ved at jeg for intet forkynte Guds evangelium for dere? ⁸ Andre menigheter plyndret jeg, ved å ta lønn av dem for å kunne gjøre tjeneste hos dere. ⁹ Og da jeg var hos dere og ikke hadde det jeg trengte, ble jeg ikke til byrde for noen av dere. For det jeg manglet, det ga brødrene meg da de kom fra Makedonia. På alle vis holdt jeg meg fra å bli til byrde for dere, og det vil jeg fortsatt gjøre. ¹⁰ Så sant Kristi sannhet er i meg: Denne ros skal ikke bli tatt fra meg i Akaia-bygdene. ¹¹ Hvorfor? Fordi jeg ikke elsker dere? – Det vet Gud at jeg gjør! ¹² Men det jeg gjør, vil jeg også fortsatt gjøre. For ved det fratar jeg dem muligheten, som søker en anledning, til å vise seg som vår like i det de roser seg av. ¹³ For disse er falske apostler, svikefulle arbeidere, som skaper seg om til Kristi apostler. ¹⁴ Og det er ikke noe å undre seg over, for Satan selv skaper seg jo om til en lysets engel! ¹⁵ Da er det ikke noe stort om også hans tjenere omskaper seg til rettferdighets tjenere. Men for dem skal enden svare til deres gjerninger. ¹⁶ Igjen sier jeg: La ingen holde meg for en dåre! Men selv om dere nå gjør det, så ta likevel imot meg – om enn som en dåre – for at også jeg kan få rose meg litt! ¹⁷ Det jeg her sier, det taler jeg ikke etter Herrens vilje, men som i dårskap, når jeg roser meg så tillitsfullt. ¹⁸ Siden så mange roser seg på kjødelig vis, vil også jeg rose meg. ¹⁹ For dere tåler jo gjerne dårene, dere som er så kloke! ²⁰ Dere tåler det jo om noen gjør dere til treller, om noen utsuger dere, om noen fanger dere, om noen opphøyer seg over dere, om noen slår dere i ansiktet! ²¹ Med skam sier jeg det, siden vi synes å ha vært så svake! Men det andre våger å rose seg av – nå taler jeg som en dåre – det våger vel også jeg å rose meg av! ²² Er de hebreere? Jeg også. Er de israelitter? Jeg også. Er de av Abrahams ætt? Jeg også. ²³ Er de Kristi tjenere? Jeg taler i vanvidd: Jeg er det enda mer! Jeg har arbeidet mer. Jeg har fått flere slag. Jeg har oftere vært i fengsel. Jeg har ofte vært i dødsfare. ²⁴ Av jødene har jeg fem ganger fått førti slag på ett nær. ²⁵ Tre ganger er jeg blitt gitt stokkeslag, én gang steinet, tre ganger har jeg lidd skipbrudd, et døgn har jeg vært i dypet. ²⁶ Ofte har jeg vært på reiser – i fare på elver, i fare blant røvere, i fare blant landsmenn, i fare blant hedninger, i fare i by, i fare i ørken, i fare på hav, i fare blant falske brødre, ²⁷ i slit og strev, ofte i nattevåk, i sult og tørst, ofte i faste, i kulde og nakenhet. ²⁸ I tillegg til alt annet har jeg det som daglig ligger over meg, omsorgen for alle menighetene. ²⁹ Hvem er svak uten at også jeg blir svak? Hvem voldes anstøt, uten at det brenner i meg? ³⁰ Er det nødvendig at jeg roser meg, da vil jeg rose meg av det som hører min skrøpelighet til. ³¹ Gud og vår Herre Jesu Kristi Far, han som er velsignet i evighet, han vet at jeg ikke lyver! ³² I Damaskus holdt landshøvdingen til kong Aretas vakt omkring damaskenerbyen for å gripe meg. ³³ Men jeg ble firt ned i en kurv fra en luke i bymuren og slapp ut av hans hender.
Paulus’ andre brev til korinterne 11:1-33

³¹ Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå. ³² Men denne dagen eller timen kjenner ingen, ikke engang englene i himmelen, ikke engang Sønnen, men bare Faderen. ³³ Vær på vakt, våk! For dere vet ikke når tiden er der. ³⁴ Det er likesom med en mann som dro utenlands. Han forlot sitt hus og overlot styret til tjenerne sine og satte enhver til hans gjerning, og dørvokteren befalte han å våke. ³⁵ Våk derfor! For dere vet ikke når husets herre kommer, om det blir sent på kveld eller ved midnatt eller ved hanegal eller tidlig om morgenen – ³⁶ for at han ikke skal finne dere sovende når han plutselig kommer! ³⁷ Det jeg sier til dere, sier jeg til alle: Våk!
Markus 13:31-37

¹ Jesus forlot templet og gikk ut. Da kom disiplene hans for å vise ham tempelbygningene. ² Men han svarte og sa til dem: Ser dere ikke alt dette? Sannelig sier jeg dere: Her skal ikke bli stein tilbake på stein som ikke skal brytes ned. ³ Da han satt på Oljeberget, og disiplene var alene med ham, kom de til ham og spurte: Si oss, når skal dette skje? Og hva skal være tegnet på ditt komme og på denne tidsalders ende? ⁴ Jesus svarte og sa til dem: Se til at ingen fører dere vill! ⁵ For mange skal komme i mitt navn og si: Jeg er Messias! Og de skal føre mange vill. ⁶ Dere vil høre om kriger og rykter om krig. Se til at dere ikke lar dere skremme. For alt dette må skje, men ennå er ikke enden kommet. ⁷ For folk skal reise seg mot folk, og rike mot rike, og det skal bli hunger og jordskjelv både her og der. ⁸ Men alt dette er begynnelsen på fødselsveene. ⁹ Da skal de overgi dere til trengsel og slå dere i hjel. Og dere skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld. ¹⁰ Mange skal da falle fra, og de skal angi hverandre og hate hverandre. ¹¹ Mange falske profeter skal stå fram, og de skal forføre mange. ¹² Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste. ¹³ Men den som holder ut til enden, han skal bli frelst! ¹⁴ Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme. ¹⁵ Når dere da ser ødeleggelsens styggedom, som profeten Daniel har talt om, stå på det hellige sted – forstå det, enhver som leser! – ¹⁶ da må de som er i Judea, flykte opp i fjellene. ¹⁷ Den som er på taket, må ikke gå ned for å ta med seg noe i huset. ¹⁸ Og den som er ute på marken, må ikke vende hjem for å hente kappen sin. ¹⁹ Stakkars dem som er med barn og dem som gir die i de dager. ²⁰ Men be om at dere slipper å flykte om vinteren eller på sabbaten. ²¹ For da skal det bli en trengsel så stor som det ikke har vært fra verdens begynnelse til nå, og heller ikke mer skal bli! ²² Og dersom ikke de dagene ble forkortet, da ville ikke noe kjød bli frelst! Men for de utvalgtes skyld skal de dagene bli forkortet. ²³ Om noen da sier til dere: Se, her er Messias, eller der, så tro det ikke! ²⁴ For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for å føre også de utvalgte vill, om det var mulig. ²⁵ Se, jeg har sagt dere det på forhånd. ²⁶ Om de altså sier til dere: Se, han er ute i ørkenen! – så gå ikke dit ut. Eller: Han er i rommene der inne! – så tro det ikke. ²⁷ For som lynet går ut fra øst og skinner like til vest, slik skal Menneskesønnens komme være. ²⁸ Der hvor åtselet er, der skal gribbene samles. ²⁹ Men straks etter de dagenes trengsel skal solen bli formørket og månen skal ikke gi sitt skinn. Stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelens krefter skal rokkes. ³⁰ Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og alle folk på jorden skal bryte ut i klagerop, og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet. ³¹ Han skal sende ut sine engler med veldig basunklang, og de skal samle hans utvalgte fra de fire vindretninger, fra himmelens ene ende til den annen. ³² Lær en lignelse av fikentreet: Når greinene har fått sevje og bladene springer ut, da vet dere at sommeren er nær. ³³ Slik skal dere også, når dere ser alt dette, vite at han er nær og står for døren. ³⁴ Sannelig sier jeg dere: Denne slekt skal slett ikke forgå før alt dette skjer. ³⁵ Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå. ³⁶ Men den dagen og timen kjenner ingen, ikke engang himmelens engler, men bare min Far. ³⁷ Og som Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens komme være. ³⁸ For likesom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og ga til ekte, helt til den dagen da Noah gikk inn i arken, ³⁹ og de visste ikke av det før vannflommen kom og tok dem alle, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer. ⁴⁰ Da skal to menn være ute på marken, den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake. ⁴¹ To kvinner skal male sammen på kvernen, den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake. ⁴² Våk derfor! For dere vet ikke hva dag deres Herre kommer. ⁴³ Men det skjønner dere, at dersom husbonden visste hva for en nattevakt tyven kom i, så ville han våke og ikke la ham bryte inn i huset sitt. ⁴⁴ Vær derfor beredt, dere også! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke tenker. ⁴⁵ Hvem er da den tro og kloke tjener som hans herre har satt over tjenestefolkene sine for at han skal gi dem mat i rett tid? ⁴⁶ Salig er den tjeneren som hans herre finner i ferd med å gjøre dette, når han kommer! ⁴⁷ Sannelig sier jeg dere: Han skal sette ham over alt han eier! ⁴⁸ Men dersom den onde tjeneren sier i sitt hjerte: Det varer lenge før min herre kommer! ⁴⁹ og han så gir seg til å slå medtjenerne sine, og eter og drikker med drankere, ⁵⁰ da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter det, og en time han ikke tenker. ⁵¹ Og han skal hogge ham ned og gi ham hans del med hyklerne. Der skal de gråte og skjære tenner.
Matteus 24:1-51

¹ Samme dag gikk Jesus ut av huset og satte seg ved sjøen. ² Det samlet seg mye folk omkring ham, så han steg ut i en båt og satte seg der. Og alt folket sto på stranden. ³ Han talte mye til dem i lignelser og sa: Se, en såmann gikk ut for å så. ⁴ Og da han sådde, falt noe ved veien, og fuglene kom og åt det opp. ⁵ Noe falt på steingrunn, hvor det ikke hadde mye jord. Det skjøt straks opp fordi det ikke hadde dyp jord. ⁶ Men da solen steg opp, ble det avsvidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det. ⁷ Noe falt blant torner, og tornene vokste opp og kvalte det. ⁸ Men noe falt i god jord og bar frukt: noe hundre foll, noe seksti foll, og noe tretti foll. ⁹ Den som har ører, han høre! ¹⁰ Disiplene kom da til ham og sa: Hvorfor taler du til dem i lignelser? ¹¹ Han svarte dem og sa: Fordi dere er det gitt å få kjenne himlenes rikes mysterier*, men dem er det ikke gitt. ¹² For den som har, til ham skal det bli gitt, og han skal ha overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt endog det han har. ¹³ Derfor taler jeg til dem i lignelser. For de ser, og likevel ser de ikke. De hører, og likevel hører de ikke, og forstår ikke. ¹⁴ På dem blir Jesajas profeti oppfylt som sier: Dere skal høre og høre, men ikke forstå, se og se, men ikke skjelne. ¹⁵ For dette folks hjerte er blitt sløvt, og med ørene hører de tungt, og sine øyne har de lukket til, så de ikke skal se med øynene eller høre med ørene og forstå med hjertet, og omvende seg så jeg kunne få lege dem. ¹⁶ Men dere – salige er deres øyne fordi de ser, og deres ører fordi de hører. ¹⁷ Sannelig sier jeg dere: Mange profeter og rettferdige har lengtet etter å se det som dere ser, men fikk ikke se det, og å høre det som dere hører, men fikk ikke høre det. ¹⁸ Så hør da dere lignelsen om såmannen: ¹⁹ Hver den som hører ordet om riket og ikke forstår det, til ham kommer den onde og røver det som er sådd i hjertet. Dette er den som ble sådd ved veien. ²⁰ Den som ble sådd på steingrunn, er den som straks tar imot ordet med glede når han hører det, ²¹ men han har ingen rot i seg, og holder ut bare en tid. Når det blir trengsel eller forfølgelse for ordets skyld, faller han straks fra. ²² Den som ble sådd blant torner, er den som hører ordet, men tidens bekymring og rikdommens bedrag kveler ordet, så det blir uten frukt. ²³ Men den som ble sådd i den gode jord, det er den som hører ordet og forstår det. Han bærer frukt, og en gir hundre foll, en seksti foll, en tretti foll. ²⁴ En annen lignelse fremsatte han for dem og sa: Himlenes rike kan lignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin. ²⁵ Mens folkene sov, kom fienden hans og sådde ugress blant hveten, og gikk så bort. ²⁶ Men da strået skjøt opp og satte aks, da kom også ugresset til syne. ²⁷ Tjenerne gikk da til husbonden og sa: Herre, var det ikke godt korn du sådde i åkeren din? Hvor har den da ugresset fra? ²⁸ Han sa til dem: Dette har en fiende gjort. Da spurte tjenerne ham: Vil du at vi skal gå og sanke det sammen? ²⁹ Han sa: Nei, for da ville dere også komme til å rive opp hveten når dere sanker ugresset sammen. ³⁰ La dem begge vokse sammen til høsten. Når det så er tid for innhøsting, vil jeg si til høstfolkene: Sank først ugresset sammen og bind det i bunter for å brenne det. Men hveten skal dere samle i låven min. ³¹ Han fremsatte en annen lignelse for dem og sa: Himlenes rike er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i åkeren sin. ³² Det er mindre enn noe annet frø, men når det vokser opp, er det større enn hagevekstene og blir til et tre, slik at fuglene under himmelen kommer og bygger rede i greinene. ³³ En annen lignelse fortalte han dem: Himlenes rike er likt en surdeig som en kvinne skjulte i tre kar mel, til alt var blitt gjennomsyret. ³⁴ Alt dette talte Jesus til folket i lignelser, og uten lignelser talte han ikke noe til dem, ³⁵ for at det skulle bli oppfylt som er sagt ved profeten: Jeg vil åpne min munn i lignelser, jeg vil fremsi det som har vært skjult fra verdens grunnvoll ble lagt. ³⁶ Deretter lot han folket dra bort, og gikk inn i huset. Og disiplene hans gikk til ham og sa: Forklar oss lignelsen om ugresset i åkeren. ³⁷ Han svarte og sa: Den som sår det gode kornet, er Menneskesønnen. ³⁸ Åkeren er verden. Det gode kornet er rikets barn. Ugresset er den ondes barn. ³⁹ Fienden som sådde det, er djevelen. Høsten er enden på denne tidsalder. Høstfolkene er engler. ⁴⁰ Likesom ugresset blir sanket sammen og oppbrent med ild, slik skal det gå ved enden på denne tidsalder. ⁴¹ Menneskesønnen skal sende ut sine engler, og de skal sanke ut av hans rike alt som volder anstøt, og de som lever i lovløshet. ⁴² Og de skal kaste dem i ildovnen. Der skal de gråte og skjære tenner. ⁴³ Da skal de rettferdige skinne som solen i sin Fars rike. Den som har ører, han høre! ⁴⁴ Himlenes rike er likt en skatt som var skjult i en åker. En mann fant den, og gjemte den igjen. I sin glede gikk han så bort og solgte alt han eide, og kjøpte åkeren. ⁴⁵ Igjen er himlenes rike likt en kjøpmann som søkte etter vakre perler. ⁴⁶ Da han så fant en meget verdifull perle, gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte den. ⁴⁷ Igjen er himlenes rike likt en not som kastes i havet og samler fisk av alle slag. ⁴⁸ Når den er full, drar fiskerne den opp på stranden. De setter seg ned og samler de gode fiskene i kar, men kaster ut de dårlige. ⁴⁹ Slik skal det skje ved verdens ende. Englene skal gå ut og skille de onde fra de rettferdige, ⁵⁰ og kaste dem i ildovnen. Der skal de gråte og skjære tenner. ⁵¹ Har dere forstått alt dette? De sier til ham: Ja! ⁵² Da sa han til dem: Derfor er hver skriftlærd som er opplært for himlenes rike, lik en husbond som bærer fram av sitt forråd, nytt og gammelt. ⁵³ Og det skjedde da Jesus hadde endt disse lignelsene, da dro han bort derfra. ⁵⁴ Han kom til hjemstedet* sitt og lærte dem i synagogen deres, så de ble slått av undring og sa: Hvor har han slik visdom fra og slike kraftige gjerninger? ⁵⁵ Er han ikke tømmermannens sønn? Heter ikke hans mor Maria, og hans brødre Jakob og Josef og Simon og Judas? ⁵⁶ Og søstrene hans, er de ikke alle her hos oss? Hvor har han vel alt dette fra? ⁵⁷ Og de tok anstøt av ham. Men Jesus sa til dem: En profet blir ikke foraktet noe annet sted enn på sitt hjemsted og i sitt hus. ⁵⁸ Og han gjorde ikke mange kraftige gjerninger der, på grunn av deres vantro.
Matteus 13:1-58

¹ Men det sto også fram falske profeter i folket. Slik skal det også blant dere komme falske lærere, slike som lurer inn vranglære som fører til fortapelse. De fornekter den Herre som kjøpte dem, og fører over seg selv en brå fortapelse. ² Mange vil komme til å følge dem på deres skamløse ferd, og for deres skyld skal sannhetens vei bli spottet, ³ og i sin griskhet vil de utnytte dere til sin egen vinning med oppdiktede ord. Men fra gammel tid er ikke dommen over dem uvirksom, og deres fortapelse sover ikke. ⁴ For Gud sparte ikke de englene som hadde syndet, men styrtet dem ned og holdt dem lenket i avgrunnens mørke inntil dommen. ⁵ Han sparte heller ikke den gamle verden, men bevarte rettferdighetens forkynner Noah – selv den åttende – den gang han førte vannflommen over de ugudeliges verden. ⁶ Og han la byene Sodoma og Gomorra i aske og fordømte dem til undergang, og satte dem til et forbilde på de ugudelige i fremtiden. ⁷ Han fridde ut den rettferdige Lot, som ble plaget ved de lovløses skamløse ferd, ⁸ – for den rettferdige som bodde blant dem, led dag for dag pine i sin rettferdige sjel ved de lovløse gjerningene han så og hørte. ⁹ Derfor vet også Herren å fri de gudfryktige fra prøvelser, men å holde de urettferdige i varetekt med straff til dommens dag, ¹⁰ særlig dem som følger kjødets urene lyst og forakter herredømme. Disse selvsikre vågehalsene! De skjelver ikke for å spotte høye åndemakter, ¹¹ mens engler, som er større i makt og styrke, ikke feller noen spottende dom mot dem overfor Herren. ¹² Men disse menneskene ligner ufornuftige dyr, som av naturen er født til å fanges og forgå. De spotter det de ikke kjenner, og skal forgå i sitt forfall. ¹³ De får urettferdighets lønn, som de fortjener. De ødsler bort dagen i nytelser, disse skjenslene og skamflekkene. De fråtser i sine onde lyster når de fester sammen med dere. ¹⁴ Øynene deres er oppslukt av hor og umettelige i synd. De forfører ubefestede sjeler. Deres hjerte er oppøvd i grådighet, disse forbannelsens barn! ¹⁵ De har forlatt den rette veien, og er fart vill. De har fulgt Bileams, Beors sønns vei, han som elsket urettferdighets lønn, ¹⁶ og ble irettesatt for sin overtredelse: Et umælende trelldyr talte med et menneskes røst og hindret profetens dårskap. ¹⁷ De er vannløse brønner, skyer som drives av sted av stormvind. Mørkets natt er rede for dem. ¹⁸ For ved å tale skrytende, tomme ord, lokker de ved skamløshet i kjødets lyster dem som nettopp har flyktet bort fra dem som ferdes i forvillelsen, ¹⁹ og de lover dem frihet, de som selv er forfallets treller. For det som en ligger under for, det er han og blitt trell av. ²⁰ For dersom noen ved kunnskap om vår Herre og frelser Jesus Kristus har unnflydd verdens urenhet, og så igjen blir fanget inn av den og ligger under for den, da er det siste blitt verre for dem enn det første. ²¹ Det hadde vært bedre for dem om de ikke hadde kjent rettferdighetens vei, enn at de kjente den og så igjen vendte seg bort fra det hellige bud som var overgitt til dem. ²² Det er gått med dem som det sanne ordspråket sier: Hunden vender tilbake til sitt eget spy, og et nyvasket svin velter seg i sølen.
Peters andre brev 2:1-22

¹ I Cæsarea* var det en mann som hette Kornelius. Han var høvedsmann ved den hæravdelingen som ble kalt den italiske. ² Han var en from mann og fryktet Gud med hele sitt hus. Han ga mange almisser til folket og ba alltid til Gud. ³ En dag, det var omkring den niende time, så han tydelig i et syn en Guds engel som kom inn til ham og sa: Kornelius! ⁴ Kornelius stirret forferdet på ham og sa: Hva er det, herre? Engelen svarte ham: Dine bønner og almisser er steget opp for Guds åsyn, så han er blitt minnet om deg. ⁵ Send nå noen menn til Jaffa for å hente til deg en mann ved navn Simon, som kalles med tilnavn Peter. ⁶ Han er gjest hos garveren Simon, som har et hus ved havet. ⁷ Da engelen som talte til ham, var borte, tilkalte han to av tjenerne sine og en gudfryktig soldat, en av dem han alltid hadde om seg. ⁸ Og da han hadde fortalt dem alt, sendte han dem av sted til Jaffa. ⁹ Dagen etter, mens de var på vei dit og nærmet seg byen, gikk Peter opp på taket for å be. Det var omkring den sjette time. ¹⁰ Han ble da sulten og ville ha noe å ete. Mens de nå laget i stand, kom det en henrykkelse over ham. ¹¹ Han ser himmelen åpnet, og noe som kommer dalende ned. Det så ut som en stor linduk som ble senket ned på jorden etter de fire hjørnene. ¹² På den var det alle slags firføtte dyr og jordens kryp og himmelens fugler. ¹³ Og en røst kom til ham: Stå opp, Peter, slakt og et! ¹⁴ Men Peter svarte: På ingen måte, Herre! Aldri har jeg spist noe vanhellig eller urent. ¹⁵ Og en røst kom igjen til ham, for andre gang: Det som Gud har renset, skal ikke du kalle urent. ¹⁶ Dette hendte tre ganger, og så ble duken straks tatt opp til himmelen igjen. ¹⁷ Men mens Peter var i villrede med seg selv om hva dette synet som han hadde sett, skulle bety, se, da sto de mennene som var utsendt av Kornelius ved døren. De hadde spurt seg fram til Simons hus. ¹⁸ Nå ropte de inn og spurte om Simon, med tilnavnet Peter, var gjest der. ¹⁹ Mens Peter grunnet på synet, sa Ånden til ham: Se, her er tre menn som leter etter deg. ²⁰ Stå opp og gå ned. Følg med dem uten å tvile, for det er jeg som har sendt dem. ²¹ Peter gikk da ned til mennene og sa: Se, jeg er den dere leter etter. Hva er grunnen til at dere er kommet hit? ²² De svarte: Høvedsmannen Kornelius, en rettferdig og gudfryktig mann, som har godt vitnesbyrd av hele det jødiske folk, fikk det budskapet fra en hellig engel at han skulle hente deg til sitt hus og høre et budskap fra deg. ²³ Så ba Peter dem inn og ga dem husrom. Og neste dag brøt han opp og dro av sted sammen med dem. Noen av brødrene fra Jaffa gikk med ham. ²⁴ Dagen etter kom de til Cæsarea. Kornelius ventet på dem. Han hadde bedt sammen sine slektninger og nærmeste venner. ²⁵ Da nå Peter var på vei inn, gikk Kornelius ham i møte, falt ned for føttene hans og tilba ham. ²⁶ Men Peter reiste ham opp og sa: Stå opp! Også jeg er et menneske. ²⁷ Og han samtalte med ham mens han gikk inn i huset. Der fant han mange samlet. ²⁸ Han sa til dem: Dere vet hvor utillatelig det er for en jøde å ha samkvem med noen av et annet folk, eller å gå inn til ham. Men Gud har vist meg at jeg ikke skal kalle noe menneske vanhellig eller urent. ²⁹ Derfor kom jeg også uten innvendinger da jeg ble budsendt. Men nå spør jeg: Hvorfor har dere sendt bud på meg? ³⁰ Kornelius sa da: For fire dager siden – det var da som nå ved den niende time – var jeg i bønn hjemme i huset mitt. Og se, en mann i lysende klær sto foran meg. ³¹ Og han sa: Kornelius, din bønn er hørt, og dine almisser er husket for Guds ansikt. ³² Send derfor bud til Jaffa og kall til deg Simon med tilnavnet Peter. Han er gjest hos garveren Simon som bor nede ved havet. Når han kommer hit, skal han tale til deg. ³³ Derfor sendte jeg straks bud til deg, og du gjorde vel at du kom! Nå er vi da alle til stede for Guds åsyn for å høre alt som er pålagt deg av Herren. ³⁴ Peter begynte da å tale, og han sa: Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke gjør forskjell på folk, ³⁵ men blant hvert folk tar han imot dem som frykter ham og gjør rettferdighet. ³⁶ Det ordet som han sendte til Israels barn, da han i evangeliet forkynte fred ved Jesus Kristus – han er alles Herre – ³⁷ det kjenner dere, dette ordet som er gått ut over hele Judea. Det hadde sin begynnelse fra Galilea, etter den dåpen som Johannes forkynte – ³⁸ og taler om at Gud salvet Jesus fra Nasaret med Den Hellige Ånd og kraft, han som gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle dem som var underkuet av djevelen, fordi Gud var med ham. ³⁹ Vi er vitner om alt det han gjorde både i jødenes land og i Jerusalem, han som de drepte ved å henge ham på et tre. ⁴⁰ Ham reiste Gud opp på den tredje dagen og lot ham tre synlig fram, ⁴¹ ikke for hele folket, men for de vitnene som forut var utvalgt av Gud – for oss, vi som åt og drakk sammen med ham etter at han var stått opp fra de døde. ⁴² Han bød oss å forkynne for folket og vitne at han er den som Gud har satt til å være dommer over levende og døde. ⁴³ Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn. ⁴⁴ Mens Peter ennå talte disse ordene, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet. ⁴⁵ Og alle de troende som tilhørte de omskårne, og som var kommet med Peter, ble forferdet over at Den Hellige Ånds gave var blitt utgytt også over hedningene, ⁴⁶ for de hørte dem tale med tunger og lovprise Gud. Da sa Peter: ⁴⁷ Kan vel noen nekte dem vannet, så de ikke skulle bli døpt, disse som har fått Den Hellige Ånd likesom vi? ⁴⁸ Og han bød at de skulle bli døpt i Jesu Kristi navn. De ba ham da bli hos dem noen dager.
Apostlenes gjerninger 10:1-48

¹ På denne tiden la kong Herodes* hånd på noen av menigheten, og mishandlet dem. ² Jakob, Johannes’ bror, drepte han med sverd. ³ Og da Herodes så det var til glede for judeerne, gikk han videre og grep også Peter. Det var i de usyrede brøds dager. ⁴ Da han hadde grepet ham, satte han ham i fengsel, og overga ham til fire vaktskift hvert på fire mann, for at de skulle passe på ham. Etter påsken ville så Herodes føre ham fram for folket. ⁵ I mellomtiden ble Peter holdt i fengselet. Men det ble gjort inderlig bønn til Gud for ham av menigheten. ⁶ Natten før Herodes skulle føre ham fram, sov Peter mellom to soldater. Han var bundet med to lenker, og det sto vaktmenn utenfor dørene og voktet fengselet. ⁷ Og se, en Herrens engel sto der, og et lys skinte i fangerommet. Han støtte Peter i siden og vekket ham opp og sa: Skynd deg og stå opp! Og lenkene falt av hans hender. ⁸ Og engelen sa til ham: Spenn beltet om deg og ta skoene på! Han gjorde så. Og han sier til ham: Kast kappen om deg, og følg meg! ⁹ Han gikk da ut og fulgte ham. Han forsto ikke at det som engelen gjorde, var virkelig, men trodde at han så et syn. ¹⁰ De gikk forbi både den første og den andre vakten, og kom til jernporten som førte ut til byen. Den åpnet seg av seg selv. De gikk ut, og fortsatte én gate til endes, og plutselig forsvant engelen for ham. ¹¹ Da kom Peter til seg selv og sa: Nå vet jeg for visst at Herren har utsendt sin engel og fridd meg ut av Herodes’ hånd, og fra alt det som jødefolket har gått og ventet på. ¹² Da Peter var blitt klar over dette, gikk han til Marias hus. Hun var mor til Johannes med tilnavnet Markus. Mange var samlet der og ba. ¹³ Han banket på døren til portrommet, og en pike ved navn Rode kom ut for å høre etter. ¹⁴ Da hun kjente igjen Peters stemme, glemte hun av bare glede å åpne døren, men sprang inn og fortalte at Peter sto utenfor. ¹⁵ De sa til henne: Du er fra sans og samling! Men hun forsikret at slik var det. Da sa de: Det er hans engel! ¹⁶ Imens fortsatte Peter å banke på. Og da de åpnet og fikk se ham, ble de ute av seg selv av undring. ¹⁷ Han ga tegn til dem med hånden at de skulle tie, og så fortalte han dem hvordan Herren hadde ført ham ut av fengselet. Og han sa: Fortell dette til Jakob* og brødrene. Så gikk han bort og dro til et annet sted.
Apostlenes gjerninger 12:1-17

En ond mann er bare ute etter ugagn, men en ubarmhjertig engel sendes imot ham.
Salomos ordspråk 17:11

¹ Så brøt Israels barn opp og slo leir på Moabs ødemarker på den andre siden av Jordan midt imot Jeriko. ² Da Balak, Sippors sønn, så alt det Israel hadde gjort mot amorittene, ³ ble Moab meget redd for dette folket, fordi det var så tallrikt. De gruet seg for Israels barn. ⁴ Og Moab sa til de eldste i Midian: Nå vil denne store flokken ete opp alt det som er her rundt omkring oss, slik som oksen eter opp markens grønne urter. – På den tiden var Balak, Sippors sønn, konge i Moab. ⁵ Han sendte bud til Bileam, Beors sønn, i Petor, som ligger ved den store elven, i det landet hvor han bodde blant folket sitt. De skulle be ham komme, og de skulle si til ham: Se, her er kommet et folk fra Egypt. Det fyller hele landet, og har slått leir rett imot meg. ⁶ Så kom nå og forbann dette folket for meg. Det er for mektig for meg! Kanskje jeg da kunne slå det og drive det ut av landet. For jeg vet at den du velsigner, er velsignet, og den du forbanner, er forbannet. ⁷ Og Moabs eldste dro av sted sammen med Midians eldste og hadde spåmannslønn med seg. Da de kom til Bileam, la de fram Balaks ord til ham. ⁸ Da sa han til dem: Bli her i natt, så vil jeg gi dere svar etter som Herren taler til meg. Og Moabs høvdinger ble hos Bileam. ⁹ Da kom Gud til Bileam og sa: Hva er det for folk som er hos deg? ¹⁰ Bileam svarte Gud: Balak, Sippors sønn, kongen i Moab, har sendt dette bud til meg: ¹¹ Se, det er kommet et folk fra Egypt, og det fyller hele landet. Kom nå og forbann det for meg! Kanskje jeg da blir i stand til å kjempe mot dette folket og drive det ut. ¹² Da sa Gud til Bileam: Du skal ikke gå med dem. Du skal ikke forbanne folket, for det er velsignet. ¹³ Om morgenen, da Bileam var stått opp, sa han til Balaks høvdinger: Dra hjem til deres land! For Herren vil ikke gi meg lov til å følge med dere. ¹⁴ Da tok Moabs høvdinger av sted, og da de kom tilbake til Balak, sa de: Bileam ville ikke følge med oss. ¹⁵ Da sendte Balak andre høvdinger, flere og gjevere enn de første. ¹⁶ De kom til Bileam og sa til ham: Så sier Balak, Sippors sønn: Kjære, la deg ikke hindre fra å komme til meg! ¹⁷ Jeg vil vise deg stor ære, og alt du sier til meg, vil jeg gjøre. Så kom da og forbann dette folket for meg! ¹⁸ Da svarte Bileam og sa til Balaks tjenere: Om Balak ga meg hele sitt hus fullt av sølv og gull, kunne jeg ikke gjøre noe mot Herrens, min Guds ord, verken i smått eller stort. ¹⁹ Men bli nå her i natt, for at jeg kan få vite hva mer Herren har å si meg. ²⁰ Og Gud kom til Bileam om natten og sa til ham: Dersom disse mennene er kommet for å hente deg, så gjør deg ferdig og dra med dem! Men gjør ikke annet enn det jeg sier til deg! ²¹ Om morgenen sto Bileam opp og salte sin eselhoppe og dro med Moabs høvdinger. ²² Men Guds vrede ble opptent fordi han reiste. Herrens engel stilte seg på veien for å stå ham imot da han kom ridende på eselet sitt og hadde sine to tjenere med seg. ²³ Eselet så Herrens engel, som sto på veien med et løftet sverd i sin hånd. Da tok det av veien og ut på marken. Men Bileam slo eselet for å få det inn på veien igjen. ²⁴ Siden stilte Herrens engel seg på en smal vei mellom vingårdene, hvor det var steingjerde på begge sider. ²⁵ Da eselet så Herrens engel, trykte det seg inn til muren og klemte Bileams fot mot muren. Da slo han det igjen. ²⁶ Så gikk Herrens engel lenger fram og stilte seg på et trangt sted, hvor det ikke var mulig å bøye av, verken til høyre eller til venstre. ²⁷ Da eselet så Herrens engel, la det seg ned under Bileam. Da ble Bileams vrede opptent, og han slo eselet med kjeppen sin. ²⁸ Men Herren åpnet munnen på eselet, og det sa til Bileam: Hva har jeg gjort deg, siden du nå har slått meg tre ganger? ²⁹ Bileam svarte eselet: Du har holdt meg for narr! Hadde jeg bare et sverd i hånden, så ville jeg nå slå deg i hjel. ³⁰ Da sa eselet til Bileam: Er ikke jeg ditt esel, som du har ridd på all din tid like til denne dag? Har jeg noen gang hatt for vane å gjøre slik mot deg? Han sa: Nei! ³¹ Da åpnet Herren Bileams øyne, så han kunne se Herrens engel, som sto på veien med et løftet sverd i sin hånd. Da bøyde han seg og falt ned på sitt ansikt. ³² Herrens engel sa til ham: Hvorfor har du nå tre ganger slått eselet ditt? Se, jeg er gått ut for å stå deg imot, for jeg ser at veien du går, fører til undergang. ³³ Eselet så meg og har nå tre ganger bøyd av fra veien for meg. Hvis det ikke hadde bøyd av fra veien for meg, så hadde jeg nå slått deg i hjel, men latt eselet leve. ³⁴ Da sa Bileam til Herrens engel: Jeg har syndet, fordi jeg ikke skjønte at du sto imot meg på veien. Men hvis dette er deg imot, så vil jeg vende tilbake. ³⁵ Herrens engel sa til Bileam: Følg med mennene! Men tal ikke annet enn det jeg sier til deg! Så fulgte Bileam med Balaks høvdinger. ³⁶ Da Balak hørte at Bileam kom, dro han ham i møte til den byen i Moab som ligger på grensen ved Arnon, ved den ytterste grensen. ³⁷ Og Balak sa til Bileam: Sendte jeg ikke bud til deg og ba deg komme hit? Hvorfor kom du ikke til meg? Mener du jeg ikke skulle kunne vise deg ære nok? ³⁸ Bileam svarte: Nå ser du jeg er kommet til deg! Men står det vel i min makt å tale noe? Det ordet Gud legger i min munn, det må jeg tale. ³⁹ Så dro Bileam med Balak, og de kom til Kirjat-Husot. ⁴⁰ Og Balak ofret storfe og småfe, og han sendte av det til Bileam og de høvdingene som var med ham. ⁴¹ Morgenen etter tok Balak med seg Bileam og førte ham opp på Bamot Ba’al. Derfra så han utkanten av folket.
Fjerde Mosebok 22:1-41

¹ Men slangen* var listigere enn alle dyr på marken som Herren Gud hadde gjort, og den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen? ² Kvinnen sa til slangen: Vi kan ete av frukten på trærne i hagen, ³ men om frukten på det treet som er midt i hagen, har Gud sagt: Dere skal ikke ete av den og ikke røre den, for da dør dere. ⁴ Da sa slangen til kvinnen: Dere kommer slett ikke til å dø! ⁵ Men Gud vet at den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud til å kjenne godt og ondt. ⁶ Kvinnen så nå at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene – et prektig tre, siden det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og åt. Hun ga også sin mann, som var med henne, og han åt. ⁷ Da ble begges øyne åpnet, og de skjønte at de var nakne. Så flettet de sammen fikenblad og bandt dem om livet. ⁸ Og de hørte Herren Gud da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval. Og Adam og hans hustru skjulte seg for Herren Guds åsyn mellom trærne i hagen. ⁹ Da kalte Herren Gud på Adam og sa til ham: Hvor er du? ¹⁰ Han svarte: Jeg hørte din røst i hagen, og da ble jeg redd, fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg. ¹¹ Da sa han: Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du ett av treet jeg forbød deg å ete av? ¹² Adam sa: Kvinnen som du ga meg til å være hos meg, hun ga meg av treet, og jeg åt. ¹³ Da sa Herren Gud til kvinnen: Hva er det du har gjort? Kvinnen svarte: Slangen dåret meg, og jeg åt. ¹⁴ Da sa Herren Gud til slangen: Fordi du gjorde dette, skal du være forbannet fremfor alt fe og fremfor alle markens dyr. På buken skal du krype, og støv skal du ete alle ditt livs dager. ¹⁵ Fiendskap setter jeg mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl. ¹⁶ Til kvinnen sa han: Jeg vil gjøre din møye meget stor i ditt svangerskap. Med smerte skal du føde dine barn. Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg. ¹⁷ Og til Adam sa han: Fordi du lød din hustrus røst og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden være forbannet for din skyld. Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager. ¹⁸ Torner og tistler skal den bære for deg, og du skal ete av markens vekster. ¹⁹ I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake. ²⁰ Adam kalte sin hustru Eva, fordi hun er mor* til alle som lever. ²¹ Og Herren Gud gjorde kapper av skinn til Adam og hans hustru, og kledde dem. ²² Og Herren Gud sa: Se, mennesket er blitt som en av oss til å kjenne godt og ondt. Bare han nå ikke strekker ut sin hånd og tar også av livets tre, og eter og lever evig! ²³ Så viste Herren Gud ham ut av Edens hage og satte ham til å dyrke jorden, som han var tatt av. ²⁴ Han drev mennesket ut, og øst for Edens hage plasserte han kjerubene og det flammende sverdet som svingte hit og dit for å vokte veien til livets tre.
Første Mosebok 3:1-24

¹ Herren talte til Moses og sa: ² Si til Israels barn at de skal komme med en gave til meg. Fra hver mann som har hjertelag til det, skal dere ta imot gaven til meg. ³ Og dette er den gaven dere skal ta imot av dem: gull og sølv og kobber ⁴ og blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint lin og geitehår ⁵ og rødfargede værskinn og takasskinn* og akasietre, ⁶ olje til lysestaken, krydder til salvingsoljen og til den velluktende røkelsen, ⁷ onyks-steiner og andre edelsteiner til å sette på efoden* og brystduken. ⁸ La dem bygge en helligdom for meg, og jeg vil bo midt iblant dem. ⁹ Tabernaklet og alt som hører til det, skal dere i alle måter lage etter det bildet jeg vil vise deg. ¹⁰ De skal lage en ark* av akasietre, to og en halv alen lang og halvannen alen bred og halvannen alen høy. ¹¹ Den skal du kle med rent gull, både innvendig og utvendig skal du kle den med gull. Og du skal lage en gullkrans på den rundt omkring. ¹² Du skal støpe fire gullringer og feste dem i de fire føttene på arken, to ringer på den ene siden og to på den andre. ¹³ Så skal du lage stenger av akasietre og kle dem med gull. ¹⁴ Og du skal stikke stengene inn i ringene på sidene av arken, så arken kan bæres på dem. ¹⁵ Stengene skal bli i ringene på arken, de må aldri tas ut av dem. ¹⁶ Og i arken skal du legge vitnesbyrdet* som jeg vil gi deg. ¹⁷ Så skal du lage en nådestol* av rent gull. Den skal være to og en halv alen lang og halvannen alen bred. ¹⁸ Du skal lage to kjeruber av gull. I hamret arbeid skal du lage dem og sette dem ved begge endene av nådestolen. ¹⁹ Sett den ene kjeruben ved den ene enden og den andre kjeruben ved den andre enden. Dere skal lage kjerubene i ett med nådestolen, en på hver ende av den. ²⁰ Kjerubene skal holde vingene utbredt og oppløftet, så de dekker over nådestolen med vingene. Og ansiktene skal vende mot hverandre, mot nådestolen skal kjerubene vende ansiktet. ²¹ Så skal du sette nådestolen oppå arken. Og i arken skal du legge vitnesbyrdet som jeg vil gi deg. ²² Og jeg vil komme sammen med deg der. Fra nådestolen mellom begge kjerubene som er på vitnesbyrdets ark, der vil jeg tale med deg om alt det jeg vil pålegge deg å si til Israels barn. ²³ Så skal du lage et bord av akasietre, to alen langt og en alen bredt og halvannen alen høyt. ²⁴ Du skal kle det med rent gull og lage en gullkrans på det rundt hele kanten. ²⁵ Og du skal lage en list rundt bordet, så bred som en hånd, og lage en gullkrans på listen. ²⁶ Så skal du lage fire gullringer til det og sette ringene i de fire hjørnene på de fire føttene. ²⁷ Like ved listen skal ringene sitte, de skal være til å stikke stengene i, så en kan bære bordet. ²⁸ Stengene skal du lage av akasietre og kle dem med gull. Og bordet skal bæres på dem. ²⁹ Så skal du lage fatene og skålene som hører til bordet, og kannene og begrene som det skal ofres drikkoffer med. Av rent gull skal du lage dem. ³⁰ Og på bordet skal du alltid legge skuebrød for mitt åsyn. ³¹ Så skal du lage en lysestake av rent gull. I hamret arbeid skal lysestaken lages. Både foten på den og stangen, begrene, knoppene og blomstene skal være i ett med den. ³² Seks armer skal gå ut fra lysestaken, tre armer fra den ene siden og tre fra den andre. ³³ Det skal være tre mandelformede beger på den første armen, med knopp og blomst, og tre mandelformede beger på den andre armen, med knopp og blomst, slik skal det være på alle de seks armene som går ut fra lysestaken. ³⁴ På selve lysestaken skal det være fire mandelformede beger med knopper og blomster. ³⁵ Det skal være en knopp under de to første armene på lysestaken, og en knopp under de to neste, og en knopp under de to følgende – en knopp under hvert par av de seks armene på lysestaken. ³⁶ Både knoppene og armene skal være i ett med den. Alt sammen skal være ett hamret arbeid av rent gull. ³⁷ Så skal du lage sju lamper til lysestaken. Lampene skal settes opp slik at lyset faller rett fram for den. ³⁸ Lysesaksene og brettene som hører til, skal være av rent gull. ³⁹ En talent rent gull skal dere bruke til lysestaken og alle disse redskapene. ⁴⁰ Se nå til at du gjør alt etter det bilde som ble vist deg på fjellet!
Andre Mosebok 25:1-40

¹ Så begynte Salomo å bygge Herrens hus i Jerusalem, på Moria-fjellet. Det var der Herren hadde åpenbart seg for hans far David, på det stedet David hadde gjort i stand, på jebusitten Ornans treskeplass. ² Han begynte å bygge på den andre dagen i den andre måneden i det fjerde året av sin regjering. ³ Da Salomo skulle bygge Guds hus, la han grunnvollen slik: Lengden var seksti alen etter det eldre mål, og bredden tjue alen. ⁴ Forhallen som lå foran huset, var tjue alen bred, svarende til bredden av huset, og ett hundre og tjue alen høy. Og han kledde den innvendig med rent gull. ⁵ Det store huset kledde han med sypresstre. Dessuten kledde han det med ekte gull og satte palmer og kjeder på det. ⁶ Han smykket huset med edelsteiner. Gullet var gull fra Parvajim. ⁷ Hele huset, både bjelkene og dørtersklene og veggene og dørene kledde han med gull, og skar ut kjeruber på veggene. ⁸ Det aller helligste bygde han slik at lengden var tjue alen, svarende til bredden av huset, og bredden tjue alen, og han kledde det med ekte gull som veide seks hundre talenter. ⁹ Vekten på naglene, som var av gull, var femti sekel. Også loftsrommene kledde han med gull. ¹⁰ I Det aller helligste laget han to kjeruber i billedhoggerarbeid og kledde dem med gull. ¹¹ Kjerubenes vinger var tjue alen lange. Den ene vingen på den ene kjeruben var fem alen og rørte ved husets vegg. Den andre vingen var fem alen og rørte ved vingen til den andre kjeruben. ¹² Og den ene vingen på den andre kjeruben var fem alen og rørte ved husets vegg, og den andre vingen var fem alen og nådde vingen til den første kjeruben. ¹³ Slik målte disse kjerubenes vinger i sin fulle utstrekning tjue alen. De sto oppreist, og ansiktene vendte innover. ¹⁴ Forhenget laget han av blå og purpurrød og karmosinrød ull og hvitt lin, og satte kjeruber på det. ¹⁵ Foran huset laget han to søyler, som til sammen var trettifem alen høye, og søylehodet over dem var fem alen. ¹⁶ Han laget kjeder i det innerste rommet og satte dem på toppen av søylene, og han laget hundre granatepler og satte dem på kjedene. ¹⁷ Så reiste han søylene foran templet, den ene på høyre side og den andre på venstre side. Den til høyre kalte han Jakin og den til venstre Boas.
Andre Krønikebok 3:1-17

¹ I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en høy, opphøyet trone, og slepet av hans kåpe fylte templet. ² Serafer sto omkring ham. Seks vinger hadde hver. Med to dekket han ansiktet, med to dekket han føttene, og med to fløy han. ³ Og den ene ropte til den andre og sa: Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud! All jorden er full av hans herlighet. ⁴ Dørpostenes fester bevet ved røsten av dem som ropte, og huset ble fylt med røk. ⁵ Da sa jeg: Ve meg! Jeg er fortapt, for jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper. Og mine øyne har sett kongen, Herren, hærskarenes Gud. ⁶ Da fløy en av serafene bort til meg. Han hadde en glødende stein i hånden. Med en tang hadde han tatt den fra alteret. ⁷ Og han rørte ved min munn med den og sa: Se, denne har rørt ved dine lepper, din misgjerning er tatt bort, og din synd er sonet. ⁸ Da hørte jeg Herrens røst: Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss? Da sa jeg: Se, her er jeg, send meg! ⁹ Og han sa: Gå av sted og si til dette folket: Hør og hør, men forstå ikke! Se og se, men skjønn ikke! ¹⁰ Gjør hjertet sløvt i dette folket, gjør ørene tunghørte og klin øynene til, for at de ikke skal se med øynene og høre med ørene, og slik at hjertet ikke skal forstå og omvende seg, så det kan bli leget. ¹¹ Da spurte jeg: Hvor lenge, Herre? Og han sa: Til byene er ødelagt og folketomme, og husene uten mennesker, og landet er ødelagt og blitt til en ørken. ¹² Herren skal drive menneskene langt bort, og tomheten blir stor i landet. ¹³ Om det ennå er en tiendedel igjen i det, så skal også den bli fortært. Men likesom det blir en stubb igjen av terebinten og eiken når en feller dem, slik skal en hellig sæd* være den stubb som blir igjen av folket.
Jesaja 6:1-13

¹ Og jeg så, og se: På den hvelvingen som var over kjerubenes hode, var det noe som syntes å være en safirsten, og noe som lignet en trone, kom til syne over dem. ² Han sa til den mannen som var kledd i linklærne: Gå inn mellom hjulene, inn under kjerubene, og fyll dine hender med glør av dem som er mellom kjerubene, og strø dem ut over byen! Og han gikk inn mens jeg så på det. ³ Kjerubene sto på høyre side av huset da mannen gikk inn, og skyen fylte den indre forgården. ⁴ Og Herrens herlighet løftet seg opp fra kjerubene og flyttet seg til husets dørterskel. Og huset ble fylt av skyen, og forgården ble full av glansen fra Herrens herlighet. ⁵ Lyden av kjerubenes vinger hørtes helt til den ytre forgården, likesom røsten av Den Allmektige Gud når han taler. ⁶ Da han nå bød mannen som var kledd i linklærne: Ta av den ilden som er mellom hjulene, mellom kjerubene! – da gikk han inn og stilte seg ved siden av hjulet. ⁷ Den ene kjeruben rakte ut sin hånd fra kjerubene til ilden som var mellom kjerubene, og tok av den og la i hendene på ham som var kledd i linklærne. Han tok den og gikk ut. ⁸ Under vingene på kjerubene kunne en se noe som lignet en menneskehånd. ⁹ Og jeg så, og se: det var fire hjul ved siden av kjerubene, ett hjul ved hver kjerub, og hjulene var å se til som krysolitt. ¹⁰ I utseende var de alle fire helt lik hverandre. Det var som om det ene hjulet var inne i det andre. ¹¹ Når de gikk, gikk de til alle fire sider. De vendte seg ikke når de gikk, men til den kanten som den forreste var vendt imot, dit gikk de. De vendte seg ikke når de gikk. ¹² Hele deres legeme, ryggen, hendene, vingene og hjulene var fulle av øyne rundt omkring – alle deres fire hjul. ¹³ Jeg hørte hjulene ble kalt virvel. ¹⁴ Hver av dem hadde fire ansikter. Det første var et kjerubansikt, det andre et menneskeansikt, det tredje et løveansikt og det fjerde et ørneansikt. ¹⁵ Og kjerubene løftet seg. Det var de livsvesenene jeg hadde sett ved elven Kebar. ¹⁶ Når kjerubene gikk, da gikk hjulene ved siden av dem. Når kjerubene løftet vingene for å heve seg opp fra jorden, skilte hjulene seg ikke fra dem. ¹⁷ Når kjerubene sto, da sto også de, og når kjerubene hevet seg, hevet de seg med dem. For livsvesenenes ånd var i dem. ¹⁸ Herrens herlighet flyttet seg bort fra husets dørterskel og ble stående over kjerubene. ¹⁹ Jeg så hvordan kjerubene løftet vingene og hevet seg fra jorden da de gikk ut, og hjulene ved siden av dem. De ble stående ved inngangen til den østre porten i Herrens hus, og Israels Guds herlighet var der oppe over dem. ²⁰ Det var de livsvesenene jeg hadde sett under Israels Gud ved elven Kebar, og jeg skjønte at det var kjeruber. ²¹ Hver av dem hadde fire ansikter og fire vinger, og noe som lignet menneskehender, var det under deres vinger. ²² Deres ansikter var lik de ansiktene jeg hadde sett ved elven Kebar. Slik så de ut, og slik var de. Hver av dem gikk rett fram.
Esekiel 10:1-22

¹ Deretter så jeg – og se, en dør var åpnet i himmelen. Og den første røsten som jeg hadde hørt tale til meg som en basun, sa: Kom opp her, og jeg vil vise deg det som skal skje etter dette. ² Straks ble jeg rykket bort i Ånden. Og se, en trone var satt i himmelen, og det satt en på tronen. ³ Han som satt der, var å se til som jaspis-stein og sarder-stein. Og rundt tronen var det en regnbue, som en smaragd å se til. ⁴ Rundt omkring tronen var det tjuefire troner, og på tronene satt det tjuefire eldste, kledd i hvite klær og med kroner av gull på sine hoder. ⁵ Fra tronen går det ut lyn og røster og tordendrønn, og sju ildfakler brenner foran tronen, det er de sju Guds ånder. ⁶ Og foran tronen er det likesom et glasshav, likt krystall. Og midt for tronen og omkring den, er det fire livsvesener, fulle av øyne foran og bak. ⁷ Det første livsvesen er likt en løve, det andre livsvesen er likt en okse, det tredje livsvesen har ansikt som på et menneske, og det fjerde livsvesen er likt en ørn i flukt. ⁸ De fire livsvesener, hvert enkelt av dem, har seks vinger. Og de er fullsatt av øyne, både rundt om og under vingene. Natt og dag sier de uten opphold: Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, Den Allmektige, han som var og som er og som kommer! ⁹ Og når de fire livsvesener gir pris og ære og takk til ham som sitter på tronen, han som lever i all evighet, ¹⁰ da faller de tjuefire eldste ned for ham som sitter på tronen, og tilber ham som lever i all evighet, og kaster sine kroner ned for tronen og sier: ¹¹ Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få lovprisningen og æren og makten. For du har skapt alle ting, og på grunn av din vilje ble de til og ble de skapt.
Johannes’ åpenbaring 4:1-11

¹ Herrens ord kom til meg, og det lød så: ² Menneskesønn! Si til fyrsten i Tyrus; Så sier Herren Herren: Ditt hjerte opphøyer seg, og du sier: Jeg er en gud! Jeg sitter på et gudesete midt ute i havet! – Men du er et menneske og ikke en gud. Likevel setter du ditt hjerte likt med en guds hjerte. ³ Ja, du er visere enn Daniel, intet skjult er dunkelt for deg. ⁴ Ved din visdom og forstand har du vunnet deg rikdom og samlet gull og sølv i dine skattkamre. ⁵ Ved din store klokskap i handel har du økt din rikdom, og ditt hjerte opphøyet seg for din rikdoms skyld. ⁶ Derfor sier Herren Herren: Fordi du har satt ditt hjerte likt med en guds hjerte, ⁷ se, derfor lar jeg fremmede komme over deg, de grusomste blant folkene. De skal dra sine sverd mot din strålende visdom og vanhellige din glans. ⁸ I graven skal de støte deg ned, og du skal dø en voldsom død, midt ute i havet. ⁹ Vil du vel da si til din banemann: Jeg er en gud! – enda du er et menneske og ikke en gud, du som er i din drapsmanns vold? ¹⁰ Som de uomskårne dør, skal du dø ved fremmedes hånd. For jeg har talt, sier Herren Herren. ¹¹ Og Herrens ord kom til meg, og det lød så: ¹² Menneskesønn! Stem i en klagesang over Tyrus’ konge, og si til ham: Så sier Herren Herren: Du var seglet på den velordnede bygning, full av visdom og fullkommen i skjønnhet! ¹³ I Eden, Guds hage, bodde du. Kostbare steiner dekket deg: karneol, topas, diamant, krysolitt, onyks, jaspis, safir, karfunkel og smaragd, og gull. Tamburiner og fløyter var i fullt arbeid hos deg. Den dagen du ble skapt, sto de rede. ¹⁴ Du var en salvet kjerub med dekkende vinger, og jeg satte deg på Guds hellige fjell. Der gikk du omkring blant skinnende steiner. ¹⁵ Ustraffelig var du i din ferd fra den dagen du ble skapt, til det ble funnet urettferdighet hos deg. ¹⁶ Ved din store handel ble ditt indre fylt med urett, og du syndet. Så vanhelliget jeg deg og drev deg bort fra Guds fjell. Jeg gjorde deg til intet, du salvede kjerub, så du ikke mer fikk være blant de skinnende steiner. ¹⁷ Ditt hjerte opphøyet seg for din skjønnhets skyld. Du ødela din visdom på grunn av din glans. Jeg kastet deg til jorden, jeg la deg ned for kongers ansikt, slik at de kunne se på deg med lyst. ¹⁸ Ved dine mange misgjerninger, ved din urettferdige handel, vanhelliget du dine helligdommer. Derfor lar jeg ild gå ut fra deg, og den skal fortære deg. Jeg gjør deg til aske på jorden for alle deres øyne som ser deg. ¹⁹ Alle de som kjente deg blant folkene, er forferdet over deg. En redsel er du blitt, og du er blitt borte – for evig tid. ²⁰ Og Herrens ord kom til meg, og det lød så: ²¹ Menneskesønn! Vend ditt ansikt mot Sidon og profeter mot henne. ²² Du skal si: Så sier Herren Herren: Se, jeg kommer over deg, Sidon, og jeg vil herliggjøre meg på deg. De skal kjenne at jeg er Herren, når jeg holder dom over byen og helliger meg på den. ²³ Jeg vil sende pest og blod over den på dens gater. Drepte menn skal falle der for et sverd som kommer over den fra alle kanter. Og de skal kjenne at jeg er Herren. ²⁴ Det skal ikke mer være noen stikkende torn eller brennende tistel for Israels hus blant alle dem som bor rundt omkring dem, og som forakter dem. De skal kjenne at jeg er Herren Herren. ²⁵ Så sier Herren Herren: Når jeg samler Israels hus fra de folkene som de er spredt blant, da vil jeg hellige meg på dem for folkenes øyne. Og de skal bo i sitt land, det som jeg ga min tjener Jakob. ²⁶ De skal bo trygt der og bygge hus og plante vingårder. De skal bo trygt, mens jeg holder dom over alle dem som bor rundt omkring dem, og som forakter dem. Og de skal kjenne at jeg, Herren, er deres Gud.
Esekiel 28:1-26

¹⁸ Noen saddukeere kom så til ham – de som sier at det ikke er noen oppstandelse. De spurte ham og sa: ¹⁹ Mester! Moses har foreskrevet oss at dersom en mann dør og etterlater seg kone, men ingen barn, da skal hans bror gifte seg med enken og holde oppe slekten for sin bror. ²⁰ Nå var det sju brødre. Den første tok seg en kone, men døde uten å etterlate seg barn. ²¹ Den andre tok henne da, men døde uten å etterlate seg barn, den tredje likeså. ²² Ingen av de sju etterlot seg barn. Sist av alle døde også kvinnen. ²³ Men i oppstandelsen, når de står opp, hvem skal da ha henne til kone? Alle de sju har jo hatt henne til kone? ²⁴ Jesus sa til dem: Er det ikke derfor dere farer vill, fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft? ²⁵ For når de står opp fra de døde, verken tar de til ekte eller blir gitt til ekte, men de er som englene i himmelen. ²⁶ Men når det gjelder de døde, at de reises opp, har dere ikke lest i Moseboken, i fortellingen om tornebusken, at Gud talte til ham og sa: Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud! ²⁷ Han er ikke de dødes Gud, men de levendes. Dere farer ganske vill.
Markus 12:18-27

²⁷ Så kom det noen saddukeere til ham, de som nekter at det er en oppstandelse. De spurte ham: ²⁸ Mester, Moses har foreskrevet oss: Når en gift mann dør og han er barnløs, da skal mannens bror gifte seg med enken og holde oppe slekten for sin bror. ²⁹ Nå var det sju brødre. Den første tok seg en kone, men døde barnløs. ³⁰ Den andre tok henne så til kone. Også han døde barnløs. ³¹ Også den tredje tok henne, og slik med alle sju. De døde uten å etterlate seg barn. ³² Til sist døde også kvinnen. ³³ Hvem av dem skal så ha kvinnen til kone i oppstandelsen? De har jo alle sju hatt henne til kone! ³⁴ Jesus svarte og sa til dem: Denne verdens barn tar til ekte og blir gitt til ekte. ³⁵ Men de som aktes verdige til å få del i den kommende verden og i oppstandelsen fra de døde, de verken tar til ekte eller blir gitt til ekte. ³⁶ For de kan heller ikke dø mer, for de er lik englene. De er Guds barn, siden de er oppstandelsens barn. ³⁷ Men at de døde reises opp, det har også Moses vist i fortellingen om tornebusken. Der kaller han Herren for Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. ³⁸ Og Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes. For de lever alle for ham. ³⁹ Da tok noen av de skriftlærde til orde og sa: Mester, du svarte godt! ⁴⁰ For de våget ikke å spørre ham mer om noe.
Lukas 20:27-40

²³ Samme dag kom noen saddukeere til ham, de som sier at det ikke er noen oppstandelse, og de spurte ham ²⁴ og sa: Mester! Moses har sagt: Om en mann dør barnløs, skal hans bror gifte seg med hans kone og holde oppe slekten for sin bror. ²⁵ Nå var det hos oss sju brødre. Den første giftet seg og døde. Og da han ikke hadde barn, etterlot han sin kone til broren. ²⁶ På samme måte gikk det med den andre og den tredje, ja, med alle sju. ²⁷ Men sist av alle døde også kvinnen. ²⁸ Men i oppstandelsen, hvem av de sju skal da ha henne til kone? Alle har jo hatt henne. ²⁹ Men Jesus svarte og sa til dem: Dere farer vill, fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft. ³⁰ For i oppstandelsen verken tar de til ekte eller blir gitt til ekte, men de er som Guds engler i himmelen. ³¹ Men når det gjelder de dødes oppstandelse, har dere da ikke lest det som er talt til dere av Gud, som sier: ³² Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. Han er ikke de dødes Gud, men de levendes. ³³ Folket som hørte dette, ble slått av undring over hans lære.
Matteus 22:23-33

Kvinner med vinger

¹ Så løftet jeg igjen mine øyne og fikk se en flyvende bokrull. ² Og han sa til meg: Hva ser du? Jeg svarte: Jeg ser en flyvende bokrull, som er tjue alen lang og ti alen bred. ³ Da sa han til meg: Dette er den forbannelse som går ut over hele landet. Etter det som står på den ene siden av bokrullen, skal hver den som stjeler, bli utryddet. Og etter det som står på den andre siden, skal hver den som sverger falskt, bli utryddet. ⁴ Jeg har latt den gå ut, sier Herren, hærskarens Gud. Den skal gå inn i tyvens hus og den skal gå inn i huset til den som sverger falskt ved mitt navn, og den skal bli i hans hus og fortære det, både treverket og steinene. ⁵ Engelen som talte med meg, kom så fram, og han sa til meg: Løft dine øyne og se hva det er, dette som kommer fram der! ⁶ Jeg spurte: Hva er det? Han svarte: Det er en efa* som kommer fram der. Og han sa: Slik skal det se ut med dem i hele landet. ⁷ Da ble et blylokk løftet opp, og det viste seg en kvinne som satt i efaen. ⁸ Og han sa: Dette er ugudeligheten. Så støtte han henne ned i efaen og slo blylokket til over åpningen. ⁹ Deretter løftet jeg mine øyne og fikk se to kvinner som kom fram. Og vinden fylte deres vinger, for de hadde vinger som storkevinger. De løftet efaen opp, så den svevet mellom jorden og himmelen. ¹⁰ Da sa jeg til engelen som talte med meg: Hvor skal de hen med efaen? ¹¹ Han svarte: De skal til Sinears land* for å bygge et hus for henne** der. Og når det er ferdig, skal hun settes ned der på sitt sted.
Sakarja 5:1-11

---

– Skytsengler
– Menighetsengler
– Engler kan være usynlige, fremstå som engler eller fremstå i menneskers skikkelse
– Falne engler
– Djevelen
– Engledyrkelse