Hva sier Bibelen om det å dele opp Israel?

Solen skal forvandles til mørke og månen til blod, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige. Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. For på Sions berg og i Jerusalem skal det være en flokk som har sluppet unna, slik som Herren har sagt. Og blant de overlevende skal de være som Herren kaller. For se, i de dager og på den tid, når jeg gjør ende på Judas og Jerusalems fangenskap, da vil jeg samle alle hedningefolk og føre dem ned til Josjafats dal*. Der vil jeg holde rettergang med dem på grunn av Israel, mitt folk og min arv, fordi de spredte dem blant hedningefolkene og delte mitt land.
Joel 3:4-7

12 For så sier Herren, hærskarenes Gud: For sin æres skyld har han sendt meg til hedningefolkene som plyndret dere. For den som rører ved dere, rører ved hans øyesten. 13 For se, jeg løfter min hånd mot dem. De skal bli til et rov for dem som nå treller for dem. Og dere skal kjenne at Herren, hærskarenes Gud, har sendt meg. 14 Fryd deg høylig og gled deg, du Sions datter! For se, jeg kommer og vil bo hos deg, sier Herren. 15 Og mange hedningefolk skal gi seg til Herren på den dagen og bli mitt folk. Jeg vil bo hos deg, og du skal kjenne at Herren, hærskarenes Gud, har sendt meg til deg. 16 Herren skal ta Juda til eie som sin arvedel på den hellige jordgrunnen. Han skal enda en gang utvelge Jerusalem. 17 Vær stille, alt kjød, for Herrens åsyn! For han har reist seg og er gått ut av sin hellige bolig.
Sakarja 2:12-17

Jeg sier altså: Har da Gud forkastet sitt folk? Langt derifra! Også jeg er jo en israelitt, av Abrahams ætt, av Benjamins stamme. Gud har ikke forkastet sitt folk, som han forut kjente. Eller vet dere ikke hva Skriften sier i avsnittet om Elia? – hvordan han står fram for Gud og anklager Israel: Herre, dine profeter drepte de, og dine altere rev de ned. Jeg ble alene tilbake, og meg står de etter livet. Men hva er Guds svar til ham? Jeg har latt det bli tilbake en rest for meg, sju tusen mann som ikke har bøyd kne for Ba’al. På samme vis er det også i den tiden som nå er, blitt igjen en rest i kraft av Guds nådes utvelgelse. Men er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde. Hva så? Det som Israel søker etter, har de ikke nådd. Men de utvalgte har nådd det. De andre er blitt forherdet, som det står skrevet: Gud ga dem en sløvhets ånd, øyne som ikke ser, ører som ikke hører, helt til denne dag. Og David sier: La deres bord bli til en snare og en felle, til et anstøt og til gjengjeldelse for dem! 10 La deres øyne formørkes så de ikke kan se, og bøy alltid deres rygg. 11 Jeg sier da: Har de snublet for at de skulle falle? Langt derifra! Men ved deres fall er frelsen kommet til hedningene for å vekke Israel til nidkjærhet. 12 Men hvis deres fall er blitt til en rikdom for verden, og er deres fåtallighet blitt til en rikdom for hedningene, hvor mye mer da deres fulltallighet! 13 Til dere hedninger vil jeg si: Så sant jeg er hedningenes apostel, priser jeg min tjeneste – 14 kunne jeg bare vekke mitt folk etter kjødet til nidkjærhet og få frelst noen av dem. 15 For er verden blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse*, hva annet vil da deres antakelse* bli enn liv av døde? 16 Men er førstegrøden hellig, da er også deigen hellig. Og er roten hellig, da er greinene det også. 17 Men om nå noen av greinene ble brutt av, og du som er en vill oljekvist, ble podet inn blant dem og fikk del med dem i sevjen fra roten, 18 så ros deg ikke mot greinene! Roser du deg, så vit at det er ikke du som bærer roten, men roten som bærer deg! 19 Du vil da si: Greinene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn. 20 Nåvel! På grunn av vantro ble de avbrutt. Men du står ved din tro. Vær ikke overmodig, men frykt! 21 For sparte ikke Gud de naturlige greinene, vil han heller ikke spare deg. 22 Se derfor Guds godhet og strenghet – strenghet mot dem som falt, men over deg er Guds godhet, så sant du holder fast ved hans godhet. Ellers skal også du bli hogd av. 23 Men også de andre skal bli innpodet, hvis de ikke holder fast ved sin vantro. For Gud er mektig til å pode dem inn igjen. 24 Du ble avhogd av det oljetreet som av naturen er vilt, og mot naturen innpodet i et edelt oljetre. Hvor mye mer skal da de naturlige greinene bli innpodet i sitt eget oljetre, som de etter naturen tilhører! 25 For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om dette mysteriet* – for at dere ikke skal anse dere selv for kloke: Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn. 26 Og slik skal hele Israel bli frelst, som det står skrevet: Fra Sion skal befrieren komme. Han skal rydde bort ugudelighet fra Jakob. 27 Og dette skal være min pakt med dem, når jeg tar bort deres synder. 28 Når det gjelder evangeliet, er de blitt fiender for deres skyld. Men når det gjelder utvelgelsen, er de elsket for fedrenes skyld. 29 For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall. 30 Dere var jo en gang ulydige mot Gud, men nå har dere fått miskunn, fordi de andre var ulydige. 31 På samme måte har nå de vært ulydige, men ved den miskunn dere har fått, skal også de få miskunn. 32 For Gud har innesluttet dem alle under ulydigheten, for at han kunne vise miskunn mot dem alle. 33 Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier. 34 For hvem kjente vel Herrens sinn? Eller hvem var hans rådgiver? 35 Eller hvem ga ham noe først så han skulle få vederlag? 36 For av ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham tilhører æren i all evighet. Amen.
Paulus’ brev til romerne 11:1-36

Hva fortrinn har da jøden? Eller hva gagn er det i omskjærelsen? Mye på alle vis! Først og fremst at Guds ord ble betrodd dem. Hva så om noen var utro? Skulle vel deres utroskap gjøre Guds troskap til intet? Langt derifra! La det stå fast at Gud er sannferdig, men hvert menneske er en løgner! Som det står skrevet: For at du må kjennes rettferdig i dine ord og vinne når du fører din sak. Men dersom vår urettferdighet fremhever Guds rettferdighet, hva skal vi da si? Er kanskje Gud urettferdig når han fører sin vrede over oss? – Jeg taler på menneskelig vis. Langt derifra! Hvordan skulle da Gud kunne dømme verden? Men hvis Guds sannferdighet ved min løgn viser seg større til hans ære, hvorfor blir jeg da likevel dømt som synder? Skal vi ikke da like gjerne gjøre det onde for at det gode kan komme av det – slik vi spottes for og som noen sier at vi lærer? Rettferdig er den dommen som rammer slike! Hva da? Har vi noe fortrinn? Nei, slett ikke! Vi har jo allerede anklaget både jøder og grekere for at de alle er under synd, 10 som det står skrevet: Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste. 11 Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud. 12 Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste. 13 Deres strupe er en åpnet grav, de bruker sin tunge til svik, ormegift er under deres lepper. 14 Deres munn er full av forbannelse og bitterhet. 15 Raske er deres føtter til å utøse blod. 16 Ødeleggelse og elendighet er det på deres veier. 17 Freds vei kjenner de ikke. 18 Gudsfrykt er det ikke for deres øyne. 19 Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud. 20 Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd. 21 Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, 22 det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. – For det er ingen forskjell, 23 alle har syndet og mangler Guds herlighet. 24 Og de blir rettferdiggjort for intet av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. 25 Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de syndene som før var gjort. 26 Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tiden som nå er, så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus. 27 Hvor er så vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes lov? Nei, ved troens lov. 28 For vi er overbevist om at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger. 29 Eller er Gud bare jøders Gud? Er han ikke også hedningers? Jo, han er også hedningers Gud, 30 så sant Gud er én, han som rettferdiggjør de omskårne av troen og de uomskårne ved troen. 31 Opphever vi så loven ved troen? Langt derifra! Vi stadfester loven.
Paulus’ brev til romerne 3:1-31

Du hevnens Gud! Herre, du hevnens Gud, åpenbar deg i herlighet! Reis deg, du jordens dommer! La gjengjeldelse komme over de stolte! Hvor lenge skal de onde, Herre, hvor lenge skal de onde fryde seg? De spruter ut en strøm av ord, de fører frekk tale. Alle de som gjør urett, taler store ord. Ditt folk, Herre, knuser de, og din arv plager de. Enken og den fremmede slår de i hjel, farløse myrder de. Og de sier: Herren ser det ikke, Jakobs Gud gir ikke akt. Forstå da, dere uforstandige blant folket! Og dere dårer, når skal dere bli vise? Han som plantet øret, skulle han ikke høre? Han som skapte øyet, skulle han ikke se? 10 Han som refser hedningene, skulle han ikke straffe – han som gir menneskene forstand? 11 Herren kjenner menneskenes tanker, han vet at de bare er tomhet. 12 Salig er den mannen som du tukter, Herre, den du gir lærdom av din lov, 13 for å gi ham ro for onde dager, inntil det blir gravd en grav for den ugudelige. 14 For Herren skal ikke forkaste sitt folk og ikke forlate sin arv. 15 For dommen skal vendes til rettferdighet, og alle de oppriktige av hjertet skal gi den medhold. 16 Hvem reiser seg for meg mot de onde? Hvem stiller seg fram for meg mot dem som gjør urett? 17 Dersom ikke Herren var min hjelp, ville min sjel snart bo i stillhetens land. 18 Om jeg måtte si: Min fot vakler! – da holder din miskunnhet meg oppe, Herre! 19 Når mine urolige tanker blir mange i mitt hjerte, da fryder din trøst min sjel. 20 Har vel fordervelsens domstol noe samfunn med deg, der hvor de skaper urett under skinn av rett? 21 Skarevis slår de seg sammen mot den rettferdige sjel. Ved deres dom blir det utgytt uskyldig blod. 22 Da blir Herren meg en borg, min Gud er min tilfluktsklippe. 23 Han lar deres urett komme tilbake over dem selv, han utrydder dem for deres ondskaps skyld. Ja, Herren vår Gud skal utrydde dem.
Salmenes bok 94:1-23

26 Men i den sjette måneden ble engelen Gabriel sendt av Gud til en by i Galilea som heter Nasaret, 27 til en jomfru som var forlovet med en mann som hette Josef, av Davids ætt. Og jomfruens navn var Maria. 28 Engelen kom inn til henne og sa: Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner! 29 Men hun ble forferdet over hans ord og grunnet på hva slags hilsen dette kunne være. 30 Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. 31 Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. 32 Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, 33 og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme. 34 Men Maria sa til engelen: Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet av mann? 35 Engelen svarte og sa til henne: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn.
Lukas 1:26-35

12 Dagen etter fikk den store folkemengden som var kommet til høytiden, høre at Jesus var på vei til Jerusalem. 13 Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte: Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge!
Johannes 12:12-13

Da Jesus var født i Betlehem i Judea, i kong Herodes’* dager, se, da kom noen vismenn fra Østerland til Jerusalem. De sa: Hvor er den jødenes konge som er født nå? For vi så hans stjerne i Østen, og er kommet for å tilbe ham.
Matteus 2:1-2

60 Da reiste ypperstepresten seg og sto fram midt iblant dem. Han spurte Jesus og sa: Svarer du ikke noe? Hva er det disse vitner mot deg? 61 Men han tidde og ga ikke noe svar. Igjen spurte ypperstepresten ham, og sa til ham: Er du Messias, Den Velsignedes Sønn? 62 Og Jesus sa: Jeg er. Dere skal se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme med himmelens skyer. 63 Ypperstepresten flerret da klærne sine og sa: Hva skal vi nå med vitner? 64 Dere har hørt gudsbespottelsen. Hva mener dere? De dømte ham alle å være skyldig til døden. 65 Og noen begynte å spytte på ham. De dekket ansiktet hans, slo ham med knyttneven og sa til ham: Spå nå! Og tjenerne slo ham i ansiktet.
Markus 14:60-65

67 Og hans far, Sakarja, ble fylt av Den Hellige Ånd, han talte profetisk og sa: 68 Lovet være Herren, Israels Gud, fordi han så til sitt folk og forløste det! 69 Han oppreiste for oss et frelsens horn i sin tjener Davids hus, 70 slik han fra gammel tid av har talt ved sine hellige profeters munn – 71 en frelse fra våre fiender og fra alle deres hånd som hater oss, 72 for å gjøre miskunn mot våre fedre og komme sin hellige pakt i hu, 73 det løftet han ga Abraham, vår far, med ed, 74 om å fri oss fra våre fienders hånd og gi oss å tjene ham uten frykt 75 i hellighet og rettferd for hans åsyn alle vårt livs dager. 76 Og du, barn, skal kalles Den Høyestes profet. For du skal gå fram for Herrens åsyn for å rydde hans veier, 77 for å lære hans folk frelse å kjenne ved at deres synder blir forlatt, 78 på grunn av vår Guds inderlige miskunnhet, som lot soloppgang fra det høye gjeste oss, 79 for å lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge, for å styre våre føtter inn på fredens vei. 80 Men barnet vokste opp og ble sterkt i ånden. Han var i ødemarken til den dagen da han skulle stå fram for Israel.
Lukas 1:67-80

31 Men når det gjelder de dødes oppstandelse, har dere da ikke lest det som er talt til dere av Gud, som sier: 32 Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. Han er ikke de dødes Gud, men de levendes. 33 Folket som hørte dette, ble slått av undring over hans lære.
Matteus 22:31-33

26 Men når det gjelder de døde, at de reises opp, har dere ikke lest i Moseboken, i fortellingen om tornebusken, at Gud talte til ham og sa: Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud! 27 Han er ikke de dødes Gud, men de levendes. Dere farer ganske vill.
Markus 12:26-27

36 For de kan heller ikke dø mer, for de er lik englene. De er Guds barn, siden de er oppstandelsens barn. 37 Men at de døde reises opp, det har også Moses vist i fortellingen om tornebusken. Der kaller han Herren for Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. 38 Og Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes. For de lever alle for ham. 39 Da tok noen av de skriftlærde til orde og sa: Mester, du svarte godt! 40 For de våget ikke å spørre ham mer om noe.
Lukas 20:36-40

Moses gjette småfeet hos Jetro*, sin svigerfar, presten i Midian. En gang drev han småfeet bortom ørkenen og kom til Guds berg, til Horeb**. Der åpenbarte Herrens engel seg for ham i en flammende ild, midt ut av en tornebusk. Han så opp, og se, tornebusken sto i lys lue, men tornebusken brant ikke opp. Moses sa: Jeg vil gå bort og se dette underfulle syn, at tornebusken ikke brenner opp. Da Herren så at han kom bort for å se, ropte Gud til ham midt ut av tornebusken og sa: Moses, Moses! Og han svarte: Ja, her er jeg. Da sa han: Kom ikke nærmere! Dra dine sko av føttene! For det stedet du står på, er hellig grunn. Så sa han: Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. Da skjulte Moses sitt ansikt, for han fryktet for å se Gud. Og Herren sa: Jeg har så visst sett mitt folks nød i Egypt. Jeg har hørt deres klagerop over slavefogdene, og jeg vet hva de lider. Nå er jeg steget ned for å befri dem fra egypternes hånd. Jeg skal føre dem opp fra dette landet til et godt og vidstrakt land, et land som flyter med melk og honning. Det er det landet hvor kana’aneerne bor, og hetittene og amorittene og ferisittene og hevittene og jebusittene. Israels barns skrik har nå nådd opp til meg. Jeg har også sett hvordan egypterne mishandler dem. 10 Gå av sted! Jeg sender deg til farao. Du skal føre mitt folk, Israels barn, ut av Egypt. 11 Men Moses sa til Gud: Hvem er jeg, at jeg skulle gå til farao, og at jeg skulle føre Israels barn ut av Egypt? 12 Han sa: Sannelig, jeg vil være med deg. Dette skal være et tegn for deg på at jeg har sendt deg: Når du har ført folket ut av Egypt, da skal dere holde gudstjeneste på dette fjellet. 13 Da sa Moses til Gud: Men når jeg nå kommer til Israels barn og sier til dem: Deres fedres Gud har sendt meg til dere! – og de så spør meg: Hva er hans navn? – Hva skal jeg da svare dem? 14 Da sa Gud til Moses: Jeg er den jeg er. Og han sa: Så skal du si til Israels barn: JEG ER har sendt meg til dere. 15 Så sa Gud til Moses: Så skal du si til Israels barn: Herren*, deres fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette er mitt navn til evig tid. Det skal de kalle meg fra slekt til slekt. 16 Gå nå og kall sammen de eldste i Israel og si til dem: Herren, deres fedres Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud har åpenbart seg for meg og sagt: Jeg har sett til dere, og jeg har sett hva som er blitt gjort mot dere i Egypt, 17 og jeg har sagt: Jeg vil føre dere ut fra alt det onde dere lider i Egypt, til kana’aneernes og hetittenes og amorittenes og ferisittenes og hevittenes og jebusittenes land, til et land som flyter med melk og honning. 18 De skal komme til å høre på dine ord. Og du skal gå inn til kongen i Egypt, du og de eldste i Israel, og dere skal si til ham: Herren, hebreernes Gud, har møtt oss! La oss nå gå tre dagsreiser ut i ørkenen og ofre til Herren vår Gud. 19 Men jeg vet at kongen i Egypt ikke vil la dere få fare uten at han får kjenne en sterk hånd over seg. 20 Derfor vil jeg rekke ut min hånd og slå Egypt med alle mine under, som jeg vil gjøre midt iblant dem. Så skal han la dere fare. 21 Og jeg vil la dette folket vinne godvilje hos egypterne, så dere ikke skal gå tomhendt når dere drar ut. 22 Hver kvinne skal be sin grannekone og dem som bor i hennes hus, om smykker av sølv og gull og om klær. Dette skal dere la deres sønner og døtre ta på seg. Det er det bytte dere skal ta fra egypterne.
Andre Mosebok 3:1-22