Israel

Israel er både en mann, et folk og et land i Bibelen.
Dette henger tett sammen.

Jesus er Israeler, jøde, Israels konge og jødenes konge.

Israel – en mann
Gud ga Jakob et nytt navn: Israel

Israel (Jakob) er sønn av Isak som er sønn av Abraham og Sara

31 Men når det gjelder de dødes oppstandelse, har dere da ikke lest det som er talt til dere av Gud, som sier: 32 Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. Han er ikke de dødes Gud, men de levendes. 33 Folket som hørte dette, ble slått av undring over hans lære.
Matteus 22:31-33

Jakob dro da sin vei videre, og Guds engler møtte ham. Og Jakob sa, da han så dem: Dette er Guds leir! Og han kalte stedet Mahanajim*. Så sendte Jakob bud foran seg til Esau, sin bror, i landet Se’ir, på Edoms mark. Han bød dem og sa: Dere skal si til min herre Esau: Så sier din tjener Jakob: Jeg har oppholdt meg hos Laban og vært der helt til nå. Jeg har fått okser, esler og småfe, treller og trellkvinner. Nå sender jeg bud til min herre for å fortelle dette, og for å finne nåde for dine øyne. Sendebudene kom tilbake til Jakob og meldte: Vi kom til din bror, til Esau. Nå kommer han selv i møte med deg, og fire hundre mann med ham. Da ble Jakob meget forferdet. Han delte folket som var med ham, og småfeet, storfeet og kamelene i to leirer. For han sa: Om Esau kommer til den ene leiren og slår den, så kan den leiren som er igjen, få berge seg unna. Og Jakob sa: Min far Abrahams Gud og min far Isaks Gud! Herre, du som sa til meg: Vend tilbake til ditt land og din slekt, og jeg vil gjøre vel imot deg! 10 Jeg er uverdig til all den miskunnhet og trofasthet som du har vist mot din tjener. For med staven min gikk jeg over Jordan her, og nå er jeg blitt til to leirer. 11 Jeg ber deg, fri meg fra min brors hånd, fra Esaus hånd! For jeg er redd for ham, at han skal komme og slå i hjel meg og mine, både mor og barn. 12 Du har jo selv sagt: Jeg vil gjøre vel imot deg! Jeg vil la ætten din bli som havets sand som ikke kan telles for mengde. 13 Han ble der den natten. Og så tok han ut av det som han eide en gave til Esau, sin bror: 14 To hundre geiter og tjue bukker, to hundre sauer og tjue værer, 15 tretti melkekameler med sine føll, førti kuer, ti okser, tjue eselhopper og ti esler. 16 Han ga dem i sine tjeneres hånd, hver flokk for seg, og han sa til tjenerne: Dra nå foran meg, og la det være god avstand mellom hver flokk! 17 Han bød den første og sa: Når Esau, min bror, møter deg og han spør deg: Hvem hører du til, og hvor skal du hen? Hvem eier disse dyrene som du driver foran deg? 18 da skal du si: Dette tilhører din tjener Jakob. Det er en gave han sender til min herre Esau, og snart kommer han selv etter. 19 Slik befalte han også den andre og den tredje og alle dem som drev fram flokkene. Han sa: På denne måten skal dere tale til Esau når dere møter ham. 20 Dere skal si: Se, også din tjener Jakob kommer etter oss. For han tenkte: Jeg vil forsone ham med den gaven som jeg sender foran meg. Og siden vil jeg selv møte ham ansikt til ansikt. Kanskje han da vil ta nådig imot meg? 21 Så dro de i forveien med gaven, men selv ble han denne natten i leiren. 22 Samme natt sto Jakob opp og tok sine to koner, de to trellkvinnene og sine elleve sønner, og gikk over vadestedet ved Jabbok. 23 Han tok og satte dem over elven, og førte også over alt det han eide. 24 Jakob ble så alene tilbake. Da kom det en mann og kjempet med ham helt til morgenen grydde. 25 Da mannen så at han ikke kunne overvinne ham, rørte han ved hofteskålen hans, og Jakobs hofteskål gikk av ledd mens han kjempet med ham. 26 Og han sa: Slipp meg, for morgenen gryr! Men Jakob sa: Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg. 27 Da sa han til ham: Hva er navnet ditt? Han svarte: Jakob. 28 Han sa: Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel*, for du har kjempet med Gud og med mennesker og vunnet. 29 Da sa Jakob: Jeg ber deg, si meg ditt navn! Men han svarte: Hvorfor spør du om mitt navn? Og han velsignet ham der. 30 Jakob kalte stedet Pniel*, for, sa han, jeg har sett Gud ansikt til ansikt, og enda berget livet. 31 Og solen rant nettopp som han var kommet forbi Pnuel. Men han haltet på hoften sin. 32 Derfor er det så til denne dag, at Israels barn aldri eter spennesenen som er på hofteskålen, fordi han rørte ved Jakobs hofteskål på spennesenen.
Første Mosebok 32:1-32

Da sa Gud til Jakob: Gjør deg i stand, dra opp til Betel og bli der. Bygg der et alter for Gud, han som åpenbarte seg for deg da du flyktet for din bror Esau! Og Jakob sa til husfolkene sine og til alle dem som var med ham: Få bort de fremmede guder som finnes hos dere! Rens dere og skift klær. La oss bryte opp og dra til Betel. Der vil jeg bygge et alter for Gud, han som bønnhørte meg den dagen jeg var i fare, og som var med meg på den veien jeg har vandret. Så ga de til Jakob alle de fremmede guder som de hadde hos seg og ringene som de hadde i ørene, og Jakob gravde dem ned under terebinten ved Sikem. Så dro de av sted. Og en redsel fra Gud kom over byene rundt omkring dem så de ikke forfulgte Jakobs sønner. Og Jakob kom til Lus, det er Betel, som ligger i Kana’ans land, han og alt det folk som var med ham. Der bygde han et alter og kalte stedet El-Betel*, for der hadde Gud åpenbart seg for ham da han flyktet for sin bror. Debora, Rebekkas fostermor, døde, og ble begravet nedenfor Betel under eiken. Og han kalte den gråte-eiken. Gud åpenbarte seg på nytt for Jakob da han kom fra Mesopotamia, og han velsignet ham. 10 Og Gud sa til ham: Ditt navn er Jakob. Heretter skal du ikke mer kalles Jakob, men Israel skal være ditt navn. Og han kalte ham Israel. 11 Gud sa også til ham: Jeg er Gud Den Allmektige. Vær fruktbar og bli tallrik. Et folk, ja, en mengde med folkeslag skal stamme fra deg, og konger skal utgå av dine lender. 12 Og det landet som jeg ga til Abraham og til Isak, til deg vil jeg gi det, og til din slekt etter deg vil jeg gi landet. 13 Så for Gud opp fra ham på det stedet hvor han hadde talt med ham. 14 Og Jakob reiste en minnestøtte på det stedet hvor han hadde talt med ham, en minnestøtte av stein. Han øste ut drikkoffer på den og helte olje over den. 15 Og Jakob kalte det stedet hvor Gud hadde talt med ham, Betel. 16 Så brøt de opp fra Betel, og da det ennå var et stykke vei til Efrat*, fødte Rakel. Hun hadde en hard fødsel. 17 Under den harde fødselen sa jordmoren til henne: Frykt ikke, for også denne gangen får du en sønn. 18 Og det skjedde idet hennes sjel dro bort – for hun måtte dø – da kalte hun ham Benoni*. Men hans far kalte ham Benjamin**. 19 Så døde Rakel. Og hun ble begravet på veien til Efrat, det er Betlehem. 20 Og Jakob reiste en minnestein på hennes grav. Det er Rakels gravstein til denne dag. 21 Så dro Israel derfra og slo opp teltet sitt bortenfor Migdal-Eder. 22 Mens Israel bodde der i landet, hendte det at Ruben gikk hen og lå med Bilha, sin fars medhustru. Og Israel fikk høre om det. – Jakob hadde tolv sønner. 23 Leas sønner var: Ruben, Jakobs førstefødte, og Simeon, Levi, Juda, Issakar og Sebulon. 24 Rakels sønner var: Josef og Benjamin. 25 Sønnene til Bilha, Rakels trellkvinne, var: Dan og Naftali. 26 Sønnene til Silpa, Leas trellkvinne, var: Gad og Asjer. – Dette var Jakobs sønner som han fikk i Mesopotamia. 27 Jakob kom til sin far Isak i Mamre ved Kirjat-Arba, det er Hebron, der Abraham og Isak hadde bodd som fremmede. 28 Og Isaks levedager ble hundre og åtti år. 29 Så oppga Isak ånden, han døde og ble samlet til sine fedre, gammel og mett av dager. Esau og Jakob, sønnene hans, begravde ham.
Første Mosebok 35:1-29

En tid etter kom noen og sa til Josef: Din far er syk. Han tok da med seg begge sønnene sine, Manasse og Efra’im. De fortalte det til Jakob og sa: Din sønn Josef er kommet til deg. Da gjorde Israel seg sterk og satte seg opp i sengen. Og Jakob sa til Josef: Gud Den Allmektige åpenbarte seg for meg i Lus i Kana’ans land og velsignet meg. Og han sa til meg: Se, jeg vil gjøre deg fruktbar og tallrik og gjøre deg til en mengde folkeslag. Og jeg vil gi din ætt etter deg dette landet til evig eiendom. Dine to sønner som ble født deg i landet Egypt, før jeg kom til deg her i Egypt, de skal nå være mine. Efra’im og Manasse skal tilhøre meg likesom Ruben og Simeon. Men de barna som du senere får, skal være dine egne, og de skal kalles ved sine brødres navn i det landet de skal arve. Og jeg – da jeg kom fra Mesopotamia, døde Rakel fra meg på veien gjennom Kana’ans land, da vi ennå hadde et stykke vei igjen til Efrat. Og jeg begravde henne der på veien til Efrat*, det er Betlehem. Da Israel fikk se Josefs sønner, spurte han: Hvem er det? Josef sa til sin far: Det er mine sønner, som Gud har gitt meg her. Da sa han: Kjære, kom hit til meg med dem, så vil jeg velsigne dem. 10 Israels øyne var svekket av alder så han ikke kunne se. Josef førte guttene bort til ham, og han kysset dem og tok dem i favn. 11 Og Israel sa til Josef: Jeg hadde ikke tenkt at jeg skulle få se ansiktet ditt mer, og nå har Gud endog latt meg få se dine barn! 12 Så førte Josef dem bort fra hans knær, og han bøyde seg med sitt ansikt til jorden. 13 Så tok Josef dem begge, Efra’im i sin høyre hånd mot Israels venstre, og Manasse i sin venstre hånd mot Israels høyre, og førte dem fram til ham. 14 Men Israel rakte ut sin høyre hånd og la den på Efra’ims hode, enda han var den yngste, og sin venstre hånd la han på Manasses hode. Han la armene i kors, selv om Manasse var den førstefødte. 15 Så velsignet han Josef og sa: Den Gud som var Abrahams og Isaks Gud – for hans åsyn vandret de – den Gud som var min hyrde fra jeg ble til og inntil denne dag, 16 den engel som forløste meg fra alt ondt, han velsigne guttene, så de må kalles med mitt navn, og med Abrahams og Isaks, mine fedres navn. Og må de vokse til en stor skare på jorden. 17 Da Josef så at hans far la sin høyre hånd på Efra’ims hode, syntes han ille om det, og han grep sin fars hånd for å flytte den fra Efra’ims hode over på Manasses hode. 18 Josef sa til sin far: Ikke så, far! For dette er den førstefødte. Legg din høyre hånd på hans hode! 19 Men hans far ville ikke. Han sa: Jeg vet det, min sønn, jeg vet det! Han skal også bli til et folk, han skal også bli stor. Men likevel skal hans bror, som er yngre, bli større, og hans ætt skal bli til en mengde folkeslag. 20 Så velsignet han dem den dagen og sa: Ved deg skal Israel velsigne og si: Gud gjøre deg som Efra’im og Manasse! Og han satte Efra’im foran Manasse. 21 Og Israel sa til Josef: Se, jeg dør. Men Gud skal være med dere og føre dere tilbake til fedrenes land. 22 Og jeg gir deg et høydedrag mer enn dine brødre, jeg har tatt det fra amorittenes hånd med mitt sverd og min bue.
Første Mosebok 48:1-22

Josef sa til brødrene sine: Jeg dør, men Gud skal visselig se til dere og føre dere ut av dette landet til det landet han med ed lovte Abraham, Isak og Jakob.
Første Mosebok 50:24

Israel – et folk
Israels barn (Jakobs barn) – Israelittene
Israels 12 sønner / Israels 12 stammer

14 Og jødenes eldste fortsatte å bygge og gjorde god fremgang, mens profeten Haggai og Sakarja, Iddos sønnesønn, støttet dem med sin profetiske tale. De bygde og fullførte arbeidet etter Israels Guds befaling, og etter Kyros’ og Darius’ og perserkongen Artaxerxes’ befaling. 15 Så ble da huset fullt ferdig til den tredje dagen i måneden addar i det sjette året av kong Darius’ regjering. 16 Og Israels barn, prestene og levittene og de andre som var kommet hjem fra fangenskapet, holdt høytid og innviet dette Guds hus med glede. 17 Ved innvielsen av dette Guds hus ofret de hundre okser, to hundre værer, fire hundre lam og til syndoffer for hele Israel, tolv geitebukker, etter tallet på Israels stammer.
Esras bok 6:14-17

Dette er den velsignelsen som Moses, Guds mann, lyste over Israels barn før han døde. Han sa: Herren kom fra Sinai, han steg opp for dem fra Se’ir. Han strålte fram fra Parans fjell og kom med titusener av hellige. Ved hans høyre hånd lyste lovens ild for dem. Ja, han elsker sitt folk! Alle dine hellige er i din hånd, de ligger for din fot, de tar imot dine ord. En lov ga Moses oss, en arvedel for Jakobs menighet. Og han* ble konge i Jesurun, da folkets høvdinger samlet seg, Israels stammer alle sammen. Måtte Ruben leve og ikke dø, og hans menn være talt. Og dette sa han om Juda: Hør, Herre, Judas røst, og før ham hjem til sitt folk! Med sine hender strir han for det. Du skal være hans hjelp mot hans fiender. Om Levi sa han: Dine tummim og urim hører din fromme mann til, han som du fristet ved Massa, og som du trettet med ved Meribas vann, han som sa om sin far og sin mor: Jeg ser dem ikke! – og som ikke kjentes ved sine brødre og ikke visste av sine barn, fordi han tok vare på ditt ord og aktet vel på din pakt. 10 De skal lære Jakob dine bud og Israel din lov. De skal legge røkelse for ditt ansikt og heloffer på ditt alter. 11 Herre, velsign hans kraft, og la hans henders gjerning behage deg! Knus hoftene på hans motstandere og dem som hater ham, så de ikke reiser seg mer! 12 Om Benjamin sa han: Herrens elskede er han! Trygt bor han hos ham. Hele dagen holder han sin hånd over ham. Han hviler mellom hans skuldrer. 13 Og om Josef sa han: Velsignet av Herren være hans land med himmelens ypperste gaver, med dugg og med vann fra de store dyp der nede, 14 med det ypperste av det som solen fostrer, med det ypperste av det som måneskiftene driver fram, 15 med det herligste fra de eldgamle fjell og det ypperste fra de evige hauger, 16 med det ypperste av jorden og dens fylde og med nåde fra ham som bodde i tornebusken! Må det komme over Josefs hode, over hans isse, han som er fyrste blant sine brødre! 17 Herlig er den førstefødte av hans okser*, og hans horn er som villoksens horn. Med dem stanger han alle folkene like til jordens ender. Det er Efra’ims ti tusener, det er Manasses tusener. 18 Og om Sebulon sa han: Gled deg, Sebulon, i din utferd, og du, Issakar, i dine telt! 19 Folkeslag kaller de til sitt fjell. Der ofrer de rettferdighetsoffer. For havets overflod og sandens skjulte skatter suger de inn. 20 Om Gad sa han: Lovet være han som gir Gad vidt rom! Som en løvinne har han lagt seg ned, og han river av både arm og hode. 21 Han så seg ut den første parten for seg selv, for der var herskerens del gjemt. Og folkets høvdinger kom sammen. Det som var rett for Herren, det som han hadde fastsatt, gjorde han, sammen med Israel. 22 Om Dan sa han: Dan er en løveunge som springer fram fra Basan. 23 Og om Naftali sa han: Naftali, mettet med nåde og fylt med Herrens velsignelse – må han ta eiendom i vest og sør! 24 Og om Asjer sa han: Velsignet fremfor sønner være Asjer! Må han være den kjæreste blant sine brødre og dyppe sin fot i olje! 25 Din lås skal være av jern og kobber. Som dine dager er, skal din styrke være! 26 Det er ingen som Gud, Jesurun! Han farer fram over himmelen med hjelp for deg, og i sin høyhet på skyene. 27 En bolig er den eldgamle Gud, og her nede er evige armer. Han driver fienden bort for deg og sier: Rydd ut! 28 Så bor Israel trygt for seg selv! Jakobs kilde er skjult i et land med korn og most. Ja, hans himmel drypper av dugg. 29 Salig er du, Israel! Hvem er som du, et folk som har sin frelse i Herren. Han er ditt hjelpende skjold og ditt høye sverd. Dine fiender kryper for deg, mens du skrider fram over deres høyder.
Femte Mosebok 33:1-29

45 Filip finner Natanael og sier til ham: Ham som Moses har skrevet om i loven, og som profetene har skrevet om, ham har vi funnet: Jesus, Josefs sønn fra Nasaret. 46 Natanael sa til ham: Kan det komme noe godt fra Nasaret? Filip sa til ham: Kom og se! 47 Jesus så Natanael komme mot seg, og han sa om ham: Se, det er en ekte israelitt, en som det ikke er svik i. 48 Natanael sa til ham: Hvor kjenner du meg fra? Jesus svarte og sa til ham: Før Filip kalte på deg, mens du var under fikentreet, så jeg deg. 49 Natanael svarte ham: Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge! 50 Jesus svarte og sa til ham: Tror du fordi jeg sa til deg at jeg så deg under fikentreet? Du skal få se større ting enn dette! 51 Og han sa til ham: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen.
Johannes 1:45-51

Jeg sier altså: Har da Gud forkastet sitt folk? Langt derifra! Også jeg er jo en israelitt, av Abrahams ætt, av Benjamins stamme. Gud har ikke forkastet sitt folk, som han forut kjente. Eller vet dere ikke hva Skriften sier i avsnittet om Elia? – hvordan han står fram for Gud og anklager Israel: Herre, dine profeter drepte de, og dine altere rev de ned. Jeg ble alene tilbake, og meg står de etter livet. Men hva er Guds svar til ham? Jeg har latt det bli tilbake en rest for meg, sju tusen mann som ikke har bøyd kne for Ba’al. På samme vis er det også i den tiden som nå er, blitt igjen en rest i kraft av Guds nådes utvelgelse. Men er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde. Hva så? Det som Israel søker etter, har de ikke nådd. Men de utvalgte har nådd det. De andre er blitt forherdet, som det står skrevet: Gud ga dem en sløvhets ånd, øyne som ikke ser, ører som ikke hører, helt til denne dag. Og David sier: La deres bord bli til en snare og en felle, til et anstøt og til gjengjeldelse for dem! 10 La deres øyne formørkes så de ikke kan se, og bøy alltid deres rygg. 11 Jeg sier da: Har de snublet for at de skulle falle? Langt derifra! Men ved deres fall er frelsen kommet til hedningene for å vekke Israel til nidkjærhet. 12 Men hvis deres fall er blitt til en rikdom for verden, og er deres fåtallighet blitt til en rikdom for hedningene, hvor mye mer da deres fulltallighet! 13 Til dere hedninger vil jeg si: Så sant jeg er hedningenes apostel, priser jeg min tjeneste – 14 kunne jeg bare vekke mitt folk etter kjødet til nidkjærhet og få frelst noen av dem. 15 For er verden blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse*, hva annet vil da deres antakelse* bli enn liv av døde? 16 Men er førstegrøden hellig, da er også deigen hellig. Og er roten hellig, da er greinene det også. 17 Men om nå noen av greinene ble brutt av, og du som er en vill oljekvist, ble podet inn blant dem og fikk del med dem i sevjen fra roten, 18 så ros deg ikke mot greinene! Roser du deg, så vit at det er ikke du som bærer roten, men roten som bærer deg! 19 Du vil da si: Greinene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn. 20 Nåvel! På grunn av vantro ble de avbrutt. Men du står ved din tro. Vær ikke overmodig, men frykt! 21 For sparte ikke Gud de naturlige greinene, vil han heller ikke spare deg. 22 Se derfor Guds godhet og strenghet – strenghet mot dem som falt, men over deg er Guds godhet, så sant du holder fast ved hans godhet. Ellers skal også du bli hogd av. 23 Men også de andre skal bli innpodet, hvis de ikke holder fast ved sin vantro. For Gud er mektig til å pode dem inn igjen. 24 Du ble avhogd av det oljetreet som av naturen er vilt, og mot naturen innpodet i et edelt oljetre. Hvor mye mer skal da de naturlige greinene bli innpodet i sitt eget oljetre, som de etter naturen tilhører! 25 For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om dette mysteriet* – for at dere ikke skal anse dere selv for kloke: Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn. 26 Og slik skal hele Israel bli frelst, som det står skrevet: Fra Sion skal befrieren komme. Han skal rydde bort ugudelighet fra Jakob. 27 Og dette skal være min pakt med dem, når jeg tar bort deres synder. 28 Når det gjelder evangeliet, er de blitt fiender for deres skyld. Men når det gjelder utvelgelsen, er de elsket for fedrenes skyld. 29 For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall. 30 Dere var jo en gang ulydige mot Gud, men nå har dere fått miskunn, fordi de andre var ulydige. 31 På samme måte har nå de vært ulydige, men ved den miskunn dere har fått, skal også de få miskunn. 32 For Gud har innesluttet dem alle under ulydigheten, for at han kunne vise miskunn mot dem alle. 33 Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier. 34 For hvem kjente vel Herrens sinn? Eller hvem var hans rådgiver? 35 Eller hvem ga ham noe først så han skulle få vederlag? 36 For av ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham tilhører æren i all evighet. Amen.
Paulus’ brev til romerne 11:1-36

Men en mann ved navn Ananias og hans kone Saffira solgte en eiendom. Han stakk til side noe av pengene, og hans kone visste det. Han kom så med en del av summen og la det for apostlenes føtter. Da sa Peter: Ananias, hvorfor har Satan fylt ditt hjerte, så du skulle lyve for Den Hellige Ånd og stikke unna noe av betalingen for åkeren? Var den ikke din så lenge du hadde den? Og når du så hadde solgt den, bestemte du da ikke selv over pengene? Hvorfor har du satt deg denne gjerningen fore i ditt hjerte? Det er ikke for mennesker du har løyet, men for Gud! Men da Ananias hørte disse ordene, falt han om og utåndet. Og det kom stor frykt over alle som hørte det. Noen unge menn sto opp og svøpte inn den døde. Så bar de ham bort og begravde ham. Omkring tre timer senere kom også hans kone inn. Hun visste ikke noe om det som var skjedd. Peter tok da til orde og sa til henne: Si meg, er dette summen dere solgte jordstykket for? Og hun sa: Ja, dette er summen. Da sa Peter til henne: Hvordan kunne dere bli enige om å friste Herrens Ånd? Se, deres føtter som har begravet din mann, er for døren, og de skal bære deg ut! 10 Straks falt hun ned foran føttene hans og utåndet. Da de unge mennene kom inn, fant de henne død. Og de bar henne ut og begravde henne ved siden av hennes mann. 11 Og stor frykt kom over hele menigheten og over alle som hørte dette. 12 Det skjedde mange tegn og under blant folket ved apostlenes hender. Med ett sinn pleide de alle å samles i Salomos søylegang. 13 Av de andre våget ingen å holde seg nær til dem, men folket hadde mange lovord å si om dem. 14 Stadig flere som trodde på Herren, ble lagt til menigheten, en mengde både av menn og kvinner. 15 Folk bar til og med de syke ut på gatene, og la dem på tepper og bårer, for at iallfall skyggen av Peter kunne falle på dem når han gikk forbi. 16 Også fra byene rundt Jerusalem kom det mengder av folk som førte med seg syke og slike som var plaget av urene ånder. Og alle ble helbredet. 17 Da sto ypperstepresten fram, og alle som holdt med ham, det var saddukeerpartiet. De ble fylt av nidkjærhet, 18 og la hånd på apostlene og satte dem i det offentlige fengselet. 19 Men om natten åpnet en Herrens engel fengselets dører. Han førte dem ut og sa: 20 Gå av sted, stå fram i templet og forkynn alle dette livs ord for folket! 21 Da de hadde hørt dette, gikk de ved daggry til templet og lærte. Da nå ypperstepresten og hans følge kom, kalte de sammen Rådet, hele Israels eldsteråd. Så sendte de bud til fengselet at fangene skulle bli ført fram. 22 Men da tjenerne kom til fengselet, fant de dem ikke der, og de vendte tilbake og meldte: 23 Fengselet fant vi forsvarlig stengt, og vokterne sto ved dørene. Men da vi lukket opp, fant vi ingen der inne! 24 Da høvedsmannen for tempelvakten og yppersteprestene fikk denne meldingen, kom de i sterk villrede om dem, og undret seg på hva dette skulle bety. 25 Da kom det en og meldte: Se, de mennene som dere satte i fengsel, står i templet og lærer folket! 26 Da gikk høvedsmannen av sted sammen med tjenerne og hentet dem. Men de brukte ikke makt, for de var redde for at folket skulle steine dem. 27 De kom så med dem og stilte dem fram for Rådet. Og ypperstepresten spurte dem 28 og sa: Vi ga dere streng befaling om at dere ikke skulle lære i dette navnet. Og se, dere har fylt Jerusalem med deres lære og vil føre dette menneskets blod over oss! 29 Da svarte Peter og apostlene: En skal lyde Gud mer enn mennesker! 30 Våre fedres Gud reiste Jesus opp, ham som dere drepte ved å henge ham på et tre. 31 Ham har Gud opphøyet ved sin høyre hånd til høvding og frelser, for å gi Israel omvendelse og syndenes forlatelse. 32 Vi er hans vitner om alt dette, og det er også Den Hellige Ånd, som Gud ga dem som lyder ham. 33 Men da de hørte dette, skar det dem i hjertet, og de rådslo om å slå dem i hjel. 34 Da sto det opp i Rådet en fariseer ved navn Gamaliel, en lovlærer som var høyt aktet av hele folket. Han bød dem å føre mennene ut en liten stund. 35 Og han sa til dem: Israelittiske menn! Se dere vel for hva dere gjør med disse menneskene! 36 For en tid siden sto Teudas fram. Han utga seg for å være noe. Omkring fire hundre mann slo lag med ham. Men han ble drept, og hele flokken som hadde adlydt ham, ble oppløst og forsvant. 37 Etter ham, i skatteutskrivningens dager, sto Judas fra Galilea fram og forledet folket til å følge seg. Også han omkom, og alle de som adlød ham, ble spredt. 38 Og nå sier jeg dere: Hold dere fra disse mennene og la dem være i fred! For er dette råd eller dette verk av mennesker, så vil det gå til grunne. 39 Men er det av Gud, vil dere ikke kunne ødelegge det. Ta dere i vare så dere ikke må finnes i strid mot Gud! De hørte på hans råd. 40 Så kalte de apostlene inn igjen og lot dem hudstryke. De befalte dem at de ikke skulle tale i Jesu navn, og så lot de dem gå. 41 De gikk da bort fra Rådet, glade over at de var aktet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld. 42 Uten opphold fortsatte de med å lære hver dag i templet og hjemme, og å forkynne evangeliet om at Jesus er Messias.
Apostlenes gjerninger 5:1-42

Saulus fnyste ennå av trusler og mord mot Herrens disipler. Han gikk til ypperstepresten og ba ham om å få med brev til Damaskus, til synagogene der, for at han, om han fant noen som hørte Veien* til, enten det var menn eller kvinner, kunne føre dem i lenker til Jerusalem. Da han nå var underveis og nærmet seg Damaskus, strålte plutselig et lys fra himmelen om ham. Han falt til jorden, og han hørte en røst som sa til ham: Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Han sa: Hvem er du, Herre? Og han svarte: Jeg er Jesus, han som du forfølger. Men reis deg og gå inn i byen, så skal det bli sagt deg hva du må gjøre! Men mennene som reiste sammen med ham, ble stående målløse. For de hørte riktignok lyden, men så ingen. Saulus reiste seg da opp fra jorden. Men da han åpnet øynene, så han ikke noe. De leide ham da ved hånden og førte ham inn i Damaskus. I tre dager kunne han ikke se, og han verken åt eller drakk. 10 Men det var i Damaskus en disippel ved navn Ananias. Til ham sa Herren i et syn: Ananias! Han svarte: Her er jeg, Herre! 11 Og Herren sa til ham: Stå opp og gå bort i den gaten som kalles Den Rette, og spør i Judas’ hus etter en ved navn Saulus, fra Tarsus. For se, han ber! 12 Og i et syn har han sett en mann som heter Ananias komme inn og legge hendene på ham for at han skulle få synet igjen. 13 Men Ananias svarte: Herre, jeg har hørt mange fortelle om denne mannen, hvor meget ondt han har gjort mot dine hellige i Jerusalem. 14 Og her har han fullmakt fra yppersteprestene til å legge i lenker alle dem som påkaller ditt navn. 15 Men Herren sa til ham: Gå av sted! For et utvalgt redskap er han for meg, til å bære mitt navn fram både for hedningefolk og konger og for Israels barn. 16 For jeg skal vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld. 17 Ananias gikk da av sted og kom inn i huset. Han la hendene på ham og sa: Saul, bror! Herren har sendt meg, Jesus, han som viste seg for deg på veien der du kom, for at du skal få synet igjen og bli fylt av Den Hellige Ånd. 18 Og straks falt det likesom skjell fra øynene hans, og han kunne se. Han sto da opp og ble døpt. 19 Og da han hadde fått mat, kom han til krefter igjen. Han ble så hos disiplene i Damaskus noen dager. 20 Og straks forkynte han Jesus i synagogene, at han er Guds Sønn. 21 Alle som hørte det, ble ute av seg selv av undring og sa: Er ikke dette han som i Jerusalem ville utrydde alle som påkaller dette navnet? Og var han ikke kommet hit for å legge dem i lenker og føre dem til yppersteprestene? 22 Men Saulus fikk stadig større kraft, og han brakte jødene som bodde i Damaskus, til taushet ved å bevise at Jesus er Messias. 23 Da mange dager var gått, la jødene planer om å drepe ham. 24 Men Saulus fikk kjennskap til planen deres. De holdt også vakt ved byportene dag og natt, for å få slått ham i hjel. 25 Men disiplene tok ham om natten og fikk ham ut gjennom muren ved å fire ham ned i en kurv. 26 Da han kom til Jerusalem, prøvde han å slutte seg til disiplene. Men alle var redd ham, for de trodde ikke at han var en disippel. 27 Men Barnabas tok seg av ham og førte ham til apostlene. Han fortalte dem hvordan Saulus på veien hadde sett Herren, og at Herren hadde talt til ham, og hvor frimodig han i Damaskus hadde talt i Jesu navn. 28 Etter dette gikk han inn og ut hos dem i Jerusalem, og han forkynte frimodig i Herrens navn. 29 Han talte med de gresktalende jødene og lå i ordskifte med dem. Men de prøvde å drepe ham. 30 Da brødrene fikk vite dette, førte de ham ned til Cæsarea, og sendte ham derfra til Tarsus. 31 Menigheten hadde nå fred over hele Judea og Galilea og Samaria. Den ble oppbygget og vandret i Herrens frykt, og vokste ved Den Hellige Ånds hjelp. 32 Mens nå Peter dro omkring fra sted til sted, kom han også ned til de hellige som bodde i Lod. 33 Der fant han en mann som hette Æneas, som hadde ligget åtte år til sengs fordi han var lam. 34 Og Peter sa til ham: Æneas, Jesus Kristus helbreder deg! Stå opp og re sengen din! Og straks sto han opp. 35 Og de så ham, alle som bodde i Lod og Saron. Og de omvendte seg til Herren. 36 I Jaffa var det en kvinne som var disippel. Hun hette Tabita, på gresk Dorkas. Hun var rik på gode gjerninger, og hun ga mange almisser. 37 Men det skjedde nettopp i disse dagene at hun ble syk og døde. De vasket henne og la henne på en sal ovenpå. 38 Da Lod ligger i nærheten av Jaffa, og disiplene hadde hørt at Peter var der, sendte de to menn til ham og ba: Kom hit til oss uten å nøle! 39 Peter sto da opp og gikk med dem. Da han kom fram, førte de ham opp på salen, der alle enkene sto gråtende rundt ham. De viste ham kapper og ytterkapper som Dorkas hadde laget mens hun var blant dem. 40 Men Peter sendte dem alle ut, bøyde kne og ba. Så vendte han seg mot den døde og sa: Tabita, stå opp! Hun slo opp sine øyne, og da hun så Peter, satte hun seg opp. 41 Så rakte han henne hånden og reiste henne opp. Og han kalte inn de hellige og enkene, og stilte henne levende fram for dem. 42 Dette ble kjent over hele Jaffa, og mange kom til tro på Herren. 43 Deretter ble han mange dager i Jaffa, hos en mann som hette Simon og var garver.
Apostlenes gjerninger 9:1-43

Solen skal forvandles til mørke og månen til blod, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige. Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. For på Sions berg og i Jerusalem skal det være en flokk som har sluppet unna, slik som Herren har sagt. Og blant de overlevende skal de være som Herren kaller. For se, i de dager og på den tid, når jeg gjør ende på Judas og Jerusalems fangenskap, da vil jeg samle alle hedningefolk og føre dem ned til Josjafats dal*. Der vil jeg holde rettergang med dem på grunn av Israel, mitt folk og min arv, fordi de spredte dem blant hedningefolkene og delte mitt land.
Joel 3:4-7

Ti stille og hør på meg, dere fjerne kyster! Og folkene, la dem iføre seg ny kraft, la dem komme hit og så tale! La oss sammen tre fram for retten! Hvem reiste opp en fra Østen* i rettferdighet og kalte ham til sin fot? Han gir folkeslag i hans vold og lar ham herske over konger. Han gjør deres sverd til støv, deres bue til strå som føres bort av vinden. Han forfølger dem, drar fram i trygghet på en sti hvor han før ikke kom med sine føtter. Hvem utrettet og gjorde dette? – Han som kalte slektene fram fra begynnelsen. Jeg, Herren, er den første, og hos de siste er jeg også. Fjerne kyster ser det og frykter, jordens ender bever. De rykker fram og kommer. Den ene hjelper den andre, og til sin bror sier han: Vær frimodig! Treskjæreren setter mot i gullsmeden, og han som glatter med hammeren, oppmuntrer ham som hamrer på ambolten. Og han sier om loddingen: Den er god! Han fester bildet med spiker, for at det kan stå støtt. Og du Israel, min tjener! Jakob, som jeg utvalgte, ætling av min venn Abraham! Jeg tok deg ved hånden og hentet deg fra jordens ender og kalte deg fra dens ytterste kanter. Og jeg sa til deg: Du er min tjener! Jeg har utvalgt deg og ikke forkastet deg! 10 Frykt ikke, for jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd. 11 Se, de skal bli til spott og skam, alle de som harmes på deg. De skal bli til intet og gå til grunne, de menn som tretter med deg. 12 Du skal søke dem og ikke finne dem, de menn som krangler med deg. De skal bli til intet og til ingenting, de menn som fører krig mot deg. 13 For jeg er Herren din Gud, som holder deg fast ved din høyre hånd, og som sier til deg: Frykt ikke! Jeg hjelper deg. 14 Frykt ikke, Jakob, du usle makk, du Israels lille flokk! Jeg hjelper deg, sier Herren. Din gjenløser er Israels Hellige. 15 Se, jeg gjør deg til en skarp, ny treskevogn med mange tagger. Du skal treske fjell og knuse dem, og hauger skal du gjøre til agner. 16 Du skal kaste dem med skovl, så vinden fører dem bort, og stormen skal spre dem. Men du skal fryde deg i Herren, rose deg av Israels Hellige. 17 De elendige og fattige leter etter vann, men det er ikke noe. Deres tunge brenner av tørst. Jeg, Herren, jeg vil svare dem. Jeg, Israels Gud, jeg vil ikke forlate dem. 18 Jeg vil la elver velle fram på bare hauger og kilder midt i daler. Jeg vil gjøre en ørken til en sjø og et tørt land til vannrike kilder. 19 Jeg vil la sedrer, akasier, myrter og oljetrær vokse fram i ørkenen. Jeg vil la sypress, lønn og buksbom gro sammen i ødemarken – 20 så alle skal se og kjenne og legge seg på hjertet og forstå at Herrens hånd har gjort dette, og Israels Hellige har skapt det. 21 Kom hit med deres sak, sier Herren. Kom fram med deres bevisgrunner, sier Jakobs konge. 22 La dem komme fram med dem og kunngjøre for oss det som skal hende! Fortell oss om de tidligere ting, så vi kan legge merke til det og lære utfallet å kjenne! Eller la oss få høre de ting som skal skje! 23 Kunngjør hva som skal komme heretter, så vi kan vite at dere er guder! Ja, gjør noe godt eller noe ondt, så vi med forundring kan se det alle sammen! 24 Se, dere er intet, og deres gjerning er ingenting! Motbydelig er den som velger dere. 25 Jeg vakte ham fra Norden – og han kom, fra solens oppgang kom han som skal påkalle mitt navn. Han skal trampe på fyrster som om de var leire, lik en pottemaker som elter leire. 26 Hvem har kunngjort dette fra begynnelsen, så vi kunne vite det? – fra før, så vi kunne si: Han har rett! Ingen har kunngjort noe, ingen har forkynt noe, ingen har hørt dere si noe. 27 Jeg er den første som sier til Sion: Se, se, der er de! – og som sender Jerusalem et gledesbud. 28 Jeg ser meg om, men der er ingen. Ingen av dem kan gi råd, så jeg kunne spørre dem, og de gi meg svar. 29 Se dem alle! Deres gjerninger er ingenting verd. Deres støpte bilder er vind og tomhet.
Jesaja 41:1-29

Og nå, så sier Herren, som skapte deg, Jakob, som dannet deg, Israel: Frykt ikke! Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min. Når du går gjennom vann, er jeg med deg, og gjennom elver, skal de ikke overskylle deg. Når du går gjennom ild, skal du ikke svies, og luen skal ikke brenne deg. For jeg er Herren din Gud, Israels Hellige, din frelser. Jeg gir Egypt til løsepenge for deg, Etiopia og Seba gir jeg i ditt sted. Fordi du er dyrebar i mine øyne, fordi du er aktet høyt og jeg elsker deg, gir jeg mennesker i ditt sted og folkeslag i stedet for ditt liv. Frykt ikke! Jeg er med deg. Fra Østen vil jeg la din ætt komme, og fra Vesten vil jeg samle deg. Jeg vil si til Norden: Gi dem hit! – og til Syden: Hold dem ikke tilbake! La mine sønner komme fra det fjerne og mine døtre fra jordens ende, hver den som nevnes med mitt navn, og som jeg har skapt til min ære, som jeg har dannet og gjort. Før fram et folk som er blindt, enda de har øyne, og de som er døve, enda de har ører! La alle hedningefolk samle seg, alle folkeslag komme sammen! Hvem blant dem er det som kunngjør slikt! La dem si oss hva de tidligere har spådd! La dem føre fram sine vitner, så de kan få rett! La dem høre og si: Det er sannhet! 10 Dere er mine vitner, sier Herren, og min tjener, som jeg har utvalgt, for at dere skal kjenne det og tro meg og forstå at jeg er Gud. Før meg er ingen gud blitt til, og etter meg skal det ingen komme. 11 Jeg, jeg er Herren, og uten meg er det ingen frelser. 12 Jeg er den som forutsa dette, jeg frelste, og jeg kunngjorde det. Det var ingen fremmed gud blant dere. Dere er mine vitner, sier Herren, og jeg er Gud. 13 Ja, fra dag ble til, er jeg det. Ingen befrir fra min hånd. Jeg gjør en gjerning, og hvem gjør den ugjort? 14 Så sier Herren, han som gjenløser dere, Israels Hellige: For deres skyld sender jeg bud til Babel og lar dem alle sammen flykte nedover elven. Jeg lar kaldeerne flykte på de skipene som var deres lyst. 15 Jeg er Herren, deres Hellige, Israels skaper, deres konge. 16 Så sier Herren, han som gjorde vei i havet og sti i veldige vann, 17 han som lot vogner og hester, hær og krigsmakt dra ut – alle sammen ligger de der, de står ikke opp, de er slokt, som en veke sloknet de –: 18 Kom ikke i hu de forrige ting, akt ikke på fortiden! 19 Se, jeg gjør noe nytt! Nå skal det spire fram. Skal dere ikke kjenne det? Ja, jeg vil gjøre vei i ørkenen, strømmer i ødemarken. 20 Markens ville dyr, sjakaler og strutser, skal ære meg fordi jeg gir vann i ørkenen, strømmer i ødemarken, så mitt folk, mine utvalgte, kan drikke. 21 Det folket jeg har dannet meg, skal forkynne min pris. 22 Men du har ikke påkalt meg, Jakob, så du gjorde deg umak for meg, Israel! 23 Du har ikke brakt meg brennofferlam og ikke æret meg med dine slaktoffer. Jeg har ikke trettet deg med matoffer og ikke voldt deg strev med virak. 24 Du har ikke kjøpt kalmus-krydder til meg for sølv og ikke mettet meg med dine slaktoffers fett. Du har bare trellbundet meg med dine synder, og plaget meg med dine misgjerninger. 25 Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu. 26 Minn meg, la oss gå i rette med hverandre! Fortell du, så du kan få rett! 27 Din første far syndet, og dine talsmenn falt fra meg. 28 Så vanhelliget jeg de hellige høvdingene, jeg overga Jakob til bann og Israel til spott.
Jesaja 43:1-28

Men hør nå, Jakob, min tjener, og Israel, som jeg har utvalgt! Så sier Herren, som skapte deg og dannet deg fra mors liv, som hjelper deg: Frykt ikke, min tjener Jakob, Jesurun, som jeg har utvalgt! For jeg vil øse vann over det tørste og strømmer over det tørre. Jeg vil utgyte min Ånd over din ætt og min velsignelse over din etterslekt. De skal vokse opp som gress blant vann, som piletrær ved bekkene. Én skal si: Jeg hører Herren til! En annen skal kalle seg ved Jakobs navn. En tredje skal skrive med sin hånd: Jeg hører Herren til! – og Israel skal han bruke som hedersnavn. Så sier Herren, Israels konge og gjenløser, Herren, hærskarenes Gud: Jeg er den første, og jeg er den siste, og uten meg er det ingen Gud. Hvem er som jeg? La ham kunngjøre det, la ham legge fram for meg det som har hendt helt siden jeg skapte oldtidens ætt. Og det som skal komme i fremtiden – la dem kunngjøre det! Frykt ikke og forferdes ikke! Har jeg ikke for lenge siden latt deg høre det og forkynt det for deg? Dere er mine vitner. Er det noen Gud uten meg? – Det er ingen klippe, jeg kjenner ingen. De som former utskårne bilder, er ingenting. Deres kjære guder er til ingen nytte. De som gir dem vitnesbyrd, ser ikke og skjønner ikke, derfor skal de bli til skamme. 10 Hvem har formet en gud og har støpt et bilde? Til ingen nytte er det. 11 Se, alle de som holder seg til det, skal bli til skamme. Mestrene selv er jo mennesker. La dem samle seg alle sammen, la dem tre fram! De skal alle bli grepet av frykt, og de skal bli til skamme alle sammen. 12 Smeden bruker meiselen og arbeider ved kullilden. Han former bildet med hammer, han arbeider på det med sin kraftige arm. Han blir sulten og kraftløs under arbeidet, han drikker ikke vann og blir slapp. 13 Treskjæreren spenner ut en målesnor, risser av med en stift, bearbeider treet med kniv og risser av med passer, og han lager det til som bildet av en mann, som en prektig menneskeskikkelse, til å bo i et hus. 14 Han feller sedertrær, han tar steineik eller eik, velger seg ut ett blant skogens trær. Han planter furu, og regnet får den til å vokse. 15 Så tjener treet mennesket til brensel. Han tar av det og varmer seg med det. Han fyrer også og baker brød med det. Han tilvirker også en gud av det, som han tilber. Han tilvirker et utskåret bilde av det, som han faller ned for. 16 Halvdelen av det brenner han opp med ild. Med den ene halvdelen lager han til det kjøttet han skal ete, han steker en stek og metter seg. Han varmer seg også og sier: Å! Jeg er blitt varm, jeg kjenner ilden! 17 Resten av det gjør han til en gud, til sitt utskårne bilde. Han faller ned for det og tilber det. Han ber til det og sier: Frels meg, for du er min gud! 18 De skjønner ingenting og forstår ingenting. For han har klint deres øyne til, så de ikke ser. Han har forherdet deres hjerter, så de ikke forstår. 19 Han tar seg det ikke til hjertet, og han har ikke klokskap og forstand nok til å si: Halvdelen av det har jeg brent opp med ild, jeg har også bakt brød over glørne på det, jeg steker kjøtt og eter – skulle jeg gjøre resten av det til en motbydelighet, skulle jeg falle ned for en trekubbe? 20 Han nærer seg på aske. Et bedratt hjerte har ført ham vill, og han redder ikke sin sjel. Han sier ikke: Er det ikke løgn det jeg har i min høyre hånd? 2Kom dette i hu, Jakob, og Israel! For du er min tjener. Jeg har dannet deg, du er min tjener, Israel, du skal ikke bli glemt av meg! 22 Jeg utsletter dine overtredelser som en tåke og dine synder som en sky. Vend om til meg, for jeg gjenløser deg! 23 Rop av jubel, dere himler! For Herren utfører sitt verk. Rop med fryd, dere jordens dybder! Bryt ut i jubel, dere fjell, du skog og hvert tre i deg! For Herren gjenløser Jakob, og på Israel vil han åpenbare sin herlighet. 24 Så sier Herren, din gjenløser, han som dannet deg fra mors liv: Jeg er Herren, som gjør alle ting. Jeg utspente himmelen alene, og bredte ut jorden uten hjelp fra noen. 25 Jeg gjør pratmakernes tegn til intet og spåmennene til dårer. Jeg driver de vise tilbake og gjør deres visdom til dårskap. 26 Jeg stadfester min tjeners ord og fullbyrder mine sendebuds råd. Jeg sier om Jerusalem: Der skal bo folk! – og om byene i Juda: De skal bygges opp igjen, jeg vil reise opp deres ruiner. 27 Jeg sier til dypet: Bli tørt! Dine strømmer vil jeg tørke ut! 28 Og det er jeg som sier om Kyros: Han er min hyrde. Han skal fullføre alt som er meg til behag. Han skal si til Jerusalem: Du skal bygges opp igjen! – og til templet: Du skal bli grunnlagt!
Jesaja 44:1-28

Dette var Israels sønner: Ruben, Simeon, Levi, Juda, Issakar, Sebulon, Dan, Josef og Benjamin, Naftali, Gad og Asjer. Judas sønner var Er og Onan og Sjelah. Disse tre fikk han med Sjuas datter, en kana’aneisk kvinne. Men Er, Judas førstefødte, mishaget Herren, og han lot ham dø. Hans svigerdatter Tamar fødte ham Peres og Serah, så at Judas sønner var fem i alt. Peres’ sønner var Hesron og Hamul. Og Serahs sønner var Simri* og Etan og Heman og Kalkol og Dara, til sammen fem. Og Karmis* sønn var Akar**, han som førte Israel i ulykke, fordi han bar seg troløst at med det bannlyste godset. Etans sønn var Asarja. Hesron fikk sønnene Jerahme’el og Ram og Kelubai*. 10 Og Ram fikk sønnen Amminadab, Amminadab fikk sønnen Nahson, høvding for Judas barn. 11 Nahson fikk sønnen Salma, Salma fikk sønnen Boas, 12 Boas fikk sønnen Obed, og Obed fikk sønnen Isai. 13 Isai fikk Eliab, som var hans førstefødte sønn, og Abinadab, hans andre sønn, Sjimea, den tredje, 14 Netanel, den fjerde, Raddai, den femte, 15 Osem, den sjette, David, den sjuende. 16 Og deres søstre var Seruja og Abiga’il. Serujas sønner var Absai og Joab og Asael, tre i tallet. 17 Abiga’il fødte Amasa, og Amasas far var ismaelitten Jeter. 18 Kaleb, Hesrons sønn, fikk barn med sin kone Asuba og med Jeriot. Dette var Asubas sønner: Jeser og Sjobab og Ardon. 19 Da Asuba døde, tok Kaleb Efrat til kone, og med henne fikk han sønnen Hur, 20 Hur fikk sønnen Uri, og Uri fikk sønnen Besalel. 21 Siden gikk Hesron inn til en datter av Gileads far Makir. Han tok henne til kone da han var seksti år gammel, og fikk med henne sønnen Segub. 22 Segub fikk sønnen Ja’ir, han hadde tjuetre byer i Gileads land. 23 Men gesjurittene og arameerne tok Ja’irs byer fra dem og likeså Kenat med tilhørende landsbyer, i alt seksti byer. Alle disse var sønner av Gileads far Makir. 24 Etter at Hesron var død i Kaleb-Efrata, fødte hans kone Abia ham Asjhur, Tekoas far. 25 Sønnene til Jerahme’el, Hesrons førstefødte, var Ram, hans førstefødte, og Buna og Oren og Osem, dem hadde han med Akia. 26 Jerahme’el hadde også en annen kone, som hette Atara, hun var mor til Onam. 27 Sønnene til Ram, Jerahme’els førstefødte, var Ma’as og Jamin og Eker. 28 Onams sønner var Sjammai og Jada. Sjammais sønner var Nadab og Abisjur. 29 Abisjurs kone hette Abihajil, og med henne fikk han Akban og Molid. 30 Nadabs sønner var Seled og Appajim. Seled døde uten sønner. 31 Appajims sønn var Jisji, Jisjis sønn var Sjesan, og Sjesans barn var Aklai. 32 Sønnene til Sjammais bror Jada var Jeter og Jonatan. Jeter døde uten sønner. 33 Jonatans sønner var Pelet og Sasa. Dette var Jerahme’els sønner. 34 Sjesan hadde ingen sønner, bare døtre. Men Sjesan hadde en egyptisk tjener som hette Jarha, 35 og han lot sin tjener Jarha få sin datter til kone, og med henne fikk han sønnen Attai. 36 Attai fikk sønnen Natan, Natan fikk sønnen Sabad, 37 Sabad fikk sønnen Eflal, Eflal fikk sønnen Obed, 38 Obed fikk sønnen Jehu, Jehu fikk sønnen Asarja, 39 Asarja fikk sønnen Heles, Heles fikk sønnen Elasa, 40 Elasa fikk sønnen Sismai, Sismai fikk sønnen Sjallum, 41 Sjallum fikk sønnen Jekamja, Jekamja fikk sønnen Elisjama. 42 Sønnene til Jerahme’els bror Kaleb var Mesja, hans førstefødte – han var far til Sif – og sønnene til Hebrons far Maresja. 43 Hebrons sønner var Korah og Tappuah og Rekem og Sjema. 44 Sjema fikk sønnen Raham, far til Jorkeam. Rekem fikk sønnen Sjammai. 45 Sjammais sønn var Maon, Maon var far til Bet-Sur. 46 Kalebs medhustru Efa fødte Haran og Mosa og Gases. Haran fikk sønnen Gases. 47 Jehdais sønner var Regem og Jotam og Gesjan og Pelet og Efa og Sja’af. 48 Kalebs medhustru Ma’aka fødte Sjeber og Tirhana, 49 hun fødte også Sja’af, far til Madmanna, og Sjeva, far til Makbena og Gibea. Kalebs datter var Aksa. 50 Dette var Kalebs sønner: Sjobal, sønn til Efratas førstefødte sønn Hur og far til Kirjat-Jearim, 51 Salma, far til Betlehem, Haref, far til Betgader. 52 Sønnene til Kirjat-Jearims far Sjobal var Haroe og halvdelen av Manahat-ætten. 53 Kirjat-Jearims ætter var jitrittene og putittene og sumatittene og misra’ittene, fra dem stammer soratittene og esjtaolittene. 54 Salmas sønner var Betlehem og netofatittene, Atrot-Bet-Joab og halvdelen av manahtittene, sorittene. 55 De skriftlærdes ætter, deres som bodde i Jabes, var tiratittene, simatittene, sukatittene. Dette er de kinnitter som nedstammer fra Hammat, far til Rekabs hus.
Første Krønikebok 2:1-55

Så brøt Israel opp med alt det han hadde. Da han kom til Be’er-Sjeba, ofret han slaktoffer til sin far Isaks Gud. Da sa Gud til Israel i et syn om natten: Jakob, Jakob! Og han svarte: Ja, her er jeg. Og han sa: Jeg er Gud, din fars Gud. Frykt ikke for å dra ned til Egypt, for der vil jeg gjøre deg til et stort folk. Jeg skal selv dra ned med deg til Egypt, og jeg skal også visselig føre deg opp igjen. Og Josef skal lukke dine øyne. Så brøt Jakob opp fra Be’er-Sjeba. Israels sønner kjørte Jakob, sin far, og sine barn og sine koner i de vognene som farao hadde sendt for å hente ham. De tok også med seg buskapen sin og det gods som de hadde samlet seg i Kana’ans land. Så kom de til Egypt, Jakob og hele hans ætt med ham. Sine sønner og sine sønnesønner, sine døtre og sine sønnedøtre, hele sin ætt førte han med seg til Egypt. 8 Dette er navnene på Israels barn som kom til Egypt, Jakob og hans sønner: Jakobs førstefødte sønn Ruben, og Rubens sønner: Hanok, Pallu, Hesron og Karmi. 10 Simeons sønner: Jemuel, Jamin, Ohad, Jakin og Sohar, og sønnen Saul, som han hadde fått med en kana’aneerkvinne. 11 Levis sønner: Gersjon, Kahat og Merari. 12 Judas sønner: Er, Onan, Sjelah, Peres og Serah – men Er og Onan døde i Kana’ans land. Peres‘ sønner var Hesron og Hamul. 13 Issakars sønner: Tola, Puva, Job og Sjimron. 14 Sebulons sønner: Sered, Elon og Jahle’el. 15 Disse var Leas sønner som hun fødte Jakob i Mesopotamia, dessuten Dina, hans datter, i alt trettitre sjeler, sønner og døtre. 16 Gads sønner: Sifjon, Haggi, Sjuni, Esbon, Eri, Arodi og Areli. 17 Asjers sønner: Jimna, Jisjva, Jisjvi og Bria, og så deres søster Serah. Brias sønner var Heber og Malkiel. 18 Disse var barn av Silpa, som Laban ga til sin datter Lea. Hun fødte Jakob disse barna, seksten sjeler. 19 Jakobs kone Rakel hadde sønnene Josef og Benjamin. 20 Josef fikk barn i landet Egypt med Asenat, datter til Potifera, presten i On: Manasse og Efra’im. 21 Benjamins sønner: Bela, Beker, Asjbel, Gera, Na’aman, Ehi og Ros, Muppim, Huppim og Ard. 22 Disse var Rakels barn som ble født Jakob, i alt fjorten sjeler. 23 Dans sønn var Husim. 24 Naftalis sønner: Jahse’el, Guni, Jeser og Sjillem. 25 Disse var sønnene til Bilha, som Laban ga sin datter Rakel. Hun fødte Jakob disse barna, i alt sju sjeler. 26 Alle disse som kom med Jakob til Egypt, som var ætlingene hans, utenom Jakobs svigerdøtre, var sekstiseks sjeler. 27 Og Josefs sønner som han fikk i Egypt, var to. Alle av Jakobs hus som kom til Egypt, var sytti sjeler. 28 Han sendte Juda i forveien til Josef og ba at han skulle vise ham veien til Gosen. Så kom de til landet Gosen. 29 Og Josef lot spenne for sin vogn og dro til Gosen for å møte Israel, sin far. Da han fikk se ham, falt han ham om halsen og gråt lenge i hans armer. 30 Israel sa til Josef: Nå vil jeg gjerne dø, etter at jeg har sett ditt ansikt og vet at du ennå lever. 31 Og Josef sa til brødrene sine og til sin fars hus: Jeg vil gå opp og melde fra om dette til farao og si til ham: Mine brødre og min fars hus, som var i Kana’ans land, er kommet til meg. 32 Disse mennene er gjetere. De er folk som driver feavl, og sitt småfe og storfe og alt det de eier, har de tatt med seg hit. 33 Når så farao kaller dere til seg og sier: Hva er deres levevei? 34 da skal dere si: Dine tjenere har drevet feavl fra vår ungdom av og til nå – både vi og våre fedre. Da får dere bo i landet Gosen, for alle gjetere er motbydelige for egypterne.
Første Mosebok 46:1-34

Så førte han meg tilbake til husets inngang. Og se, det kom vann ut under husets dørterskel mot øst, for forsiden av huset vendte mot øst. Og vannet rant ned fra høyre siden av huset, sør for alteret. Så lot han meg gå ut gjennom nordporten og førte meg omkring utenfor, til den ytre porten, til den porten som vender mot øst. Og se, det vellet vann fram fra den høyre siden. Mannen gikk nå mot øst med en målesnor i hånden og målte tusen alen. Så lot han meg vade gjennom vannet, og det nådde meg til anklene. Igjen målte han tusen alen og lot meg vade gjennom vannet. Da nådde vannet meg til knærne. Igjen målte han tusen alen og lot meg vade gjennom vann som nådde til hoftene. Så målte han igjen tusen alen. Da var det en elv som jeg ikke kunne vade igjennom. For vannet var så høyt at en måtte svømme der – det var en elv som ikke lot seg vade. Og han sa til meg: Har du sett det, menneskesønn? Og han førte meg tilbake igjen langs elvebredden. Da jeg vendte tilbake, se, da sto det på elvebredden en stor mengde trær på begge sider. Og han sa til meg: Dette vannet renner til østbygdene og videre ned til ødemarken og faller så i havet. Og når det ledes ut i havet, blir vannet der sunt. Alle levende skapninger, som det vrimler av overalt hvor dobbeltbekken kommer, skal leve. Og fiskene skal bli meget tallrike. For når dette vannet kommer dit, blir det sunnhet og liv overalt hvor elven kommer. 10 Og det skal stå fiskere ved havet fra En-Gedi til En-Eglajim. Det skal være et sted til å kaste fiskegarn ut. Det skal finnes fisk av forskjellig slag i stor mengde, som i det store havet. 11 Men myrene og sumpene der skal ikke bli sunne. De skal bare være til å utvinne salt av. 12 På begge elvebreddene skal det vokse opp alle slags frukttrær. Bladene på dem skal ikke visne, og frukten skal ikke høre opp. Hver måned skal de bære ny frukt. For vannet til dem går ut fra helligdommen. Og deres frukt skal være til mat, og deres blad til legedom. 13 Så sier Herren Herren: Dette er de grensene som de skal skifte ut landet etter, til arv for Israels tolv stammer. Josef skal ha to deler. 14 Dere skal ta det i arv, den ene som den andre, fordi jeg har løftet min hånd og sverget å gi deres fedre det. Slik skal dette landet tilfalle dere som arv. 15 Dette skal være landets grenser: Mot nord fra det store havet på veien til Hetlon i retning av Sedad, 16 Hamat, Berota, Sibrajim, som ligger mellom Damaskus’ grense og Hamats grense – det mellomste Hasar, som ligger bortimot Havrans grense. 17 Slik skal grensen gå fra havet til Hasar-Enon ved Damaskus’ grense og videre enda lenger mot nord opp til Hamats grense. Dette er nordsiden. 18 På østsiden: Jordan, mellom Havran og Damaskus og mellom Gilead og Israels land. Fra nordgrensen til det østlige havet skal dere måle. Dette er østsiden. 19 På sørsiden – mot sør – skal grensen gå fra Tamar til Meribots vann ved Kadesj, til Egypterbekken, ut til det store havet. Dette er sørsiden – grensen mot sør. 20 Og på vestsiden skal det store havet være grensen og gå fra sørgrensen til midt imot Hamat. Dette er vestsiden. 21 Dette landet skal dere dele mellom dere etter Israels stammer. 22 Dere skal skifte det ut til arv for dere og de fremmede som bor blant dere, og som har fått barn blant dere. De skal være for dere som de innfødte blant Israels barn. De skal få arv sammen med dere blant Israels stammer. 23 I den stammen hvor den fremmede bor, der skal dere gi ham hans arv, sier Herren Herren.
Esekiel 47:1-23

Dette er stammenes navn: Fra nordenden langs Hetlon-veien til bortimot Hamat og Hasar-Enon ved Damaskus’ grense, mot nord, ved siden av Hamat, der skal Dan ha landet, fra østsiden til havet – Dan én lodd. Langsmed Dans grense, fra østsiden til vestsiden, Asjer én lodd. Langsmed Asjers grense, fra østsiden til vestsiden, Naftali én lodd. Langsmed Naftalis grense, fra østsiden til vestsiden, Manasse én lodd. Langsmed Manasses grense, fra østsiden til vestsiden, Efra’im én lodd. Langsmed Efra’ims grense, fra østsiden til vestsiden, Ruben én lodd. Langsmed Rubens grense, fra østsiden til vestsiden, Juda én lodd. Og langsmed Judas grense, fra østsiden til vestsiden, skal det området ligge som dere skal avgi som gave til Herren. Det skal være tjuefem tusen stenger i bredde, og i lengde som én av stammeloddene, fra østsiden til vestsiden, og midt i det skal helligdommen være. Det området som dere skal avgi til Herren som gave, skal være tjuefem tusen stenger langt og ti tusen bredt. 10 Av denne hellige gaven skal et stykke tilhøre prestene, i nord tjuefem tusen stenger, i vest ti tusen i bredde, i øst ti tusen i bredde, og i sør tjuefem tusen i lengde. Og midt i det skal Herrens helligdom være. 11 Prestene, de som er helliget blant Sadoks sønner, som tok vare på det jeg ville ha utført, og som ikke forvillet seg den gang Israels barn for vill, slik som levittene forvillet seg, 12 dem skal det tilhøre som en del av det landområdet som skal avgis til Herren, som et høyhellig stykke langsmed levittenes område. 13 Levittene skal ved siden av prestenes grense ha tjuefem tusen stenger i lengde og ti tusen i bredde. Lengden skal i alt være tjuefem tusen stenger, og bredden ti tusen. 14 De skal ikke selge eller bytte bort noe av det, og denne førstegrøden av landet skal ikke gå over til andre. For den er helliget til Herren. 15 De fem tusen stengene som er til overs av bredden, langsmed de tjuefem tusen, skal ikke være hellig land. Det skal være til bruk for byen, til hus og til jorder, og midt i det skal byen være. 16 Og dette skal være dens mål: Nordsiden skal være fire tusen fem hundre stenger, og sørsiden fire tusen fem hundre, og østsiden fire tusen fem hundre, og vestsiden fire tusen fem hundre. 17 Og byen skal ha jordstykker, i nord to hundre og femti stenger og i sør to hundre og femti og i øst to hundre og femti og i vest to hundre og femti. 18 Det som er til overs av lengden, langsmed den hellige gaven, ti tusen stenger mot øst og ti tusen mot vest, det skal være langsmed den hellige gaven, og grøden av det skal være til mat for byens arbeidere. 19 Byens arbeidere, alle av Israels stammer, skal dyrke det. 20 Hele gaven skal være tjuefem tusen stenger i lengde og tjuefem tusen i bredde. En fjerdedel i forhold til den hellige gaven skal dere avgi til byens eiendom. 21 Fyrsten skal ha det som er til overs på begge sider av den hellige gaven og av byens eiendom, langsmed den tjuefem tusen stenger brede lodd til den østre grensen og mot vest langsmed de tjuefem tusen stengene til den vestre grensen, ved siden av stammeloddene. Det skal tilhøre fyrsten, og den hellige gaven og husets helligdom skal være midt imellom. 22 Det som ligger mellom Judas grense og Benjamins grense, med levittenes eiendom og byens eiendom i midten, det skal tilhøre fyrsten. 23 Så kommer de andre stammene: Fra østsiden til vestsiden skal Benjamin ha én lodd. 24 Og langsmed Benjamins grense, fra østsiden til vestsiden, Simeon én lodd. 25 Og langsmed Simeons grense, fra østsiden til vestsiden, Issakar én lodd. 26 Og langsmed Issakars grense, fra østsiden til vestsiden, Sebulon én lodd. 27 Og langsmed Sebulons grense, fra østsiden til vestsiden, Gad én lodd. 28 Og langsmed Gads grense, på sørsiden, skal grensen mot sør gå fra Tamar til Meribas vann ved Kadesj, og like til bekken og det store havet. 29 Dette er det landet som dere skal skifte ut til Israels stammer av arven, og dette er deres lodder, sier Herren Herren. 30 Dette er byens yttergrenser: På nordsiden skal en måle fire tusen fem hundre stenger. 31 Og byens porter skal oppkalles etter Israels stammer. Tre av dem skal ligge mot nord: Rubens port én, Judas port én, Levis port én. 32 På østsiden skal den måle fire tusen fem hundre stenger og ha tre porter: Josefs port én, Benjamins port én, Dans port én. 33 Sørsiden skal måle fire tusen fem hundre stenger og ha tre porter: Simeons port én, Issakars port én, Sebulons port én. 34 Vestsiden skal måle fire tusen fem hundre stenger og ha tre porter: Gads port én, Asjers port én, Naftalis port én. 35 Rundt omkring skal byen måle atten tusen stenger. Og byens navn skal fra den dagen være: Herren er der.
Esekiel 48:1-35

Jesu 12 disipler – alle Israelitter –  skal dømme Israels 12 stammer

Det nærmet seg nå de usyrede brøds høytid, som blir kalt påske. Og yppersteprestene og de skriftlærde prøvde å finne ut hvordan de kunne få ryddet Jesus av veien. De fryktet nemlig for folket. Da for Satan inn i Judas, med tilnavnet Iskariot, han som var en av de tolv. Han gikk av sted og talte med yppersteprestene og høvedsmennene om hvordan han skulle forråde Jesus til dem. Da ble de glade, og de ble enige med ham om å gi ham penger. Han godtok tilbudet, og søkte en anledning til å forråde ham til dem når ikke folkemengden var til stede. Så kom den dagen i de usyrede brøds høytid da påskelammet skulle slaktes. Og han sendte Peter og Johannes av sted og sa: Gå og gjør i stand for oss, så vi kan ete påskelammet. De sa til ham: Hvor vil du at vi skal gjøre det i stand? 10 Han svarte: Se, når dere kommer inn i byen, skal det møte dere en mann som bærer en krukke med vann. Følg ham til det huset hvor han går inn. 11 Og si til eieren av huset: Mesteren spør deg: Hvor er rommet der jeg kan ete påskelammet med disiplene mine? 12 Han vil da vise dere en stor sal ovenpå, med alt utstyr. Der skal dere gjøre i stand. 13 De gikk da av sted, og fant det slik som han hadde sagt. Og de gjorde i stand påskelammet. 14 Og da timen kom, satte han seg til bords, og apostlene sammen med ham. 15 Han sa til dem: Jeg har lengtet inderlig etter å ete dette påskemåltidet sammen med dere før jeg lider. 16 For jeg sier dere: Jeg skal aldri mer ete det før det er blitt fullendt i Guds rike. 17 Så tok han et beger, takket og sa: Ta dette og del det mellom dere! 18 For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike kommer. 19 Og han tok et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: Dette er mitt legeme, som blir gitt for dere. Gjør dette til minne om meg! 20 Likeså tok han begeret etter aftensmåltidet og sa: Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for dere. 21 Men se, hans hånd som forråder meg, er med meg over bordet. 22 For Menneskesønnen går nok bort, slik det er bestemt, men ve det mennesket som forråder ham! 23 Da begynte de å spørre hverandre om hvem av dem det kunne være som skulle gjøre dette. 24 Det ble også en trette blant dem om hvem av dem som skulle gjelde for å være størst. 25 Da sa han til dem: Folkenes konger hersker over dem, og de som bruker makt over dem, kalles velgjørere. 26 Men slik er det ikke blant dere. Den største blant dere skal være som den yngste, og lederen skal være som tjeneren. 27 For hvem er størst, han som ligger til bords eller tjeneren? Er det ikke han som ligger til bords? Men jeg er som en tjener blant dere. 28 Men dere er de som har holdt ut sammen med meg i mine prøvelser. 29 Jeg overgir riket til dere, slik som min Far overga det til meg, 30 for at dere skal ete og drikke ved mitt bord i mitt rike, og sitte på troner og dømme Israels tolv stammer. 31 Simon, Simon! Se, Satan krevde å få dere i sin makt for å sikte dere som hvete. 32 Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang omvender deg, så styrk dine brødre. 33 Men Peter sa til ham: Herre, med deg er jeg rede til å gå både i fengsel og i død! 34 Da sa han: Jeg sier deg, Peter: Hanen skal ikke gale i dag, før du tre ganger har nektet at du kjenner meg. 35 Og han sa til dem: Da jeg sendte dere ut uten pung eller sekk eller sko, manglet dere da noe? De sa: Nei, ingen ting. 36 Han sa da til dem: Men nå skal den som har pung, ta den med, og sekk likeså, og den som ikke har sverd, får selge kappen sin og kjøpe seg et. 37 For jeg sier dere at det må oppfylles på meg, dette som er skrevet: Han ble regnet blant overtredere. For det som er skrevet om meg, er til ende. 38 Da sa de: Herre, se her er to sverd. Men han svarte dem: Det er nok! 39 Og han gikk ut og dro til Oljeberget, som han pleide, og disiplene fulgte med ham. 40 Da han kom til stedet, sa han til dem: Be at dere ikke må komme i fristelse. 41 Og han slet seg fra dem, omtrent så langt som et steinkast. Der falt han på kne, ba 42 og sa: Far, om du vil, så la dette begeret gå meg forbi! Men la ikke min vilje skje, bare din. 43 Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket ham. 44 Og han kom i dødsangst og ba enda mer inntrengende, og svetten hans ble som bloddråper som falt ned på jorden. 45 Så sto han opp fra bønnen og kom til disiplene sine. Og han fant dem sovende av bedrøvelse. 46 Han sa til dem: Hvorfor sover dere? Stå opp og be om at dere ikke må komme i fristelse! 47 Mens han ennå talte, se, da kom det en stor flokk; og han som hette Judas, en av de tolv, gikk foran dem. Og han kom nær til Jesus for å kysse ham. 48 Men Jesus sa til ham: Judas, forråder du Menneskesønnen med et kyss? 49 Men da de som sto omkring ham, så hva som kom til å skje, sa de: Herre, skal vi slå til med sverd? 50 Og en av dem slo til yppersteprestens tjener og hogg det høyre øret av ham. 51 Men Jesus svarte og sa: La dem gå så langt. Og han rørte ved øret og helbredet ham. 52 Og Jesus sa til yppersteprestene og høvedsmennene over tempelvakten og de eldste som var kommet ut mot ham: Dere har gått ut som mot en røver, med sverd og stokker. 53 Dag etter dag var jeg hos dere i templet, men da rakte dere ikke ut hendene for å gripe meg! Men dette er deres time og mørkets makt. 54 Da de nå hadde grepet ham, tok de ham med seg, og førte ham inn i yppersteprestens hus. Men Peter fulgte langt baketter. 55 De hadde tent et bål midt på gårdsplassen og satt der sammen. Og Peter satte seg blant dem. 56 En tjenestepike fikk se ham sitte mot lyset. Hun stirret på ham, og sa: Også denne var med ham! 57 Men han nektet og sa: Jeg kjenner ham ikke, kvinne! 58 En kort stund etter fikk en annen se ham og sa: Du er også en av dem. Men Peter sa: Menneske, jeg er ikke det! 59 Omkring en time senere var det en annen som forsikret: Sannelig, også denne var med ham! Han er jo en galileer. 60 Men Peter sa: Menneske, jeg skjønner ikke hva du snakker om! Og straks, mens han ennå talte, gol hanen. 61 Og Herren vendte seg og så på Peter. Da husket Peter Herrens ord, det han hadde sagt til ham: Før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger. 62 Og han gikk ut og gråt bittert. 63 Mennene som holdt vakt over Jesus, spottet ham og slo ham. 64 De kastet et klede over ham og spurte ham og sa: Spå nå! Hvem var det som slo deg? 65 Også mange andre spottord sa de til ham. 66 Da det ble dag, kom folkets eldsteråd sammen, både yppersteprestene og de skriftlærde. Og de førte ham fram i sitt rådsmøte, 67 og sa: Er du Messias, så si oss det. Men han sa til dem: Om jeg sier dere det, så vil dere slett ikke tro det. 68 Og om jeg ville spørre, ville dere på ingen måte svare meg eller la meg gå. 69 Men fra nå av skal Menneskesønnen sitte ved Guds krafts høyre hånd. 70 De sa da alle: Du er altså Guds Sønn? Han sa til dem: Dere sier det, jeg er det. 71 Da sa de: Hva skal vi nå med vitnesbyrd? Vi har jo selv hørt det fra hans munn.
Lukas 22:1-71

Jesus er jøde og Israelitt
Jesus er jødenes konge og Israels konge

Da nå Herren visste at fariseerne hadde hørt at Jesus vant flere disipler og døpte flere enn Johannes – enda Jesus selv ikke døpte, men disiplene hans – da forlot han Judea og dro igjen til Galilea. Han måtte da reise gjennom Samaria. Han kom da til en by i Samaria som heter Sykar. Den ligger i nærheten av det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. Der var Jakobs brønn. Jesus var trett etter vandringen, og satt nå der ved brønnen. Det var omkring den sjette time. Da kommer en kvinne fra Samaria for å dra opp vann. Jesus sier til henne: Gi meg å drikke! Disiplene hans var gått inn i byen for å kjøpe mat. Den samaritanske kvinnen sier til ham: Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke? Jøder har nemlig ikke omgang med samaritanere. 10 Jesus svarte og sa til henne: Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som sier til deg: Gi meg å drikke – så hadde du bedt ham, og han ville gi deg levende vann! 11 Kvinnen sier til ham: Herre, du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor har du da det levende vannet fra? 12 Du er da vel ikke større enn vår far Jakob, som ga oss brønnen og selv drakk av den, og likeså hans sønner og buskapen hans? 13 Jesus svarte og sa til henne: Hver den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. 14 Men den som drikker av det vannet jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vannet jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv. 15 Kvinnen sier til ham: Herre, gi meg dette vannet, så jeg kan slippe å tørste og gå hit for å dra opp vann! 16 Han sier til henne: Gå og rop på mannen din, og kom så hit. 17 Kvinnen svarte: Jeg har ingen mann. Jesus sa til henne: Med rette sa du: Jeg har ingen mann! 18 For du har hatt fem menn, og den du nå har, er ikke din mann. Der talte du sant. 19 Kvinnen sier til ham: Herre, jeg ser at du er en profet! 20 Våre fedre tilba på dette fjellet, og dere sier at Jerusalem er stedet hvor en bør tilbe. 21 Jesus sier til henne: Tro meg, kvinne! Den time kommer da dere verken skal tilbe Faderen på dette fjell eller i Jerusalem. 22 Dere tilber det dere ikke kjenner. Vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. 23 Men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For det er slike tilbedere Faderen vil ha. 24 Gud er ånd, og de som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet. 25 Kvinnen sier til ham: Jeg vet at Messias kommer – han som kalles Kristus. Når han kommer, skal han forkynne oss alt. 26 Jesus sier til henne: Jeg er det, jeg som taler med deg.
Johannes 4:1-26

Da Jesus var født i Betlehem i Judea, i kong Herodes’* dager, se, da kom noen vismenn fra Østerland til Jerusalem. De sa: Hvor er den jødenes konge som er født nå? For vi så hans stjerne i Østen, og er kommet for å tilbe ham.
Matteus 2:1-2

19 Pilatus hadde også skrevet en innskrift, og den satte han på korset. Der sto det skrevet: Jesus fra Nasaret, jødenes konge. 20 Denne innskriften leste da mange av jødene. For stedet der Jesus ble korsfestet, lå nær byen. Og innskriften var på hebraisk, latin og gresk. 21 Jødenes yppersteprester sa da til Pilatus: Skriv ikke: Jødenes konge. Men skriv at han sa: Jeg er jødenes konge! 22 Pilatus svarte: Det jeg skrev, det skrev jeg.
Johannes 19:19-22

12 Dagen etter fikk den store folkemengden som var kommet til høytiden, høre at Jesus var på vei til Jerusalem. 13 Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte: Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge!
Johannes 12:12-13

Jesus hadde 12 disipler som også ble kalt apostler

Det skjedde på den nestførste sabbaten at Jesus gikk gjennom kornåkrene, og disiplene hans plukket aks, gned dem ut med hendene og spiste. Noen av fariseerne sa da: Hvorfor gjør dere noe som ikke er tillatt på sabbaten? Jesus svarte dem og sa: Har dere virkelig ikke lest hva David gjorde da han var sulten, han og de som var med ham, hvordan han gikk inn i Guds hus og tok og åt skuebrødene, som ingen andre enn prestene har lov til å ete, og ga også til dem som var med ham? Og han sa til dem: Menneskesønnen er herre også over sabbaten. Og det skjedde på en annen sabbat at han gikk inn i synagogen og lærte. Der var det en mann med en vissen høyrehånd. De skriftlærde og fariseerne voktet på Jesus for å se om han ville helbrede på sabbaten, for å finne noe å anklage ham for. Men han visste hva de tenkte, og sa til mannen med den visne hånden: Reis deg og stå fram! Og han reiste seg og kom fram. Jesus sa da til dem: Jeg spør dere: Er det tillatt på sabbaten å gjøre godt eller å gjøre ondt, å berge liv eller å ødelegge det? 10 Han så omkring på dem alle og sa til mannen: Rekk hånden ut! Han gjorde det, og hånden hans ble frisk. 11 Men de ble fra seg av raseri, og de samtalte med hverandre om hva de skulle gjøre med Jesus. 12 I disse dagene skjedde det at han gikk opp i fjellet for å be. Og han ble der hele natten i bønn til Gud. 13 Da det ble dag, kalte han til seg disiplene sine, og av dem valgte han ut tolv, som han også kalte apostler: 14 Simon, som han også ga navnet Peter, og hans bror Andreas, og Jakob og Johannes og Filip og Bartolomeus og 15 Matteus og Tomas og Jakob, Alfeus’ sønn, og Simon, som ble kalt seloten, 16 og Judas, Jakobs sønn, og Judas Iskariot, som ble forræder.
Lukas 6:1-16

Judas Iskariot som ble foræder og deretter tok sitt eget liv, ble erstattet av Mattias

Den første boken skrev jeg, Teofilus, om alt det som Jesus begynte med både å gjøre og å lære, inntil den dagen da han ble tatt opp til himmelen, etter at han ved Den Hellige Ånd hadde gitt sine befalinger til de apostlene han hadde utvalgt. For dem fremstilte han seg levende med mange beviser, etter at han hadde lidd. I førti dager viste han seg for dem og talte om det som hører Guds rike til. Da han var sammen med dem, bød han dem at de ikke skulle forlate Jerusalem, men vente på det som Faderen hadde lovt, det som dere, sa han, har hørt om av meg. For Johannes døpte med vann, men dere skal bli døpt med Den Hellige Ånd ikke mange dager heretter. De som nå var kommet sammen, spurte ham og sa: Herre, er det på den tiden du vil gjenreise riket for Israel? Han sa til dem: Det er ikke deres sak å vite tider eller timer som Faderen har fastsatt av sin egen makt. Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende. Da han hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort fra øynene deres. 10 Mens de sto der og stirret opp mot himmelen idet han for bort, se, da sto to menn i hvite klær hos dem, 11 og de sa: Galileiske menn! Hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Denne Jesus, som er tatt opp fra dere til himmelen, skal komme igjen på samme måten som dere så ham fare opp til himmelen! 12 De vendte da tilbake til Jerusalem fra det berget som blir kalt Oljeberget og ligger nær ved Jerusalem, en sabbatsreise derfra. 13 Og da de kom inn i byen, gikk de opp til den øvre salen, hvor de pleide å holde til. Det var Peter og Johannes, Jakob og Andreas, Filip og Tomas, Bartolomeus og Matteus, Jakob, sønn av Alfeus, Simon seloten og Judas, sønn av Jakob. 14 Alle disse holdt sammen og var utholdende i bønnen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og hans brødre. 15 I de dagene sto Peter fram blant brødrene. Det var samlet en flokk på omkring hundre og tjue. Og han sa: 16 Brødre! Det skriftordet måtte bli oppfylt som Den Hellige Ånd forut talte ved Davids munn om Judas, han som ble veiviser for dem som grep Jesus. 17 Han var jo regnet blant oss og fikk del i denne tjenesten. 18 Han kjøpte en åker for den lønnen han fikk for sin ugjerning. Så styrtet han hodestups ned og revnet, og alle innvollene hans veltet ut. 19 Dette ble kjent for alle som bor i Jerusalem, og de kaller åkeren på sitt eget språk Hakeldama, det betyr Blodåkeren. 20 For det står skrevet i Salmenes Bok: La hans bosted bli øde, og la ingen bo der! – og videre: La en annen overta hans tilsynsembete! 21 Derfor bør en av de mennene som fulgte med oss hele tiden mens Herren Jesus gikk inn og ut blant oss, 22 like fra han ble døpt av Johannes til den dagen han ble tatt opp fra oss – en av disse mennene bør sammen med oss være vitne om hans oppstandelse. 23 Så stilte de fram to: Josef, som ble kalt Barsabbas, med tilnavnet Justus, og Mattias. 24 Og de ba og sa: Herre, du som kjenner alles hjerter! Vis oss hvem av disse to du har utvalgt 25 til å få del i denne tjeneste og apostelgjerning som Judas forlot for å gå til sitt eget sted. 26 Så kastet de lodd mellom dem. Loddet falt på Mattias, og han ble regnet som apostel sammen med de elleve.
Apostlenes gjerninger 1:1-26

Israel – et land
Israels land – det lovede land, gitt av Gud

Da sa Gud til Jakob: Gjør deg i stand, dra opp til Betel og bli der. Bygg der et alter for Gud, han som åpenbarte seg for deg da du flyktet for din bror Esau! Og Jakob sa til husfolkene sine og til alle dem som var med ham: Få bort de fremmede guder som finnes hos dere! Rens dere og skift klær. La oss bryte opp og dra til Betel. Der vil jeg bygge et alter for Gud, han som bønnhørte meg den dagen jeg var i fare, og som var med meg på den veien jeg har vandret. Så ga de til Jakob alle de fremmede guder som de hadde hos seg og ringene som de hadde i ørene, og Jakob gravde dem ned under terebinten ved Sikem. Så dro de av sted. Og en redsel fra Gud kom over byene rundt omkring dem så de ikke forfulgte Jakobs sønner. Og Jakob kom til Lus, det er Betel, som ligger i Kana’ans land, han og alt det folk som var med ham. Der bygde han et alter og kalte stedet El-Betel*, for der hadde Gud åpenbart seg for ham da han flyktet for sin bror. Debora, Rebekkas fostermor, døde, og ble begravet nedenfor Betel under eiken. Og han kalte den gråte-eiken. Gud åpenbarte seg på nytt for Jakob da han kom fra Mesopotamia, og han velsignet ham. 10 Og Gud sa til ham: Ditt navn er Jakob. Heretter skal du ikke mer kalles Jakob, men Israel skal være ditt navn. Og han kalte ham Israel. 11 Gud sa også til ham: Jeg er Gud Den Allmektige. Vær fruktbar og bli tallrik. Et folk, ja, en mengde med folkeslag skal stamme fra deg, og konger skal utgå av dine lender. 12 Og det landet som jeg ga til Abraham og til Isak, til deg vil jeg gi det, og til din slekt etter deg vil jeg gi landet. 13 Så for Gud opp fra ham på det stedet hvor han hadde talt med ham. 14 Og Jakob reiste en minnestøtte på det stedet hvor han hadde talt med ham, en minnestøtte av stein. Han øste ut drikkoffer på den og helte olje over den. 15 Og Jakob kalte det stedet hvor Gud hadde talt med ham, Betel. 16 Så brøt de opp fra Betel, og da det ennå var et stykke vei til Efrat*, fødte Rakel. Hun hadde en hard fødsel. 17 Under den harde fødselen sa jordmoren til henne: Frykt ikke, for også denne gangen får du en sønn. 18 Og det skjedde idet hennes sjel dro bort – for hun måtte dø – da kalte hun ham Benoni*. Men hans far kalte ham Benjamin**. 19 Så døde Rakel. Og hun ble begravet på veien til Efrat, det er Betlehem. 20 Og Jakob reiste en minnestein på hennes grav. Det er Rakels gravstein til denne dag. 21 Så dro Israel derfra og slo opp teltet sitt bortenfor Migdal-Eder. 22 Mens Israel bodde der i landet, hendte det at Ruben gikk hen og lå med Bilha, sin fars medhustru. Og Israel fikk høre om det. – Jakob hadde tolv sønner. 23 Leas sønner var: Ruben, Jakobs førstefødte, og Simeon, Levi, Juda, Issakar og Sebulon. 24 Rakels sønner var: Josef og Benjamin. 25 Sønnene til Bilha, Rakels trellkvinne, var: Dan og Naftali. 26 Sønnene til Silpa, Leas trellkvinne, var: Gad og Asjer. – Dette var Jakobs sønner som han fikk i Mesopotamia. 27 Jakob kom til sin far Isak i Mamre ved Kirjat-Arba, det er Hebron, der Abraham og Isak hadde bodd som fremmede. 28 Og Isaks levedager ble hundre og åtti år. 29 Så oppga Isak ånden, han døde og ble samlet til sine fedre, gammel og mett av dager. Esau og Jakob, sønnene hans, begravde ham.
Første Mosebok 35:1-29

Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det landet som jeg vil vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes. Så dro Abram av sted, som Herren hadde sagt ham, og Lot dro med ham. Abram var syttifem år da han dro ut fra Karan. Abram tok med seg Sarai, sin kone, og Lot, sin brorsønn, og all den eiendom som de hadde samlet, og de folk de hadde fått i Karan. De dro ut for å reise til Kana’ans land, og de kom til Kana’ans land. Og Abram dro gjennom landet til stedet Sikem, til Mores terebintelund. Kana’aneerne bodde den gang i landet. 7 Da åpenbarte Herren seg for Abram og sa: Din ætt vil jeg gi dette landet. Og han bygde der et alter for Herren som hadde åpenbart seg for ham. Derfra flyttet han til fjellet øst for Betel, og han slo opp teltet sitt mellom Betel i vest og Ai i øst. Han bygde der et alter for Herren og påkalte Herrens navn. Abram dro så videre mot sydlandet. 10 Så ble det hungersnød i landet, og Abram dro ned til Egypt for å oppholde seg der, for hungersnøden var stor i landet. 11 Og det skjedde da han nærmet seg Egypt, at han sa til Sarai, sin kone: Se nå, jeg vet at du er en vakker kvinne. 12 Når nå egypterne får se deg, vil de si: Dette er hans kone! Og så vil de slå meg i hjel, men de vil la deg leve. 13 Jeg ber deg, si at du er min søster, så det kan gå meg vel på grunn av deg, og livet mitt kan bli spart for din skyld. 14 Og så skjedde, at da Abram kom til Egypt, da så egypterne at kvinnen var meget vakker. 15 Faraos stormenn så henne og roste henne for farao, og kvinnen ble hentet til faraos hus. 16 Og han gjorde vel mot Abram for hennes skyld, han fikk både småfe og storfe og esler, treller og trellkvinner, eselhopper og kameler. 17 Men Herren slo farao og hans hus med store plager på grunn av Sarai, Abrams kone. 18 Da kalte farao Abram til seg og sa: Hva er det du har gjort mot meg? Hvorfor fortalte du meg ikke at hun er din kone? 19 Hvorfor sa du: Hun er min søster, så jeg tok henne til kone? Se, her er ektefellen din, ta henne og gå! 20 Og farao ga noen menn befaling om ham, og de sendte ham av sted med hans kone og alt det han eide.
Første Mosebok 12:1-20

Og Abram dro ut fra Egypt opp til sydlandet, han og hans kone, med alt det han eide. Og Lot var med ham. Abram var meget rik på buskap og på sølv og gull. Og han dro i dagsreiser fra sydlandet helt til Betel, til det stedet hvor teltet hans hadde stått i begynnelsen, mellom Betel og Ai, til det stedet hvor han hadde bygd et alter forrige gang. Der påkalte Abram Herrens navn. Men også Lot, som dro sammen med Abram, hadde småfe og storfe og telt. Og landet kunne ikke romme dem, så de kunne bo sammen, for eiendommen deres var for stor til at de kunne bo sammen. Det ble trette mellom dem som gjette Abrams kveg og dem som gjette for Lot. Kana’aneerne og ferisittene bodde den gang i landet. Da sa Abram til Lot: Jeg ber deg, la det ikke være trette mellom meg og deg, og mellom gjeterne mine og gjeterne dine! Vi er jo brødre. Ligger ikke hele landet åpent for deg? Jeg ber deg, skill deg fra meg! Hvis du tar til venstre, vil jeg dra til høyre. Hvis du tar til høyre, vil jeg dra til venstre. 10 Da løftet Lot sine øyne, og han så at hele Jordan-sletten like til Soar overalt var vannrik, som Herrens hage, som landet Egypt. Dette var før Herren ødela Sodoma og Gomorra. 11 Så valgte Lot for seg selv hele Jordan-sletten. Og Lot dro østover, og de skiltes fra hverandre. 12 Abram ble boende i Kana’ans land. Men Lot tok bolig i byene på sletten, han flyttet teltene sine så langt som til Sodoma. 13 Men Sodomas menn var onde og syndet grovt mot Herren. 14 Og Herren sa til Abram etter at Lot hadde skilt lag med ham: Løft nå dine øyne og se ut fra stedet der du står – mot nord, mot syd, mot øst og mot vest! 15 For hele det landet som du ser, til deg vil jeg gi det, og til din ætt for alle tider. 16 Jeg vil la din ætt bli som støvet på jorden. Hvis et menneske er i stand til å telle jordens støv, så skal også din ætt kunne telles. 17 Stå opp og dra gjennom landet så langt og så bredt som det er! For deg vil jeg gi det. 18 Og Abram flyttet teltene sine. Han kom til Mamres terebintelund i Hebron, og der bosatte han seg. Der bygde han et alter for Herren.
Første Mosebok 13:1-18

Det ble igjen uår med hungersnød i landet, slik som det før hadde vært på Abrahams tid. Isak dro da til filistrenes konge Abimelek i Gerar. Herren åpenbarte seg for ham og sa: Dra ikke ned til Egypt, men bli boende i det landet jeg sier deg. Opphold deg som fremmed her i landet. Jeg vil være med deg og velsigne deg! For til deg og din ætt vil jeg gi alle disse landene, og jeg skal holde den ed jeg har lovt Abraham, din far. Jeg vil gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen, og jeg vil gi din ætt alle disse landene. Og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi Abraham hørte min røst og holdt mitt ord – mine bud, mine forskrifter og mine lover. Så ble Isak boende i Gerar. Da mennene der på stedet spurte ham ut om hans kone, sa han: Hun er søsteren min! For han torde ikke si at hun var hans kone. Han tenkte: Mennene på stedet her kunne da slå meg i hjel for Rebekkas skyld, siden hun er så vakker! Så skjedde det, etter at han hadde bodd der i lang tid, at Abimelek, filisterkongen, så ut gjennom vinduet og fikk se at Isak kjærtegnet sin kone Rebekka. Abimelek kalte da Isak til seg og sa: Sannelig, hun er din hustru! Hvordan kunne du da si: Hun er søsteren min? Isak svarte: Fordi jeg tenkte at jeg kunne komme til å miste livet for hennes skyld. 10 Da sa Abimelek: Hvorfor har du gjort dette mot oss? Hvor lett kunne det ikke ha hendt at en eller annen blant folket hadde lagt seg hos din hustru, og du hadde ført skyld over oss. 11 Så bød Abimelek hele folket og sa: Den som rører denne mannen eller hans hustru, skal visselig late livet. 12 Isak sådde korn der i landet, og høstet hundre foll det året, for Herren velsignet ham. 13 Han ble en mektig mann. Og rikdommen hans vokste stadig så han til sist ble overmåte rik. 14 Han eide småfe og storfe og hadde mange tjenere, så filistrene ble misunnelige på ham. 15 Og alle brønnene som hans fars tjenere hadde gravd i hans far Abrahams dager, dem kastet filistrene til og fylte dem med jord. 16 Abimelek sa til Isak: Dra bort fra oss, for du er blitt altfor mektig for oss. 17 Så dro Isak derfra og slo leir i Gerar-dalen. Der ble han boende. 18 Og Isak gravde opp igjen de brønnene som de hadde gravd i Abrahams, hans fars dager, og som filistrene hadde kastet til etter Abrahams død. Og han ga dem de samme navn som hans far hadde gitt dem. 19 Isaks tjenere gravde i dalen, og de fant der en kilde med rennende vann. 20 Men gjeterne fra Gerar trettet med Isaks gjetere og sa: Vannet hører oss til! Og han kalte brønnen Esek* fordi de trettet med ham. 21 Deretter gravde de en annen brønn. Den trettet de også om, og han kalte den Sitna*. 22 Så brøt han opp derfra, og gravde enda en brønn. Den trettet de ikke om, og han kalte den Rehobot*, og sa: Nå har Herren gjort vidt rom for oss, og vi skal bli tallrike i landet. 23 Derfra dro han opp til Be’er-Sjeba. 24 Samme natt åpenbarte Herren seg for ham og sa: Jeg er din far Abrahams Gud. Frykt ikke, for jeg er med deg. Jeg vil velsigne deg og gjøre din ætt tallrik for min tjener Abrahams skyld. 25 Han bygde et alter der, og påkalte Herrens navn. Der slo han opp teltet sitt, og Isaks tjenere gravde en brønn der. 26 Siden kom Abimelek til ham fra Gerar sammen med sin venn Akussat og Pikol, sin hærfører. 27 Da sa Isak til dem: Hvorfor kommer dere til meg, dere som hater meg og har drevet meg bort fra dere? 28 De svarte: Vi har tydelig sett at Herren er med deg. Derfor sier vi: La det være et eds-forbund oss imellom, mellom oss og deg. La oss få slutte en pakt med deg, 29 at du ikke skal gjøre oss noe ondt, likesom heller ikke vi har rørt deg, men bare har gjort vel mot deg og latt deg fare i fred. Du er nå Herrens velsignede. 30 Så gjorde han et gjestebud for dem, og de åt og drakk. 31 Morgenen etter sto de tidlig opp, og de sverget hverandre sin ed. Så lot Isak dem fare, og de dro fra ham i fred. 32 Samme dag skjedde det at Isaks tjenere kom og fortalte ham om den brønnen de hadde gravd, og de sa til ham: Vi har funnet vann. 33 Og han kalte den Siba. Derfor heter byen Be’er-Sjeba den dag i dag. 34 Da Esau var førti år gammel, tok han til koner Judit, datter til hetitten Be’eri, og Basmat, datter til hetitten Elon. 35 Men de ble en hjertesorg for Isak og Rebekka.
Første Mosebok 26:1-35

Da sa Herren til Moses: Nå skal du se hva jeg vil gjøre med farao. Ved min sterke hånd skal han tvinges til å la folket fare. Ja, ved min sterke hånd skal han tvinges til å drive dem ut av sitt land. Og Gud talte til Moses og sa til ham: Jeg er Herren. Jeg åpenbarte meg for Abraham, Isak og Jakob som Gud Den Allmektige. Men ved mitt navn Herren var jeg ikke kjent av dem. Jeg opprettet min pakt med dem og lovte å gi dem Kana’ans land, det landet de bodde i som fremmede. Nå har jeg hørt hvordan Israels barn sukker over at egypterne gjør dem til treller, og jeg har kommet min pakt i hu. Si derfor til Israels barn: Jeg er Herren. Jeg vil føre dere ut fra de tunge byrdene egypterne har lagt på dere og befri dere fra trellearbeidet under dem. Jeg vil forløse dere med utrakt arm og med store straffedommer. Jeg vil ta dere til mitt folk, og jeg vil være deres Gud. Dere skal kjenne at jeg er Herren deres Gud, han som fører dere ut fra de tunge byrdene som egypterne har lagt på dere. Jeg vil føre dere til det landet som jeg med oppløftet hånd har sverget å ville gi til Abraham, Isak og Jakob. Jeg vil gi dere det til eiendom, jeg er Herren. Moses sa dette til Israels barn. Men de hørte ikke på Moses på grunn av sin motløshet og det harde trellearbeidet. 10 Da talte Herren til Moses og sa: 11 Gå inn og si til farao, kongen i Egypt, at han skal la Israels barn fare ut av sitt land. 12 Moses sto for Herrens åsyn og sa: Du ser at Israels barn ikke hører på meg. Hvorfor skulle da farao høre på meg, jeg som enda har uomskårne lepper? 13 Så talte Herren til Moses og Aron og sendte dem til Israels barn og til farao, kongen i Egypt, med pålegg om at Israels barn skulle føres ut av landet Egypt. 14 Dette er overhodene for deres familier: Sønnene til Ruben, Israels førstefødte, var Hanok og Pallu, Hesron og Karmi. Dette er Rubens ætter. 15 Simeons sønner var Jemuel og Jamin og Ohad og Jakin og Sohar og Saul, som var sønn av en kana’aneerkvinne. Dette er Simeons ætter. 16 Dette er navnene på Levis sønner etter deres ætter: Gersjon og Kahat og Merari. Levi ble hundre og trettisju år gammel. 17 Gersjons sønner var Libni og Sjime’i etter deres ætter. 18 Kahats sønner var Amram og Jishar og Hebron og Ussiel. Kahat ble hundre og trettitre år gammel. 19 Meraris sønner var Mahli og Musji. Dette er Levis slekter etter deres ættetavle. 20 Amram tok Jokebed, sin fars søster, til kone, og med henne fikk han Aron og Moses. Amram ble hundre og trettisju år gammel. 21 Jishars sønner var Korah og Nefeg og Sikri. 22 Ussiels sønner var Misjael og Elsafan og Sitri. 23 Aron tok Elisjeba, Amminadabs datter, Nahsons søster, til kone, og med henne fikk han Nadab og Abihu, Eleasar og Itamar. 24 Korahs sønner var Assir og Elkana og Abiasaf. Dette er korahittenes ætter. 25 Eleasar, Arons sønn, tok en av Putiels døtre til kone, og med henne fikk han Pinehas. Dette var overhodene for levittenes familier etter deres ætter. 26 Disse menn, Aron og Moses, var det Herren talte slik til: Før Israels barn ut av landet Egypt, hær for hær! 27 Det var de som sa til farao, kongen i Egypt, at Israels barn skulle føres ut av Egypt, disse menn, Moses og Aron. 28 Det skjedde den gang Herren talte til Moses i landet Egypt, at Herren sa til Moses: 29 Jeg er Herren. Tal til farao, kongen i Egypt, alt det jeg taler til deg. 30 Men Moses sa der han sto for Herrens åsyn: Du vet jeg har uomskårne lepper, hvorfor skulle da farao høre på meg?
Andre Mosebok 6:1-30

Da Jesus var født i Betlehem i Judea, i kong Herodes’* dager, se, da kom noen vismenn fra Østerland til Jerusalem. De sa: Hvor er den jødenes konge som er født nå? For vi så hans stjerne i Østen, og er kommet for å tilbe ham. Da kong Herodes hørte det, ble han forferdet, og hele Jerusalem med ham. Han samlet alle yppersteprestene og folkets skriftlærde og spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født. De sa til ham: I Betlehem i Judea, for så er skrevet ved profeten: Du Betlehem i Juda land er slett ikke den ringeste blant fyrstene i Juda. For fra deg skal gå ut en høvding som skal være hyrde for mitt folk Israel. Da kalte Herodes hemmelig vismennene til seg, og spurte dem nøye ut om tiden da stjernen hadde vist seg. Så sendte han dem til Betlehem og sa: Gå av sted og spør nøye ut om barnet. Og når dere har funnet det, da meld fra til meg, for at også jeg kan komme og tilbe det. Da de hadde hørt hva kongen sa, dro de av sted. Og se, stjernen som de hadde sett i Østen, gikk foran dem inntil den kom og ble stående over stedet der barnet var. 10 Og da de så stjernen, ble de over all måte glade. 11 De gikk inn i huset, og fikk se barnet med Maria, dets mor, og de falt ned og tilba det. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra. 12 Men da de i en drøm ble varslet at de ikke skulle vende tilbake til Herodes, dro de en annen vei hjem til landet sitt. 13 Da de var dratt bort, se, da viser en Herrens engel seg for Josef i en drøm og sier: Stå opp, ta barnet og dets mor med deg og flykt til Egypt! Bli der til jeg sier fra til deg. For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det. 14 Han sto da opp, tok barnet og dets mor om natten, og dro av sted til Egypt. 15 Der ble han til Herodes var død, for at det skulle bli oppfylt som Herren hadde talt ved profeten: Fra Egypt kalte jeg min sønn. 16 Da Herodes så at han var blitt narret av vismennene, ble han meget vred. Han sendte folk og lot drepe alle guttebarn i Betlehem og alle bygdene i omegnen, de som var to år eller yngre, i samsvar med det han hadde fått vite av vismennene om tiden. 17 Da ble det oppfylt som er talt ved profeten Jeremia, som sier: 18 En røst ble hørt i Rama, gråt og stor klage. Rakel gråt over sine barn og ville ikke la seg trøste, for de er ikke mer. 19 Men da Herodes var død, se, da viste en Herrens engel seg i en drøm for Josef i Egypt, 20 og sa: Stå opp, ta med deg barnet og dets mor og dra til Israels land. For de som ville barnet til livs, er døde. 21 Og han sto opp, tok med seg barnet og dets mor, og kom til Israels land. 22 Men da han fikk høre at Arkelaus var blitt konge i Judea etter sin far Herodes, var han redd for å dra dit. Varslet av Gud i en drøm, dro han til områdene i Galilea. 23 Da han kom dit, bosatte han seg i en by som heter Nasaret*, for at det skulle bli oppfylt som var talt ved profetene, at han skulle kalles en nasareer.
Matteus 2:1-23

Nå løftet Ånden meg opp og førte meg til den østre porten i Herrens hus, den som vender mot øst. Ved inngangen til porten så jeg tjuefem menn, og midt iblant dem Ja’asanja, Assurs sønn, og Pelatja, Benajas sønn, som var høvdinger blant folket. Og Herren sa til meg: Menneskesønn! Dette er de menn som tenker ut urett og gir onde råd i denne byen. Det er de som sier: Det blir ikke så snart tale om å bygge hus! Byen er gryten, og vi er kjøttet. Derfor skal du profetere mot dem! Profeter, menneskesønn! Og Herrens Ånd kom over meg, og han sa til meg at jeg skulle si: Så sier Herren: Slik har dere sagt, dere av Israels hus, og de tankene som stiger opp i deres ånd, dem kjenner jeg. Mange er de som dere har drept i denne byen. Dere har fylt gatene med drepte. Derfor sier Herren Herren: De som dere har drept og latt ligge midt i byen, de er kjøttet, og den er gryten. Men jeg skal føre dere ut av den. Dere frykter for sverdet, og sverdet vil jeg la komme over dere, sier Herren Herren. Jeg vil føre dere ut av byen og gi dere i fremmedes hånd, og jeg vil holde dom over dere. 10 For sverd skal dere falle. Ved Israels grense vil jeg dømme dere, og dere skal kjenne at jeg er Herren. 11 Byen skal ikke være en gryte for dere, og dere skal ikke være kjøttet i den! Ved Israels grense vil jeg dømme dere. 12 Og dere skal få kjenne at jeg er Herren. Mine bud har dere ikke fulgt, og mine lover har dere ikke holdt. Men dere har holdt dere etter de hedningefolkenes lover som bor rundt omkring dere. 13 Mens jeg holdt på å profetere, døde Pelatja, Benajas sønn. Jeg falt på mitt ansikt og ropte med høy røst og sa: Å, Herre Herre! Vil du helt gjøre ende på det som er igjen av Israel? 14 Og Herrens ord kom til meg, og det lød så: 15 Menneskesønn! Dine brødre, dine brødre, dine nære frender og hele Israels hus, hele folket – til dem er det Jerusalems innbyggere sier: Hold dere langt borte fra Herren! Landet er gitt oss til eiendom. 16 Derfor skal du si: Så sier Herren Herren: Da jeg lot dem fare langt bort blant hedningefolkene, da jeg spredte dem i landene, ble jeg en kort tid en helligdom for dem i de landene de var kommet til. 17 Derfor skal du si: Så sier Herren Herren: Jeg vil samle dere fra folkene og sanke dere fra de landene som dere er spredt i, og jeg vil gi dere Israels land. 18 Når de kommer dit, da skal de få bort derfra alle de vemmelige avgudene og motbydelighetene som finnes der. 19 Og jeg vil gi dem ett hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i deres indre. Jeg vil ta bort steinhjertet av deres kjød og gi dem et kjødhjerte, 20 så de skal følge mine bud og holde mine lover og leve etter dem. De skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud. 21 Men de som i sitt hjerte følger sine motbydelige avguder og vemmeligheter, deres gjerninger vil jeg la komme over deres eget hode, sier Herren Herren. 22 Da løftet kjerubene sine vinger, og hjulene fulgte med, og Israels Guds herlighet var oppe over dem. 23 Herrens herlighet steg opp fra byen. Den ble stående på det berget som er øst for byen. 24 Ånden løftet meg opp, og førte meg i synet ved Guds Ånd til Kaldea, til de bortførte. Og synet jeg hadde sett, steg opp fra meg. 25 Jeg talte til de bortførte alle de ordene som Herren hadde latt meg se.
Esekiel 11:1-25

Så førte han meg tilbake til husets inngang. Og se, det kom vann ut under husets dørterskel mot øst, for forsiden av huset vendte mot øst. Og vannet rant ned fra høyre siden av huset, sør for alteret. Så lot han meg gå ut gjennom nordporten og førte meg omkring utenfor, til den ytre porten, til den porten som vender mot øst. Og se, det vellet vann fram fra den høyre siden. Mannen gikk nå mot øst med en målesnor i hånden og målte tusen alen. Så lot han meg vade gjennom vannet, og det nådde meg til anklene. Igjen målte han tusen alen og lot meg vade gjennom vannet. Da nådde vannet meg til knærne. Igjen målte han tusen alen og lot meg vade gjennom vann som nådde til hoftene. Så målte han igjen tusen alen. Da var det en elv som jeg ikke kunne vade igjennom. For vannet var så høyt at en måtte svømme der – det var en elv som ikke lot seg vade. Og han sa til meg: Har du sett det, menneskesønn? Og han førte meg tilbake igjen langs elvebredden. Da jeg vendte tilbake, se, da sto det på elvebredden en stor mengde trær på begge sider. Og han sa til meg: Dette vannet renner til østbygdene og videre ned til ødemarken og faller så i havet. Og når det ledes ut i havet, blir vannet der sunt. Alle levende skapninger, som det vrimler av overalt hvor dobbeltbekken kommer, skal leve. Og fiskene skal bli meget tallrike. For når dette vannet kommer dit, blir det sunnhet og liv overalt hvor elven kommer. 10 Og det skal stå fiskere ved havet fra En-Gedi til En-Eglajim. Det skal være et sted til å kaste fiskegarn ut. Det skal finnes fisk av forskjellig slag i stor mengde, som i det store havet. 11 Men myrene og sumpene der skal ikke bli sunne. De skal bare være til å utvinne salt av. 12 På begge elvebreddene skal det vokse opp alle slags frukttrær. Bladene på dem skal ikke visne, og frukten skal ikke høre opp. Hver måned skal de bære ny frukt. For vannet til dem går ut fra helligdommen. Og deres frukt skal være til mat, og deres blad til legedom. 13 Så sier Herren Herren: Dette er de grensene som de skal skifte ut landet etter, til arv for Israels tolv stammer. Josef skal ha to deler. 14 Dere skal ta det i arv, den ene som den andre, fordi jeg har løftet min hånd og sverget å gi deres fedre det. Slik skal dette landet tilfalle dere som arv. 15 Dette skal være landets grenser: Mot nord fra det store havet på veien til Hetlon i retning av Sedad, 16 Hamat, Berota, Sibrajim, som ligger mellom Damaskus’ grense og Hamats grense – det mellomste Hasar, som ligger bortimot Havrans grense. 17 Slik skal grensen gå fra havet til Hasar-Enon ved Damaskus’ grense og videre enda lenger mot nord opp til Hamats grense. Dette er nordsiden. 18 På østsiden: Jordan, mellom Havran og Damaskus og mellom Gilead og Israels land. Fra nordgrensen til det østlige havet skal dere måle. Dette er østsiden. 19 På sørsiden – mot sør – skal grensen gå fra Tamar til Meribots vann ved Kadesj, til Egypterbekken, ut til det store havet. Dette er sørsiden – grensen mot sør. 20 Og på vestsiden skal det store havet være grensen og gå fra sørgrensen til midt imot Hamat. Dette er vestsiden. 21 Dette landet skal dere dele mellom dere etter Israels stammer. 22 Dere skal skifte det ut til arv for dere og de fremmede som bor blant dere, og som har fått barn blant dere. De skal være for dere som de innfødte blant Israels barn. De skal få arv sammen med dere blant Israels stammer. 23 I den stammen hvor den fremmede bor, der skal dere gi ham hans arv, sier Herren Herren.
Esekiel 47:1-23

Dette er stammenes navn: Fra nordenden langs Hetlon-veien til bortimot Hamat og Hasar-Enon ved Damaskus’ grense, mot nord, ved siden av Hamat, der skal Dan ha landet, fra østsiden til havet – Dan én lodd. Langsmed Dans grense, fra østsiden til vestsiden, Asjer én lodd. Langsmed Asjers grense, fra østsiden til vestsiden, Naftali én lodd. Langsmed Naftalis grense, fra østsiden til vestsiden, Manasse én lodd. Langsmed Manasses grense, fra østsiden til vestsiden, Efra’im én lodd. Langsmed Efra’ims grense, fra østsiden til vestsiden, Ruben én lodd. Langsmed Rubens grense, fra østsiden til vestsiden, Juda én lodd. Og langsmed Judas grense, fra østsiden til vestsiden, skal det området ligge som dere skal avgi som gave til Herren. Det skal være tjuefem tusen stenger i bredde, og i lengde som én av stammeloddene, fra østsiden til vestsiden, og midt i det skal helligdommen være. Det området som dere skal avgi til Herren som gave, skal være tjuefem tusen stenger langt og ti tusen bredt. 10 Av denne hellige gaven skal et stykke tilhøre prestene, i nord tjuefem tusen stenger, i vest ti tusen i bredde, i øst ti tusen i bredde, og i sør tjuefem tusen i lengde. Og midt i det skal Herrens helligdom være. 11 Prestene, de som er helliget blant Sadoks sønner, som tok vare på det jeg ville ha utført, og som ikke forvillet seg den gang Israels barn for vill, slik som levittene forvillet seg, 12 dem skal det tilhøre som en del av det landområdet som skal avgis til Herren, som et høyhellig stykke langsmed levittenes område. 13 Levittene skal ved siden av prestenes grense ha tjuefem tusen stenger i lengde og ti tusen i bredde. Lengden skal i alt være tjuefem tusen stenger, og bredden ti tusen. 14 De skal ikke selge eller bytte bort noe av det, og denne førstegrøden av landet skal ikke gå over til andre. For den er helliget til Herren. 15 De fem tusen stengene som er til overs av bredden, langsmed de tjuefem tusen, skal ikke være hellig land. Det skal være til bruk for byen, til hus og til jorder, og midt i det skal byen være. 16 Og dette skal være dens mål: Nordsiden skal være fire tusen fem hundre stenger, og sørsiden fire tusen fem hundre, og østsiden fire tusen fem hundre, og vestsiden fire tusen fem hundre. 17 Og byen skal ha jordstykker, i nord to hundre og femti stenger og i sør to hundre og femti og i øst to hundre og femti og i vest to hundre og femti. 18 Det som er til overs av lengden, langsmed den hellige gaven, ti tusen stenger mot øst og ti tusen mot vest, det skal være langsmed den hellige gaven, og grøden av det skal være til mat for byens arbeidere. 19 Byens arbeidere, alle av Israels stammer, skal dyrke det. 20 Hele gaven skal være tjuefem tusen stenger i lengde og tjuefem tusen i bredde. En fjerdedel i forhold til den hellige gaven skal dere avgi til byens eiendom. 21 Fyrsten skal ha det som er til overs på begge sider av den hellige gaven og av byens eiendom, langsmed den tjuefem tusen stenger brede lodd til den østre grensen og mot vest langsmed de tjuefem tusen stengene til den vestre grensen, ved siden av stammeloddene. Det skal tilhøre fyrsten, og den hellige gaven og husets helligdom skal være midt imellom. 22 Det som ligger mellom Judas grense og Benjamins grense, med levittenes eiendom og byens eiendom i midten, det skal tilhøre fyrsten. 23 Så kommer de andre stammene: Fra østsiden til vestsiden skal Benjamin ha én lodd. 24 Og langsmed Benjamins grense, fra østsiden til vestsiden, Simeon én lodd. 25 Og langsmed Simeons grense, fra østsiden til vestsiden, Issakar én lodd. 26 Og langsmed Issakars grense, fra østsiden til vestsiden, Sebulon én lodd. 27 Og langsmed Sebulons grense, fra østsiden til vestsiden, Gad én lodd. 28 Og langsmed Gads grense, på sørsiden, skal grensen mot sør gå fra Tamar til Meribas vann ved Kadesj, og like til bekken og det store havet. 29 Dette er det landet som dere skal skifte ut til Israels stammer av arven, og dette er deres lodder, sier Herren Herren. 30 Dette er byens yttergrenser: På nordsiden skal en måle fire tusen fem hundre stenger. 31 Og byens porter skal oppkalles etter Israels stammer. Tre av dem skal ligge mot nord: Rubens port én, Judas port én, Levis port én. 32 På østsiden skal den måle fire tusen fem hundre stenger og ha tre porter: Josefs port én, Benjamins port én, Dans port én. 33 Sørsiden skal måle fire tusen fem hundre stenger og ha tre porter: Simeons port én, Issakars port én, Sebulons port én. 34 Vestsiden skal måle fire tusen fem hundre stenger og ha tre porter: Gads port én, Asjers port én, Naftalis port én. 35 Rundt omkring skal byen måle atten tusen stenger. Og byens navn skal fra den dagen være: Herren er der.
Esekiel 48:1-35

Solen skal forvandles til mørke og månen til blod, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige. Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. For på Sions berg og i Jerusalem skal det være en flokk som har sluppet unna, slik som Herren har sagt. Og blant de overlevende skal de være som Herren kaller. For se, i de dager og på den tid, når jeg gjør ende på Judas og Jerusalems fangenskap, da vil jeg samle alle hedningefolk og føre dem ned til Josjafats dal*. Der vil jeg holde rettergang med dem på grunn av Israel, mitt folk og min arv, fordi de spredte dem blant hedningefolkene og delte mitt land.
Joel 3:4-7

Jesus er Israels konge og jødenes konge

12 Dagen etter fikk den store folkemengden som var kommet til høytiden, høre at Jesus var på vei til Jerusalem. 13 Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte: Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge!
Johannes 12:12-13

26 Men i den sjette måneden ble engelen Gabriel sendt av Gud til en by i Galilea som heter Nasaret, 27 til en jomfru som var forlovet med en mann som hette Josef, av Davids ætt. Og jomfruens navn var Maria. 28 Engelen kom inn til henne og sa: Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner! 29 Men hun ble forferdet over hans ord og grunnet på hva slags hilsen dette kunne være. 30 Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. 31 Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. 32 Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, 33 og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme. 34 Men Maria sa til engelen: Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet av mann? 35 Engelen svarte og sa til henne: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn.
Lukas 1:26-35

45 Filip finner Natanael og sier til ham: Ham som Moses har skrevet om i loven, og som profetene har skrevet om, ham har vi funnet: Jesus, Josefs sønn fra Nasaret. 46 Natanael sa til ham: Kan det komme noe godt fra Nasaret? Filip sa til ham: Kom og se! 47 Jesus så Natanael komme mot seg, og han sa om ham: Se, det er en ekte israelitt, en som det ikke er svik i. 48 Natanael sa til ham: Hvor kjenner du meg fra? Jesus svarte og sa til ham: Før Filip kalte på deg, mens du var under fikentreet, så jeg deg. 49 Natanael svarte ham: Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge! 50 Jesus svarte og sa til ham: Tror du fordi jeg sa til deg at jeg så deg under fikentreet? Du skal få se større ting enn dette! 51 Og han sa til ham: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen.
Johannes 1:45-51

Da det nå var blitt morgen, holdt alle yppersteprestene og folkets eldste råd mot Jesus, for å få ham dømt til døden. Og de bandt ham, og førte ham bort og overga ham til landshøvdingen Pilatus. Da Judas, som forrådte ham, så at Jesus var blitt domfelt, angret han. Han kom tilbake til yppersteprestene og de eldste med de tretti sølvpengene, og sa: Jeg har syndet da jeg forrådte uskyldig blod! Men de sa: Hva kommer det oss ved? Det blir din sak. Da kastet han sølvpengene inn i templet, og gikk bort og hengte seg. Men yppersteprestene tok sølvpengene og sa: Det er ikke tillatt å legge dem i tempelkisten, for det er blodpenger. De rådslo da med hverandre, og kjøpte så pottemakerens åker for pengene, til gravsted for fremmede. Derfor blir denne marken kalt Blodåkeren den dag i dag. Da ble det oppfylt som var talt ved profeten Jeremia, som sier: Og de tok de tretti sølvpengene, den verdsattes verdi, ham som Israels barn lot verdsette, 10 og de ga dem for pottemakerens åker, slik Herren hadde påbudt meg. 11 Men Jesus ble stilt fram for landshøvdingen. Og landshøvdingen spurte ham: Er du jødenes konge? Jesus sa til ham: Du sier det! 12 Og mens yppersteprestene og de eldste anklaget ham, svarte han ingen ting. 13 Da sier Pilatus til ham: Hører du ikke alt det de vitner imot deg? 14 Men han svarte ham ikke på et eneste ord, så landshøvdingen ble meget forundret. 15 Men på høytiden pleide landshøvdingen å gi en fange fri, den folket selv ville. 16 På denne tiden hadde de en beryktet fange som hette Barabbas. 17 Mens de nå var samlet, sa Pilatus til dem: Hvem vil dere at jeg skal gi dere fri, Barabbas eller Jesus, som blir kalt Messias? 18 For han visste at det var av misunnelse de hadde overgitt ham. 19 Men mens han satt på dommersetet, sendte hans kone bud til ham og lot si: Ha ikke noe å gjøre med denne rettferdige! For jeg har i natt lidd meget i drømme for hans skyld. 20 Men yppersteprestene og de eldste overtalte folket til å be om å få Barabbas frigitt, men Jesus drept. 21 Landshøvdingen tok da til orde og sa til dem: Hvem av de to vil dere at jeg skal gi dere fri? De svarte: Barabbas. 22 Pilatus sier til dem: Hva skal jeg da gjøre med Jesus, som kalles Messias? De sier alle: Korsfest ham! 23 Men han sa: Hva ondt har han da gjort? Men de ropte enda høyere og sa: Korsfest ham! 24 Pilatus så at ingen ting nyttet, men at oppstyret bare ble verre. Han tok da vann og toet sine hender mens folket så på, og sa: Jeg er uskyldig i denne rettferdige mannens blod. Dette får dere svare for. 25 Og hele flokken svarte og sa: Hans blod komme over oss og over våre barn! 26 Da ga han dem Barabbas fri, men lot Jesus hudstryke og overga ham til å korsfestes. 27 Da tok landshøvdingens soldater Jesus med seg inn i borgen, og samlet hele vaktstyrken om ham. 28 De kledde av ham og la en skarlagenrød kappe om ham. 29 Og de flettet en krone av torner og satte på hodet hans, og ga ham en rørstav i høyre hånd. De falt på kne for ham og hånte ham og sa: Vær hilset, du jødenes konge! 30 Og de spyttet på ham, tok rørstaven og slo ham i hodet. 31 Etter at de slik hadde hånet ham, tok de kappen av ham og kledde ham i hans egne klær. Og de førte ham bort for å korsfeste ham. 32 Mens de var på vei ut, møtte de en mann fra Kyréne som hette Simon. Ham tvang de til å bære korset hans. 33 Og de kom til et sted som kalles Golgata – det betyr Hodeskalle-stedet. 34 De ga ham da vin blandet med galle, men da han hadde smakt det, ville han ikke drikke. 35 Da de hadde korsfestet ham, delte de klærne hans mellom seg ved loddkasting. 36 Og de satt der og holdt vakt over ham. 37 Over hodet hans hadde de festet en innskrift med klagemålet mot ham: Dette er Jesus, jødenes konge. 38 Da ble to røvere korsfestet sammen med ham, en på høyre side og en på venstre. 39 De som gikk forbi, spottet ham, ristet på hodet 40 og sa: Du som river ned templet og bygger det opp igjen på tre dager! Frels deg selv! Er du Guds Sønn, da stig ned av korset! 41 På samme måte spottet også yppersteprestene ham, sammen med de skriftlærde og de eldste, og sa: 42 Andre har han frelst, seg selv kan han ikke frelse! Han er Israels konge, la ham nå stige ned fra korset, så skal vi tro på ham! 43 Han har satt sin lit til Gud, la nå Gud fri ham om han har behag i ham. Han sa jo: Jeg er Guds Sønn. 44 Også røverne som var korsfestet sammen med ham, hånte ham på samme måte. 45 Men fra den sjette time falt det et mørke over hele landet, like til den niende time. 46 Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: Eli, Eli, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? 47 Da noen av dem som sto der, hørte det, sa de: Han roper på Elia! 48 Og straks løp en av dem til, tok en svamp og fylte den med vineddik. Han satte den på en rørstav og tilbød ham å drikke. 49 Men de andre sa: Vent, la oss se om Elia kommer for å frelse ham! 50 Men Jesus ropte igjen med høy røst og oppga ånden. 51 Og se, forhenget i templet revnet i to, ovenfra og ned. Og jorden skalv, og klippene revnet. 52 Gravene åpnet seg, og mange av legemene til de hellige som var sovnet inn, sto opp. 53 Etter Jesu oppstandelse gikk de ut av gravene, og kom inn i den hellige by og viste seg for mange. 54 Men da høvedsmannen og de som holdt vakt over Jesus sammen med ham, så jordskjelvet og det som skjedde, ble de grepet av redsel og sa: I sannhet, dette var Guds Sønn! 55 Mange kvinner som hadde fulgt Jesus fra Galilea og tjent ham, sto der på avstand og så på. 56 Blant dem var Maria Magdalena, Maria som var mor til Jakob og Joses, og mor til Sebedeus-sønnene. 57 Men da det var blitt kveld, kom en rik mann fra Arimatea, som hette Josef. Han var også blitt en disippel av Jesus. 58 Han gikk til Pilatus og ba om å få Jesu legeme. Da befalte Pilatus at det skulle gis ham. 59 Josef tok da legemet og svøpte det i rent linklede, 60 og la det i sin nye grav, som han hadde hogd ut i berget. Så rullet han en stor stein for inngangen til graven, og gikk bort. 61 Men Maria Magdalena og den andre Maria var der og satt rett imot graven. 62 Neste dag, som var dagen etter forberedelsesdagen, samlet yppersteprestene og fariseerne seg hos Pilatus. 63 De sa: Herre, vi kom til å minnes hva denne forføreren sa da han ennå levde: Etter tre dager blir jeg reist opp! 64 Gi derfor påbud om at det skal holdes vakt ved graven til den tredje dagen, så ikke disiplene hans skal komme og stjele ham, og så si til folket: Han er reist opp fra de døde! Da ville den siste forførelsen bli verre enn den første. 65 Pilatus sa til dem: Her har dere vaktmannskap. Gå bort og vokt graven som best dere kan! 66 De gikk da og sikret graven ved å forsegle steinen og sette ut vakter.
Matteus 27:1-66

Og straks om morgenen rådslo yppersteprestene med de eldste og de skriftlærde og hele Rådet. Og de bandt Jesus, førte ham bort og overga ham til Pilatus. Pilatus spurte ham da: Er du jødenes konge? Han svarte ham og sa: Du sier det. Og yppersteprestene kom med mange anklager mot ham. Igjen spurte Pilatus ham og sa: Svarer du ingenting? Se hvor alvorlige anklager de fører mot deg. Men Jesus svarte ikke noe mer, så Pilatus undret seg. Men hver høytid pleide han å gi dem én fange fri, den som de ba om. Nå var det en som hette Barabbas, som satt fengslet sammen med noen andre opprørere. De hadde begått et mord under oppstanden. Folket kom nå opp og begynte å be Pilatus om å gjøre for dem som han pleide. Men Pilatus svarte dem og sa: Vil dere at jeg skal gi dere jødenes konge fri? 10 For han visste at det var av misunnelse yppersteprestene hadde overgitt Jesus til ham. 11 Men yppersteprestene egget folket til å be om at han heller skulle gi dem Barabbas fri. 12 Pilatus tok da igjen til orde og sa til dem: Hva vil dere da jeg skal gjøre med ham dere kaller jødenes konge? 13 De ropte igjen: Korsfest ham! 14 Pilatus sa til dem: Hva ondt har han da gjort? – Men de ropte enda høyere: Korsfest ham! 15 Da Pilatus gjerne ville gjøre folket til lags, ga han dem Barabbas fri. Men Jesus lot han hudstryke og overga ham til å korsfestes. 16 Soldatene førte ham da bort, inn i gården – det er borgen – og kalte sammen hele vaktstyrken. 17 Og de kledde ham i en purpurkappe, og de flettet en tornekrone som de satte på ham. 18 Så begynte de å hilse ham: Vær hilset, du jødenes konge! 19 De slo ham i hodet med en rørstav og spyttet på ham, og de bøyde kne og hyllet ham. 20 Da de slik hadde spottet ham, tok de av ham purpurkappen og kledde ham i hans egne klær. Så førte de ham ut for å korsfeste ham. 21 En mann kom forbi på vei inn fra landet, Simon fra Kyréne, far til Aleksander og Rufus. Ham tvang de til å bære hans kors. 22 Og de førte ham til stedet Golgata, som betyr Hodeskallestedet. 23 De ga ham å drikke vin blandet med myrra, men han tok den ikke. 24 Da korsfestet de ham, og delte klærne hans mellom seg, og kastet lodd om hva hver skulle få. 25 Det var den tredje time da de korsfestet ham. 26 Innskriften med anklagen mot ham lød: Jødenes konge. 27 Sammen med ham korsfestet de to røvere, en på hans høyre og en på hans venstre side. 28 Og Skriften ble oppfylt, som sier: Og han ble regnet blant ugjerningsmenn. 29 De som gikk forbi, spottet ham. De ristet på hodet og sa: Nå, du som river ned templet og bygger det opp igjen på tre dager! 30 Frels deg selv og stig ned fra korset! 31 På samme måte spottet også yppersteprestene ham seg imellom, sammen med de skriftlærde, og de sa: Andre har han frelst, seg selv kan han ikke frelse. 32 La nå Messias, Israels konge, stige ned fra korset, så vi kan se og tro! Også de som var korsfestet sammen med ham, hånte ham. 33 Da den sjette time kom, ble det et mørke over hele landet, og det varte til den niende time. 34 Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: Elo’i, Elo’i, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? 35 Noen av dem som sto der og hørte det, sa da: Se, han roper på Elia! 36 En løp da til og fylte en svamp med vineddik. Han satte den på en rørstav og tilbød ham å drikke, og sa: Vent, la oss se om Elia kommer for å ta ham ned! 37 Men Jesus ropte med høy røst og utåndet. 38 Og forhenget i templet revnet i to, fra øverst til nederst. 39 Men da høvedsmannen, som sto der like foran ham, så at han utåndet med slikt et rop, sa han: Sannelig, denne mannen var Guds Sønn!
Markus 15:1-39

Da Jesus var født i Betlehem i Judea, i kong Herodes’* dager, se, da kom noen vismenn fra Østerland til Jerusalem. De sa: Hvor er den jødenes konge som er født nå? For vi så hans stjerne i Østen, og er kommet for å tilbe ham. Da kong Herodes hørte det, ble han forferdet, og hele Jerusalem med ham. Han samlet alle yppersteprestene og folkets skriftlærde og spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født. De sa til ham: I Betlehem i Judea, for så er skrevet ved profeten: Du Betlehem i Juda land er slett ikke den ringeste blant fyrstene i Juda. For fra deg skal gå ut en høvding som skal være hyrde for mitt folk Israel. Da kalte Herodes hemmelig vismennene til seg, og spurte dem nøye ut om tiden da stjernen hadde vist seg. Så sendte han dem til Betlehem og sa: Gå av sted og spør nøye ut om barnet. Og når dere har funnet det, da meld fra til meg, for at også jeg kan komme og tilbe det. Da de hadde hørt hva kongen sa, dro de av sted. Og se, stjernen som de hadde sett i Østen, gikk foran dem inntil den kom og ble stående over stedet der barnet var. 10 Og da de så stjernen, ble de over all måte glade. 11 De gikk inn i huset, og fikk se barnet med Maria, dets mor, og de falt ned og tilba det. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra. 12 Men da de i en drøm ble varslet at de ikke skulle vende tilbake til Herodes, dro de en annen vei hjem til landet sitt. 13 Da de var dratt bort, se, da viser en Herrens engel seg for Josef i en drøm og sier: Stå opp, ta barnet og dets mor med deg og flykt til Egypt! Bli der til jeg sier fra til deg. For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det. 14 Han sto da opp, tok barnet og dets mor om natten, og dro av sted til Egypt. 15 Der ble han til Herodes var død, for at det skulle bli oppfylt som Herren hadde talt ved profeten: Fra Egypt kalte jeg min sønn. 16 Da Herodes så at han var blitt narret av vismennene, ble han meget vred. Han sendte folk og lot drepe alle guttebarn i Betlehem og alle bygdene i omegnen, de som var to år eller yngre, i samsvar med det han hadde fått vite av vismennene om tiden. 17 Da ble det oppfylt som er talt ved profeten Jeremia, som sier: 18 En røst ble hørt i Rama, gråt og stor klage. Rakel gråt over sine barn og ville ikke la seg trøste, for de er ikke mer. 19 Men da Herodes var død, se, da viste en Herrens engel seg i en drøm for Josef i Egypt, 20 og sa: Stå opp, ta med deg barnet og dets mor og dra til Israels land. For de som ville barnet til livs, er døde. 21 Og han sto opp, tok med seg barnet og dets mor, og kom til Israels land. 22 Men da han fikk høre at Arkelaus var blitt konge i Judea etter sin far Herodes, var han redd for å dra dit. Varslet av Gud i en drøm, dro han til områdene i Galilea. 23 Da han kom dit, bosatte han seg i en by som heter Nasaret*, for at det skulle bli oppfylt som var talt ved profetene, at han skulle kalles en nasareer.
Matteus 2:1-23

Da nå Herren visste at fariseerne hadde hørt at Jesus vant flere disipler og døpte flere enn Johannes – enda Jesus selv ikke døpte, men disiplene hans – da forlot han Judea og dro igjen til Galilea. Han måtte da reise gjennom Samaria. Han kom da til en by i Samaria som heter Sykar. Den ligger i nærheten av det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. Der var Jakobs brønn. Jesus var trett etter vandringen, og satt nå der ved brønnen. Det var omkring den sjette time. Da kommer en kvinne fra Samaria for å dra opp vann. Jesus sier til henne: Gi meg å drikke! Disiplene hans var gått inn i byen for å kjøpe mat. Den samaritanske kvinnen sier til ham: Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke? Jøder har nemlig ikke omgang med samaritanere. 10 Jesus svarte og sa til henne: Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som sier til deg: Gi meg å drikke – så hadde du bedt ham, og han ville gi deg levende vann! 11 Kvinnen sier til ham: Herre, du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor har du da det levende vannet fra? 12 Du er da vel ikke større enn vår far Jakob, som ga oss brønnen og selv drakk av den, og likeså hans sønner og buskapen hans? 13 Jesus svarte og sa til henne: Hver den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. 14 Men den som drikker av det vannet jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vannet jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv. 15 Kvinnen sier til ham: Herre, gi meg dette vannet, så jeg kan slippe å tørste og gå hit for å dra opp vann! 16 Han sier til henne: Gå og rop på mannen din, og kom så hit. 17 Kvinnen svarte: Jeg har ingen mann. Jesus sa til henne: Med rette sa du: Jeg har ingen mann! 18 For du har hatt fem menn, og den du nå har, er ikke din mann. Der talte du sant. 19 Kvinnen sier til ham: Herre, jeg ser at du er en profet! 20 Våre fedre tilba på dette fjellet, og dere sier at Jerusalem er stedet hvor en bør tilbe. 21 Jesus sier til henne: Tro meg, kvinne! Den time kommer da dere verken skal tilbe Faderen på dette fjell eller i Jerusalem. 22 Dere tilber det dere ikke kjenner. Vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. 23 Men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For det er slike tilbedere Faderen vil ha. 24 Gud er ånd, og de som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet. 25 Kvinnen sier til ham: Jeg vet at Messias kommer – han som kalles Kristus. Når han kommer, skal han forkynne oss alt. 26 Jesus sier til henne: Jeg er det, jeg som taler med deg.
Johannes 4:1-26

Ættetavle for Jesus Messias, Davids sønn, Abrahams sønn:
Matteus 1:1

Slik er det i alt fjorten slektledd fra Abraham til David, fjorten ledd fra David til bortførelsen til Babylon, og fjorten ledd fra bortførelsen til Babylon inntil Messias.
Matteus 1:17

41 Men mens fariseerene var samlet, spurte Jesus dem: 42 Hva mener dere om Messias? Hvem er han sønn av? De sier til ham: Av David. 43 Han sier til dem: Hvordan kan da David i Ånden kalle ham Herre? Han sier jo: 44 Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! 45 Når nå David kaller ham Herre, hvordan kan han da være hans sønn? 46 Og ingen var i stand til å svare ham et ord. Heller ikke våget noen å spørre ham mer fra den dagen.
Matteus 22:41-46