Jesus er mellommann mellom Gud og mennesker

Fremfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, for konger og for alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet. Dette er godt og til behag for Gud, vår frelser, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. For det er én Gud, og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv til en løsepenge for alle, et vitnesbyrd i sin tid.
Paulus’ første brev til Timoteus 2:1-6

La ikke deres hjerte forferdes! Tro på Gud, og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det. For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, kommer jeg igjen og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien. Tomas sier til ham: Herre, vi vet ikke hvor du går hen, hvordan kan vi da vite veien? Jesus sier til ham: Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg. Hadde dere kjent meg, så hadde dere også kjent min Far. Og fra nå av kjenner dere ham og har sett ham. Filip sier til ham: Herre, vis oss Faderen, og det er nok for oss! Jesus sier til ham: Så lang en tid har jeg vært hos dere, og du kjenner meg ikke, Filip? Den som har sett meg, har sett Faderen. Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen? 10 Tror du ikke at jeg er i Faderen, og Faderen i meg? De ordene jeg taler til dere, taler jeg ikke av meg selv, men Faderen, som blir i meg, han gjør sine gjerninger. 11 Tro meg at jeg er i Faderen, og Faderen i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld. 12 Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som tror på meg, han skal også gjøre de gjerningene jeg gjør. Og han skal gjøre større gjerninger enn disse, for jeg går til min Far. 13 Og hva som helst dere ber om i mitt navn, det skal jeg gjøre, for at Faderen skal bli herliggjort i Sønnen. 14 Om dere ber meg om noe i mitt navn, så skal jeg gjøre det! 15 Dersom dere elsker meg, da holder dere fast på mine bud. 16 Og jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, for at han skal være hos dere for evig, 17 sannhetens Ånd, som verden ikke kan få, for den ser ham ikke og kjenner ham ikke. Dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. 18 Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere. 19 Ennå en liten stund, og verden ser meg ikke lenger. Men dere ser meg, for jeg lever, og dere skal leve. 20 På den dagen skal dere kjenne at jeg er i min Far, og dere i meg, og jeg i dere. 21 Den som har mine bud og holder fast på dem, han er den som elsker meg. Og den som elsker meg, skal bli elsket av min Far. Og jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham. 22 Judas, ikke Iskariot, sier til ham: Herre, hva er grunnen til at du vil åpenbare deg for oss, men ikke for verden? 23 Jesus svarte og sa til ham: Om noen elsker meg, da holder han fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham. 24 Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Det ordet som dere hører, er ikke mitt, men Faderens, han som har sendt meg. 25 Dette har jeg talt til dere mens jeg ennå er hos dere. 26 Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere. 27 Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke! 28 Dere hørte at jeg sa til dere: Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen. Dersom dere elsket meg, ville dere glede dere over at jeg går til Faderen, for min Far er større enn jeg. 29 Og nå har jeg sagt dere dette før det skjer, for at dere skal tro når det skjer. 30 Heretter skal jeg ikke tale mye med dere. For denne verdens fyrste kommer, og han har ikke noe i meg. 31 Men for at verden skal vite at jeg elsker Faderen og gjør slik som Faderen har befalt meg – stå opp, la oss gå herfra!
Johannes 14:1-31

Alt er overgitt til meg av min Far. Og ingen kjenner Sønnen uten Faderen, heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare det for.
Matteus 11:27

Uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere? Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet! Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt? Er dere så uforstandige? Dere begynte i Ånd, vil dere nå fullende i kjød? Så meget har dere opplevd forgjeves! – om det da virkelig er forgjeves. Når Gud altså gir dere Ånden og gjør kraftige gjerninger blant dere, gjør han det ved lovgjerninger eller ved at dere hører troen forkynt? Det er som med Abraham: Han trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet. Derfor skal dere vite at de som har tro, de er Abrahams barn. Da Skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, forkynte den på forhånd dette evangelium for Abraham: I deg skal alle folk velsignes. Så blir da de som har tro, velsignet med den troende Abraham. 10 For alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse, for det er skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det. 11 Og at ingen blir rettferdiggjort for Gud ved loven, det er klart, for: Den rettferdige av tro, skal leve. 12 Og loven har ikke noe med troen å gjøre, men der heter det: Den som gjør det, skal leve ved det. 13 Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre. 14 Dette skjedde for at Abrahams velsignelse skulle komme til hedningene i Kristus Jesus, for at vi ved troen skulle få Ånden som det var gitt løfte om. 15 Brødre, jeg taler på menneskelig vis: Selv en menneskelig pakt vil ingen sette ut av kraft eller legge noe til etter at den er stadfestet. 16 Men løftene ble gitt til Abraham og hans ætt. Han sier ikke: Og til dine ætlinger, som om det gjaldt mange. Men som når det gjelder én: Og din ætt. Og dette er Kristus. 17 Jeg mener da dette: En pakt som Gud tidligere har stadfestet, blir ikke gjort ugyldig av loven, som ble gitt fire hundre og tretti år senere, slik at den skulle sette løftet ut av kraft. 18 For dersom en får arven ved lov, da får en den ikke lenger ved løfte. Men Gud ga den i sin nåde til Abraham ved løfte. 19 Hva skulle da loven tjene til? Den ble lagt til for overtredelsenes skyld, inntil den ætten kom som løftet gjaldt – og den ble gitt ved engler, ved en mellommanns hånd. 20 Men en mellommann er ikke for én, men Gud er én. 21 Er da loven imot Guds løfter? Langt derifra! For bare hvis det var gitt en lov som hadde kraft til å gjøre levende, kom rettferdigheten virkelig av loven. 22 Men Skriften har innesluttet alt under synd, for at det som var lovt, ved tro på Jesus Kristus skulle bli gitt til dem som tror. 23 Men før troen kom, ble vi holdt i varetekt under loven, innestengt inntil den tro som skulle komme, ble åpenbart. 24 Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro. 25 Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren. 26 Alle er dere jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus. 27 For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus. 28 Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus. 29 Og hører dere Kristus til, da er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet.
Paulus’ brev til galaterne 3:1-29

28 Frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete! 29 Selges ikke to spurver for en skilling? Men uten deres Far faller ikke én av dem til jorden. 30 Men endog hårene dere har på hodet, er talt alle sammen. 31 Frykt derfor ikke! Dere er mer verd enn mange spurver. 32 Derfor, hver den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen. 33 Men den som fornekter meg for menneskene, ham skal også jeg fornekte for min Far i himmelen.
Matteus 10:28-33

På den tiden kom det noen og fortalte ham om de galileerne som Pilatus hadde drept, så blodet deres hadde blandet seg med blodet av slaktofrene som de bar fram. Han svarte og sa til dem: Mener dere at disse galileerne var syndere fremfor alle andre galileere, siden de har lidd dette? Nei, sier jeg dere! Men hvis dere ikke omvender dere, så skal dere alle omkomme på samme måten. Eller de atten som tårnet ved Siloa falt ned over og drepte – mener dere at de var skyldige fremfor alle mennesker som bor i Jerusalem? Nei, sier jeg dere! Men hvis dere ikke omvender dere, skal dere alle omkomme på samme vis. Han sa denne lignelsen: En mann hadde et fikentre plantet i vingården sin. Og han kom og lette etter frukt på det, men fant ingen. Han sa da til vingårdsmannen: Se, i tre år har jeg nå kommet og lett etter frukt på dette fikentreet, men ikke funnet noe. Hogg det ned. Hvorfor skal det stå her og utarme jorden? Men han svarte og sa til ham: Herre, la det få stå også dette året, til jeg får spadd opp rundt det og gjødslet det. Kanskje bærer det da frukt neste år. Gjør det ikke det, så får du hogge det ned.
Lukas 13:1-9

22 Derfor er det også en så meget bedre pakt, den som Jesus er blitt garantist for. 23 Og av disse andre prestene er det blitt mange, på grunn av at de ved døden hindres fra å fortsette. 24 Men han har et prestedømme som ikke kan forandres, fordi han blir ved til evig tid. 25 Derfor kan han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever for å gå i forbønn for dem. 26 For en slik yppersteprest var det vi måtte ha – hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyet over himlene, 27 en som ikke daglig trenger til, lik yppersteprestene, å bære fram offer, først for sine egne synder og deretter for folkets. For det gjorde han én gang for alle da han ofret seg selv. 28 For loven innsetter skrøpelige mennesker som yppersteprester. Men edens ord, som kom etter loven, innsetter Sønnen, han som er blitt fullendt for all evighet.
Brevet til hebreerne 7:22-28

Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. For livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov. For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet, for at lovens krav om rettferdighet skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden. For de som er etter kjødet, attrår det som hører kjødet til. Men de som er etter Ånden, attrår det som hører Ånden til. For kjødets attrå er død, men Åndens attrå er liv og fred. Kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det. For de som er i kjødet, kan ikke være Gud til behag. Men dere er ikke i kjødet, dere er i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Men om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til. 10 Dersom Kristus bor i dere, da er nok legemet dødt på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet. 11 Men dersom hans Ånd som reiste Jesus opp fra de døde, bor i dere, da skal han som reiste Kristus opp fra de døde, også levendegjøre deres dødelige legemer ved sin Ånd, som bor i dere. 12 Derfor, brødre, skylder vi ikke kjødet noe, så vi skulle leve etter kjødet. 13 For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø. Men dersom dere ved Ånden tar livet av legemets gjerninger, skal dere leve. 14 For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn. 15 Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte. Men dere fikk barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, Far! 16 Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn. 17 Men er vi barn, da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, for at vi også skal herliggjøres med ham. 18 For jeg er overbevist om at den nåværende tids lidelser ikke er for noe å regne mot den herlighet som skal åpenbares på oss. 19 For skapningen venter og lengter etter at Guds barn skal åpenbares. 20 Skapningen ble jo lagt under forgjengelighet, ikke frivillig, men etter hans vilje som la den under forgjengelighet, 21 i håp om at også skapningen skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten, og nå fram til Guds barns frihet i herligheten. 22 For vi vet at hele skapningen til denne stund sukker sammen og stønner sammen som i veer. 23 Ja, ikke bare det, men også vi som har fått Ånden som førstegrøde, også vi sukker med oss selv, mens vi lengter etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning. 24 For i håpet er vi frelst. Men et håp som en kan se, er ikke lenger noe håp – hvorfor skulle en håpe på det en allerede ser? 25 Men dersom vi håper på det vi ikke ser, da lengter vi etter det med tålmodighet. 26 Og her kommer også Ånden oss til hjelp i vår skrøpelighet. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord. 27 Men han som gransker hjertene, vet hva Ånden trakter etter. For det er etter Guds vilje han går i forbønn for de hellige. 28 For vi vet at alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt. 29 For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre. 30 Og dem som han forut bestemte til dette, dem har han også kalt. Og dem som han har kalt, dem har han også rettferdiggjort. Og dem som han har rettferdiggjort, dem har han også herliggjort. 31 Hva skal vi da si til dette? Er Gud for oss, hvem er da imot oss? 32 Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham? 33 Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør. 34 Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, mer enn det: som også er blitt reist opp, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss. 35 Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd? 36 Som skrevet står: For din skyld drepes vi hele dagen, vi blir regnet som slaktefår. 37 Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. 38 For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som komme skal, eller noen makt, 39 verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.
Paulus’ brev til romerne 8:1-39

Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens. Ved dette vet vi at vi har lært ham å kjenne, om vi holder fast på hans bud. Den som sier: Jeg kjenner ham! – og ikke holder fast på hans bud, han er en løgner, og sannheten er ikke i ham. Men den som holder fast på hans ord, i ham er sannelig Guds kjærlighet blitt fullkommen. Av dette vet vi at vi er i ham. Den som sier at han blir i ham, han er også skyldig til å vandre slik som han vandret. Mine kjære! Det er ikke et nytt bud jeg skriver til dere, men et gammelt, et bud dere har hatt fra begynnelsen av. Det gamle budet er det ordet som dere har hørt. Likevel er det et nytt bud jeg skriver til dere, og det er sant i ham og i dere. For mørket viker bort, og det sanne lys skinner allerede. Den som sier at han er i lyset, og som hater sin bror, han er ennå i mørket. 10 Den som elsker sin bror, blir i lyset, og det er ikke anstøt i ham. 11 Men den som hater sin bror, han er i mørket og vandrer i mørket. Han vet ikke hvor han går, for mørket har blindet hans øyne. 12 Jeg skriver til dere, barn, fordi dere har fått syndene tilgitt for hans navns skyld. 13 Jeg skriver til dere, fedre, fordi dere kjenner ham som er fra begynnelsen. Jeg skriver til dere unge, fordi dere har seiret over den onde. 14 Jeg har skrevet til dere, barn, fordi dere kjenner Faderen. Jeg har skrevet til dere, fedre, fordi dere kjenner ham som er fra begynnelsen. Jeg har skrevet til dere unge, fordi dere er sterke, og Guds ord blir i dere, og dere har seiret over den onde. 15 Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er ikke Faderens kjærlighet i ham. 16 For alt som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst, og hovmodig skryt av det en er og har, er ikke av Faderen, men av verden. 17 Og verden forgår og dens lyst, men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid. 18 Mine barn, det er den siste time. Og likesom dere har hørt at Antikrist kommer, så er det alt nå stått fram mange antikrister. Av dette vet vi at det er den siste time. 19 De er gått ut fra oss, men de var ikke av oss. For hadde de vært av oss, så ville de ha blitt hos oss. Men det skulle bli åpenbart at ikke alle er av oss. 20 Og dere har salvelse av Den Hellige og vet alt. 21 Jeg har ikke skrevet til dere fordi dere ikke kjenner sannheten, men fordi dere kjenner den, og vet at ingen løgn er av sannheten. 22 Hvem er løgneren om ikke den som nekter at Jesus er Kristus? Han er Antikrist, han som fornekter Faderen og Sønnen. 23 Hver den som fornekter Sønnen, har heller ikke Faderen. Den som bekjenner Sønnen, har også Faderen. 24 La det som dere har hørt fra begynnelsen, bli i dere. Dersom det dere hørte fra begynnelsen, blir i dere, da skal også dere bli i Sønnen og i Faderen. 25 Og dette er løftet han ga oss: det evige liv. 26 Dette har jeg skrevet til dere om dem som forfører dere. 27 Og den salvelsen som dere fikk av ham, den blir i dere, og dere trenger ikke til at noen skal lære dere. Men som hans salvelse lærer dere om alle ting, så er det også sannhet og ikke løgn. Bli i ham, slik som den lærte dere. 28 Og nå, barn: Bli i ham, for at vi kan ha frimodighet når han blir åpenbart, og ikke bli til skamme for ham når han kommer. 29 Når dere vet at han er rettferdig, så skjønner dere også at hver den som gjør rettferdighet, er født av ham.
Johannes’ første brev 2:1-29

Dette talte Jesus, og han løftet sine øyne mot himmelen og sa: Far, timen er kommet. Herliggjør din Sønn for at din Sønn kan herliggjøre deg, likesom du har gitt ham makt over alt kjød, for at han skal gi evig liv til alle dem som du har gitt ham. Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus. Jeg har herliggjort deg på jorden idet jeg har fullført den gjerning som du har gitt meg å gjøre. Og nå, herliggjør du meg, Far, hos deg selv med den herlighet jeg hadde hos deg før verden ble til! Jeg har åpenbart ditt navn for de menneskene du ga meg av verden. De var dine, og du ga dem til meg, og de har holdt fast på ditt ord. Nå vet de at alt det du har gitt meg, er fra deg. For de ordene som du ga meg, har jeg gitt dem. Og de har tatt imot dem og kjent i sannhet at jeg er utgått fra deg. Og de har trodd at du har utsendt meg. Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine. 10 Alt mitt er ditt, og ditt er mitt. Og jeg er herliggjort i dem. 11 Og jeg er ikke lenger i verden, men disse er i verden, og jeg kommer til deg. Hellige Far! Bevar dem i ditt navn, som du har gitt meg, for at de kan være ett, likesom vi er ett. 12 Da jeg var hos dem, bevarte jeg dem i ditt navn, som du har gitt meg. Jeg voktet dem, og ingen av dem gikk fortapt, uten fortapelsens sønn – for at Skriften skulle bli oppfylt. 13 Men nå kommer jeg til deg. Og dette taler jeg i verden for at de skal ha min glede fullkommen i seg. 14 Jeg har gitt dem ditt ord. Og verden har hatet dem fordi de ikke er av verden, likesom jeg ikke er av verden. 15 Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde. 16 De er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden. 17 Hellige dem i sannheten! Ditt ord er sannhet. 18 Likesom du har utsendt meg til verden, har også jeg utsendt dem til verden. 19 Og jeg helliger meg for dem, for at også de skal være helliget i sannhet. 20 Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg, 21 at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg – at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg. 22 Og den herlighet som du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, likesom vi er ett, 23 jeg i dem og du i meg, for at de fullkomment skal være gjort til ett, for at verden kan kjenne at du har utsendt meg og elsket dem, likesom du har elsket meg. 24 Far, jeg vil at de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er, for at de skal se min herlighet, som du har gitt meg, fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt. 25 Rettferdige Far! Verden har ikke kjent deg, men jeg har kjent deg. Og disse har erkjent at du har utsendt meg. 26 Og jeg har kunngjort ditt navn for dem, og skal fortsatt kunngjøre det, for at den kjærlighet som du elsket meg med, skal være i dem, og jeg i dem.
Johannes 17:1-26

Men en hovedsak ved det vi her taler om, er dette: Vi har en slik yppersteprest som satte seg ved høyre side av Majestetens trone i himlene, en som gjør prestetjeneste ved helligdommen, det sanne tabernakel, som Herren har reist, og ikke et menneske. For hver yppersteprest blir innsatt for å bære fram gaver og offer. Derfor er det nødvendig at også han har noe å bære fram. Dersom han nå hadde vært på jorden, da hadde han ikke vært prest, for der finnes andre som etter loven bærer fram offergavene. De gjør tjeneste ved en helligdom som er et avbilde og en skygge av den himmelske, slik som Moses fikk beskjed om da han skulle bygge tabernaklet: Se til at du gjør alt etter det bildet som ble vist deg på fjellet! Men nå har Kristus fått en så mye bedre prestetjeneste, likesom han også er mellommann for en bedre pakt, som er lovfestet på bedre løfter. For hadde den første pakt vært uten mangel, så hadde det ikke vært grunn til å søke plass for en annen. For det er nedsettende ord Gud taler til dem når han sier: Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus. Det skal ikke være en pakt som den jeg gjorde med deres fedre på den dagen da jeg tok dem ved hånden for å føre dem ut av landet Egypt. For de ble ikke i min pakt, og jeg brydde meg ikke om dem, sier Herren. 10 For dette er den pakten jeg vil opprette med Israels hus etter disse dager, sier Herren: Jeg vil gi mine lover i deres sinn og skrive dem i deres hjerter. Og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. 11 Og ingen skal lære sin landsmann, og heller ikke noen sin bror, og si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne meg, fra den minste til den største blant dem. 12 For jeg vil være nådig overfor den urett de har gjort, og ikke lenger minnes deres synder. 13 Når han taler om en ny pakt, har han dermed erklært at den første er foreldet. Men det som blir foreldet og gammelt, er nær ved å bli borte.
Brevet til hebreerne 8:1-13

Nå hadde jo også den første pakt sine forskrifter for gudstjenesten, og den hadde sin jordiske helligdom. For det var reist et telt, det forreste, og i dette var både lysestaken og bordet og skuebrødene. Det blir kalt Det hellige. Men bak det andre forhenget var det et telt som blir kalt Det aller helligste, som hadde et røkofferalter av gull og paktens ark, som var helt kledd med gull. Den inneholdt en gullkrukke med manna og Arons stav, som hadde blomstret, og paktens tavler. Over arken var herlighetens kjeruber, som skygget over nådestolen. Om disse ting skal vi ikke nå tale i enkeltheter. Da nå dette er slik innrettet, går prestene alltid inn i det forreste teltet når de utfører sin tjeneste. Men i det andre teltet går bare ypperstepresten inn, én gang om året, og da ikke uten blod, som han bærer fram for seg selv og for folkets forseelser. Med dette gir Den Hellige Ånd til kjenne at veien til helligdommen ennå ikke er blitt åpenbart så lenge det forreste teltet ennå står. Dette er et bilde inntil den nåværende tid. I samsvar med dette blir det så båret fram både gaver og offer, som ikke makter å gjøre den som tjener Gud, fullkommen etter samvittigheten. 10 Sammen med bud om mat og drikke og forskjellige renselsesbad er dette kjødelige forskrifter som er pålagt inntil den tid da alt skulle settes i rette skikk. 11 Men da Kristus kom som yppersteprest for de goder som skulle komme, gikk han gjennom det teltet som er større og mer fullkomment, som ikke er gjort med hender – det vil si: som ikke er av denne skapning. 12 Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning. 13 For så sant blodet av bukker og okser, og asken av en kvige, helliger til kjødets renhet når det blir stenket på dem som er urene, 14 hvor mye mer skal da Kristi blod – han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer – rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud! 15 Derfor er han mellommann for en ny pakt, for at de som er kalt, skal få den evige arven som var lovt, etter at det har funnet sted en død til forløsning fra overtredelsene under den første pakt. 16 For når det gjelder et testamente, er det nødvendig at det blir godtgjort at den som har opprettet det, er død. 17 For et testamente blir først gyldig når han dør, siden det aldri trer i kraft så lenge den som opprettet det, er i live. 18 Derfor ble heller ikke den første pakt innviet uten blod. 19 For da Moses hadde kunngjort for hele folket alle budene som står i loven, tok han blodet av kalvene og bukkene, sammen med vann, skarlagenrød ull og isop, og stenket både på selve boken og på folket, 20 og sa: Dette er paktens blod, den pakten som Gud har opprettet for dere. 21 På samme måte stenket han også blod på teltet og på alle kar som blir brukt ved gudstjenesten. 22 Etter loven blir nesten alt renset med blod. Og uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt. 23 Det er altså nødvendig at avbildene av de himmelske ting blir renset ved slikt, men selve de himmelske ting må bli renset ved bedre offer enn disse. 24 For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og bare er et bilde av den sanne helligdommen. Han gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld. 25 Heller ikke gikk han inn der for å ofre seg selv flere ganger, slik ypperstepresten hvert år går inn i helligdommen med fremmed blod. 26 I så fall måtte han ha lidd mange ganger fra verden ble grunnlagt. Men nå er han blitt åpenbart én gang ved tidenes ende for å ta bort synden ved sitt offer. 27 Og likesom det er menneskenes lodd én gang å dø, og deretter dom, 28 så skal òg Kristus, etter å være ofret én gang for å ta bort manges synder, annen gang vise seg, ikke for syndens skyld, men til frelse for dem som venter på ham.
Brevet til hebreerne 9:1-28

Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kampen vi har foran oss, med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå den gleden som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone. Ja, gi akt på ham som utholdt en slik motstand fra syndere, for at dere ikke skal gå trett i deres sjeler og bli motløse. Ennå har dere ikke gjort motstand like til blodet i deres kamp mot synden. Og dere har glemt den formaningen som taler til dere som til barn: Min sønn! forakt ikke Herrens tukt, og mist ikke motet når du blir refset av ham. For den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av. Det er for tuktens skyld dere tåler lidelser. Gud handler med dere som med sønner. For hvem er vel den sønn som hans far ikke tukter? Men hvis dere er uten tukt, som alle har fått sin del av, da er dere uekte barn, og ikke sønner. Dessuten: Vi hadde våre jordiske fedre til å tukte oss, og vi hadde ærefrykt for dem. Skal vi da ikke mye mer bøye oss for åndenes Far, så vi kan leve? 10 For de tuktet oss jo bare for en kort tid slik som de fant det rett og riktig. Men han tukter oss til vårt gagn, for at vi skal få del i hans hellighet. 11 All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg. Men siden gir den dem som ved dette er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt. 12 Rett derfor opp de slappe hender og de svake knær! 13 La deres føtter gå på rette veier, så det halte ikke vris av ledd, men heller blir helbredet. 14 Jag etter fred med alle, og etter helliggjørelse. For uten helliggjørelse skal ingen se Herren. 15 Se til at ikke noen forspiller Guds nåde. La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade, så mange blir smittet av den. 16 Se til at ikke noen er utuktig eller verdslig som Esau, han som solgte sin førstefødselsrett for et eneste måltid mat. 17 Dere vet jo at da han senere ville arve velsignelsen, ble han avvist, enda han søkte den med tårer, for han fant ikke rom for omvendelse. 18 For dere er ikke kommet til et fjell som en kan føle på, til flammende ild og skyer, mørke og storm, 19 til basunlyd og en røst som talte slik at de som hørte den, ba om at det ikke måtte bli talt mer til dem. 20 For de kunne ikke utholde den befalingen som ble gitt: Om det så er et dyr som berører fjellet, skal det steines! 21 Og så fryktelig var synet, at Moses sa: Jeg er slått av redsel og skjelver. 22 Men dere er kommet til Sions berg, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til englenes myriader, til høytidsskaren 23 og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene, til en dommer som er alles Gud, og til de fullendte rettferdiges ånder, 24 til Jesus, mellommannen for en ny pakt, og til bestenkningens blod som taler bedre enn Abels blod. 25 Se til at dere ikke avviser ham som taler! For unnslapp ikke de som avviste ham som talte på jorden, hvor meget mindre skal da vi unnslippe om vi vender oss fra ham som taler fra himmelen. 26 Hans røst rystet den gang jorden. Men nå har han lovt, og sagt: Enda en gang vil jeg ryste, ikke bare jorden, men også himmelen. 27 Men dette ordet: enda en gang, gir til kjenne at de ting som rystes skal bli tatt bort. For de er jo skapte ting. Og så skal det som ikke kan rokkes, bli stående. 28 Da vi altså får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans behag, med blygsel og ærefrykt. 29 For vår Gud er en fortærende ild.
Brevet til hebreerne 12:1-29