Man kan be om å få møte noen igjen

Savn

Da vi ikke lenger kunne holde det ut, bestemte vi oss derfor til å bli alene tilbake i Aten. Vi sendte da til dere Timoteus, vår bror og Guds tjener i Kristi evangelium. Han skulle styrke dere og formane dere om deres tro, så ingen skulle vakle i disse trengslene. Dere vet jo selv at vi er satt til dette. For da vi var hos dere, sa vi til dere på forhånd at vi skulle få trengsler. Slik gikk det også, som dere vet. Da jeg så ikke kunne holde det ut lenger, sendte jeg bud for å få vite hvordan det sto til med deres tro, om fristeren skulle ha fristet dere, slik at vårt arbeid ble forgjeves. Men nå er Timoteus kommet tilbake til oss fra dere. Han har brakt oss gode nyheter om deres tro og kjærlighet, og fortalt at dere stadig tenker på oss med glede og lengter etter å se oss igjen, slik også vi lengter etter å se dere. Slik ble vi da trøstet over dere, brødre, i all vår nød og trengsel, – ved deres tro. For nå lever vi, om dere bare står fast i Herren! Hvordan skal vi få takket Gud for dere, for all den glede vi har på grunn av dere for vår Guds åsyn? 10 Natt og dag ber vi inntrengende om at vi må få se deres ansikt, og utfylle det som ennå mangler i deres tro. 11 Må han selv, vår Gud og Far, og vår Herre Jesus lede vår vei til dere! 12 Må Herren gi dere rikdom og overflod av kjærlighet både til hverandre og til alle, likesom vi har til dere, 13 slik at han kan styrke deres hjerter til å være ulastelige i hellighet for vår Guds og Fars ansikt når vår Herre Jesus kommer med alle sine hellige.
Paulus’ første brev til tessalonikerne 3:1-13

Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utskilt for Guds evangelium, det som han forut har gitt løfte om ved sine profeter i hellige skrifter, om hans Sønn, han som etter kjødet er kommet av Davids ætt, og som etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre. Ved ham har vi fått nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene, for hans navns skyld. Blant dem er også dere kalt til Jesus Kristus. – Til alle Guds elskede, kalte og hellige som er i Roma: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus. Først takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for i hele verden blir det talt om deres tro. For Gud selv, som jeg tjener i min ånd i hans Sønns evangelium, han er mitt vitne på hvordan jeg stadig minnes dere i bønnene mine, 10 og ber om at det endelig en gang ved Guds vilje må lykkes for meg å komme til dere. 11 For jeg lengter etter å se dere, så jeg kunne la dere få del med meg i noen åndelig gave, slik at dere kan bli styrket. 12 Det vil si: at vi kunne oppmuntres sammen med dere ved vår felles tro, deres og min. 13 Jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om at jeg ofte har satt meg fore å komme til dere, men helt til nå er jeg blitt hindret. Også hos dere ville jeg gjerne høste noen frukt av mitt arbeid, likesom blant de øvrige hedningefolk. 14 Jeg står i gjeld både til grekere og barbarer, både til vise og uvise. 15 Derfor er jeg for min del rede til å forkynne evangeliet også for dere i Roma. 16 For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. 17 For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve. 18 For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet. 19 For det en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart det for dem. 20 For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning. 21 For enda de kjente Gud, æret eller takket de ham ikke som Gud. I stedet ble de tomme i sine tanker, og deres uforstandige hjerter ble formørket. 22 Mens de ga seg ut for å være vise, ble de dårer. 23 Og de byttet bort den uforgjengelige Guds herlighet mot et bilde, en avbildning av et forgjengelig menneske og av fugler og firbente dyr og krypdyr. 24 Derfor overga også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet, til å vanære sine legemer seg imellom. 25 De byttet bort Guds sannhet mot løgnen og æret og dyrket skapningen fremfor Skaperen, han som er lovprist i evighet. Amen. 26 Derfor overga Gud dem til skammelige lidenskaper. Kvinnene* deres byttet om det naturlige samliv med et som er mot naturen. 27 På samme vis forlot også mennene* den naturlige omgang med kvinnen og brant i sitt begjær etter hverandre. Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straffen som var uunngåelig på grunn av deres forvillelse. 28 Og ettersom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, overga Gud dem til et udugelig sinn, så de gjør slikt som ikke sømmer seg. 29 De er fulle av all slags urett, umoral, griskhet, ondskap, fulle av misunnelse, mordlyst og strid, svik og falskhet. De ble ryktemakere, 30 baktalere, gudshatere, voldsmenn, overmodige, storskrytere, oppfinnsomme til ondt, ulydige mot foreldre, 31 uforstandige, upålitelige, uten naturlig kjærlighet, ubarmhjertige. 32 De kjenner godt til Guds rettferdige dom, at de som gjør slikt, fortjener døden. Likevel gjør de ikke bare slikt selv, men de holder også med dem som gjør det.
Paulus’ brev til romerne 1:1-32

Deretter dro han fra Aten og kom til Korint. Der traff han en jøde som hette Akvilas og var født i Pontus. Han var nylig kommet fra Italia med sin kone Priskilla, fordi Klaudius hadde påbudt at alle jøder skulle forlate Roma. Dem ga han seg i lag med. Og fordi de hadde samme håndverk, ble han hos dem og arbeidet. De var teltmakere av yrke. Men hver sabbat holdt han samtaler i synagogen, og han overbeviste både jøder og grekere. Da nå Silas og Timoteus kom ned fra Makedonia, var Paulus fullt opptatt med å forkynne, og han vitnet alvorlig for jødene at Jesus er Messias. Men da de sto imot og spottet, ristet han støvet av klærne sine og sa til dem: Deres blod skal komme over deres eget hode! Jeg er ren. Fra nå av går jeg til hedningene. Så gikk han bort derfra og tok inn i huset til en mann ved navn Justus, en mann som fryktet Gud. Huset hans lå like inntil synagogen. Synagogeforstanderen Krispus kom til troen på Herren med hele sitt hus. Og mange korintere som hørte Ordet, kom til troen og lot seg døpe. Og Herren sa til Paulus i et syn om natten: Frykt ikke, men tal, og ti ikke! 10 For jeg er med deg, og ingen skal røre deg eller gjøre deg noe ondt. For jeg har mye folk i denne byen. 11 Så ga han seg til der i et år og seks måneder, og lærte Guds ord blant dem. 12 Men da Gallio var landshøvding i Akaia, slo jødene seg sammen mot Paulus. De førte ham for domstolen 13 og sa: Denne mannen overtaler folk til å dyrke Gud på en måte som er i strid med loven. 14 Nettopp som Paulus var i ferd med å åpne munnen, sa Gallio til jødene: Hadde det vært tale om en forbrytelse eller stygg ugjerning, dere jøder, da hadde jeg hatt god grunn til å høre tålmodig på dere. 15 Men er det spørsmål om en lære og om et navn og om en lov som gjelder hos dere, da får det bli deres egen sak! Dommer i disse tingene vil jeg ikke være. 16 Og han viste dem bort fra domstolen. 17 Da tok alle fatt på synagogeforstanderen Sostenes og slo ham like foran domstolen. Men Gallio brydde seg ikke noe om det. 18 Paulus ble der ennå en lang tid. Så tok han avskjed med brødrene og seilte av sted til Syria, sammen med Priskilla og Akvilas. I Kenkreæ klippet han håret, for han hadde et løfte på seg. 19 Så kom de til Efesus. Der lot Paulus de andre bli igjen, men selv gikk han inn i synagogen og ga seg i samtale med jødene. 20 Da de ba ham bli der lenger, samtykte han ikke, 21 men tok avskjed med dem og sa: Om Gud vil, skal jeg komme tilbake til dere. Så seilte han fra Efesus. 22 Da han kom til Cæsarea, gikk han opp og hilste på menigheten. Så dro han til Antiokia. 23 Da han hadde vært der en tid, reiste han ut igjen. Han dro fra sted til sted gjennom hele det galatiske land og Frygia, og styrket alle disiplene. 24 Det var en jøde ved navn Apollos, født i Aleksandria, som kom til Efesus. Han var en veltalende mann, og han var sterk i Skriftene. 25 Han var opplært i Herrens vei. Og da han var brennende i ånden, talte og lærte han grundig om Jesus, enda han bare kjente Johannes’ dåp. 26 Han begynte å tale frimodig i synagogen. Da Priskilla og Akvilas hadde hørt ham, ba de ham til seg og la Guds vei nøyere ut for ham. 27 Da han nå ville dra videre til Akaia, oppmuntret brødrene ham til dette. De skrev til disiplene der om å ta vel imot ham. Og da han kom dit, ble han ved Guds nåde til stor hjelp for de troende. 28 For med kraft gjendrev han jødene offentlig, idet han viste av Skriftene at Jesus er Messias.
Apostlenes gjerninger 18:1-28

Når det gjelder innsamlingen til de hellige, så skal også dere gjøre det slik som jeg har ordnet det for menighetene i Galatia! På den første dagen i uken skal hver av dere hjemme hos seg selv legge til side det han får lykke til, for at ikke innsamlingen først skal begynne når jeg kommer. Når jeg så er kommet, skal jeg sende dem som dere selv velger, med brev, så de kan bringe gaven deres til Jerusalem. Men er det verdt at også jeg reiser, da skal de reise i følge med meg! Jeg kommer til dere når jeg har vært i Makedonia, for Makedonia reiser jeg bare igjennom. Men hos dere er det mulig jeg blir en tid, kanskje vinteren over. Så kan jeg få følge av dere på reisen videre, hvor den nå går. Jeg vil ikke besøke dere nå bare på en gjennomreise, for jeg håper å kunne bli hos dere en tid, om Herren gir meg lov. I Efesus blir jeg til pinse. For en dør er blitt åpnet for meg, stor og virksom, og det er mange motstandere. 10 Når Timoteus kommer, sørg da for at han kan være hos dere uten frykt! For han gjør Herrens gjerning, likesom jeg. 11 Derfor må ingen forakte ham! Men følg ham på veien i fred, så han kan komme til meg, for jeg venter på ham sammen med brødrene. 12 Når det gjelder vår bror Apollos, har jeg inntrengende bedt ham å reise til dere sammen med brødrene. Han var på ingen måte villig til å reise nå, men han vil komme når han får tid til det. 13 Våk! Stå faste i troen! Vær mandige! Vær sterke! 14 La alt hos dere skje i kjærlighet! 15 Jeg formaner dere, brødre: Dere kjenner Stefanas’ hus, at de er førstegrøden i Akaia, og at de har stilt seg til tjeneste for de hellige – 16 også dere må underordne dere slike som dem og for hver som hjelper til og strever. 17 Jeg gleder meg over at Stefanas, Fortunatus og Akaikus er kommet hit. De har utfylt savnet av dere. 18 De har styrket både min og deres ånd. Slike som dem skal dere vite å verdsette! 19 Menighetene i Asia hilser dere. Akvilas og Priska, sammen med menigheten i deres hus, hilser dere hjertelig i Herren. 20 Alle brødrene hilser dere. Hils hverandre med et hellig kyss! 21 Hilsen med min egen, Paulus’ hånd. 22 Om noen ikke elsker Herren, han være forbannet! Maran ata*! 23 Herren Jesu nåde være med dere! 24 Min kjærlighet er med dere alle i Kristus Jesus.
Paulus’ første brev til korinterne 16:1-24

Paulus, Kristi Jesu fange, og vår bror Timoteus – til vår kjære venn og medarbeider Filemon, og til vår søster Appia, og til vår medstrider Arkippus, og til menigheten i ditt hus: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! Jeg takker alltid Gud når jeg minnes deg i bønnene mine. For jeg hører om din kjærlighet og den tro som du har til Herren Jesus og til alle de hellige. Jeg ber om at deres samfunn med deg i troen må være virksomt ved innsikt i alt det gode vi har i Kristus. For jeg har fått stor glede og trøst ved din kjærlighet, fordi de helliges hjerter er blitt styrket ved deg, bror. Derfor, selv om jeg i Kristus med stor frimodighet kunne pålegge deg å gjøre det som er din plikt, så vil jeg heller be deg om dette, for kjærlighetens skyld. Slik som jeg er, den gamle Paulus, nå også Kristi Jesu fange, 10 ber jeg deg for min sønn, Onesimus, som jeg har født her i mine lenker. 11 Før var han unyttig for deg, men nå er han nyttig* både for deg og meg. 12 Nå sender jeg ham tilbake til deg. Ta du imot han! Det er mitt eget hjerte. 13 Jeg hadde ønsket å beholde ham her hos meg, slik at han i ditt sted kunne ha tjent meg mens jeg er i lenker for evangeliets skyld. 14 Men uten ditt samtykke ville jeg ikke gjøre dette, så ikke din godhet skulle være som av tvang, men av fri vilje. 15 Kanskje ble han nettopp derfor skilt fra deg for en stund, for at du kunne få ham igjen til evig eie – 16 og da ikke lenger som trell, men som mer enn en trell: som en elsket bror. Slik er det i høy grad for meg, og hvor mye mer da for deg, både i kjødet og i Herren. 17 Så sant du holder meg for din medbror i troen, så ta imot ham som meg selv! 18 Har han gjort deg noen urett, eller er han deg noe skyldig, så skriv det på min regning! 19 Jeg, Paulus, skriver med min egen hånd: Jeg skal betale det! – for ikke å si deg at du til og med skylder meg deg selv! 20 Ja, bror! Måtte jeg nå ha nytte av deg i Herren! Gled mitt hjerte i Kristus. 21 I tillit til din lydighet skriver jeg til deg. Jeg er viss på at du vil gjøre enda mer enn det jeg ber deg om. 22 Og gjør dessuten i stand et gjesterom for meg! For jeg håper at jeg ved deres forbønn skal bli gitt tilbake til dere. 23 Epafras, min medfange i Kristus Jesus, hilser deg. 24 Det samme gjør medarbeiderne mine, Markus, Aristarkus, Demas og Lukas. 25 Vår Herre Jesu Kristi nåde være med deres ånd.
Paulus’ brev til Filemon 1:1-25

Job gjenforenes med sine søsken

14 Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, så han ikke skal oppgi frykten for Den Allmektige. 15 Mine brødre har sviktet som en bekk, elveleiet var fylt av vann, men så blir det borte.
Job 6:14-15

13 Mine brødre har han drevet langt bort fra meg, og mine kjenninger er blitt helt fremmede for meg. 14 Mine nærmeste holder seg borte, og mine kjenninger har glemt meg. 15 Mine husfolk og mine tjenestepiker regner meg som en fremmed, jeg er blitt en utlending i deres øyne. 16 Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke. Med egen munn må jeg bønnfalle ham. 17 Min ånde er motbydelig for min hustru, og jeg er som vond lukt for min mors sønner. 18 Selv barn forakter meg. Vil jeg reise meg, så taler de imot meg. 19 Alle mine nærmeste venner avskyr meg, og de jeg elsket, har vendt seg imot meg.
Job 19:13-19

10 Og Herren gjorde ende på Jobs ulykke, da han ba for sine venner. Og Herren økte alt det Job hadde eid, til det dobbelte. 11 Og alle hans brødre kom til ham, og alle hans søstre og alle som hadde kjent ham før. De spiste med ham i hans hus og viste ham medynk og trøstet ham for all den ulykke Herren hadde latt komme over ham. De ga ham hver et sølvstykke og hver en gullring. 12 Og Herren velsignet Jobs siste dager mer enn hans første. Han fikk fjorten tusen sauer og seks tusen kameler og tusen par okser og tusen esler. 13 Og han fikk sju sønner og tre døtre. 14 Den ene datteren kalte han Jemima, den andre Kesia og den tredje Keren-Happuk. 15 Så vakre kvinner som Jobs døtre fantes ikke i hele landet, og deres far ga dem arv sammen med deres brødre. 16 Deretter levde Job ett hundre og førti år. Han så sine barn og barnebarn i fjerde ledd. 17 Og Job døde, gammel og mett av dager.
Job 42:10-17