Ondskapen

I perserkongen Kyros’ tredje år kom det i en åpenbaring et ord til Daniel, han som hadde fått navnet Beltsasar. Dette ordet er sant, og det varsler stor trengsel. Han merket seg ordet og ga akt på synet. På den tiden hadde jeg, Daniel, sørget i tre uker. Fine retter åt jeg ikke. Kjøtt og vin kom ikke i min munn. Heller ikke salvet jeg meg før de tre ukene var til ende. På den tjuefjerde dagen i den første måneden sto jeg ved bredden av den store elven, det er Hiddekel*. Jeg løftet mine øyne, og se – der var en mann, kledd i linklær og med belte av gull fra Ufas om livet. Hans legeme var som krysolitt, ansiktet skinte som lynet, hans øyne var som ildsluer, hans armer og ben var å se til som blankt kobber, og lyden av hans ord var som et veldig drønn. Jeg, Daniel, var den eneste som så synet. De mennene som var med meg, så ikke synet, men en stor redsel falt på dem, og de flyktet og gjemte seg. Så ble jeg alene tilbake. Og da jeg så dette store synet, ble jeg rent maktesløs. Jeg ble likblek i ansiktet, og mistet all min kraft. Men jeg hørte lyden av hans ord. Og da jeg hørte lyden av hans ord, sank jeg sanseløs fremover med ansiktet mot jorden. 10 Se, da var det en hånd som rørte ved meg og hjalp meg opp, så jeg lå skjelvende på mine knær og hender. 11 Og han sa til meg: Daniel, du høyt elskede mann! Gi akt på de ordene jeg vil tale til deg. Reis deg opp igjen, for nå er jeg sendt til deg. Da han talte slik til meg, reiste jeg meg skjelvende opp. 12 Så sa han til meg: Frykt ikke, Daniel! For fra den første dagen du vendte ditt hjerte til å vinne forstand og til å ydmyke deg for din Guds åsyn, er dine ord blitt hørt. Og på grunn av dine ord er jeg kommet. 13 Perserrikets fyrste* sto imot meg i tjueen dager. Men se, da kom Mikael, en av de fremste fyrstene, og hjalp meg, for jeg var holdt tilbake der hos kongene av Persia. 14 Nå er jeg kommet for å la deg få vite hva som skal hende ditt folk ved dagenes ende. For dette er igjen et syn om de dagene. 15 Da han talte slik til meg, bøyde jeg ansiktet mot jorden og sto målløs. 16 Og se, en som lignet et menneske, rørte ved mine lepper. Så åpnet jeg min munn og talte og sa til ham som sto foran meg: Herre, på grunn av synet er store smerter kommet over meg, og jeg har mistet all min kraft. 17 Hvordan skulle en slik som jeg, min herres tjener, kunne tale med en slik som min herre er? Hos meg finnes det fra nå av ingen kraft, og det er ikke ånde tilbake i meg. 18 Han som lignet et menneske, rørte ved meg igjen, og styrket meg. – Og han sa: Frykt ikke, du høyt elskede mann! Fred være med deg! Vær frimodig og sterk! Og som han talte med meg, fikk jeg styrke, og jeg sa: Tal, herre! For du har styrket meg. 19 Da sa han: Vet du hvorfor jeg er kommet til deg? Nå må jeg vende tilbake for å kjempe mot Persias fyrste*. Når jeg er gått ut, se, da kommer Grekenlands fyrste. 20 Men jeg vil kunngjøre deg hva som er skrevet i sannhetens bok. Det er ikke en eneste som står sterkt med meg mot disse, uten Mikael, han som er fyrste for dere.
Daniel 10:1-20

Et stort tegn ble sett i himmelen: En kvinne, kledd med solen, og månen under hennes føtter, og på hennes hode en krone av tolv stjerner. Hun var med barn og skrek i barnsnød og fødselsveer. Og et annet tegn ble sett i himmelen – og se: En stor ildrød drage som hadde sju hoder og ti horn, og på sine hoder sju kroner. Med sin hale dro den med seg tredjedelen av himmelens stjerner og kastet dem til jorden. Og den stilte seg foran kvinnen som skulle føde, for å sluke barnet hennes så snart hun hadde født. Hun fødte en sønn, et guttebarn, som skal styre alle hedningefolkene med jernstav. Og hennes barn ble rykket bort til Gud og hans trone. Og kvinnen flyktet ut i ørkenen, hvor hun hadde et sted som er gjort i stand for henne av Gud, for at de der skal sørge for henne i ett tusen to hundre og seksti dager. Det ble en strid i himmelen: Mikael og hans engler tok til å stride mot dragen. Og dragen stred, og dens engler. Og de kunne ikke stå seg, og det ble ikke lenger funnet sted for dem i himmelen. Den store dragen ble kastet ned, den gamle slangen, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele verden. Han ble kastet ned på jorden, og hans engler ble kastet ned med ham. 10 Og jeg hørte en høy røst i himmelen si: Fra nå av tilhører frelsen og kraften og riket vår Gud, og makten hans Salvede. For våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt. 11 De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ordet de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden. 12 Derfor fryd dere, himler, og dere som bor i dem! Men ve jorden og havet! For djevelen er steget ned til dere i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid. 13 Og da dragen så at den var kastet ned på jorden, forfulgte den kvinnen som hadde født guttebarnet. 14 Og den store ørnens to vinger ble gitt til kvinnen for at hun skulle fly ut til sitt sted i ørkenen, der hun blir sørget for i en tid og tider og en halv tid, borte fra slangens ansikt. 15 Slangen sprutet av sin munn vann som en elv etter kvinnen, for å rive henne bort med elven. 16 Men jorden kom kvinnen til hjelp, og jorden åpnet sin munn og slukte elven som dragen sprutet av sin munn. 17 Dragen ble vred på kvinnen, og dro av sted for å føre krig mot de andre av hennes ætt, mot dem som holder fast på Guds bud og har Jesu vitnesbyrd. 18 Og jeg sto på sanden ved havet.
Johannes’ åpenbaring 12:1-18

10 For øvrig: Bli sterke i Herren og i hans veldige kraft! 11 Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens listige angrep. 12 For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. 13 Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. 14 Stå da ombundet med sannhetens belte om livet og vær iført rettferdighetens brynje. 15 Ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir. 16 Grip fremfor alt troens skjold, som dere kan slokke alle den ondes brennende piler med. 17 Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. 18 Be til enhver tid i Ånden med all bønn og påkallelse. Vær årvåkne i dette, med all utholdenhet i bønn for alle de hellige. 19 Og be også for meg, at det må bli gitt meg ord når jeg åpner min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets mysterium*. For det er jeg sendebud i lenker. Slik kan jeg være frimodig i ham og tale som jeg bør.
Paulus’ brev til efeserne 6:10-20