Sorg

Herren er nær hos dem som har et sønderbrutt hjerte, og han frelser dem som har en sønderknust ånd.
Salmenes bok 34:19

Lov Herren! For det er godt å lovsynge vår Gud, det er herlig, lovsang sømmer seg. Herren bygger Jerusalem, de bortdrevne av Israel samler han. Han helbreder dem som har et nedbrutt hjerte, og forbinder deres smertefulle sår. Han fastsetter stjernenes tall, han gir dem alle navn. Stor er vår Herre, han er rik på kraft, hans forstand er uten mål. Herren holder de nedbøyde oppe, men de ugudelige bøyer han til jorden. Svar Herren med takk, lovsyng vår Gud til sitar. Han er den som dekker himmelen med skyer, som sørger for at jorden får regn, som lar gress spire fram på fjellene.
Salmenes bok 147:1-8

La kjærligheten være uten hykleri! Avsky det onde, hold fast ved det gode. 10 Vær varmhjertet mot hverandre i broderkjærlighet! Kappes om å hedre hverandre! 11 Vær ikke lunkne i iveren! Vær brennende i ånden, tjen Herren! 12 Vær glade i håpet, tålmodige i trengselen, vedholdende i bønnen! 13 Kom de hellige til hjelp i deres nød. Legg vinn på gjestfrihet! 14 Velsign dem som forfølger dere, velsign, og forbann ikke! 15 Gled dere med de glade, og gråt med de gråtende! 16 Ha ett sinn innbyrdes! Trakt ikke etter det høye, men hold dere gjerne til det lave! Vær ikke selvkloke! 17 Gjengjeld ikke noen ondt med ondt! Legg vinn på det som godt er for alle menneskers øyne! 18 Om det er mulig, da hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere! 19 Hevn dere ikke selv, mine kjære, men gi rom for vreden*. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg vil gjengjelde, sier Herren. 20 Om din fiende er sulten, så gi ham å ete. Om han er tørst, så gi ham å drikke. For når du gjør det, samler du glødende kull på hans hode. 21 La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode.
Paulus’ brev til romerne 12:9-21

Det var en mann som var syk, Lasarus fra Betania, byen som Maria og hennes søster Marta bodde i. Det var Maria som salvet Herren med salve og tørket føttene hans med sitt hår. Det var hennes bror, Lasarus, som var syk. Søstrene sendte nå bud til ham og sa: Herre! se, han som du elsker, er syk. Men da Jesus hørte det, sa han: Denne sykdommen er ikke til døden, men til Guds ære, for at Guds Sønn skal bli æret ved den. Jesus elsket Marta og hennes søster og Lasarus. Da han nå hørte at han var syk, ble han likevel enda to dager på det stedet der han var. Da først sier han til disiplene: La oss dra tilbake til Judea. Disiplene sa til ham: Rabbi, nylig prøvde judeerne å steine deg, og du drar dit igjen? Jesus svarte: Er det ikke tolv timer i en dag? Den som vandrer om dagen, snubler ikke, for han ser denne verdens lys. 10 Men den som vandrer om natten, han snubler, fordi lyset ikke er i ham. 11 Dette talte han. Deretter sier han til dem: Vår venn Lasarus er sovnet inn, men jeg går for å vekke ham. 12 Disiplene sa da til ham: Herre, hvis han er sovnet, da blir han frisk igjen. 13 Jesus hadde talt om hans død, men de tenkte at han talte om vanlig søvn. 14 Da sa Jesus rett ut til dem: Lasarus er død! 15 Og for deres skyld er jeg glad at jeg ikke var der, for at dere skal tro. Men la oss gå til ham! 16 Tomas, han som ble kalt tvilling, sa da til sine med-disipler: La oss gå med, også vi, så vi kan dø sammen med ham! 17 Da nå Jesus kom fram, fant han at Lasarus allerede hadde ligget fire dager i graven. 18 Betania ligger nær ved Jerusalem, omtrent femten stadier borte. 19 Og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over deres bror. 20 Da Marta nå fikk høre at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Men Maria satt hjemme i huset. 21 Marta sa da til Jesus: Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død! 22 Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil Gud gi deg. 23 Jesus sier til henne: Din bror skal stå opp! 24 Marta sier til ham: Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag. 25 Jesus sa til henne: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. 26 Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette? 27 Hun sier til ham: Ja, Herre! Jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden. 28 Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i stillhet på sin søster Maria, og sa: Mesteren er her og kaller på deg. 29 Da hun hørte det, sto hun fort opp og gikk til ham. 30 Jesus var ennå ikke kommet inn i landsbyen, men var på det stedet hvor Marta hadde møtt ham. 31 Da nå de jødene som var hjemme hos Maria for å trøste henne, så at hun brått reiste seg og gikk ut, fulgte de etter. De tenkte at hun ville gå til graven for å gråte der. 32 Da Maria kom dit hvor Jesus var, og fikk se ham, falt hun ned for hans føtter og sa til ham: Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død! 33 Da nå Jesus så henne gråte, og så de jødene gråte som var kommet sammen med henne, ble han opprørt i sin ånd og rystet. 34 Og han sa: Hvor har dere lagt ham? De sier til ham: Herre, kom og se! 35 Jesus gråt. 36 Jødene sa da: Se hvor han elsket ham! 37 Men noen av dem sa: Kunne ikke han som har åpnet den blindes øyne, også ha gjort det slik at denne mannen ikke var død? 38 Jesus ble da igjen opprørt i sitt indre. Han kom til graven. Det var en hule, og en stein lå foran den. 39 Jesus sier: Ta steinen bort! Marta, den dødes søster, sier til ham: Herre, han stinker allerede, for han har ligget der fire dager. 40 Jesus sier til henne: Sa jeg deg ikke at dersom du tror, skal du se Guds herlighet? 41 De tok da steinen bort. Jesus løftet sine øyne mot himmelen og sa: Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. 42 Jeg visste jo at du alltid hører meg, men for folkets skyld som står omkring meg, sa jeg det, for at de skal tro at du har sendt meg. 43 Og da han hadde sagt dette, ropte han med høy røst: Lasarus, kom ut! 44 Da kom den døde ut, ombundet med liksvøp på føtter og hender, og om hans ansikt var bundet en svetteduk. Jesus sier til dem: Løs ham og la ham gå! 45 Mange av jødene, som var kommet til Maria og hadde sett det han gjorde, trodde da på ham. 46 Men noen av dem gikk av sted til fariseerne og sa til dem hva Jesus hadde gjort. 47 Yppersteprestene og fariseerne kalte da Rådet sammen og sa: Hva skal vi gjøre? For denne mannen gjør mange tegn. 48 Lar vi ham holde på slik, vil alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både vårt hellige sted og vårt folk. 49 Men en av dem, Kaifas, han som var yppersteprest dette året, sa til dem: Dere forstår ingenting! 50 Dere tenker heller ikke på at det er til gagn for dere at ett menneske dør for folket, og ikke hele folket går til grunne. 51 Dette sa han ikke av seg selv, men da han var yppersteprest dette året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket, 52 og ikke bare for folket, men også for å samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. 53 Fra den dagen la de planer om å drepe ham. 54 Derfor gikk ikke Jesus lenger åpenlyst omkring blant judeerne. Han dro bort derfra til et sted nær ørkenen, til en by som heter Efra’im. Der holdt han til med disiplene sine. 55 Men jødenes påske var nå nær, og mange dro fra landet opp til Jerusalem før påsken for å rense seg. 56 De lette da etter Jesus, og talte seg imellom mens de sto i templet: Hva mener dere? Kommer han ikke til høytiden? 57 Men yppersteprestene og fariseerne hadde gitt befaling om at dersom noen fikk vite hvor han var, da skulle han melde fra om det, så de kunne gripe ham.
Johannes 11:1-57

29 Og det skjedde da han kom nær til Betfage og Betania, til det berg som kalles Oljeberget, da sendte han to av sine disipler av sted og sa: 30 Gå inn i den landsbyen som ligger foran dere! Når dere kommer inn i den, skal dere finne en fole som står bundet, og som aldri noe menneske har sittet på. Løs den og før den hit! 31 Og om noen spør dere: Hvorfor løser dere den? – da skal dere svare: Herren har bruk for den. 32 De som ble sendt, gikk da av sted og fant det slik han hadde sagt dem. 33 Da de løste folen, sa de som eide den: Hvorfor løser dere folen? 34 De sa: Herren har bruk for den. 35 Så leide de folen til Jesus. De la kappene sine på den og lot Jesus sette seg på den. 36 Og som han nå drog fram, bredte folk kappene sine ut på veien. 37 Men da han nærmet seg nedstigningen fra Oljeberget, begynte hele disippelflokken i glede å love Gud med høy røst for alle de kraftige gjerninger de hadde sett. 38 De sa: Velsignet være kongen som kommer i Herrens navn! Fred i himmelen, og ære i det høyeste. 39 Noen av fariseerne i folkemengden sa til ham: Mester, irettesett dine disipler! 40 Men han svarte og sa: Jeg sier dere: Om disse tier, så skal steinene rope! 41 Da han kom nær og så byen, gråt han over den, og sa: 42 Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne. 43 For dager skal komme over deg, da dine fiender kaster en voll opp omkring deg, og de skal kringsette deg og trenge deg fra alle kanter. 44 Og de skal slå deg til jorden, og dine barn i deg. De skal ikke la stein bli tilbake på stein, fordi du ikke kjente din besøkelsestid. 45 Han gikk så inn i templet og begynte å drive ut dem som solgte der. 46 Han sa til dem: Det står skrevet: Mitt hus skal være et bønnens hus. Men dere har gjort det til en røverhule. 47 Og han lærte daglig i templet. Men yppersteprestene og de skriftlærde og de fremste blant folket prøvde å få ryddet ham av veien. 48 Men de fant ikke ut hvordan de skulle gjøre det. For hele folket hang ved ham og hørte på ham.
Lukas 19:29-48

Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt. Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led. Og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som er lydige mot ham, 10 og han ble av Gud kalt yppersteprest etter Melkisedeks vis.
Brevet til hebreerne 5:7-10

Da han så folket, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene hans kom til ham. Han tok til orde, lærte dem og sa: Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres. Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Salige er de nedbøyde, for de skal arve jorden. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes. Salige er de barmhjertige, for de skal finne barmhjertighet. Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. Salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn. 10 Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres. 11 Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere og lyver allslags ondt på dere for min skyld. 12 Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. For slik forfulgte de profetene før dere. 13 Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten til å kastes ut og tråkkes ned av menneskene. 14 Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. 15 Heller ikke tenner noen et lys og setter det under et kar, men i lysestaken. Da lyser det for alle som er i huset. 16 Slik skal dere la lyset deres skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør og prise deres Far i himmelen.
Matteus 5:1-16

20 Og han løftet sine øyne, så på sine disipler og sa: Salige er dere fattige, for Guds rike er deres. 21 Salige er dere som nå hungrer, for dere skal bli mettet. Salige er dere som nå gråter, for dere skal le. 22 Salige er dere når menneskene hater dere, og når de støter dere ut, spotter dere og kaster deres navn fra seg som noe ondt for Menneskesønnens skyld. 23 Gled dere på den dagen og spring av fryd! For se, stor er den lønn dere har i himmelen. For på samme vis gjorde deres fedre med profetene.
Lukas 6:20-23

Deretter så jeg fire engler som sto ved jordens fire hjørner og holdt på jordens fire vinder, for at det ikke skulle blåse noen vind over jorden eller over havet eller på noe tre. Og jeg så en annen engel, som steg opp fra soloppgangen, og som hadde den levende Guds segl. Han ropte med høy røst til de fire englene som det var gitt å skade jorden og havet, og sa: Skad ikke jorden eller havet eller trærne før vi har satt et segl på vår Guds tjenere i deres panner. Og jeg hørte tallet på dem som var beseglet. Det var hundre og førtifire tusen av alle Israels barns stammer. Av Judas stamme tolv tusen beseglede, av Rubens stamme tolv tusen, av Gads stamme tolv tusen, av Asjers stamme tolv tusen, av Naftalis stamme tolv tusen, av Manasses stamme tolv tusen, av Simeons stamme tolv tusen, av Levis stamme tolv tusen, av Issakars stamme tolv tusen, av Sebulons stamme tolv tusen, av Josefs stamme tolv tusen, av Benjamins stamme tolv tusen beseglede. Deretter så jeg – og se: En stor skare som ingen kunne telle, av alle folkeslag og stammer og folk og tungemål. De sto for tronen og for Lammet, kledd i lange, hvite kapper, og med palmegreiner i sine hender. 10 Og de ropte med høy røst og sa: Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet. 11 Alle englene sto omkring tronen og om de eldste og om de fire livsvesener, og de falt ned for tronen på sitt ansikt og tilba Gud, 12 og sa: Amen! Velsignelsen og herligheten og visdommen og takken og æren og makten og styrken tilhører vår Gud i all evighet! Amen. 13 Og en av de eldste tok til orde og sa til meg: Disse som er kledd i de lange hvite kappene – hvem er de? Og hvor er de kommet fra? 14 Jeg sa til ham: Herre, du vet det! Og han sa til meg: Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og de har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod. 15 Derfor er de for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. 16 De skal ikke hungre mer, heller ikke tørste mer. Solen skal ikke falle på dem, eller noen hete. 17 For Lammet, som er midt for tronen, skal vokte dem og føre dem til livets vannkilder. Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.
Johannes’ åpenbaring 7:1-17

Når vi så har disse løftene, mine kjære, så la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd, og fullende vår helliggjørelse i gudsfrykt! Gi oss rom! Ingen har vi gjort urett. Ingen har vi ødelagt. Ingen har vi utnyttet. Jeg sier ikke dette for å dømme dere. Jeg har jo alt sagt at dere er i våre hjerter, for at vi kan høre sammen i død og liv. Jeg har stor tiltro til dere, og jeg priser meg lykkelig over dere. Jeg er blitt rikelig trøstet og har fått glede i overflod i all vår trengsel. For heller ikke da vi kom til Makedonia, hadde vårt kjød noen ro. Vi hadde trengsel på alle kanter: Utenfor oss var det strid og inne i oss frykt! Men Gud, som trøster de nedbøyde, han trøstet oss ved at Titus kom, men ikke bare ved at han kom, men også ved den trøsten han selv var blitt trøstet med hos dere. Han fortalte oss hvordan dere lengtet, hvor bedrøvet dere var, og hvor nidkjære dere nå er for meg. Dette gjorde meg enda mer glad. For selv om jeg gjorde dere sorg med brevet mitt, så angrer jeg det ikke, enda jeg nok før har angret på det. Jeg ser jo at brevet gjorde dere sorgfulle, om enn bare for en tid. Men jeg gleder meg nå, ikke over at dere fikk sorg, men fordi dere ble bedrøvet til omvendelse. For den sorgen som kom over dere, var av Gud, for at dere ikke skulle lide noen skade på grunn av oss. 10 For bedrøvelsen etter Guds sinn virker omvendelse til frelse, som ingen angrer. Men verdens bedrøvelse virker død. 11 Se, hva det førte til at dere ble bedrøvet etter Guds sinn: iver, ja forsvar, ja harme, ja frykt, ja lengsel, ja nidkjærhet, ja straff! På alle måter har dere vist at dere er rene i denne saken. 12 Når jeg skrev til dere, var det ikke på grunn av ham som hadde gjort uretten, heller ikke av hensyn til ham som hadde lidd urett. Men det var for at den nidkjærhet dere har for oss, skulle bli åpenbart hos dere, for Guds åsyn. 13 Ved dette er vi blitt trøstet. Og i tillegg gledet vi oss enda mer over hvor glad Titus var blitt. For dere har alle vært med på å stille hans ånd til ro. 14 Så når jeg har rost dere overfor ham, så er jeg ikke blitt til skamme. Likesom vi i alle ting har talt sant til dere, så har også våre rosende ord til Titus vist seg å være sannhet. 15 Og hans hengivenhet til dere er enda større når han minnes den lydigheten dere alle viste, hvordan dere tok imot ham med frykt og beven. 16 Jeg gleder meg over at jeg kan stole på dere i alle ting.
Paulus’ andre brev til korinterne 7:1-16

På den tiden ble Hiskia dødssyk. Da kom profeten Jesaja, Amos’ sønn, inn til ham og sa til ham: Så sier Herren: Beskikk ditt hus! For du skal dø og ikke leve lenger. 2 Da vendte han ansiktet mot veggen og ba til Herren og sa: Å, Herre! Kom i hu at jeg har vandret for ditt åsyn i troskap og med helt hjerte og gjort det som er godt i dine øyne! Og Hiskia gråt høyt. Men Jesaja var ennå ikke kommet ut av den indre byen, da Herrens ord kom til ham, og det lød så: Vend tilbake og si til Hiskia, fyrsten over mitt folk: Så sier Herren, din far Davids Gud: Jeg har hørt din bønn, jeg har sett dine tårer. Se, jeg vil helbrede deg! I overmorgen skal du gå opp til Herrens hus. Og jeg vil legge femten år til din alder. Jeg vil redde deg og denne byen av assyrerkongens hånd. Jeg vil verne denne byen for min egen skyld og for min tjener Davids skyld. Og Jesaja sa: Hent en fikenkake! Så hentet de en fikenkake og la den på byllen, og da frisknet han til. Og Hiskia sa til Jesaja: Hva skal jeg ha til tegn på at Herren vil helbrede meg, så jeg kan gå opp til Herrens hus i overmorgen? Jesaja svarte: Dette gir Herren deg til tegn på at Herren vil holde det han har lovt: Skal skyggen gå ti trinn fram, eller skal den gå ti trinn tilbake? 10 Hiskia sa: Det er en lett sak for skyggen å strekke seg ti trinn fram. Nei, skyggen skal gå ti trinn tilbake! 11 Da ropte profeten Jesaja til Herren, og han lot skyggen gå tilbake de trinn som den hadde gått ned på Akas’ trapp – ti trinn.
Andre Kongebok 20:1-11

Josjia var åtte år gammel da han ble konge, og han regjerte trettien år i Jerusalem. Hans mor hette Jedida. Hun var datter av Adaja og var fra Boskat. Josjia gjorde det som var rett i Herrens øyne, og vandret helt og fullt på sin far Davids vei. Han vek ikke av verken til høyre eller til venstre. I kong Josjias attende år hendte det at kongen sendte statsskriveren Sjafan, sønn av Asalja, Mesjullams sønn, til Herrens hus og sa: Gå opp til ypperstepresten Hilkia og be ham telle sammen alle de pengene som er kommet inn til Herrens hus, og som vaktene ved dørterskelen har samlet inn hos folket, og overgi dem til disse som forestår arbeidet og har tilsyn med Herrens hus, for at de igjen kan gi dem til disse som utfører arbeidet – de som arbeider i Herrens hus for å utbedre skadene; til tømmermennene og bygningsmennene og murerne. Likeså skal pengene brukes til innkjøp av tre og hogne steiner for å sette huset i stand. Men de skal ikke bli bedt om å levere regnskap for de pengene som blir overgitt til dem, for de farer ærlig fram. Da sa ypperstepresten Hilkia til statsskriveren Sjafan: Jeg har funnet lovboken* i Herrens hus. Og Hilkia ga boken til Sjafan, og han leste den. Så kom statsskriveren Sjafan tilbake til kongen og meldte: Dine tjenere har tømt ut de pengene som fantes i huset, og har overgitt dem til dem som forestår arbeidet og har tilsyn med Herrens hus. 10 Og statsskriveren Sjafan fortalte kongen at presten Hilkia hadde gitt ham en bok. Og Sjafan leste den for kongen. 11 Da kongen hørte lovbokens ord, flerret han klærne sine. 12 Og kongen ga denne befalingen til presten Hilkia og Akikam, Sjafans sønn, og Akbor, Mikajas sønn, og statsskriveren Sjafan og kongens tjener Asaja: 13 Gå og spør Herren for meg og for folket og for hele Juda om det som står i denne boken som nå er funnet! For stor er Herrens vrede, som er opptent mot oss fordi våre fedre ikke har vært lydige mot ordene i denne boken, og fordi de ikke gjorde alt det som er pålagt oss. 14 Så gikk presten Hilkia og Akikam og Akbor og Sjafan og Asaja til profetinnen Hulda, ektefellen til kleskammervokteren Sjallum, sønn av Tikva, Karkas’ sønn. Hun bodde i Jerusalem i den nye bydelen. Og de talte med henne. 15 Hun sa til dem: Så sier Herren, Israels Gud: Si til den mannen som har sendt dere til meg: 16 Så sier Herren: Se, jeg fører ulykke over dette stedet og dets innbyggere – alt det som står i den boken som Judas konge har lest, 17 fordi de har forlatt meg og brent røkelse for andre guder for å vekke min harme med sine henders verk. Min vrede er opptent mot dette stedet, og den skal ikke slokkes. 18 Og til Judas konge, som sendte dere for å spørre Herren, til ham skal dere si: Så sier Herren, Israels Gud: Du har nå hørt disse ord. 19 Men fordi ditt hjerte ble mykt, og du ydmyket deg for Herrens åsyn da du hørte hva jeg har talt mot dette stedet og mot dets innbyggere – at de skal bli til ødeleggelse og forbannelse – og fordi du flerret klærne dine og gråt for mitt åsyn, så har også jeg hørt, sier Herren. 20 Derfor vil jeg samle deg til dine fedre, og du skal samles med dem i din grav i fred. Dine øyne skal ikke se all den ulykke jeg vil føre over dette stedet. Dette ordet bar de tilbake til kongen.
Andre Kongebok 22:1-20

Det var en mann fra Ramata’im-Sofim i Efra’im-fjellene. Han hette Elkana og var sønn av Jeroham, sønn av Elihu, sønn av Tohu, sønn av Suf, en efra’imitt. Elkana hadde to koner, den ene hette Hanna og den andre Peninna. Peninna hadde barn, men Hanna hadde ikke. Denne mannen dro år etter år opp fra sin by for å tilbe og ofre til Herren, hærskarenes Gud, i Sjilo. Der var Elis to sønner, Hofni og Pinehas, prester for Herren. Når dagen kom da Elkana bar fram sitt offer, ga han sin kone Peninna og alle hennes sønner og hennes døtre hver sitt stykke av offerkjøttet. Men Hanna ga han et dobbelt stykke. For han elsket Hanna, enda Herren hadde lukket hennes morsliv. Hennes rivalinne krenket og plaget henne for å egge henne til vrede, fordi Herren hadde lukket hennes morsliv. Slik gjorde han år etter år, så ofte som hun dro opp til Herrens hus. Og slik krenket Peninna henne, og Hanna gråt og ville ikke spise. Da sa Elkana, hennes mann, til henne: Hanna, hvorfor gråter du, og hvorfor spiser du ikke? Hvorfor er du så sorgfull? Er ikke jeg mer for deg enn ti sønner? En gang hadde de spist og drukket* i Sjilo. Eli, presten, satt på stolen sin ved dørposten til Herrens tempel. Da sto Hanna opp, 10 og i sin hjertesorg ba hun til Herren og gråt sårt. 11 Og hun gjorde et løfte og sa: Herre, hærskarenes Gud! Dersom du vil se til din tjenestekvinne i hennes nød og komme meg i hu, og ikke glemme din tjenestekvinne, men la din tjenestekvinne få en sønn, så vil jeg gi ham til Herren for hele hans levetid, og det skal ikke komme rakekniv* på hodet hans. 12 Slik ba hun lenge for Herrens åsyn, og Eli la merke til munnen hennes. 13 For det var i sitt hjerte Hanna ba. Hun rørte bare leppene, men stemmen hørtes ikke. Derfor tenkte Eli at hun var drukken. 14 Og han sa til henne: Hvor lenge vil du te deg som drukken? Se til å bli ferdig med vinen din! 15 Da svarte Hanna og sa: Nei, herre! Jeg er en kvinne som bærer på en tung sorg i hjertet. Vin og sterk drikk har jeg ikke drukket, men jeg utøste min sjel for Herrens åsyn. 16 Tenk ikke at din tjenestekvinne er en fordervet kvinne! For jeg har hele tiden talt ut av min store sorg og smerte. 17 Da svarte Eli og sa: Gå bort i fred! Israels Gud skal gi deg det du har bedt ham om. 18 Hun sa: La din tjenestekvinne finne nåde for dine øyne! Så gikk kvinnen sin vei. Hun fikk seg mat, og så ikke mer så sorgfull ut. 19 Morgenen etter sto de tidlig opp og tilba for Herrens åsyn. Så vendte de tilbake og kom hjem igjen til Rama. Og Elkana holdt seg til Hanna, sin hustru, og Herren kom henne i hu. 20 Innen året var omme, ble Hanna med barn og fødte en sønn. Hun kalte ham Samuel*, for jeg har bedt Herren om ham, sa hun.
Første Samuelsbok 1:1-20

Vi ber dere, brødre, når det gjelder vår Herre Jesu Kristi komme og vår samling hos ham: La dere ikke så snart drive fra vett og sans! La dere ikke skremme, verken ved noen ånd eller ved noe ord eller ved noe brev som sies å komme fra oss, og som går ut på at Herrens dag alt er her. La ingen bedra dere på noe vis! For først må frafallet komme, og lovløshetens menneske* åpenbares, fortapelsens sønn. Han er den som står imot og som opphøyer seg over alt som blir kalt gud eller helligdom, så han setter seg i Guds tempel og gir seg ut for å være Gud. Minnes dere ikke at jeg sa dere dette da jeg ennå var hos dere? Og nå vet dere hva det er, det som holder igjen, slik at han først skal åpenbares når tiden for dette er inne. For lovløshetens hemmelighet er alt virksom, bare at den som nå holder igjen, må bli tatt bort. Da skal den lovløse* åpenbares, han som Herren Jesus skal ødelegge med sin munns ånde, og tilintetgjøre når hans gjenkomst åpenbares i herlighet. Den lovløse kommer etter Satans virksomhet med all løgnens makt og tegn og under. 10 Det skjer med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst. 11 Derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen, 12 for at de skal bli dømt, alle de som ikke har trodd sannheten, men hadde sitt behag i urettferdigheten. 13 Men for dere, brødre, som er elsket av Herren, – for dere skylder vi alltid å takke Gud, fordi han fra begynnelsen har utvalgt dere til frelse, ved Åndens helliggjørelse og ved tro på sannheten. 14 Til dette kalte han dere ved vårt evangelium, for at dere skal vinne vår Herre Jesu Kristi herlighet. 15 Stå derfor støtt, brødre, og hold fast på den overlevering dere er blitt opplært i, enten ved tale eller ved brev fra oss. 16 Men han selv, vår Herre Jesus Kristus og Gud, vår Far, han som elsket oss og ga oss en evig trøst og et godt håp i nåde, 17 må han trøste deres hjerter og styrke dere i all god gjerning og tale!
Paulus’ andre brev til tessalonikerne 2:1-17