Be om visdom, et lydhørt hjerte som kan skille mellom godt og ondt

Mine brødre, akt det for bare glede når dere kommer i mange slags prøvelser. For dere vet at når troen blir prøvd, virker det tålmodighet. Men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, og ikke komme til kort i noe. Men om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud – for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse – og så skal han få den. Men han må be i tro, uten å tvile. For den som tviler, ligner en bølge på havet, som drives og kastes av vinden. Ikke må et slikt menneske vente å få noe av Herren, slik en tvesinnet mann, ustø på alle sine veier.
Jakobs brev 1:2-8

Salomo ble svigersønn til farao, kongen i Egypt. Han tok faraos datter til ekte og førte henne inn i Davids by, til han ble ferdig med å bygge både sitt eget hus og Herrens hus og muren rundt Jerusalem. Folket ofret den gang bare på haugene, for til den tid var det ennå ikke bygd noe hus for Herrens navn. Salomo elsket Herren, så han fulgte sin far Davids forskrifter. Men han ofret på haugene og brente røkelse der. Kongen dro til Gibeon for å ofre der*, for der var den store offerhaugen. Tusen brennoffer ofret Salomo på alteret der. I Gibeon åpenbarte Herren seg for Salomo i en drøm om natten. Gud sa: Be om det du vil jeg skal gi deg! Salomo svarte: Du har vist stor miskunnhet mot din tjener David, min far, fordi han vandret for ditt åsyn i sannhet og rettferdighet og med et oppriktig hjerte overfor deg. Og denne store miskunnhet mot ham har du holdt fast ved, og du ga ham en sønn som skulle sitte på hans trone, slik som det er i dag. Nå har du da, Herre min Gud, gjort din tjener til konge i min far Davids sted. Men jeg er bare en ungdom, og ofte vet jeg verken ut eller inn. Og din tjener står her midt iblant ditt folk, det som du har utvalgt – et folk så stort at det ikke kan regnes eller telles, så stort er det. Så gi da din tjener et lydhørt hjerte til å dømme ditt folk, til å skille mellom godt og ondt! For hvem kunne ellers dømme dette ditt folk som er så tallrikt? 10 Det var godt i Herrens øyne at Salomo hadde bedt om dette. 11 Og Gud sa til ham: Fordi du har bedt om denne ting og ikke bedt om et langt liv og ikke om rikdom og heller ikke om død over dine fiender, men har bedt om forstand til å akte på det som rett er, 12 så vil jeg gjøre det du ber om. Jeg vil gi deg et vist og forstandig hjerte, så det ikke har vært din like før og ikke vil komme din like etter deg. 13 Og det du ikke har bedt om, vil jeg også gi deg, både rikdom og ære, så det ikke skal være din like blant kongene alle dine dager. 14 Dersom du vil vandre på mine veier, så du holder mine lover og mine bud, som din far David gjorde, så vil jeg gi deg et langt liv.
Første Kongebok 3:1-14

29 Gud ga Salomo visdom og overmåte stor innsikt, en forstand så mangfoldig som sanden på havets bredd. 30 Salomo hadde større visdom enn alle Østens barn og alle egypterne. 31 Han var visere enn alle mennesker – visere enn esrahitten Etan og Mahols sønner Heman og Kalkol og Darda. Hans navn var kjent blant alle folkeslagene rundt omkring. 32 Han laget tre tusen ordspråk, og hans sanger var ett tusen og fem. 33 Han talte om trærne, fra sederen på Libanon til isopen som vokser ut på veggen. Han talte om dyrene og om fuglene og om krypet og om fiskene. 34 Og de kom fra alle folk for å høre Salomos visdom, fra alle jordens konger som hadde hørt om hans visdom.
Første Kongebok 4:29-34

23 Kong Salomo ble større enn alle jordens konger i rikdom og visdom. 24 Fra alle jordens kanter kom folk for å se kong Salomo og høre hans visdom, som Gud hadde lagt i hans hjerte.
Første Kongebok 10:23-24

Se, du har lyst til sannhet i det innerste av hjertet! Så lær meg da visdom i hjertets dyp. Rens meg fra synd med isop så jeg blir ren! Vask meg så jeg blir hvitere enn snø! 10 La meg høre fryd og glede, la de ben som du har knust, fryde seg. 11 Skjul ditt åsyn for mine synder, og utslett alle mine misgjerninger! 12 Gud, skap i meg et rent hjerte, og forny en stadig ånd inne i meg! 13 Kast meg ikke bort fra ditt åsyn! Ta ikke din Hellige Ånd fra meg! 14 Gi meg igjen din frelses fryd, og hold meg oppe med en villig ånd! 15 Så vil jeg lære overtredere dine veier, og syndere skal omvende seg til deg. 16 Fri meg fra blodskyld, Gud, min frelses Gud! Så skal min tunge juble over din rettferdighet. 17 Herre, lat opp mine lepper! Så skal min munn kunngjøre din pris.
Salmenes bok 51:8-17

Av David. Herren er mitt lys og min frelse, hvem skulle jeg frykte? Herren er mitt livs vern, hvem skulle jeg engstes for? Når ugjerningsmenn kommer imot meg for å sluke meg – mine motstandere og mine fiender, så snubler og faller de selv. Om en hær leirer seg imot meg, frykter ikke mitt hjerte. Om krig reiser seg imot meg, enda er jeg trygg. Én ting har jeg bedt Herren om, det søker jeg etter: At jeg må bo i Herrens hus alle mitt livs dager for å skue Herrens prakt og grunne i hans tempel. For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i sitt skjermende telt. På en klippe fører han meg opp. Nå løfter jeg mitt hode høyt over mine fiender rundt omkring meg. Jeg vil ofre jubeloffer i hans telt. Jeg vil synge og lovsynge for Herren. Herre, hør min røst når jeg roper, vær meg nådig og svar meg! Mitt hjerte holder fram for deg [ditt ord]: Søk mitt åsyn! – Herre, jeg søker ditt åsyn. Skjul ikke ditt åsyn for meg! Støt ikke din tjener bort i din vrede. Min hjelp har du vært. Slipp meg ikke og forlat meg ikke, min frelses Gud! 10 For min far og min mor har forlatt meg, men Herren vil ta meg opp. 11 Herre, lær meg din vei, og led meg på den rette sti for mine fienders skyld. 12 Overgi meg ikke til mine fienders mordlyst! For falske vitner står opp imot meg, de fnyser av vold. 13 Å, om jeg ikke trodde at jeg skulle se Herrens godhet i de levendes land! 14 Vent på Herren! Vær ved godt mot! Ditt hjerte være sterkt! Ja, vent på Herren!
Salmenes bok 27:1-14

Og han sa til dem: Sett at en av dere har en venn og kommer til ham midt på natten og sier til ham: Venn, lån meg tre brød! For en venn av meg er kommet til meg fra reise, og jeg har ikke noe å sette fram for ham. Skulle da han der inne svare: Bry meg ikke! Døren er alt stengt, og småbarna mine er i seng med meg. Jeg kan ikke stå opp og gi deg det. Jeg sier dere: Om han ikke står opp og gir ham det fordi han er hans venn, så vil han stå opp fordi han er så pågående, og gi ham alt det han trenger. Og jeg sier dere: Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. 10 For hver den som ber, han får. Og den som leter, han finner. Og den som banker på, for ham skal det lukkes opp. 11 Hvem av dere som er far, vil gi sønnen sin en stein når han ber om et brød? Eller når han ber om en fisk, gi ham en orm i stedet for fisken? 12 Eller når han ber om et egg, gi ham en skorpion? 13 Hvis da dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal da den himmelske Far gi Den Hellige Ånd til dem som ber ham.
Lukas 11:5-13

Lær meg å gjøre din vilje, for du er min Gud! Må din gode Ånd lede meg på jevnt land!
Salmenes bok 143:10

For enhver yppersteprest blir tatt ut blant mennesker og innsatt for mennesker til tjeneste for Gud, for å bære fram gaver og offer for synder. Han kan være medlidende med de uvitende og villfarne, siden også han selv er underlagt skrøpelighet, og derfor må bære fram syndoffer, ikke bare for folket, men også for seg selv. Og ingen tiltar seg selv denne æren, men han blir kalt av Gud, likesom Aron. Slik ga heller ikke Kristus seg selv den ære å bli yppersteprest, men han som sa til ham: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag. Likeså sier han også på et annet sted: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis. Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt. Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led. Og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som er lydige mot ham, 10 og han ble av Gud kalt yppersteprest etter Melkisedeks vis. 11 Om dette har vi mye å si som også er vanskelig å forklare, fordi dere er blitt sløve til å høre. 12 For skjønt dere etter tiden burde være lærere, trenger dere igjen at noen lærer dere de første grunnleggende ting i Guds ord. Dere er blitt slike som trenger til melk, ikke fast føde. 13 For den som ennå får melk, er ukyndig i rettferds ord, han er jo et barn. 14 Men fast føde er for de voksne, for dem som ved bruk har øvd sine sanser opp til å skille mellom godt og ondt.
Brevet til hebreerne 5:1-14

Paulus, ved Guds vilje Jesu Kristi apostel – til de hellige i Efesus, som tror på Kristus Jesus. Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus. For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn. I kjærlighet har han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd, til pris for sin nådes herlighet, som han ga oss i Den Elskede. I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom. Denne nåde har han gitt oss i rikt mål, med all visdom og forstand, da han kunngjorde oss sin viljes mysterium*, etter sitt frie råd, som han forut fattet hos seg selv, 10 om et frelseshushold i tidenes fylde: å samle alt til ett i Kristus, både det som er i himmelen og det som er på jorden. 11 I ham har vi også fått del i arven, etter at vi forut var bestemt til det etter hans forsett som setter alt i verk etter sin viljes råd, 12 for at vi skulle være til pris for hans herlighet, vi som forut hadde håpet på Kristus. 13 I ham har også dere, da dere fikk høre sannhetens ord, evangeliet om deres frelse, ja, i ham har også dere, da dere kom til troen, fått til innsegl Den Hellige Ånd, som var lovt, 14 han som er pantet på vår arv, inntil eiendomsfolkets forløsning, til pris for Guds herlighet. 15 Derfor, etter at jeg har hørt om deres tro på Herren Jesus, og om deres kjærlighet til alle de hellige, 16 holder jeg ikke opp med å takke Gud for dere når jeg minnes dere i bønnene mine. 17 Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må gi dere visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg, 18 og gi deres hjerter opplyste øyne, så dere kan forstå hvilket håp han har kalt dere til, hvor rik på herlighet hans arv er blant de hellige, 19 og hvor overveldende stor hans makt er for oss som tror, etter virksomheten av hans veldige kraft. 20 Det var denne han viste på Kristus da han reiste ham opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen, 21 over all makt og myndighet, over alt velde og herredømme og over hvert navn som nevnes, ikke bare i denne verden, men også i den kommende. 22 Alt la han under hans føtter, og ga ham som hode over alle ting til menigheten, 23 som er hans legeme, fylt av ham som fyller alt i alle.
Paulus’ brev til efeserne 1:1-23

Derfor bøyer jeg mine knær, jeg, Paulus, som er blitt Jesu Kristi fange for deres skyld, dere hedninger – så sant dere har hørt om husholderoppdraget med Guds nåde, det som er gitt meg for dere. Ved åpenbaring har han kunngjort for meg mysteriet*, slik jeg ovenfor har skrevet med få ord. Når dere leser det, vil dere kjenne min innsikt i Kristus-mysteriet. Det var ikke i tidligere tidsaldre gjort kjent for menneskenes barn slik som den nå er blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter ved Ånden: At hedningene er medarvinger, de hører med til legemet, og de har del i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet. For dette evangelium er jeg blitt tjener i kraft av den Guds nådes gave som er gitt meg ved virksomheten av hans kraft. Til meg, den minste av alle de hellige, ble den nåde gitt å forkynne hedningene evangeliet om Kristi uransakelige rikdom, og å opplyse alle om hvordan husholdningen er med dette mysteriet* som har vært skjult fra evige tider i Gud, han som skapte alt ved Jesus Kristus. 10 Slik skulle Guds mangfoldige visdom nå gjennom menigheten bli kunngjort for maktene og myndighetene i himmelen. 11 Dette var hans forsett fra evige tider, som han fullførte i Kristus Jesus, vår Herre. 12 I ham har vi frimodighet, og ved troen på ham har vi adgang med tillit. 13 Derfor ber jeg at dere ikke må tape motet på grunn av de trengslene jeg lider for deres skyld. De er jo en ære for dere! 14 Derfor bøyer jeg da mine knær for Faderen, 15 han som er den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden. 16 Jeg ber om at han etter sin herlighets rikdom, ved sin Ånd må gi dere å styrkes med kraft i det indre menneske, 17 at Kristus må bo ved troen i deres hjerter, for at dere, rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, 18 sammen med alle de hellige kan være i stand til å fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde her er, 19 og at dere må kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, så dere kan bli fylt til hele Guds fylde. 20 Men ham som kan gjøre mer enn alt, langt ut over det vi ber eller forstår, etter den kraften som er virksom i oss – 21 ham være ære i menigheten og i Kristus Jesus, gjennom alle slekter i alle evigheter! Amen.
Paulus’ brev til efeserne 3:1-21

Paulus, ved Guds vilje Kristi Jesu apostel, og vår bror Timoteus – til de hellige og troende brødre i Kristus i Kolossæ: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far! Vi takker alltid Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, når vi ber for dere. For vi har hørt om deres tro på Kristus Jesus og om den kjærligheten dere har til alle de hellige, på grunn av det håpet som ligger ferdig for dere i himmelen. Dette håpet har dere alt hørt om gjennom sannhetens ord, evangeliet. For også til dere er evangeliet kommet, som det er i hele verden, og det bærer frukt og vokser. Slik er det også hos dere, helt fra den dagen dere fikk høre det og lærte å kjenne Guds nåde i sannhet. Slik har dere også fått lære det av vår kjære medtjener Epafras, som er en trofast Kristi tjener for dere. Han har også fortalt oss om deres kjærlighet i Ånden. Derfor har vi heller ikke holdt opp med å be for dere, like fra den dagen vi fikk høre om det. Vi ber om at dere må fylles med kunnskap om Guds vilje i all åndelig visdom og forstand, 10 så dere kan vandre verdig for Herren, til behag for ham i alle ting, ved at dere bærer frukt og vokser i all god gjerning gjennom kunnskapen om Gud, 11 og blir styrket med all kraft etter hans herlighets makt, så dere kan ha all utholdenhet og tålmodighet. 12 Med glede kan dere da takke Faderen, som gjorde dere skikket til å få del i de helliges arv i lyset. 13 Han er den som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike. 14 I ham har vi forløsningen, syndenes forlatelse. 15 Han er et bilde av den usynlige Gud, den førstefødte fremfor enhver skapning. 16 For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham og til ham. 17 Han er før alle ting, og alt består ved ham. 18 Og han er hodet for legemet, som er menigheten. Han er opphavet, den førstefødte av de døde, for at han i alt skal være den fremste. 19 For det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i ham, 20 og ved ham forlike alle ting med seg selv da han gjorde fred ved blodet på hans kors, – ved ham, enten det er de som er på jorden, eller de som er i himlene. 21 Også dere, som før var fremmede og fiender av sinnelag, i deres onde gjerninger, 22 har Gud nå forlikt med seg selv ved hans kjøds legeme ved døden, for å stille dere fram hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn, 23 om dere bare blir ved i troen, grunnfestet og faste, og ikke lar dere rokke fra det håp som evangeliet gir. Og evangeliet har dere hørt, det er blitt forkynt for hver skapning under himmelen, og for det er jeg, Paulus, blitt tjener. 24 Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere. Det som ennå mangler i Kristus-lidelser, det utfyller jeg på mitt eget kjød, for hans legeme, som er menigheten. 25 For den er jeg blitt en tjener i kraft av det husholderoppdraget Gud har gitt meg for dere: å fullføre Guds ord. 26 Dette mysteriet* har vært skjult fra evighet av og gjennom alle slekter, nå er det blitt åpenbart for hans hellige. 27 For dem ville Gud kunngjøre hvor rik på herlighet dette mysteriet er blant hedningefolkene, det er: Kristus i dere, håpet om herlighet. 28 Og ham forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom, for å fremstille hvert menneske fullkomment i Kristus. 29 For dette er det jeg arbeider, idet jeg strider i hans makt som virker i meg med kraft.
Paulus’ brev til kolosserne 1:1-29

13 Da Jesus var kommet til traktene ved Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: Hvem sier folk at Menneskesønnen er? 14 De svarte: Noen sier døperen Johannes, andre Elia, andre igjen Jeremia eller en av profetene. 15 Han sier til dem: Men dere, hvem sier dere at jeg er? 16 Da svarte Simon Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds Sønn. 17 Jesus svarte ham og sa: Salig er du, Simon, Jonas sønn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen. 18 Jeg sier deg at du er Peter*, og på denne klippen vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. 19 Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.
Matteus 16:13-19

Men på den første dagen i uken, tidlig i dagningen, kom de til graven. De hadde med seg de velluktende urtene som de hadde gjort i stand. Men de fant steinen rullet fra graven. Og da de gikk inn, fant de ikke Herren Jesu legeme. Og det skjedde, mens de sto der i villrede om dette, se, da sto to menn hos dem, kledd i skinnende klær. Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Da sa mennene til dem: Hvorfor søker dere den levende blant de døde? Han er ikke her, han er blitt reist opp! Husk hvordan han talte til dere mens han ennå var i Galilea, da han sa: Menneskesønnen må overgis i syndige menneskers hender, bli korsfestet og stå opp på den tredje dagen. Da mintes de hans ord. Og da de kom tilbake fra graven, fortalte de alt dette til de elleve og alle de andre. 10 Det var Maria Magdalena og Johanna og Maria, Jakobs mor, og de andre kvinnene som var med dem, som fortalte dette til apostlene. 11 Og apostlene syntes dette var løst snakk, og de trodde dem ikke. 12 Men Peter sto opp og løp til graven. Da han bøyde seg ned, så han bare linklærne. Han gikk så hjem, og undret seg over det som var skjedd. 13 Og se, to av dem var samme dag på vei til en by som heter Emmaus og ligger seksti stadier fra Jerusalem. 14 Og de talte med hverandre om alt dette som var skjedd. 15 Og det skjedde, mens de samtalte og drøftet dette, kom Jesus selv nær til dem og slo følge med dem. 16 Men øynene deres ble holdt igjen, så de ikke kjente ham. 17 Han sa til dem: Hva er det dere går og samtaler om på veien? De sto da stille og så bedrøvet opp. 18 Den ene av dem, som hette Kleopas, sa til ham: Er du den eneste av dem som oppholder seg i Jerusalem, som ikke vet hva som er skjedd der i disse dagene? 19 Han sa da til dem: Hva da? De sa til ham: Det med Jesus fra Nasaret, en mann som var en profet, mektig i gjerning og ord for Gud og hele folket – 20 og hvordan våre yppersteprester og rådsherrer overga ham til dødsdom og korsfestet ham. 21 Men vi håpet at han var den som skulle forløse Israel. Og nå er det alt tredje dagen siden disse tingene skjedde. 22 Men så har også noen av våre kvinner forferdet oss. Tidlig i dag morges var de ute ved graven, 23 men de fant ikke hans legeme. Så kom de og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. 24 Noen av dem som var med oss, gikk da til graven. De fant det slik som kvinnene hadde sagt. Men ham så de ikke. 25 Da sa han til dem: Så uforstandige dere er, og så trege i hjertet til å tro alt det som profetene har talt! 26 Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet? 27 Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og forklarte for dem i alle Skriftene det som er skrevet om ham. 28 Da de nærmet seg landsbyen som de var på vei til, lot han som om han ville gå videre. 29 Men de nødde ham og sa: Bli hos oss, for det lir mot kveld, og dagen heller. Han gikk da inn for å bli hos dem. 30 Og det skjedde da han satt til bords med dem, da tok han brødet, ba velsignelsesbønnen* og brøt det og ga dem. 31 Da ble øynene deres åpnet, og de kjente ham. Så ble han usynlig for dem. 32 Og de sa til hverandre: Brant ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss! 33 Og de tok av sted i samme stund og vendte tilbake til Jerusalem. De fant der de elleve samlet, og de som var med dem. 34 Og disse sa: Herren er virkelig blitt reist opp og er blitt sett av Simon! 35 De to fortalte da hva som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet. 36 Mens de talte om dette, sto han selv midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere! 37 Men de ble forferdet og fylt av frykt, og trodde det var en ånd de så. 38 Han sa til dem: Hvorfor er dere forferdet? Hvorfor stiger tvilende tanker opp i hjertene deres? 39 Se mine hender og mine føtter, at det er meg selv! Rør ved meg og se! For en ånd har ikke kjøtt og ben, slik dere ser at jeg har. 40 Og da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sine føtter. 41 Men da de ennå ikke trodde for glede, og undret seg, sa han til dem: Har dere noe å spise her? 42 De ga ham da et stykke stekt fisk og noe av en honningkake. 43 Og han tok det og spiste det mens de så på. 44 Så sa han til dem: Dette er mine ord, som jeg talte til dere mens jeg ennå var hos dere, at alt det måtte oppfylles som er skrevet om meg i Mose lov og profetene og salmene. 45 Da åpnet han deres forstand, så de kunne forstå Skriftene. 46 Og han sa til dem: Så står skrevet, at Messias måtte lide og stå opp fra de døde den tredje dagen, 47 og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av. 48 Dere er vitner om dette. 49 Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovt. Men dere skal bli i byen til dere blir ikledd kraft fra det høye. 50 Han førte dem ut imot Betania, og han løftet sine hender og velsignet dem. 51 Og det skjedde mens han velsignet dem, at han skiltes fra dem og ble tatt opp til himmelen. 52 Og de falt ned og tilba ham og vendte tilbake til Jerusalem med stor glede. 53 Og de var alltid i templet og lovet og priste Gud.
Lukas 24:1-53

Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utskilt for Guds evangelium, det som han forut har gitt løfte om ved sine profeter i hellige skrifter, om hans Sønn, han som etter kjødet er kommet av Davids ætt, og som etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre. Ved ham har vi fått nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene, for hans navns skyld. Blant dem er også dere kalt til Jesus Kristus. – Til alle Guds elskede, kalte og hellige som er i Roma: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus. Først takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for i hele verden blir det talt om deres tro. For Gud selv, som jeg tjener i min ånd i hans Sønns evangelium, han er mitt vitne på hvordan jeg stadig minnes dere i bønnene mine, 10 og ber om at det endelig en gang ved Guds vilje må lykkes for meg å komme til dere. 11 For jeg lengter etter å se dere, så jeg kunne la dere få del med meg i noen åndelig gave, slik at dere kan bli styrket. 12 Det vil si: at vi kunne oppmuntres sammen med dere ved vår felles tro, deres og min. 13 Jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om at jeg ofte har satt meg fore å komme til dere, men helt til nå er jeg blitt hindret. Også hos dere ville jeg gjerne høste noen frukt av mitt arbeid, likesom blant de øvrige hedningefolk. 14 Jeg står i gjeld både til grekere og barbarer, både til vise og uvise. 15 Derfor er jeg for min del rede til å forkynne evangeliet også for dere i Roma. 1For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. 17 For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve. 18 For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet. 19 For det en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart det for dem. 20 For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning. 21 For enda de kjente Gud, æret eller takket de ham ikke som Gud. I stedet ble de tomme i sine tanker, og deres uforstandige hjerter ble formørket. 22 Mens de ga seg ut for å være vise, ble de dårer. 23 Og de byttet bort den uforgjengelige Guds herlighet mot et bilde, en avbildning av et forgjengelig menneske og av fugler og firbente dyr og krypdyr. 24 Derfor overga også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet, til å vanære sine legemer seg imellom. 25 De byttet bort Guds sannhet mot løgnen og æret og dyrket skapningen fremfor Skaperen, han som er lovprist i evighet. Amen. 26 Derfor overga Gud dem til skammelige lidenskaper. Kvinnene* deres byttet om det naturlige samliv med et som er mot naturen. 27 På samme vis forlot også mennene* den naturlige omgang med kvinnen og brant i sitt begjær etter hverandre. Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straffen som var uunngåelig på grunn av deres forvillelse. 28 Og ettersom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, overga Gud dem til et udugelig sinn, så de gjør slikt som ikke sømmer seg. 29 De er fulle av all slags urett, umoral, griskhet, ondskap, fulle av misunnelse, mordlyst og strid, svik og falskhet. De ble ryktemakere, 30 baktalere, gudshatere, voldsmenn, overmodige, storskrytere, oppfinnsomme til ondt, ulydige mot foreldre, 31 uforstandige, upålitelige, uten naturlig kjærlighet, ubarmhjertige. 32 De kjenner godt til Guds rettferdige dom, at de som gjør slikt, fortjener døden. Likevel gjør de ikke bare slikt selv, men de holder også med dem som gjør det.
Paulus’ brev til romerne 1:1-32

Paulus og Timoteus, Kristi Jesu tjenere – til alle de hellige i Kristus Jesus som er i Filippi, sammen med tilsynsmenn og menighetstjenere: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! Jeg takker min Gud så ofte som jeg tenker på dere. Alltid når jeg ber, gjør jeg min bønn for dere alle med glede på grunn av deres samfunn i evangeliet fra første dag av og like til nå. Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag. Det er jo bare rett at jeg tenker slik om dere alle, fordi jeg bærer dere i mitt hjerte; for dere står sammen med meg i nåden, både når jeg er i lenker og når jeg forsvarer og stadfester evangeliet. For Gud er mitt vitne på hvordan jeg lengter etter dere alle med Kristi Jesu hjertelag. Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på kunnskap og all innsikt, 10 slik at dere kan dømme om hva som er rett i de forskjellige spørsmål, for at dere kan stå rene og uten lyte til Kristi dag, 11 fylt av rettferds frukt ved Jesus Kristus, Gud til ære og pris. 12 Jeg vil at dere skal vite, brødre, at det som har hendt meg, heller har ført til fremgang for evangeliet. 13 Det er nemlig blitt kjent for hele livvakten og for alle de andre at det er for Kristi skyld jeg er i lenker. 14 Og på grunn av lenkene mine er de fleste av brødrene blitt så tillitsfulle i Herren, at de med enda større mot taler Ordet uten frykt. 15 Noen er det nok som forkynner Kristus på grunn av misunnelse og stridslyst, men andre gjør det av god vilje. 16 Disse gjør det av kjærlighet, for de vet at jeg er satt til å forsvare evangeliet. 17 De andre forkynner Kristus av ærgjerrighet, ikke med rent sinn, men med den tanken å føye trengsel til mine lenker. 18 Hva så? Kristus blir i alle fall forkynt enten det nå skjer med baktanker eller i sannhet. Over dette gleder jeg meg. Ja, jeg vil også fortsatt glede meg. 19 Jeg vet jo at dette skal bli til frelse for meg, ved at dere ber for meg og ved at Jesu Kristi Ånd hjelper meg. 20 Slik er det min lengsel og mitt håp at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus nå som alltid må bli æret ved mitt legeme i all frimodighet, enten det skjer ved liv eller ved død. 21 For: for meg er det å leve Kristus, og å dø en vinning. 22 Men dersom det at jeg lever i kjødet gir frukt av arbeidet mitt, da vet jeg ikke hva jeg skulle velge. 23 Jeg kjenner meg dratt til begge sider. Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre. 24 Men av hensyn til dere er det mer nødvendig at jeg blir i kjødet. 25 Og da jeg er viss på dette, vet jeg at jeg skal bli i live og være hos dere, til fremgang og glede for dere i troen, 26 slik at dere i Kristus Jesus rikelig kan rose dere for min skyld, når jeg igjen kommer til dere. 27 Se bare til at dere lever et liv som er Kristi evangelium verdig, slik at jeg, enten jeg kommer og besøker dere eller er fraværende, kan få høre om dere at dere står fast i én Ånd, og med én sjel kjemper for troen på evangeliet, 28 og på ingen måte lar dere skremme av motstanderne. For dem er det et varsel om fortapelse, men for dere er det et varsel om frelse, og det fra Gud, 29 idet dere har fått den nåde, ikke bare å tro på Kristus, men også å lide for ham. 30 Dere står i den samme kamp som dere så meg kjempe, og som dere nå hører at jeg fremdeles har.
Paulus’ brev til filipperne 1:1-30

Paulus, Kristi Jesu fange, og vår bror Timoteus – til vår kjære venn og medarbeider Filemon, og til vår søster Appia, og til vår medstrider Arkippus, og til menigheten i ditt hus: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! Jeg takker alltid Gud når jeg minnes deg i bønnene mine. For jeg hører om din kjærlighet og den tro som du har til Herren Jesus og til alle de hellige. Jeg ber om at deres samfunn med deg i troen må være virksomt ved innsikt i alt det gode vi har i Kristus. For jeg har fått stor glede og trøst ved din kjærlighet, fordi de helliges hjerter er blitt styrket ved deg, bror. Derfor, selv om jeg i Kristus med stor frimodighet kunne pålegge deg å gjøre det som er din plikt, så vil jeg heller be deg om dette, for kjærlighetens skyld. Slik som jeg er, den gamle Paulus, nå også Kristi Jesu fange, 10 ber jeg deg for min sønn, Onesimus, som jeg har født her i mine lenker. 11 Før var han unyttig for deg, men nå er han nyttig* både for deg og meg. 12 Nå sender jeg ham tilbake til deg. Ta du imot han! Det er mitt eget hjerte. 13 Jeg hadde ønsket å beholde ham her hos meg, slik at han i ditt sted kunne ha tjent meg mens jeg er i lenker for evangeliets skyld. 14 Men uten ditt samtykke ville jeg ikke gjøre dette, så ikke din godhet skulle være som av tvang, men av fri vilje. 15 Kanskje ble han nettopp derfor skilt fra deg for en stund, for at du kunne få ham igjen til evig eie – 16 og da ikke lenger som trell, men som mer enn en trell: som en elsket bror. Slik er det i høy grad for meg, og hvor mye mer da for deg, både i kjødet og i Herren. 17 Så sant du holder meg for din medbror i troen, så ta imot ham som meg selv! 18 Har han gjort deg noen urett, eller er han deg noe skyldig, så skriv det på min regning! 19 Jeg, Paulus, skriver med min egen hånd: Jeg skal betale det! – for ikke å si deg at du til og med skylder meg deg selv! 20 Ja, bror! Måtte jeg nå ha nytte av deg i Herren! Gled mitt hjerte i Kristus. 21 I tillit til din lydighet skriver jeg til deg. Jeg er viss på at du vil gjøre enda mer enn det jeg ber deg om. 22 Og gjør dessuten i stand et gjesterom for meg! For jeg håper at jeg ved deres forbønn skal bli gitt tilbake til dere. 23 Epafras, min medfange i Kristus Jesus, hilser deg. 24 Det samme gjør medarbeiderne mine, Markus, Aristarkus, Demas og Lukas. 25 Vår Herre Jesu Kristi nåde være med deres ånd.
Paulus’ brev til Filemon 1:1-25

Salomo tenkte nå på å bygge et hus for Herrens navn og et hus for seg selv til kongebolig. Han skrev ut sytti tusen mann til bærere og åtti tusen mann til steinhoggere på fjellene, og han satte tre tusen seks hundre oppsynsmenn over dem. Så sendte han bud til Hiram, kongen i Tyrus, og sa: Gjør nå det samme for meg som du gjorde for min far David, da du sendte ham sedertre, så han kunne bygge seg et hus til å bo i! Nå vil jeg bygge et hus for Herrens, min Guds navn og innvie det til ham, så vi kan brenne velluktende røkelse for hans åsyn og legge fram de daglige skuebrød, og ofre brennoffer morgen og kveld på sabbatene og nymånedagene og på Herrens, vår Guds høytider. Dette er pålagt Israel for alle tider. Det huset som jeg vil bygge, skal være stort. For vår Gud er større enn alle guder! Men hvem makter vel å bygge et hus for ham? Himlene og himlenes himler rommer ham ikke. Hvem er da jeg, at jeg skulle bygge et hus for ham – nei, bare et sted hvor vi kan brenne røkelse for hans åsyn. Så send meg nå en mann som er kyndig i å arbeide i gull og sølv og kobber og jern, og i purpurrød og karmosinrød og blå ull, og som forstår seg på å skjære ut bilder, så han kan arbeide sammen med de kunstforstandige menn som jeg har her i Juda og i Jerusalem, og som min far David har kalt til dette. Send meg også sedertre, sypresstre og sandeltre fra Libanon. For jeg vet at dine tjenere forstår seg på å hogge trærne på Libanon, og mine tjenere skal arbeide sammen med dine. De må sørge for trær i mengdevis til meg, for det huset jeg vil bygge, skal være stort og prektig. 10 Tømmerhoggerne, dine tjenere som feller trærne, vil jeg gi tjue tusen kor tresket hvete og tjue tusen kor bygg og tjue tusen bat vin og tjue tusen bat olje. 11 Hiram, kongen i Tyrus, svarte i et brev som han sendte Salomo: Fordi Herren elsker sitt folk, har han satt deg til konge over dem. 12 Og Hiram skrev videre: Lovet være Herren, Israels Gud, som har skapt himmelen og jorden, fordi han har gitt kong David en vis sønn, som har slik visdom og forstand at han kan bygge et hus for Herren og et hus for seg selv til kongebolig! 13 Jeg sender deg nå en kyndig og forstandig mann, Huram-Abi. 14 Han er sønn til en kvinne av Dans døtre, men hans far er en mann fra Tyrus. Han forstår seg på å arbeide i gull og sølv, kobber, jern, stein og tre, og i purpurrød og blå ull og i hvitt lin og i karmosinrød ull, og han forstår seg på å skjære ut alle slags bilder og planlegge alle slags kunstverk som han får som sin oppgave, sammen med dine kyndige menn og min herres, din far Davids kyndige menn. 15 Nå kan min herre sende sine tjenere hveten og byggen, oljen og vinen som han har talt om. 16 Så skal vi hogge så mange trær på Libanon som du har bruk for, og sende dem i flåter på havet til Jaffa. Så kan du selv hente dem opp til Jerusalem. 17 Så talte Salomo alle de fremmede menn som bodde i Israels land – det var etter den tellingen hans far David hadde foretatt. Det viste seg at det var ett hundre og femtitre tusen seks hundre mann. 18 Av dem gjorde han sytti tusen til bærere og åtti tusen til steinhoggere på fjellene, og tre tusen seks hundre til oppsynsmenn, som skulle holde folket i arbeid.
Andre Krønikebok 2:1-18

Fariseerne og noen av de skriftlærde som var kommet fra Jerusalem, samlet seg om ham. De fikk se at noen av disiplene hans spiste brødet med vanhellige, det vil si uvaskede hender. Fariseerne og alle jødene spiser nemlig ikke før de har vasket hendene med en håndfull vann. Slik holder de fast ved de gamles forskrifter. Og når de kommer fra torget, spiser de ikke før de har vasket seg. Også mange andre overleverte skikker holder de fast ved, som å vaske drikkekar, fat og kobberkjeler og benker. Da spurte fariseerne og de skriftlærde ham: Hvorfor følger ikke disiplene dine de gamles forskrifter, men eter brødet med vanhellige hender? Da sa han til dem: Rett profeterte Jesaja om dere, hyklere, slik det står skrevet: Dette folket ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg. Forgjeves dyrker de meg, for de lærer fra seg lærdommer som er menneskebud. Dere forlater Guds bud og holder fast på menneskers forskrifter. Og han sa til dem: Vakkert setter dere Guds bud til side for å holde deres egne forskrifter! 10 For Moses har sagt: Du skal hedre din far og din mor! og: Den som bruker vondord mot far eller mor, skal visselig dø. 11 Men dere sier: Dersom en mann sier til far eller mor: Det du skulle hatt til hjelp av meg, skal være en korban – det vil si en gave til templet, 12 da lar dere ham ikke lenger få gjøre noe for far eller mor. 13 Slik gjør dere Guds ord ugyldig med de forskriftene dere har gitt videre. Og mange lignende ting gjør dere. 14 Han kalte da igjen folket til seg, og han sa til dem: Hør på meg alle, og forstå! 15 Det er ikke noe utenfor mennesket som kan gjøre ham uren når det kommer inn i ham. Men det som går ut fra mennesket, det er det som gjør mennesket urent. 16 Om noen har ører å høre med, han høre! 17 Da han var kommet inn i et hus, bort fra folket, spurte disiplene ham om lignelsen. 18 Han sier til dem: Er dere også like uforstandige? Skjønner dere ikke at det som kommer inn i mennesket utenfra, ikke kan gjøre ham uren, 19 fordi det ikke kommer inn i hjertet, men går ned i magen og ut den naturlige veien, og slik blir all mat renset. 20 Han la til: Det som kommer ut fra mennesket, det gjør mennesket urent. 21 For innenfra, fra menneskehjertet, er det de onde tankene kommer: utukt, tyveri, mord, 22 hor, griskhet, ondskap, svik, utskeielser, ondt øye, spott, hovmod, uforstand. 23 Alt dette onde kommer innenfra og gjør mennesket urent.
Markus 7:1-23

Mine brødre! Ikke mange av dere må bli lærere! For dere vet at vi skal få desto strengere dom. Og vi snubler alle i så mangt. Den som ikke snubler i tale, er en fullkommen mann, i stand til å holde hele legemet i tømme. 3 Når vi legger bissel i munnen på hestene, for at de skal lystre oss, så styrer vi også hele kroppen deres. Se, også skipene, som er så store og drives av sterke vinder, de styres av et ganske lite ror dit hvor styrmannen vil. Slik er det også med tungen. Den er et lite lem, men taler likevel store ord. Se, en liten ild, hvor stor en skog den setter i brann! Også tungen er en ild. Som en verden av urettferdighet står tungen blant våre lemmer. Den smitter hele legemet og setter livshjulet i brann, og selv blir den satt i brann av helvete. For all natur, både hos villdyr og fugler, krypdyr og sjødyr, kan bli temmet og er blitt temmet av den menneskelige natur. Men tungen kan ikke noe menneske temme. Den er et ustyrlig onde, full av dødelig gift. Med den velsigner vi Herren og Faderen, og med den forbanner vi menneskene, som er skapt etter Guds bilde. 10 Av samme munn går det ut velsignelse og forbannelse. Mine brødre, det må ikke være slik! 11 En kilde lar det vel ikke strømme fram både friskt vann og bittert vann av samme oppkomme? 12 Mine brødre, kan vel et fikentre bære oliven, eller et vintre fiken? Like lite kan en salt kilde gi ferskt vann! 13 Hvem er vis og forstandig blant dere? Han må ved god ferd vise sine gjerninger i ydmyk visdom. 14 Men om dere bærer på bitter misunnelse og selvhevdelse i deres hjerter, da ros dere ikke mot sannheten og lyv ikke mot den! 15 Ikke er dette den visdom som kommer ovenfra, men den er jordisk, sanselig og djevelsk. 16 For der det er misunnelse og selvhevdelse, der er det uorden og alt som ondt er. 17 Men den visdom som kommer ovenfra, er først og fremst ren, dernest er den fredsommelig, rimelig, ettergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, den gjør ikke forskjell, den hykler ikke. 18 Og rettferds frukt blir sådd i fred hos dem som stifter fred.
Jakobs brev 3:1-18

Samme dag gikk Jesus ut av huset og satte seg ved sjøen. Det samlet seg mye folk omkring ham, så han steg ut i en båt og satte seg der. Og alt folket sto på stranden. Han talte mye til dem i lignelser og sa: Se, en såmann gikk ut for å så. Og da han sådde, falt noe ved veien, og fuglene kom og åt det opp. Noe falt på steingrunn, hvor det ikke hadde mye jord. Det skjøt straks opp fordi det ikke hadde dyp jord. Men da solen steg opp, ble det avsvidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det. Noe falt blant torner, og tornene vokste opp og kvalte det. Men noe falt i god jord og bar frukt: noe hundre foll, noe seksti foll, og noe tretti foll. Den som har ører, han høre! 10 Disiplene kom da til ham og sa: Hvorfor taler du til dem i lignelser? 11 Han svarte dem og sa: Fordi dere er det gitt å få kjenne himlenes rikes mysterier*, men dem er det ikke gitt. 12 For den som har, til ham skal det bli gitt, og han skal ha overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt endog det han har. 13 Derfor taler jeg til dem i lignelser. For de ser, og likevel ser de ikke. De hører, og likevel hører de ikke, og forstår ikke. 14 På dem blir Jesajas profeti oppfylt som sier: Dere skal høre og høre, men ikke forstå, se og se, men ikke skjelne. 15 For dette folks hjerte er blitt sløvt, og med ørene hører de tungt, og sine øyne har de lukket til, så de ikke skal se med øynene eller høre med ørene og forstå med hjertet, og omvende seg så jeg kunne få lege dem. 16 Men dere – salige er deres øyne fordi de ser, og deres ører fordi de hører. 17 Sannelig sier jeg dere: Mange profeter og rettferdige har lengtet etter å se det som dere ser, men fikk ikke se det, og å høre det som dere hører, men fikk ikke høre det. 18 Så hør da dere lignelsen om såmannen: 19 Hver den som hører ordet om riket og ikke forstår det, til ham kommer den onde og røver det som er sådd i hjertet. Dette er den som ble sådd ved veien. 20 Den som ble sådd på steingrunn, er den som straks tar imot ordet med glede når han hører det, 21 men han har ingen rot i seg, og holder ut bare en tid. Når det blir trengsel eller forfølgelse for ordets skyld, faller han straks fra. 22 Den som ble sådd blant torner, er den som hører ordet, men tidens bekymring og rikdommens bedrag kveler ordet, så det blir uten frukt. 23 Men den som ble sådd i den gode jord, det er den som hører ordet og forstår det. Han bærer frukt, og en gir hundre foll, en seksti foll, en tretti foll.
Matteus 13:1-23

Han begynte igjen å lære ved sjøen. Det samlet seg mye folk om ham, så han steg ut i en båt og satt i den ute på sjøen. Hele folkemengden var der på land ved sjøen. Han lærte dem mye i lignelser, og mens han lærte dem, sa han: Hør! Se, en såmann gikk ut for å så. Så skjedde det da han sådde, at noe falt ved veien, og fuglene kom og åt det opp. Og noe falt på steingrunn, der det ikke var mye jord, og det skjøt straks opp, fordi det ikke hadde dyp jord. Og da solen steg, ble det avsvidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det. Og noe falt blant torner, og tornene vokste opp og kvalte det, så det ikke bar frukt. Men noe falt i god jord og bar frukt. Det skjøt opp og vokste, og noe bar tretti, noe seksti, og noe hundre foll. Og han sa: Den som har ører å høre med, han høre! 10 Da han var blitt alene, kom de tolv og de andre som var med ham, og spurte ham om lignelsene. 11 Han sa til dem: Til dere blir Guds rikes mysterium* gitt. Men til dem som er utenfor, blir alt sagt i lignelser, 12 for at de skal se og se og ikke skjelne, og høre og høre og ikke forstå, for at de ikke skal omvende seg og få forlatelse. 13 Og han sier til dem: Forstår dere ikke denne lignelsen? Hvordan skal dere da forstå alle lignelsene? 14 Såmannen sår ordet. 15 Men de ved veien er de som ordet blir sådd i, og når de har hørt det, kommer straks Satan og tar bort ordet som er sådd i dem. 16 Og på samme måte de som blir sådd på steingrunn. Det er de som straks tar imot ordet med glede når de får høre det. 17 De har ingen rot i seg og holder bare ut en tid. Når det kommer trengsel eller forfølgelse for ordets skyld, faller de straks fra. 18 Andre igjen er de som ble sådd blant torner. Det er de som hører ordet, 19 men verdens bekymringer, rikdommens bedrag og lyst til andre ting kommer inn og kveler ordet, så det blir uten frukt. 20 Men dette er de som ble sådd i den gode jord: de som hører ordet og tar imot det og bærer frukt: noen tretti foll, noen seksti foll, noen hundre foll. 21 Og han sa til dem: Kommer vel lyset inn for å bli satt under et kar eller under sengen? Kommer det ikke for å bli satt i lysestaken? 22 Ingen ting er skjult som ikke skal bli åpenbart. Heller ikke er noe blitt gjemt, uten at det skal komme for dagen. 23 Om noen har ører å høre med, han høre! 24 Og han sa til dem: Gi akt på det dere hører! Med det mål dere selv måler med, skal dere bli tilmålt, og dere skal få enda mer. 25 For til den som har, skal det bli gitt. Men den som ikke har, skal bli fratatt endog det han har. 26 Og han sa: Med Guds rike er det som når en mann kaster såkornet i jorden. 27 Han sover og står opp, natt og dag, og kornet spirer og vokser seg høyt – hvordan det går til, vet han ikke. 28 Av seg selv bærer jorden grøde: først strå, så aks, så fullmodent korn i akset. 29 Men når grøden er moden, sender han straks sigden ut, for høsten er kommet. 30 Han sa: Hva skal vi ligne Guds rike med? Hva lignelse skal vi bruke om det? 31 Det er som sennepsfrøet. Når det blir sådd i jorden, er det mindre enn noe annet frø på jorden. 32 Og når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster. Det skyter store greiner, slik at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det. 33 I mange slike lignelser talte han Ordet til dem, så mye de var i stand til å høre. 34 Uten lignelser talte han ikke til dem. Men når han var alene med sine egne disipler, utla han for dem alt sammen.
Markus 4:1-34

Og det skjedde i tiden som fulgte, at han dro omkring fra by til by og fra landsby til landsby og forkynte evangeliet om Guds rike. Og de tolv var med ham, og likeså noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer: Maria, med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder var fart ut av, Johanna, som var gift med Kusa, embetsmann hos Herodes, Susanna og mange andre, som tjente dem med det de eide. Da det nå strømmet mye folk sammen, og de dro ut til ham fra landsbyene, sa han i en lignelse: En såmann gikk ut for å så sitt såkorn. Og da han sådde, falt noe ved veien. Det ble tråkket ned, og himmelens fugler åt det opp. Noe falt på steingrunn. Og da det vokste opp, visnet det, fordi det ikke hadde væte. Noe falt midt iblant torner, og tornene vokste opp sammen med det og kvalte det. Men noe falt i god jord. Det vokste opp og bar frukt, hundre foll. – Da han hadde sagt dette, ropte han ut: Den som har ører å høre med, han høre! Men disiplene hans spurte ham hva denne lignelsen skulle bety. 10 Han sa da: Dere er det gitt å kjenne Guds rikes mysterier*. Men til de andre gis det i lignelser, for at de skal se og ikke skjelne, og høre og ikke forstå. 11 Men dette er lignelsen: Såkornet er Guds ord. 12 De ved veien er de som hører, men så kommer djevelen og tar ordet bort fra deres hjerte, for at de ikke skal tro og bli frelst. 13 De på steingrunn er de som tar imot ordet med glede når de hører det. Men de har ingen rot. De tror til en tid, men i prøvelsens stund faller de fra. 14 Det som falt blant torner, er de som hører, og mens de vandrer fram, kveles de av bekymringer og rikdom og livets lyst, så de ikke bærer fullmoden frukt. 15 Men det i den gode jord, det er de som hører ordet og tar vare på det i et vakkert og godt hjerte, og bærer frukt i utholdenhet. 16 Ingen tenner et lys og skjuler det med et kar eller setter det under en seng. Han setter det i lysestaken, for at de som kommer inn, skal se lyset. 17 For ingenting er skjult som ikke skal bli åpenbart. Heller ikke er noe gjemt uten at det skal bli kjent og komme for dagen. 18 Se derfor til hvordan dere hører! For den som har, til ham skal det bli gitt. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han synes å ha.
Lukas 8:1-18