La flere be om samme sak

19 Igjen sier jeg dere: Alt det to av dere på jorden blir enige om å be om, skal de få av min Far i himmelen. 20 For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.
Matteus 18:19-20

19 Jeg vet jo at dette skal bli til frelse for meg, ved at dere ber for meg og ved at Jesu Kristi Ånd hjelper meg.
Paulus’ brev til filipperne 1:19

Også dere må komme oss til hjelp med bønn, slik at det fra manges munn kan lyde rikelig takk for oss, for den nåde som er oss gitt.
Paulus’ andre brev til korinterne 1:11

13 Lider noen blant dere ondt? La ham be! Er noen glad til sinns? La ham lovsynge! 14 Er noen blant dere syk? La ham kalle til seg menighetens eldste, og de skal be for ham og salve ham med olje i Herrens navn. 15 Og troens bønn skal hjelpe den syke, og Herren skal reise ham opp, og har han gjort synder, skal han få dem tilgitt. 16 Bekjenn derfor deres synder for hverandre og be for hverandre, for at dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning.
Jakobs brev 5:13-16

Da vi hadde revet oss løs fra dem og seilt av sted, styrte vi rett fram og kom til Kos. Neste dag dro vi til Rodos, og derfra til Patara. Der fant vi et skip som skulle fare rett over til Fønikia. Vi gikk da om bord og seilte av sted. Etter at vi hadde fått Kypros i sikte og lagt den bak oss på venstre side, seilte vi over til Syria og kom inn til Tyrus, for der skulle skipet losse lasten. Vi oppsøkte da disiplene og ble der i sju dager. De sa til Paulus ved Ånden at han ikke måtte dra opp til Jerusalem. Da vi hadde vært der disse dagene, brøt vi opp og dro videre. De fulgte oss alle ut av byen, også kvinner og barn. På stranden bøyde vi kne og ba. Så tok vi farvel med hverandre. Vi gikk om bord i skipet, de vendte tilbake til sitt.
Apostlenes gjerninger 21:1-6

21 De forkynte evangeliet der i byen og vant mange disipler. Så vendte de tilbake til Lystra, Ikonium og Antiokia. 22 De styrket disiplenes sjeler, formante dem til å holde fast ved troen og sa: Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler. 23 Og de valgte eldste for dem i hver menighet. Og etter bønn og faste overga de dem til Herren, som de var kommet til tro på.
Apostlenes gjerninger 14:21-23

29 Og nå, Herre! Hold øye med deres trusler, og gi dine tjenere å tale ditt ord med all frimodighet, 30 idet du rekker din hånd ut så helbredelse og tegn og under skjer ved din hellige tjener Jesu navn. 31 Og da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd, og de talte Guds ord med frimodighet.
Apostlenes gjerninger 4:29-31

32 Og nå overgir jeg dere til Gud og hans nådes ord, som er mektig til å oppbygge dere og gi dere arv sammen med alle dem som er blitt helliget. 33 Jeg har ikke traktet etter sølv eller gull eller klær fra noen. 34 Dere vet selv at det jeg og de som var med meg trengte, det har disse hendene arbeidet for. 35 På alle måter har jeg vist dere at slik bør vi arbeide, for vi må ta oss av de svake. For vi minnes de ordene Herren Jesus selv sa: Det er saligere å gi enn å ta imot. 36 Da han hadde sagt dette, bøyde han kne og ba sammen med dem alle. 37 Da brast de alle i sterk gråt, og de falt Paulus om halsen og kysset ham gang etter gang. 38 Mest sørget de over det han hadde sagt, at de aldri mer skulle få se hans ansikt. Så fulgte de ham til skipet.
Apostlenes gjerninger 20:32-38

På denne tiden la kong Herodes* hånd på noen av menigheten, og mishandlet dem. Jakob, Johannes’ bror, drepte han med sverd. Og da Herodes så det var til glede for judeerne, gikk han videre og grep også Peter. Det var i de usyrede brøds dager. Da han hadde grepet ham, satte han ham i fengsel, og overga ham til fire vaktskift hvert på fire mann, for at de skulle passe på ham. Etter påsken ville så Herodes føre ham fram for folket. I mellomtiden ble Peter holdt i fengselet. Men det ble gjort inderlig bønn til Gud for ham av menigheten. Natten før Herodes skulle føre ham fram, sov Peter mellom to soldater. Han var bundet med to lenker, og det sto vaktmenn utenfor dørene og voktet fengselet. Og se, en Herrens engel sto der, og et lys skinte i fangerommet. Han støtte Peter i siden og vekket ham opp og sa: Skynd deg og stå opp! Og lenkene falt av hans hender. Og engelen sa til ham: Spenn beltet om deg og ta skoene på! Han gjorde så. Og han sier til ham: Kast kappen om deg, og følg meg! Han gikk da ut og fulgte ham. Han forsto ikke at det som engelen gjorde, var virkelig, men trodde at han så et syn. 10 De gikk forbi både den første og den andre vakten, og kom til jernporten som førte ut til byen. Den åpnet seg av seg selv. De gikk ut, og fortsatte én gate til endes, og plutselig forsvant engelen for ham. 11 Da kom Peter til seg selv og sa: Nå vet jeg for visst at Herren har utsendt sin engel og fridd meg ut av Herodes’ hånd, og fra alt det som jødefolket har gått og ventet på. 12 Da Peter var blitt klar over dette, gikk han til Marias hus. Hun var mor til Johannes med tilnavnet Markus. Mange var samlet der og ba. 13 Han banket på døren til portrommet, og en pike ved navn Rode kom ut for å høre etter. 14 Da hun kjente igjen Peters stemme, glemte hun av bare glede å åpne døren, men sprang inn og fortalte at Peter sto utenfor. 15 De sa til henne: Du er fra sans og samling! Men hun forsikret at slik var det. Da sa de: Det er hans engel! 16 Imens fortsatte Peter å banke på. Og da de åpnet og fikk se ham, ble de ute av seg selv av undring. 17 Han ga tegn til dem med hånden at de skulle tie, og så fortalte han dem hvordan Herren hadde ført ham ut av fengselet. Og han sa: Fortell dette til Jakob* og brødrene. Så gikk han bort og dro til et annet sted.
Apostlenes gjerninger 12:1-17

18 Dette holdt hun på med å gjøre i mange dager. Men Paulus ble harm, og vendte seg og sa til ånden: Jeg befaler deg i Jesu Kristi navn, far ut av henne! – Og den for ut av henne i samme stund. 19 Men da hennes herrer så at deres håp om inntekt forsvant, grep de Paulus og Silas og dro dem av sted til torget for å stille dem for retten. 20 De førte dem fram for styresmennene og sa: Disse mennene skaper stor uro i byen vår. De er jøder, 21 og de forkynner skikker som vi ikke har lov til å ta imot eller leve etter, vi som er romere. 22 Folkemengden reiste seg også imot dem. Styresmennene rev da klærne av dem og befalte stokkeslag. 23 Da de hadde gitt dem mange slag, kastet de dem i fengsel, og befalte fangevokteren å passe godt på dem. 24 Da han fikk en slik ordre, satte han dem i det innerste fangerommet og satte føttene deres fast i stokken. 25 Men ved midnattstid holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, og fangene hørte på dem. 26 Da kom det med ett et sterkt jordskjelv, så fengselets grunnvoller ristet. Og straks sprang alle dørene opp, og lenkene falt av alle fangene.
Apostlenes gjerninger 16:18-26

12 De vendte da tilbake til Jerusalem fra det berget som blir kalt Oljeberget og ligger nær ved Jerusalem, en sabbatsreise derfra. 13 Og da de kom inn i byen, gikk de opp til den øvre salen, hvor de pleide å holde til. Det var Peter og Johannes, Jakob og Andreas, Filip og Tomas, Bartolomeus og Matteus, Jakob, sønn av Alfeus, Simon seloten og Judas, sønn av Jakob. 14 Alle disse holdt sammen og var utholdende i bønnen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og hans brødre.
Apostlenes gjerninger 1:12-14

15 Men da det led mot kveld, kom disiplene til ham og sa: Stedet er øde, og det er alt sent på dagen. Send derfor folket fra deg, så de kan dra bort i landsbyene og kjøpe seg mat! 16 Jesus sa da til dem: De behøver ikke gå bort. Dere skal gi dem mat! 17 Men de sa til ham: Vi har ikke her noe annet enn fem brød og to fisker. 18 Da sa han: Bring dem hit til meg. 19 Så bød han folket å sette seg ned i gresset, og han tok de fem brødene og de to fiskene, så opp mot himmelen og ba velsignelsesbønnen*. Og han brøt brødene og ga dem til disiplene, og disiplene delte ut til folket. 20 Alle spiste og ble mette. Og de samlet opp stykkene som ble til overs – tolv kurver fulle. 21 Men de som hadde spist, var omkring fem tusen menn, utenom kvinner og barn. 22 Og straks nødde han disiplene til å gå i båten og dra i forveien for ham over til den andre siden, mens han sendte folket fra seg. 23 Da han hadde sendt folket fra seg, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be. Og da kvelden kom, var han der alene.
Matteus 14:1-23

For vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om den trengselen vi måtte gjennomgå i Asia. Den var over all måte tung, tyngre enn vi var i stand til å bære, så vi til og med tvilte på at livet sto til å redde. Vi regnet oss alt som dødsdømte, for at vi ikke skulle stole på oss selv, men på Gud, han som reiser opp de døde. 10 Han fridde oss og frir oss fra så svær en dødsfare, og vi har det håpet til ham at han også heretter vil fri oss. 11 Også dere må komme oss til hjelp med bønn, slik at det fra manges munn kan lyde rikelig takk for oss, for den nåde som er oss gitt.
Paulus’ andre brev til korinterne 1:8-11

Paulus, ved Guds vilje Kristi Jesu apostel, og vår bror Timoteus – til de hellige og troende brødre i Kristus i Kolossæ: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far! Vi takker alltid Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, når vi ber for dere. For vi har hørt om deres tro på Kristus Jesus og om den kjærligheten dere har til alle de hellige, på grunn av det håpet som ligger ferdig for dere i himmelen. Dette håpet har dere alt hørt om gjennom sannhetens ord, evangeliet. For også til dere er evangeliet kommet, som det er i hele verden, og det bærer frukt og vokser. Slik er det også hos dere, helt fra den dagen dere fikk høre det og lærte å kjenne Guds nåde i sannhet. Slik har dere også fått lære det av vår kjære medtjener Epafras, som er en trofast Kristi tjener for dere. Han har også fortalt oss om deres kjærlighet i Ånden. Derfor har vi heller ikke holdt opp med å be for dere, like fra den dagen vi fikk høre om det. Vi ber om at dere må fylles med kunnskap om Guds vilje i all åndelig visdom og forstand, 10 så dere kan vandre verdig for Herren, til behag for ham i alle ting, ved at dere bærer frukt og vokser i all god gjerning gjennom kunnskapen om Gud, 11 og blir styrket med all kraft etter hans herlighets makt, så dere kan ha all utholdenhet og tålmodighet. 12 Med glede kan dere da takke Faderen, som gjorde dere skikket til å få del i de helliges arv i lyset. 13 Han er den som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike. 14 I ham har vi forløsningen, syndenes forlatelse. 15 Han er et bilde av den usynlige Gud, den førstefødte fremfor enhver skapning.
Paulus’ brev til kolosserne 1:1-15

39 Jesus sier: Ta steinen bort! Marta, den dødes søster, sier til ham: Herre, han stinker allerede, for han har ligget der fire dager. 40 Jesus sier til henne: Sa jeg deg ikke at dersom du tror, skal du se Guds herlighet? 41 De tok da steinen bort. Jesus løftet sine øyne mot himmelen og sa: Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. 42 Jeg visste jo at du alltid hører meg, men for folkets skyld som står omkring meg, sa jeg det, for at de skal tro at du har sendt meg. 43 Og da han hadde sagt dette, ropte han med høy røst: Lasarus, kom ut! 44 Da kom den døde ut, ombundet med liksvøp på føtter og hender, og om hans ansikt var bundet en svetteduk. Jesus sier til dem: Løs ham og la ham gå! 45 Mange av jødene, som var kommet til Maria og hadde sett det han gjorde, trodde da på ham.
Johannes 11:39-45

I det femtende året av keiser Tiberius’ regjering, mens Pontius Pilatus var landshøvding i Judea, Herodes* fjerdingsfyrste i Galilea, hans bror Filip fjerdingsfyrste i landene Iturea og Trakonitis, og Lysanias fjerdingsfyrste i Abilene, og mens Annas og Kaifas var yppersteprester, – da kom Guds ord til Johannes, Sakarjas sønn, i ørkenen. Og han dro omkring i hele landet ved Jordan og forkynte omvendelses dåp til syndenes forlatelse, som det står skrevet i boken med profeten Jesajas ord: Det er en røst av en som roper i ørkenen: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette! Hver dal skal fylles opp, hvert fjell og hver haug skal senkes. Det krokete skal rettes ut, og de ujevne veier skal bli jevne. Og alt kjød skal se Guds frelse. Han sa da til folket som dro ut til ham for å bli døpt av ham: Ormeyngel! Hvem lærte dere å flykte fra den kommende vrede? Bær da frukt som er omvendelsen verdig! Begynn ikke å si til dere selv: Vi har Abraham til far! For jeg sier dere: Gud kan vekke opp barn for Abraham av disse steinene. Øksen ligger allerede ved roten av trærne. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden. 10 Folket spurte ham og sa: Hva skal vi da gjøre? 11 Han svarte dem og sa: Den som har to kapper, skal dele med den som ingen har. Og den som har mat, skal gjøre likeså. 12 Også noen tollere kom for å bli døpt, og de sa til ham: Mester, hva skal vi gjøre? 13 Han sa til dem: Krev ikke inn mer enn det dere har fått pålegg om! 14 Også noen soldater spurte ham og sa: Og vi, hva skal vi gjøre? Han sa til dem: Press ikke penger av noen med vold eller falske anklager, og la dere nøye med den lønnen dere har. 15 Folket gikk nå i forventning, og i sitt hjerte grunnet alle på om Johannes kanskje skulle være Messias. 16 Da svarte Johannes dem alle og sa: Jeg døper dere med vann, men han kommer som er sterkere enn jeg. Jeg er ikke engang verdig til å løse skoremmen hans. Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild. 17 Han har sin kasteskovl i hånden for å rense sin treskeplass og samle hveten i låven. Men agnene skal han brenne opp med uslokkelig ild. 18 Han ga også mange andre formaninger til folket, og forkynte evangeliet for dem. 19 Men fjerdingsfyrsten Herodes ble refset av ham på grunn av sin brorkone Herodias, og for alt det onde Herodes hadde gjort. 20 Han la da også dette til alt det andre, at han kastet Johannes i fengsel. 21 Men det skjedde, da alt folket lot seg døpe, og Jesus var blitt døpt og ba, da åpnet himmelen seg. 22 Og Den Hellige Ånd kom ned over ham i legemlig skikkelse, som en due, og det lød en røst fra himmelen: Du er min Sønn, den elskede. I deg har jeg velbehag. 23 Og Jesus selv var omkring tretti år da han begynte sin gjerning. Han var, etter det folk holdt ham for, sønn av Josef, sønn av Eli,
Lukas 3:1-23

29 På vei videre derfra gikk Jesus langs Galilea-sjøen, og han gikk opp i fjellet og satte seg der. 30 Og mye folk kom til ham. De hadde med seg lamme, blinde, vanføre, stumme og mange andre, og de la dem ved føttene hans, og han helbredet dem. 31 Og folket undret seg da de så at stumme talte, vanføre ble friske, lamme gikk og blinde så. Og de lovpriste Israels Gud. 32 Men Jesus kalte disiplene til seg og sa: Jeg har medynk med folket, for de har alt vært hos meg i tre dager, og har ikke noe å spise. Jeg vil ikke sende dem bort fastende, for da kunne de bli ganske utmattet på veien. 33 Disiplene sa til ham: Hvor skal vi få brød fra her i ødemarken til å mette så mange? 34 Og Jesus sa til dem: Hvor mange brød har dere? De sa: Sju – og noen få småfisker. 35 Da bød han folket å sette seg ned på marken. 36 Så tok han de sju brødene og fiskene, og da han hadde bedt takkebønn, brøt han dem og ga dem til disiplene, og disiplene ga til folket. 37 Og de spiste alle sammen og ble mette. Så tok de opp de stykkene som ble til overs – sju store kurver fulle. 38 Men de som hadde spist, var fire tusen menn, utenom kvinner og barn.
Matteus 15:29-38

Da bød han folket å sette seg ned på marken. Han tok de sju brødene og holdt takkebønn. Så brøt han dem og ga til disiplene sine for at de skulle dele ut. Og de delte ut til folket.
Markus 8:6

Jesus tok brødene og takket, og han delte ut til dem som satt der. Likeså delte han ut av småfiskene, så mye de ville ha.
Johannes 6:11

Det kom nå andre båter fra Tiberias og la til nær det stedet der de hadde spist brødet etter Herrens takkebønn.
Johannes 6:23

Så kom den dagen i de usyrede brøds høytid da påskelammet skulle slaktes. Og han sendte Peter og Johannes av sted og sa: Gå og gjør i stand for oss, så vi kan ete påskelammet. De sa til ham: Hvor vil du at vi skal gjøre det i stand? 10 Han svarte: Se, når dere kommer inn i byen, skal det møte dere en mann som bærer en krukke med vann. Følg ham til det huset hvor han går inn. 11 Og si til eieren av huset: Mesteren spør deg: Hvor er rommet der jeg kan ete påskelammet med disiplene mine? 12 Han vil da vise dere en stor sal ovenpå, med alt utstyr. Der skal dere gjøre i stand. 13 De gikk da av sted, og fant det slik som han hadde sagt. Og de gjorde i stand påskelammet. 14 Og da timen kom, satte han seg til bords, og apostlene sammen med ham. 15 Han sa til dem: Jeg har lengtet inderlig etter å ete dette påskemåltidet sammen med dere før jeg lider. 16 For jeg sier dere: Jeg skal aldri mer ete det før det er blitt fullendt i Guds rike. 17 Så tok han et beger, takket og sa: Ta dette og del det mellom dere! 18 For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike kommer. 19 Og han tok et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: Dette er mitt legeme, som blir gitt for dere. Gjør dette til minne om meg! 20 Likeså tok han begeret etter aftensmåltidet og sa: Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for dere.
Lukas 22:7-20

26 Mens de nå holdt måltid, tok Jesus et brød, ba velsignelsesbønnen* og brøt det, ga disiplene og sa: Ta, et! Dette er mitt legeme. 27 Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: Drikk av det alle. 28 For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse.
Matteus 26:26-28

22 Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, ba velsignelsesbønnen* og brøt det, ga dem og sa: Ta det! Dette er mitt legeme. 23 Og han tok et beger, takket og ga dem, og de drakk alle av det. 24 Og han sa til dem: Dette er mitt blod, paktens blod, som blir utgytt for mange. 25 Sannelig sier jeg dere: Jeg skal ikke mer drikke av vintreets frukt før den dagen jeg drikker den ny i Guds rike. 26 Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget.
Markus 14:22-26

12 Men Peter sto opp og løp til graven. Da han bøyde seg ned, så han bare linklærne. Han gikk så hjem, og undret seg over det som var skjedd. 13 Og se, to av dem var samme dag på vei til en by som heter Emmaus og ligger seksti stadier fra Jerusalem. 14 Og de talte med hverandre om alt dette som var skjedd. 15 Og det skjedde, mens de samtalte og drøftet dette, kom Jesus selv nær til dem og slo følge med dem. 16 Men øynene deres ble holdt igjen, så de ikke kjente ham. 17 Han sa til dem: Hva er det dere går og samtaler om på veien? De sto da stille og så bedrøvet opp. 18 Den ene av dem, som hette Kleopas, sa til ham: Er du den eneste av dem som oppholder seg i Jerusalem, som ikke vet hva som er skjedd der i disse dagene? 19 Han sa da til dem: Hva da? De sa til ham: Det med Jesus fra Nasaret, en mann som var en profet, mektig i gjerning og ord for Gud og hele folket – 20 og hvordan våre yppersteprester og rådsherrer overga ham til dødsdom og korsfestet ham. 21 Men vi håpet at han var den som skulle forløse Israel. Og nå er det alt tredje dagen siden disse tingene skjedde. 22 Men så har også noen av våre kvinner forferdet oss. Tidlig i dag morges var de ute ved graven, 23 men de fant ikke hans legeme. Så kom de og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. 24 Noen av dem som var med oss, gikk da til graven. De fant det slik som kvinnene hadde sagt. Men ham så de ikke. 25 Da sa han til dem: Så uforstandige dere er, og så trege i hjertet til å tro alt det som profetene har talt! 26 Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet? 27 Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og forklarte for dem i alle Skriftene det som er skrevet om ham. 28 Da de nærmet seg landsbyen som de var på vei til, lot han som om han ville gå videre. 29 Men de nødde ham og sa: Bli hos oss, for det lir mot kveld, og dagen heller. Han gikk da inn for å bli hos dem. 30 Og det skjedde da han satt til bords med dem, da tok han brødet, ba velsignelsesbønnen* og brøt det og ga dem. 31 Da ble øynene deres åpnet, og de kjente ham. Så ble han usynlig for dem. 32 Og de sa til hverandre: Brant ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss! 33 Og de tok av sted i samme stund og vendte tilbake til Jerusalem. De fant der de elleve samlet, og de som var med dem. 34 Og disse sa: Herren er virkelig blitt reist opp og er blitt sett av Simon! 35 De to fortalte da hva som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet. 36 Mens de talte om dette, sto han selv midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere!
Lukas 24:12-36

18 Det skjedde en gang at han var alene i bønn, og disiplene var sammen med ham. Da spurte han dem: Hvem sier folk at jeg er? 19 De svarte og sa: Johannes døperen, andre sier Elia, andre igjen at en profet, en av de gamle, er stått opp. 20 Han sa til dem: Men dere, hvem sier dere at jeg er? Da svarte Peter og sa: Guds Messias. 21 Men han forbød dem strengt å si dette til noen. 22 Og han sa: Menneskesønnen må lide meget og bli forkastet av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde. Han skal bli slått i hjel, og på den tredje dagen skal han reises opp. 23 Han sa til alle: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. 24 For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal berge det. 25 For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men mister seg selv eller tar skade på seg selv? 26 For den som skammer seg ved meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg ved når han kommer i sin og Faderens og de hellige englers herlighet. 27 Jeg sier dere for sant: Noen av dem som står her, skal ikke smake døden før de ser Guds rike! 28 Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette, skjedde det at han tok med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be. 29 Og mens han ba, ble hans ansikt annerledes å se til, og klærne hans ble skinnende hvite. 30 Og se, to menn samtalte med ham. Det var Moses og Elia. 31 De viste seg i herlighet og talte om hans bortgang, som han skulle fullbyrde i Jerusalem. 32 Peter og de som var med ham, var tynget av søvn. Men da de ble fullt våkne, så de hans herlighet og de to mennene som sto sammen med ham. 33 Og det skjedde, idet mennene skulle skilles fra ham, at Peter sa til Jesus: Mester, det er godt at vi er her! La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia. – Han visste ikke hva han sa. 34 Mens han talte, kom det en sky og overskygget dem, og de ble forferdet da de kom inn i skyen. 35 Og det kom en røst ut fra skyen: Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham! 36 Da røsten kom, så de ingen uten Jesus alene. – De tidde stille og fortalte ingen i de dager noe av det de hadde sett.
Lukas 9:18-36

I Cæsarea* var det en mann som hette Kornelius. Han var høvedsmann ved den hæravdelingen som ble kalt den italiske. Han var en from mann og fryktet Gud med hele sitt hus. Han ga mange almisser til folket og ba alltid til Gud. En dag, det var omkring den niende time, så han tydelig i et syn en Guds engel som kom inn til ham og sa: Kornelius! Kornelius stirret forferdet på ham og sa: Hva er det, herre? Engelen svarte ham: Dine bønner og almisser er steget opp for Guds åsyn, så han er blitt minnet om deg. Send nå noen menn til Jaffa for å hente til deg en mann ved navn Simon, som kalles med tilnavn Peter. Han er gjest hos garveren Simon, som har et hus ved havet. Da engelen som talte til ham, var borte, tilkalte han to av tjenerne sine og en gudfryktig soldat, en av dem han alltid hadde om seg. Og da han hadde fortalt dem alt, sendte han dem av sted til Jaffa. Dagen etter, mens de var på vei dit og nærmet seg byen, gikk Peter opp på taket for å be. Det var omkring den sjette time. 10 Han ble da sulten og ville ha noe å ete. Mens de nå laget i stand, kom det en henrykkelse over ham. 11 Han ser himmelen åpnet, og noe som kommer dalende ned. Det så ut som en stor linduk som ble senket ned på jorden etter de fire hjørnene. 12 På den var det alle slags firføtte dyr og jordens kryp og himmelens fugler. 13 Og en røst kom til ham: Stå opp, Peter, slakt og et! 14 Men Peter svarte: På ingen måte, Herre! Aldri har jeg spist noe vanhellig eller urent. 15 Og en røst kom igjen til ham, for andre gang: Det som Gud har renset, skal ikke du kalle urent. 16 Dette hendte tre ganger, og så ble duken straks tatt opp til himmelen igjen. 17 Men mens Peter var i villrede med seg selv om hva dette synet som han hadde sett, skulle bety, se, da sto de mennene som var utsendt av Kornelius ved døren. De hadde spurt seg fram til Simons hus. 18 Nå ropte de inn og spurte om Simon, med tilnavnet Peter, var gjest der. 19 Mens Peter grunnet på synet, sa Ånden til ham: Se, her er tre menn som leter etter deg. 20 Stå opp og gå ned. Følg med dem uten å tvile, for det er jeg som har sendt dem. 21 Peter gikk da ned til mennene og sa: Se, jeg er den dere leter etter. Hva er grunnen til at dere er kommet hit? 22 De svarte: Høvedsmannen Kornelius, en rettferdig og gudfryktig mann, som har godt vitnesbyrd av hele det jødiske folk, fikk det budskapet fra en hellig engel at han skulle hente deg til sitt hus og høre et budskap fra deg. 23 Så ba Peter dem inn og ga dem husrom. Og neste dag brøt han opp og dro av sted sammen med dem. Noen av brødrene fra Jaffa gikk med ham. 24 Dagen etter kom de til Cæsarea. Kornelius ventet på dem. Han hadde bedt sammen sine slektninger og nærmeste venner. 25 Da nå Peter var på vei inn, gikk Kornelius ham i møte, falt ned for føttene hans og tilba ham. 26 Men Peter reiste ham opp og sa: Stå opp! Også jeg er et menneske. 27 Og han samtalte med ham mens han gikk inn i huset. Der fant han mange samlet. 28 Han sa til dem: Dere vet hvor utillatelig det er for en jøde å ha samkvem med noen av et annet folk, eller å gå inn til ham. Men Gud har vist meg at jeg ikke skal kalle noe menneske vanhellig eller urent. 29 Derfor kom jeg også uten innvendinger da jeg ble budsendt. Men nå spør jeg: Hvorfor har dere sendt bud på meg? 30 Kornelius sa da: For fire dager siden – det var da som nå ved den niende time – var jeg i bønn hjemme i huset mitt. Og se, en mann i lysende klær sto foran meg. 31 Og han sa: Kornelius, din bønn er hørt, og dine almisser er husket for Guds ansikt. 32 Send derfor bud til Jaffa og kall til deg Simon med tilnavnet Peter. Han er gjest hos garveren Simon som bor nede ved havet. Når han kommer hit, skal han tale til deg. 33 Derfor sendte jeg straks bud til deg, og du gjorde vel at du kom! Nå er vi da alle til stede for Guds åsyn for å høre alt som er pålagt deg av Herren. 34 Peter begynte da å tale, og han sa: Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke gjør forskjell på folk, 35 men blant hvert folk tar han imot dem som frykter ham og gjør rettferdighet. 36 Det ordet som han sendte til Israels barn, da han i evangeliet forkynte fred ved Jesus Kristus – han er alles Herre – 37 det kjenner dere, dette ordet som er gått ut over hele Judea. Det hadde sin begynnelse fra Galilea, etter den dåpen som Johannes forkynte – 38 og taler om at Gud salvet Jesus fra Nasaret med Den Hellige Ånd og kraft, han som gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle dem som var underkuet av djevelen, fordi Gud var med ham. 39 Vi er vitner om alt det han gjorde både i jødenes land og i Jerusalem, han som de drepte ved å henge ham på et tre. 40 Ham reiste Gud opp på den tredje dagen og lot ham tre synlig fram, 41 ikke for hele folket, men for de vitnene som forut var utvalgt av Gud – for oss, vi som åt og drakk sammen med ham etter at han var stått opp fra de døde. 42 Han bød oss å forkynne for folket og vitne at han er den som Gud har satt til å være dommer over levende og døde. 43 Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn. 44 Mens Peter ennå talte disse ordene, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet. 45 Og alle de troende som tilhørte de omskårne, og som var kommet med Peter, ble forferdet over at Den Hellige Ånds gave var blitt utgytt også over hedningene, 46 for de hørte dem tale med tunger og lovprise Gud. Da sa Peter: 47 Kan vel noen nekte dem vannet, så de ikke skulle bli døpt, disse som har fått Den Hellige Ånd likesom vi? 48 Og han bød at de skulle bli døpt i Jesu Kristi navn. De ba ham da bli hos dem noen dager.
Apostlenes gjerninger 10:1-48

En tid etter hendte det at Moabs barn og Ammons barn, og sammen med dem en del av me’unittene, gikk til krig mot Josjafat. Folk kom med melding om dette til Josjafat og sa: Det kommer en stor hær mot deg fra den andre siden av havet*, fra Syria. De er alt kommet til Haseson-Tamar, det er En-Gedi. Da ble Josjafat redd. Han vendte seg i bønn til Herren og lyste ut en faste over hele Juda. Og Juda samlet seg for å søke hjelp hos Herren. Ja, fra alle Judas byer kom de for å søke Herren. Da sto Josjafat fram blant dem som var kommet sammen fra Juda og Jerusalem, i Herrens hus foran den nye forgården og sa: Herre, våre fedres Gud! Er det ikke du som er Gud i himmelen? Du råder over alle folkene og deres riker. I din hånd er kraft og velde. Det er ingen som kan holde stand mot deg. Har ikke du, vår Gud, drevet dette landets innbyggere ut for ditt folk Israel og gitt det til din venn Abrahams etterkommere for alle tider? De bosatte seg der og bygde deg en helligdom der for ditt navn og sa: Om noen ulykke kommer over oss, sverd, straffedom, pest eller hungersnød, så vil vi stille oss foran dette huset og for ditt åsyn. For ditt navn bor i dette huset. Og vi vil rope til deg i vår nød, og så vil du høre og frelse. 10 Se nå hvordan Ammons barn og Moab og folket fra Se’ir-landet – du ga ikke Israel lov til å trenge inn blant dem da de kom fra landet Egypt, så de bøyde av og dro bort fra dem uten å ødelegge dem – 11 se nå hvordan de lønner oss! Nå kommer de og vil drive oss ut av din eiendom, som du har gitt oss. 12 Du vår Gud, vil du ikke holde dom over dem? For vi har ikke styrke nok til å stå imot denne store hæren som kommer mot oss, og vi vet ikke hva vi skal gjøre. Men til deg er våre øyne vendt. 13 Og hele Juda sto der for Herrens åsyn, selv deres små barn, deres koner og deres sønner. 14 Da kom Herrens Ånd over levitten Jahasiel, sønn av Sakarja, sønn av Benaja, sønn av Je’iel, sønn av Mattanja, en av Asafs sønner, midt i forsamlingen. 15 Og han sa: Hør etter, hele Juda og dere Jerusalems innbyggere og du kong Josjafat! Så sier Herren til dere: Frykt ikke! Denne store hæren skal dere ikke være redde for. For denne krigen er ikke deres, men Guds. 16 Dra ned mot dem i morgen! Da drar de oppover Hassis-bakken, og dere kommer til å møte dem ved enden av dalen midt imot Jeruel-ørkenen. 17 Men det er ikke dere som skal kjempe her. Dere skal bare stille dere opp og stå og se den frelse Herren vil gi dere – dere fra Juda og Jerusalem. Frykt ikke og vær ikke redde! Dra ut mot dem i morgen, og Herren skal være med dere. 18 Da bøyde Josjafat seg med ansiktet mot jorden. Og hele Juda og alle Jerusalems innbyggere falt ned for Herrens åsyn og tilba Herren. 19 Og de levittene som hørte til kahatittenes og korahittenes barn, reiste seg og lovet Herren, Israels Gud, med sterk og høy røst. 20 Morgenen etter brøt de tidlig opp og dro av sted til Tekoa-ørkenen. Med det samme de dro ut, sto Josjafat fram og sa: Hør på meg, Juda og dere Jerusalems innbyggere! Tro på Herren deres Gud, så skal dere holde stand! Tro på hans profeter, så skal dere ha lykken med dere! 21 Og han rådførte seg med folket og stilte opp sangere som skulle love Herren i hellig skrud, mens de dro ut foran den væpnede hæren. De skulle synge: Lov Herren, for hans miskunnhet varer til evig tid! 22 Og da de begynte med sine fryderop og lovsanger, lot Herren noen som lå i bakhold angripe Ammons barn og Moab og folket fra Se’ir-fjellet, som var kommet mot Juda. Og de ble slått. 23 Ammons barn og Moab vendte seg mot folket fra Se’ir-fjellet og hogg dem ned og ødela dem. Og da de hadde gjort ende på folket fra Se’ir, hjalp de alle til med å ødelegge hverandre. 24 Da Juda kom opp på høyden der en kunne se ut over ørkenen, og så seg om etter hæren, fikk de se dem ligge døde på jorden, ingen var sluppet unna. 25 Josjafat og folkene hans dro dit for å dele byttet. Der fant de både gods og døde kropper og en mengde kostbare ting. Det bytte de tok, var så stort at de ikke kunne bære det. I tre dager holdt de på med å plyndre, så mye hærfang var det. 26 Den fjerde dagen samlet de seg i Lovprisningsdalen. Der lovet de Herren. Derfor heter dette stedet Lovprisningsdalen den dag i dag. 27 Så vendte alle Judas og Jerusalems menn tilbake. Med Josjafat i spissen dro de glade hjem til Jerusalem. For Herren hadde gitt dem den gleden å seire over fiendene sine. 28 De dro inn i Jerusalem til Herrens hus med harper og sitarer og trompeter. 29 Frykt for Gud kom over alle riker rundt i landene, da de hørte at Herren hadde kjempet mot Israels fiender. 30 Josjafats rike hadde nå fred, fordi hans Gud lot ham få ro på alle kanter. 31 Slik regjerte Josjafat over Juda. Han var trettifem år gammel da han ble konge, og regjerte tjuefem år i Jerusalem. Hans mor hette Asuba og var datter av Sjilhi. 32 Han vandret på sin far Asas vei og vek ikke fra den, men gjorde det som var rett i Herrens øyne. 33 Men offerhaugene ble ikke nedlagt, og folket hadde ennå ikke vendt sitt hjerte til fedrenes Gud. 34 Det som ellers er å fortelle om Josjafat, både i hans første og i hans senere dager, det er skrevet i Jehus, Hananis sønns krønike, som er tatt med i boken om Israels konger. 35 Siden inngikk Josjafat, Judas konge, en overenskomst med Akasja, Israels konge, han som bar seg så ugudelig at. 36 Han kom overens med ham om å bygge skip som skulle gå til Tarsis, og de bygde noen skip i Esjon-Geber. 37 Da profeterte Elieser, Dodavas sønn, fra Maresja, mot Josjafat og sa: Fordi du har inngått forbund med Akasja, skal Herren la ditt foretagende bli til intet. Og noen av skipene forliste, så de ikke kunne gå til Tarsis.
Andre Krønikebok 20:1-37

Da Mordekai fikk vite alt som hadde hendt, flerret han klærne sine og kledde seg i sekk og aske. Så gikk han ut i byen med høye klagerop. Og han kom så langt som til plassen foran kongens port. For ingen som var kledd i sekk, hadde lov til å gå inn gjennom kongens port. Og i hvert eneste landskap, overalt hvor kongens ord og befaling nådde fram, ble det stor sorg blant jødene, og faste og gråt og jammer. Ja, mange redet seg et leie av sekk og aske. Esters unge piker og hoffmennene hennes kom og fortalte henne det. Da ble dronningen forferdet. Hun sendte klær til Mordekai, som han skulle ta på istedenfor de sekkeklærne han gikk i. Men han tok ikke imot dem. Ester kalte da til seg Hatak, en av kongens hoffmenn, som han hadde satt til å tjene henne. Og hun bød ham å gå til Mordekai for å få vite hva som var på ferde, og hvorfor han bar seg slik at. Hatak gikk ut til Mordekai på byens torg foran kongens port. Og Mordekai fortalte ham alt det som hadde hendt ham. Han oppga for ham nøyaktig hvor meget sølv Haman hadde lovt å betale til kongens skattkammer for å få utryddet jødene. Han ga ham også en avskrift av den skriftlige ordren som var blitt gitt i Susan om å ødelegge dem. Den skulle han vise Ester og melde henne alt og pålegge henne å gå inn til kongen og be og bønnfalle ham om nåde for folket sitt. Hatak kom og fortalte Ester hva Mordekai hadde sagt. 10 Da bød Ester Hatak å gå til Mordekai og si: 11 Alle kongens tjenere og folket i kongens landskaper vet at hvis noen, mann eller kvinne, går inn til kongen i den indre gården uten å være kalt, gjelder det for hver og en samme lov: han skal late livet, hvis da ikke kongen rekker ut gullstaven sin mot ham. Da får han leve. Men jeg er nå i tretti dager ikke blitt kalt til å gå inn til kongen. 12 Da Mordekai fikk høre hva Ester hadde sagt, 13 sa han at de skulle gi Ester dette svaret: Du må ikke tenke at du alene av alle jøder skal slippe unna, fordi du er i kongens hus. 14 For om du tier stille i denne tid, så vil det nok komme befrielse og redning for jødene fra et annet sted, men du og din fars hus skal omkomme. Og hvem vet om det ikke er nettopp for en tid som denne at du har fått dronningverdigheten? 15 Da sa Ester at de skulle gi Mordekai dette svaret: 16 Gå av sted og få samlet alle jøder som finnes i Susan, og hold faste for min skyld, så dere verken eter eller drikker noe i tre døgn, natt eller dag! Jeg og mine unge piker vil også faste på samme måte. Og så vil jeg gå inn til kongen, enda det ikke stemmer med loven. Skal jeg da omkomme, så får jeg omkomme. 17 Mordekai gikk bort og gjorde alt det som Ester hadde pålagt ham.
Esters bok 4:1-17