Delingen av Rødehavet

Se, jeg er Herren, alt kjøds Gud. Skulle noen ting være for vanskelig for meg?
Jeremia 32:27

Men dette skal du vite, at i de siste dager skal det komme farlige tider. For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, skrytende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten aktelse for det hellige, uten naturlig kjærlighet, uforsonlige, baktalende, umåtelige, voldsomme, uten kjærlighet til det gode, svikefulle, oppfarende, oppblåste, slike som elsker sine lyster høyere enn Gud. De har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft. Slike skal du vende deg fra. Til dem hører også de som sniker seg inn i husene og fanger kvinnfolk som er nedtynget av synder og drives av mange slags lyster, som alltid vil lære, men aldri kan komme til sannhets erkjennelse. Som Jannes og Jambres sto Moses imot, slik står også disse sannheten imot. De er fordervet i sitt sinn og holder ikke mål i troen. Men de skal ikke ha mer fremgang, for deres dårskap skal bli åpenbar for alle, slik det også gikk med de to jeg nevnte. 10 Men du har etterfulgt meg i lære, i livsførsel, i forsett, i tro, i tålmodighet, i kjærlighet, i utholdenhet, 11 i forfølgelser, i lidelser – slike som møtte meg i Antiokia, Ikonium og Lystra, ja, alle slags forfølgelser som jeg har gjennomgått. Og Herren har fridd meg ut av dem alle. 12 Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt. 13 Men onde mennesker og bedragere går fram til det verre. De fører vill og farer vill. 14 Men bli du i det du har lært og er blitt overbevist om. Du vet jo hvem du har lært det av, 15 og helt fra barndommen av kjenner du De hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus. 16 Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, 17 for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning.
Paulus’ andre brev til Timoteus 3:1-17

Beskrivelser av delingen av Rødehavet i Det Nye Testamentet

Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser. For på grunn av den fikk de gamle godt vitnesbyrd. Ved tro skjønner vi at verden er skapt ved Guds ord, så det en kan se, ikke er blitt til av det synlige. Ved tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain. Ved den fikk han vitnesbyrd om at han var rettferdig, for Gud vitnet om hans gaver. Og ved sin tro taler han ennå etter sin død. Ved tro ble Enok rykket bort, så han ikke skulle se døden. Han ble ikke funnet, fordi Gud hadde rykket ham bort. For før han ble rykket bort, fikk han det vitnesbyrdet at Gud hadde behag i ham. Men uten tro er det umulig å være til behag for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham. Ved tro bygde Noah, i hellig frykt, en ark til frelse for sin husstand, etter at han var blitt varslet av Gud om det som ennå ikke var sett. Ved den fordømte han verden, og ble arving til rettferdigheten av tro. Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt, så han dro ut til det stedet han skulle få til arv. Og han dro av sted uten å vite hvor han skulle komme. Ved tro levde han i løftets land som i et fremmed land. Han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, som var medarvinger til det samme løftet. 10 For han ventet på byen med de faste grunnvollene, den som har Gud til byggmester og skaper. 11 Ved tro fikk også Sara kraft til å bli mor for en ætt, og det til tross for sin høye alder. For hun aktet ham trofast som hadde gitt løftet. 12 Derfor kom det også fra én – og det fra en utlevd – en slekt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden ved havets bredd, som ikke kan telles. 13 I tro døde alle disse uten at de hadde oppnådd det som var lovt. Men de hadde sett det langt borte, og hilste det. Og de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. 14 For de som sier slikt, gir derved til kjenne at de søker et fedreland. 15 Hvis det var landet de dro ut fra, de tenkte på, så hadde de hatt tid til å vende tilbake. 16 Men nå er det et bedre land de lengter etter, det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, ved å bli kalt deres Gud. For han har gjort en by ferdig til dem. 17 Ved tro bar Abraham fram Isak som offer da han ble satt på prøve. Ja, han som hadde fått løftene, bar fram sin enbårne sønn, 18 enda det var blitt sagt til ham: I Isak skal det nevnes deg en ætt. 19 Han tenkte at Gud også er mektig til å reise opp fra de døde. Han fikk ham også tilbake derfra, som et forbilde. 20 Ved tro var det også Isak velsignet Jakob og Esau, med syn på det som skulle komme. 21 Ved tro velsignet den døende Jakob hver av Josefs sønner. Og han tilba, bøyd over knappen på sin stav. 22 Ved tro tenkte Josef, før han døde, på Israels barns utgang, og han ga forskrifter om hva de skulle gjøre med hans ben. 23 Ved tro holdt Moses’ foreldre barnet skjult i tre måneder etter hans fødsel. For de så at han var så fagert et barn, og de fryktet ikke for kongens bud. 24 Ved tro nektet Moses, da han var blitt stor, å kalles sønn av faraos datter. 25 Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden. 26 Han aktet Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen. 27 Ved tro forlot han Egypt uten å frykte for kongens vrede. For han holdt ut som om han så den usynlige. 28 Ved tro holdt han påsken med blodstrykningen, for at ikke ødeleggeren skulle røre deres førstefødte. 29 Ved tro gikk de gjennom Rødehavet som over tørt land. Men da egypterne prøvde på det, druknet de. 30 Ved tro falt Jerikos murer, da israelittene hadde gått omkring dem i sju dager. 31 Ved tro unngikk horkvinnen Rahab å gå til grunne sammen med de vantro, fordi hun tok imot speiderne med fred. 32 Og hvorfor taler jeg lenger? Tiden ville ikke strekke til om jeg skulle fortelle om Gideon, Barak, Samson, Jefta, David og Samuel og profetene. 33 Ved tro seiret de over kongeriker, håndhevet rettferdighet, fikk løfter oppfylt, stoppet gapet på løver, 34 slokket ildens kraft, slapp unna sverdets egg, fikk styrke etter sykdom, ble veldige i krig, fikk fienders hærer til å vike. 35 Kvinner fikk sine døde igjen ved oppstandelse, men andre ble pint til døde uten å ta imot utløsning, for at de kunne få del i en bedre oppstandelse. 36 Andre igjen måtte tåle hån og hudstrykning, ja, lenker og fengsel. 37 De ble steinet, gjennomsaget, fristet. De døde for sverd. De flakket omkring i saueskinn og geiteskinn, de led nød, hadde trengsel og fikk hard medfart. 38 Verden var dem ikke verd. De streifet omkring i ødemarker og fjelltrakter, og holdt til i grotter og jordhuler. 39 Og enda alle disse fikk vitnesbyrd for sin tro, oppnådde de ikke det som var lovt. 40 For Gud hadde på forhånd utsett noe bedre for oss, for at de ikke skulle nå fullendelsen uten oss.
Brevet til hebreerne 11:1-40

Da sa ypperstepresten: Er dette sant? Og Stefanus svarte: Brødre og fedre, hør på meg! Herlighetens Gud viste seg for vår far Abraham mens han var i Mesopotamia, før han bosatte seg i Karan. Og han sa til ham: Dra ut fra ditt land og fra din slekt, og gå til det landet som jeg vil vise deg! Da dro han ut fra Kaldeer-landet og slo seg ned i Karan. Og etter at hans far var død, lot Gud ham flytte derfra til dette landet som dere nå bor i. Han ga ham ingen eiendom i det, ikke en fotsbredd. Men han lovte å gi ham landet til eiendom, og hans ætt etter ham, enda han ikke hadde barn. Og Gud talte slik: Hans ætt skal leve som utlendinger i et fremmed land. Folket der skal holde dem i trelldom og mishandle dem i fire hundre år. Men det folket som de skal trelle under, vil jeg dømme, sa Gud. Og deretter skal de dra ut derfra og tjene meg på dette stedet. Og han ga ham omskjærelsens pakt. Han fikk så sønnen Isak og omskar ham på den åttende dagen. Og Isak fikk Jakob, og Jakob de tolv patriarkene. Og patriarkene ble misunnelige på Josef og solgte ham til Egypt. Men Gud var med ham. 10 Han fridde ham ut av alle hans trengsler, og ga ham nåde og visdom for faraos, egypterkongens øyne. Og han satte ham til høvding over Egypt og over hele sitt hus. 11 Så kom det hunger over hele landet Egypt og Kana’an. Det ble stor nød, og våre fedre fant ikke noe å mette seg med. 12 Men da Jakob fikk høre at det var korn i Egypt, sendte han våre fedre dit, først én gang. 13 Den andre gangen ga Josef seg til kjenne for sine brødre, og farao fikk kjennskap til Josefs slekt. 14 Josef sendte da bud og kalte til seg sin far Jakob og hele sin slekt, syttifem sjeler. 15 Så dro Jakob ned til Egypt, og han døde, han og våre fedre. 16 De ble ført til Sikem og lagt i den graven som Abraham kjøpte av Hamors barn i Sikem for en kjøpesum av sølv. 17 Etter som nå tiden nærmet seg da det løftet Gud hadde gitt til Abraham skulle bli oppfylt, vokste folket og ble tallrikt i Egypt, 18 inntil det sto fram en annen konge over Egypt, en som ikke kjente Josef. 19 Han for fram med list mot vårt folk. Han mishandlet våre fedre og tvang dem til å sette ut sine nyfødte barn, slik at de ikke skulle leve opp. 20 På den tid ble Moses født. Han var fager for Gud. I tre måneder ble han fostret i sin fars hus. 21 Men da de hadde satt ham ut, tok faraos datter ham opp og fostret ham som sin egen sønn. 22 Moses fikk opplæring i all egypternes visdom, og han var mektig i ord og gjerninger. 23 Da han hadde fylt førti år, fikk han i sinne å se til sine brødre, Israels barn. 24 Da han så en som led urett, hjalp han ham. Han hevnet den som ble mishandlet, og slo egypteren i hjel. 25 Han tenkte da at hans brødre skulle forstå at Gud ville gi dem frelse ved hans hånd, men de forsto det ikke. 26 Dagen etter kom han over to som sloss, og han prøvde å få dem til å holde fred, og sa: Menn, dere er jo brødre! Hvorfor gjør dere hverandre urett? 27 Men han som gjorde urett mot sin neste, støtte Moses fra seg og sa: Hvem har satt deg til høvding og dommer over oss? 28 Du vil kanskje slå meg i hjel, på samme måten som du slo egypteren i hjel i går? 29 Dette ordet fikk Moses til å flykte. Han ble en utlending i Midians land og fikk der to sønner. 30 Og da førti år var til ende, viste Herrens engel seg for ham i ørkenen ved Sinai-fjellet, i flammen av en brennende tornebusk. 31 Da Moses så det, undret han seg over synet. Men da han gikk borttil for å se på det, kom en røst fra Herren: 32 Jeg er dine fedres Gud, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud. Men Moses skalv av redsel og våget ikke å se opp. 33 Og Herren sa til ham: Løs skoene av dine føtter, for det stedet du står på, er hellig grunn. 34 Jeg har lagt nøye merke til hvordan mitt folk blir mishandlet i Egypt. Deres sukk har jeg hørt, og jeg er steget ned for å fri dem ut. Og nå, kom, jeg vil sende deg til Egypt. 35 Denne Moses, som de fornektet da de sa: Hvem har satt deg til høvding og dommer? – ham sendte Gud både som høvding og redningsmann ved den engelens hånd som viste seg for ham i tornebusken. 36 Han var den som førte dem ut, han gjorde under og tegn i Egypt og i Rødehavet og i ørkenen i førti år. 37 Han er den Moses som sa til Israels barn: Gud skal reise opp for dere en profet likesom meg av deres brødre. 38 Han er den som i menigheten i ørkenen var med engelen som talte til ham på Sinai berg, og med våre fedre. Han mottok levende ord for å gi dem til oss. 39 Ham ville våre fedre ikke være lydige mot. De skjøv ham fra seg, og i sine hjerter vendte de seg til Egypt. 40 De sa til Aron: Gjør oss guder som kan dra foran oss! For vi vet ikke hva som er hendt med denne Moses, han som førte oss ut av landet Egypt. 41 Og i de dagene laget de seg en kalv, bar fram offer til avgudsbildet, og gledet seg over det som deres egne hender hadde laget. 42 Men Gud vendte seg bort og overga dem til å dyrke himmelens hær, som det står skrevet i profetenes bok: Israels hus! Ga dere meg vel slaktoffer og andre offer i førti år i ørkenen? 43 Nei, dere bar med dere Moloks telt og guden Remfans stjerne, de bildene dere laget for å tilbe dem, og jeg vil føre dere i landflyktighet helt bortom Babylon. 44 Våre fedre hadde vitnesbyrdets telt* i ørkenen. Han som talte til Moses, hadde påbudt ham å gjøre det etter det forbildet han hadde sett. 45 Dette tok våre fedre i arv, og sammen med Josva førte de det inn i det landet som hedningene hadde eid, de som Gud drev bort for våre fedre. Slik var det like til Davids dager. 46 Han fant nåde hos Gud, og ba om at han måtte finne et bosted for Jakobs Gud. 47 Men Salomo bygde ham et hus. 48 Men Den Høyeste bor ikke i hus som er gjort med hender, som profeten sier: 49 Himmelen er min trone, og jorden en skammel for mine føtter. Hva slags hus kan dere da bygge for meg, sier Herren, eller hvor er stedet hvor jeg kan hvile? 50 Har ikke min hånd gjort alt dette? 51 Dere stivnakker og uomskårne på hjerter og ører! Dere står alltid Den Hellige Ånd imot – som deres fedre, så også dere! 52 Hvem av profetene ble ikke forfulgt av deres fedre? De drepte dem som forut forkynte at Den Rettferdige skulle komme, han som dere nå har forrådt og myrdet, 53 dere som har mottatt loven, gitt ved engler, og ikke har holdt den! 54 Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de skar tenner mot ham. 55 Men han var fylt av Den Hellige Ånd og rettet blikket opp mot himmelen. Han så Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd. 56 Og han sa: Se, jeg ser himmelen åpnet, og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd! 57 Da skrek de med høy røst og holdt seg for ørene, og stormet alle som én inn på ham. 58 De drev ham ut av byen og steinet ham. Vitnene la klærne av seg ved føttene til en ung mann som hette Saulus. 59 Og de steinet Stefanus, mens han ba og sa: Herre Jesus, ta imot min ånd! 60 Så falt han på kne og ropte med høy røst: Herre, tilregn dem ikke denne synden! Og da han hadde sagt dette, sovnet han inn.
Apostlenes gjerninger 7:1-60

Beskrivelser av delingen av Rødehavet i Det Gamle Testamentet

Herren talte til Moses og sa: Du skal hellige alle førstefødte til meg. Alt det som åpner mors liv blant Israels barn, enten det er folk eller fe, meg hører det til. Moses sa til folket: Husk denne dagen da dere dro ut av Egypt, av trellehuset! For med sterk hånd førte Herren dere ut derfra. Da skal dere ikke ete syret brød. I dag drar dere ut, i måneden abib. Når så Herren fører deg inn i kana’aneernes og hetittenes og amorittenes og hevittenes og jebusittenes land, som han med ed lovte dine fedre å gi deg, et land som flyter med melk og honning, da skal du holde denne tjenesten i denne måneden. I sju dager skal du ete usyret brød, og på den sjuende dagen skal det være høytid for Herren. Usyret brød skal du ete alle disse sju dagene. Det skal ikke finnes syret brød hos deg, og ikke surdeig innenfor dine grenser. Denne samme dagen skal du si til din sønn: Dette er til minne om det Herren gjorde for meg da jeg dro ut av Egypt. Det skal være for deg et merke på din hånd og et minnetegn på din panne, for at Herrens lov skal være i din munn. For med sterk hånd førte Herren deg ut av Egypt. 10 Du skal gjøre etter denne loven til fastsatt tid, år etter år. 11 Når Herren har ført deg til kana’aneernes land, slik han med ed lovte deg og dine fedre, og gir deg landet, 12 da skal du overgi til Herren alt det som åpner morsliv. Alt som fødes først i din buskap, og som er av hannkjønn, hører Herren til. 13 Og alt som åpner morsliv blant esler, skal du løse med et stykke småfe. Men hvis du ikke løser det, skal du bryte nakken på det. Alt førstefødt av mennesker, blant dine sønner, skal du løse. 14 Når din sønn siden spør deg og sier: Hva betyr dette? – da skal du svare ham: Med sterk hånd førte Herren oss ut av Egypt, av trellehuset. 15 Da farao gjorde seg hard og ikke ville la oss fare, da slo Herren i hjel alt førstefødt i landet Egypt, både folk og fe. Derfor ofrer jeg til Herren alt det som åpner morsliv, det som er av hannkjønn. Og alle førstefødte blant mine sønner løser jeg. 16 Det skal være et merke på din hånd og et minnetegn på din panne. For med sterk hånd førte Herren oss ut av Egypt. 17 Da nå farao lot folket fare, førte Gud dem ikke på veien til filistrenes land, skjønt den var den nærmeste. For Gud sa: Folket kunne angre seg når de ser krig for seg, og så vende tilbake til Egypt. 18 Men Gud førte folket omveien gjennom ørkenen mot Rødehavet*. Så dro Israels barn fullt rustet ut av landet Egypt. 19 Og Moses tok Josefs ben med seg. For Josef hadde tatt en ed av Israels barn og sagt: Gud skal visselig se til dere, og da skal dere føre mine ben med dere opp herfra. 20 Så brøt de opp fra Sukkot og slo leir i Etam ved grensen av ørkenen. 21 Og Herren gikk foran dem, om dagen i en skystøtte for å lede dem på veien, og om natten i en ildstøtte for å lyse for dem. Slik kunne de dra fram både dag og natt. 22 Skystøtten vek ikke fra folket om dagen, og heller ikke ildstøtten om natten.
Andre Mosebok 13:1-22

Så talte Herren til Moses og sa: Si til Israels barn at de skal vende om og slå leir foran Pi-Hakirot, mellom Migdol og havet, midt imot Ba’al-Sefon. Der skal dere slå leir ved havet. Farao vil da si om Israels barn: De farer vill i landet, ørkenen har lukket dem inne. Jeg vil forherde faraos hjerte, så han forfølger dem. Og jeg vil vise min herlighet på farao og hele hans hær, og egypterne skal kjenne at jeg er Herren. – Og de gjorde så. Da nå kongen i Egypt fikk melding om at folket hadde flyktet, skiftet farao og hans tjenere sinn mot folket, og de sa: Hvorfor gjorde vi dette og lot Israel dra bort fra vår tjeneste? Så lot han spenne for vognen sin og tok sin hær med seg. Han tok seks hundre utvalgte vogner og alle de andre vognene i Egypt. Krigsmenn var det på dem alle. For Herren forherdet faraos, egypterkongens hjerte, så han forfulgte Israels barn. Men Israels barn dro ut med løftet hånd. Så forfulgte egypterne dem og nådde dem igjen da de lå i leir ved havet – alle faraos vogner og hestfolk og hele hans hær – ved Pi-Hakirot, foran Ba’al-Sefon. 10 Da farao nærmet seg, så Israels barn opp, og fikk øye på egypterne som kom etter dem. Da ble Israels barn grepet av stor redsel, og de ropte til Herren. 11 Og de sa til Moses: Fantes det ikke graver i Egypt siden du har ført oss hit for at vi skal dø i ørkenen? Hvorfor har du gjort dette mot oss og ført oss ut av Egypt? 12 Var det ikke det vi sa til deg i Egypt: La oss være i fred! Vi vil tjene egypterne. Det er bedre for oss å tjene egypterne enn å dø i ørkenen. 13 Da sa Moses til folket: Frykt ikke! Stå fast! Se Herrens frelse, som han vil sende dere i dag! For slik som dere ser egypterne i dag, skal dere aldri i evighet se dem mer. 14 Herren skal stride for dere, og dere skal være stille. 15 Herren sa til Moses: Hvorfor roper du til meg? Si til Israels barn at de skal dra videre! 16 Og du, løft nå din stav og rekk din hånd ut over havet, og du skal kløve det så Israels barn kan gå midt gjennom havet på tørre bunnen. 17 Men jeg vil forherde egypternes hjerte så de setter etter dere. Og jeg vil vise min herlighet på farao og hele hans hær, på hans vogner og hestfolk. 18 Egypterne skal kjenne at jeg er Herren, når jeg viser min herlighet på farao, på hans vogner og hestfolk. 19 Guds engel, som gikk foran Israels leir, flyttet seg og gikk etter dem. Skystøtten, som var foran dem, flyttet seg og stilte seg bak dem. 20 Slik kom den mellom egypternes leir og Israels leir. På den ene siden var den sky og mørke, på den andre siden lyste den opp natten. Og den ene leiren kom ikke innpå den andre hele natten. 21 Da rakte Moses sin hånd ut over havet, og Herren drev havet bort med en sterk østavind som blåste hele natten. Han gjorde havet til tørt land, og vannet skiltes at. 22 Og Israels barn gikk midt gjennom havet på tørr grunn. Vannet sto som en mur på deres høyre og på deres venstre side. 23 Da satte egypterne etter dem, alle faraos hester, hans vogner og hestfolk, og de fulgte dem til midt ut i havet. 24 Men ved morgenvaktens tid så Herren fra ildstøtten og skystøtten ned på egypternes leir, og han skapte forvirring i egypternes leir. 25 Han slo hjulene av vognene deres, så det ble tungt for dem å komme fram. Da sa egypterne: La oss flykte for Israel! Herren strider for dem mot egypterne. 26 Da sa Herren til Moses: Rekk ut din hånd over havet, så skal vannet vende tilbake over egypterne, over deres vogner og deres hestfolk. 27 Så rakte Moses ut sin hånd over havet. Og da morgenen brøt fram, vendte vannet tilbake til sitt leie. Egypterne flyktet rett mot vannet, og Herren drev egypterne midt ut i havet. 28 Vannet vendte tilbake og skjulte vognene og hestfolket i hele faraos hær, som hadde fulgt etter dem ut i havet. Ikke én mann kom fra det med livet. 29 Men Israels barn gikk midt gjennom havet på tørr grunn. Vannet sto som en mur på deres høyre og på deres venstre side. 30 Slik frelste Herren denne dagen Israel av egypternes hånd. Og Israel så egypterne ligge døde på havstranden. 31 Da Israel så Guds mektige hånd som han viste mot egypterne, fikk folket ærefrykt for Herren. De trodde på Herren og på hans tjener Moses.
Andre Mosebok 14:1-31

Da sang Moses og Israels barn denne lovsangen for Herren: Jeg vil lovsynge Herren, for han er høyt opphøyet. Hest og rytter styrtet han i havet. Herren er min styrke og min lovsang, han ble meg til frelse. Han er min Gud, og jeg vil prise ham, min fars Gud, og jeg vil opphøye ham. Herren er en stridsmann, Herren er hans navn. Faraos vogner og hans hær kastet han i havet. Hans utvalgte stridsmenn sank i Rødehavet. Avgrunner skjulte dem, de sank som stein i dype vann. Din høyre hånd, Herre, er herlig i sin kraft. Din høyre hånd, Herre, knuser fiender. I din høyhet og velde slår du ned dem som reiser seg mot deg. Du slipper din vrede løs, den fortærer dem som strå. Ved ditt åndepust hopet vannene seg opp. Bølgene sto som en voll. Dype vann stivnet i havets hjerte. Fienden sa: Jeg vil forfølge dem, jeg vil innhente dem. Jeg vil dele ut hærfang, jeg vil mette min sjel med dem. Jeg vil dra mitt sverd, min hånd skal utrydde dem. 10 Du blåste med din ånde, havet skjulte dem. De sank som bly i de veldige vann. 11 Herre, hvem er som du blant gudene? Hvem er som du herlig i hellighet, forferdelig å lovprise, underfull i gjerning? 12 Du rakte ut din høyre hånd, jorden slukte dem. 13 Du fører ved din miskunnhet det folket som du forløste. Du leder dem ved din kraft til din hellige bolig. 14 Folkene hører det, de skjelver. Angst griper dem som bor i filisterland. 15 Da blir Edoms stammehøvdinger forferdet. Redsel griper Moabs høvdinger, alle Kana’ans innbyggere forgår av angst. 16 Forferdelse og redsel faller over dem. Ved din arms velde blir de stumme som stein, mens ditt folket drar fram, Herre, mens det folk drar fram som du har vunnet deg. 17 Du vil føre dem inn og plante dem på det berget som er din arv, Herre, det stedet du har skapt til bolig for deg, den helligdommen, Herre, som dine hender har grunnlagt. 18 Herren skal være konge i all evighet. 19 For da faraos hester med hans vogner og menn for ut i havet, da lot Herren havets vann vende tilbake over dem, mens Israels barn gikk på tørr grunn midt gjennom havet. 20 Profetinnen Mirjam, Arons søster, tok en tromme i hånden, og alle kvinnene gikk etter henne med tamburiner og dans. 21 Mirjam sang fore: Lovsyng Herren, for han er høy og opphøyet, hest og rytter styrtet han i havet. 22 Så lot Moses Israel bryte opp fra Rødehavet, og de dro ut i ørkenen Sur. I tre dager dro de fram gjennom ørkenen uten å finne vann. 23 Så kom de til Mara. Men de kunne ikke drikke vannet i Mara fordi det var beskt. Derfor ble stedet kalt Mara*. 24 Folket knurret mot Moses og sa: Hva skal vi drikke? 25 Da ropte han til Herren, og Herren viste ham et tre. Det kastet han i vannet, og vannet ble godt. – Der satte han dem lov og rett, og der prøvde han dem. 26 Han sa: Dersom du hører på Herren din Guds røst og gjør det som er rett i hans øyne, dersom du gir akt på hans bud og holder alle hans forskrifter, da vil jeg ikke legge på deg noen av de sykdommene som jeg la på egypterne. For jeg er Herren, din lege. 27 Så kom de til Elim*. Der var tolv vannkilder og sytti palmetrær. Og de slo leir der ved vannet.
Andre Mosebok 15:1-27

Så skal du da elske Herren din Gud og holde alt det han har pålagt deg, hans lover og hans forskrifter og hans bud, alle dager. Og dere skal i dag vite – for jeg taler ikke til deres barn, som ikke kjenner og ikke har sett Herrens, deres Guds tukt, hans storhet, hans sterke hånd og hans utrakte arm og hans tegn og gjerninger, som han gjorde i Egypt med farao, kongen i Egypt, og med hele hans land; det han gjorde med egypternes hær, med deres hester og vogner, da han lot vannet i Rødehavet strømme sammen over dem mens de forfulgte dere, og lot dem gå til grunne, så ingen har sett dem mer til denne dag; det han gjorde med dere i ørkenen inntil dere kom til dette stedet; og det han gjorde med Datan og Abiram, sønnene til Eliab, Rubens sønn, da jorden åpnet sitt gap og midt iblant hele Israel slukte dem og deres hus og deres telt og hvert liv som var i følge med dem – for deres øyne har sett hele Herrens storverk som han har gjort. Ta da vare på alle de bud jeg gir deg i dag, for at dere kan bli sterke og komme inn og eie det landet dere nå drar over til og skal innta. Så får dere leve lenge i det landet Herren med ed lovte å gi deres fedre og deres etterkommere, et land som flyter med melk og honning. 10 For det landet du kommer inn i og skal ta i eie, er ikke som landet Egypt, som dere dro ut fra. Der sådde du en utsæd, og så måtte du bruke foten* når du vannet jorden – som i en kjøkkenhage. 11 Men det landet dere drar over til og skal innta, er et land med fjell og daler, som drikker vann av himmelens regn. 12 Det er et land som Herren din Gud bærer omsorg for. Alltid hviler Herrens, din Guds øye på det, fra årets begynnelse til dets ende. 13 Dersom dere nå er lydige mot mine bud som jeg gir dere i dag, og elsker Herren deres Gud og tjener ham av hele deres hjerte og hele deres sjel, 14 da vil jeg gi landet regn i rette tid, tidligregn og senregn, så du skal samle i hus ditt korn og din most og din olje. 15 Jeg vil la din buskap få gress på markene, og du skal ete og bli mett. 16 Vokt dere så ikke deres hjerte blir bedratt, så dere viker av og dyrker andre guder og tilber dem. 17 For da vil Herrens vrede bli opptent mot dere. Han vil lukke himmelen til så det ikke kommer regn, og jorden ikke gir sin grøde, og dere vil snart bli utryddet av det gode landet Herren gir dere. 18 Så legg dere da disse mine ord på hjerte og sinn og bind dem som et tegn på deres hånd og la dem være som en minneseddel på pannen. 19 Lær deres barn dem ved å tale om dem når du sitter i ditt hus, og når du går på veien, og når du legger deg, og når du står opp. 20 Skriv dem på dørstolpene i ditt hus og på dine porter, 21 for at dere og deres barn skal få mange dager i det landet som Herren med ed har lovt å gi deres fedre – så dere må leve der like så lenge som himmelen hvelver seg over jorden. 22 For dersom dere nøye holder alle disse bud som jeg befaler dere å holde, så dere elsker Herren deres Gud og vandrer på alle hans veier og holder fast ved ham, 23 da skal Herren drive ut alle disse folkene for dere. Dere skal jage bort folk som er større og mer tallrike enn dere selv. 24 Hvert sted dere trår på med deres fot, skal høre dere til, fra ørkenen og Libanon, fra den store elven, elven Frat, og til havet i vest skal deres grenser nå. 25 Ingen skal kunne stå seg mot dere. Redsel for dere og frykt for dere skal Herren deres Gud la komme over hele det landet dere setter foten på, slik som han har sagt til dere. 26 Se, jeg legger i dag fram for dere velsignelsen og forbannelsen: 27 Velsignelsen, så sant dere lyder Herrens, deres Guds bud, som jeg gir dere i dag, 28 og forbannelsen, dersom dere ikke lyder Herrens, deres Guds bud, men viker av fra den veien jeg i dag byr dere å vandre på, og følger andre guder, som dere ikke kjenner. 29 Når Herren din Gud fører deg inn i det landet du nå drar inn i og skal ta i eie, da skal du lyse velsignelsen på fjellet Garisim og forbannelsen på fjellet Ebal. 30 Disse to fjell ligger, som dere vet, på den andre siden av Jordan bortenfor veien som bærer mot vest, i kana’aneernes land, de som bor i ødemarken rett imot Gilgal, ved Mores terebintelund. 31 For nå går dere over Jordan for å komme inn og ta det landet i eie som Herren deres Gud gir dere. Og dere skal ta det i eie og bo der. 32 Akt da vel på at dere holder alle de bud og lover som jeg i dag legger fram for dere!
Femte Mosebok 11:1-32

Til sangmesteren. En sang. En salme. Rop med fryd for Gud, all jorden! Syng ut hans navns ære! Gi ham ære og lovprisning! Si til Gud: Hvor forferdelige er dine gjerninger! På grunn av din store makt skal dine fiender hykle for deg. All jorden skal tilbe deg og lovsynge deg. De skal lovsynge ditt navn. Sela. Kom og se Guds gjerninger! Forferdelige er hans gjerninger mot menneskenes barn. Han gjorde havet om til tørt land. Gjennom elven gikk de til fots. Der gledet vi oss i ham. Han hersker for evig med velde. Hans øyne gir akt på hedningene. De gjenstridige må ikke opphøye seg. Sela. Dere folkeslag, lov vår Gud og forkynn hans pris med høy røst! Han er den som holdt vår sjel i live og ikke lot vår fot vakle. 10 For du prøvde oss, Gud. Du renset oss, likesom de renser sølv. 11 Du førte oss inn i et garn, du la en tung bør på våre hofter. 12 Du lot mennesker fare fram over vårt hode, vi måtte gå gjennom ild og vann. Men du førte oss ut og ga oss overflod. 13 Jeg vil gå inn i ditt hus med brennoffer, jeg vil gi deg det jeg har lovt, 14 det som kom over mine lepper, og som min munn talte da jeg var i nød. 15 Jeg ofrer brennoffer av gjøfe til deg sammen med røken av værer, og jeg vil ofre okser og bukker. Sela. 16 Kom og hør, alle dere som frykter Gud! Jeg vil fortelle hva han har gjort mot min sjel. 17 Til ham ropte jeg med min munn, på min tunge var det lovsang. 18 Dersom jeg hadde urett for øye i mitt hjerte, så ville Herren ikke høre. 19 Men Gud har sannelig hørt! Han har aktet på mitt bønnerop. 20 Lovet være Gud, som ikke avviste min bønn og ikke tok sin miskunnhet fra meg!
Salmenes bok 66:1-20

Til sangmesteren. For Jedutun*. Av Asaf. En salme. Min røst løfter seg til Gud, og jeg vil rope. Min røst løfter seg til Gud, og han vil vende øret til meg. Den dag jeg er i nød, søker jeg Herren. Min hånd er utrakt om natten og blir ikke trett, min sjel vil ikke la seg trøste. Jeg kommer Gud i hu og sukker. Jeg grubler, min ånd mister sin kraft. Sela. Du holder mine øyne åpne i nattevaktene. Jeg er urolig og taler ikke. Jeg tenker på gamle dager, på år langt tilbake. Jeg minnes min sang om natten. Jeg grubler i mitt hjerte, min ånd ransaker. Vil Herren forkaste i all evighet? Vil han aldri mer vise sin nåde? Er det for all tid slutt med hans miskunnhet? Er hans ord blitt til intet for slekt etter slekt? 10 Har Gud glemt å være nådig? Har han i vrede lukket til for sin barmhjertighet? Sela. 11 Da sa jeg: Det er min plage – men jeg vil minnes år fra Den Høyestes høyre hånd. 12 Ja, jeg minnes Herrens gjerninger, jeg minnes de undrene du gjorde før. 13 Jeg vil tenke på alt ditt verk, og på dine store gjerninger vil jeg grunne. 14 Gud! Din vei er i hellighet. Hvem er en gud så stor som Gud? 15 Du er den Gud som gjør under. Du har kunngjort din styrke blant folkene. 16 Du har forløst ditt folk med velde, Jakobs og Josefs barn. Sela. 17 Vannene så deg, Gud, vannene så deg og bevet, ja, avgrunnene skalv. 18 Skyene øste ut vann, himlene lot sin røst høre. Ja, dine piler fløy til alle kanter. 19 Din tordens røst lød i stormvirvelen, lyn lyste opp jordens krets. Jorden bevet og skalv. 20 Gjennom havet gikk din vei, dine stier gjennom store vann, og dine fotspor ble ikke kjent. 21 Du førte ditt folk som en hjord ved Moses’ og Arons hånd.
Salmenes bok 77:1-21

En læresalme av Asaf. Lytt, mitt folk, til min lære! Vend øret til min munns ord! Jeg vil åpne min munn med billedspråk, jeg vil la det strømme fram gåtefulle ord fra gammel tid. Det vi har hørt og vet, det våre fedre har fortalt oss, det vil vi ikke skjule for deres barn. For den kommende slekt vil vi kunngjøre Herrens pris og hans styrke og de undergjerningene som han har gjort. Han har reist et vitnesbyrd i Jakob og satt en lov i Israel, som han bød våre fedre å kunngjøre for sine barn, for at den kommende slekt, de barna som skulle bli født, skulle lære å kjenne dem, så de igjen kunne stå fram og fortelle dem for sine barn. Slik skulle de sette sitt håp til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men holde hans bud. De skulle ikke bli som sine fedre, en oppsetsig og gjenstridig slekt, en slekt som ikke gjorde hjertet fast, og som ikke var trofast mot Gud i sin ånd. Efra’ims sønner, væpnede bueskyttere, vendte om på stridens dag. 10 De holdt ikke Guds pakt og ville ikke vandre i hans lov. 11 De glemte hans store gjerninger og de undrene som han hadde latt dem se. 12 For fedrenes øyne hadde han gjort under i landet Egypt, på Soans mark. 13 Han kløvde havet og lot dem gå gjennom det, han lot vannet stå som en voll. 14 Han ledet dem ved skyen om dagen, og hele natten ved lysende ild. 15 Han kløvde klipper i ørkenen og ga dem å drikke som av store vanndyp. 16 Han lot bekker springe fram av klippen og vann flyte ned som strømmer. 17 Men de fortsatte å synde mot ham, og var stadig gjenstridige mot Den Høyeste i ørkenen. 18 De fristet Gud i sitt hjerte, så de krevde slik mat som de hadde lyst på. 19 Og de talte mot Gud, de sa: Kan vel Gud dekke bord i ørkenen? 20 Se, han har slått klippen så vann vellet fram og bekker strømmet over. Men kan han også gi brød? Kan han skaffe kjøtt til sitt folk? 21 Da Herren hørte det, ble han harm. Ild ble opptent mot Jakob, og vrede reiste seg mot Israel, 22 fordi de ikke trodde på Gud og ikke stolte på hans frelse. 23 Han ga skyene der oppe befaling og åpnet himmelens dører. 24 Han lot manna regne over dem til føde, og ga dem korn fra himmelen*. 25 Mennesker spiste englebrød, han sendte dem mat så de ble mette. 26 Han lot østavinden fare ut på himmelen, og førte sønnavinden fram ved sin styrke. 27 Han lot kjøtt regne ned over dem som støv, vingede fugler som havets sand. 28 Midt i leiren lot han dem falle, rundt omkring deres boliger. 29 De åt og ble mer enn mette. Det de lystet etter, ga han dem. 30 De hadde ennå ikke vendt seg fra sin lyst, ennå var maten i deres munn – 31 da reiste Guds vrede seg mot dem. Han drepte de kraftigste blant dem, Israels utvalgte menn slo han ned. 32 Til tross for alt dette fortsatte de å synde, og de trodde ikke på hans undergjerninger. 33 Derfor lot han dagene deres svinne bort i tomhet, og deres år i forferdelse. 34 Når han drepte noen, søkte de ham. Da vendte de om og søkte Gud. 35 De kom i hu at Gud var deres klippe, og Den Høyeste Gud deres gjenløser. 36 Men de bedrog ham med sine ord og løy for ham med sin tunge. 37 Deres hjerte hang ikke fast ved ham, de var ikke tro mot hans pakt. 38 Men han er barmhjertig. Han tilgir misgjerning og ødelegger ikke. Mange ganger vendte han sin vrede bort og lot ikke all sin harme bryte fram. 39 Han kom i hu at de var kjød, et åndepust som farer av sted og ikke kommer tilbake. 40 Hvor ofte de var gjenstridige mot ham i ørkenen! De gjorde ham sorg i ødemarken. 41 De fristet Gud på ny og krenket Israels Hellige. 42 De mintes ikke hans hånd den dagen han forløste dem fra fienden, 43 da han gjorde sine tegn i Egypt og sine under på Soans mark. 44 Han gjorde elvene deres til blod, de kunne ikke drikke av bekkene. 45 Han sendte blodtørstige fluer som fortærte dem, og frosk som plaget dem. 46 Han ga deres grøde til gnageren og deres avling til gresshoppen. 47 Han slo deres vintrær med hagl og deres morbærtrær med haglsteiner. 48 Deres fe overga han til hagl og deres buskaper til lynild. 49 Han sendte mot dem sin brennende vrede – harme, forbitrelse og trengsel, en skare av engler som brakte ulykke. 50 Han ga sin vrede fritt løp mot dem. Han sparte ikke deres sjel for døden, men overga deres liv til pesten. 51 Han slo alle førstefødte i Egypt, mannskraftens førstegrøde i Kams telt. 52 Og han lot sitt folk bryte opp som en saueflokk, han førte dem som en hjord i ørkenen. 53 Han ledet dem trygt, og de fryktet ikke. Men havet dekket deres fiender. 54 Han førte dem til sitt hellige landemerke, til det berget hans høyre hånd hadde vunnet. 55 Han drev hedningene ut for deres øyne, og deres land skiftet han ut som arv til sitt folk, og han lot Israels stammer bo i deres telt. 56 Men de fristet Gud, Den Høyeste. De var gjenstridige mot ham, og de aktet ikke på hans vitnesbyrd. 57 De falt fra og var troløse som sine fedre. De ble upålitelige, likesom en bue som svikter. 58 De vakte hans harme med sine offerhauger og gjorde ham nidkjær med sine utskårne bilder. 59 Gud hørte det og ble vred, han fikk avsky for Israel. 60 Og han forlot sin bolig i Sjilo, det telt han hadde slått opp blant menneskene. 61 Han overga sin styrke til fangenskap og sin herlighet i fiendens hånd. 62 Han overga sitt folk til sverdet og ble harm på sin arv. 63 Ild fortærte dets unge menn, og jomfruene fikk ingen bryllupssang. 64 Dets prester falt for sverdet, og dets enker fikk ikke holde sørgehøytid. 65 Da våknet Herren som av en søvn, lik en stridsmann som våkner fra vinen. 66 Han slo sine motstandere tilbake, og førte evig skam over dem. 67 Han forkastet Josefs telt og utvalgte ikke Efra’ims stamme. 68 Men han utvalgte Judas stamme, Sions berg, som han elsket. 69 Han bygde sin helligdom lik høye fjell, lik jorden, som han har grunnfestet for evig tid. 70 Han utvalgte David, sin tjener, og tok ham fra sauekveen. 71 Han gjette sauene som ga melk, men han satte ham til hyrde for Jakob, sitt folk, for Israel, sin arv. 72 Og han gjette dem med oppriktig hjerte og førte dem med kyndig hånd.
Salmenes bok 78:1-72

Halleluja! Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer til evig tid. Hvem kan fullt ut nevne Herrens veldige gjerninger eller forkynne all hans pris? Salige er de som tar vare på det som rett er, den som gjør rettferdighet til enhver tid. Kom meg i hu, Herre, i din nåde mot ditt folk. Kom til meg med din frelse, så jeg kan se dine utvalgtes lykke, glede meg med ditt folks glede, og prise meg lykkelig sammen med din arv. Vi har syndet med våre fedre, vi har gjort ille og levd ugudelig. Våre fedre i Egypt aktet ikke på dine undergjerninger. De husket ikke dine mange nådegjerninger, men var gjenstridige ved havet, ved Rødehavet. Men han frelste dem for sitt navns skyld, for å gjøre kjent sin veldige kraft. Han truet Rødehavet så det ble tørt. Han lot dem gå gjennom dypene som i en ørken. 10 Han frelste dem av hans hånd som hatet dem, og forløste dem fra fiendens makt. 11 Vannet dekket deres motstandere, ikke én av dem ble tilbake. 12 Da trodde de på hans ord, de sang hans pris. 13 Men snart glemte de hans gjerninger, de ventet ikke på hans råd, 14 men de ble grepet av ond lyst i ørkenen, de fristet Gud i ødemarken. 15 Da ga han dem det de ba om, men sendte tærende sykdom over deres liv. 16 Og de ble misunnelige på Moses i leiren, og på Aron, Herrens hellige. 17 Jorden åpnet seg og slukte Datan og skjulte Abirams hop. 18 En ild satte deres flokk i brann, flammen fortærte de ugudelige. 19 De gjorde en kalv ved Horeb og tilba et støpt bilde, 20 og de byttet sin ære* bort mot bildet av en okse som eter gress. 21 De glemte Gud, sin frelser, som hadde gjort store ting i Egypt, 22 undergjerninger i Kams land, forferdelige ting ved Rødehavet. 23 Han sa at han ville ødelegge dem, men Moses, hans utvalgte, stilte seg i gapet for hans åsyn for å avvende hans vrede fra å ødelegge dem. 24 Og de foraktet det herlige landet, de trodde ikke hans ord. 25 De knurret i teltene, de hørte ikke på Herrens røst. 26 Da løftet han sin hånd og sverget at han ville la dem falle i ørkenen, 27 og kaste deres ætt ut blant folkene og spre dem i landene. 28 De bandt seg til Ba’al-Peor og åt av det som var ofret til de døde. 29 De opptente hans vrede ved sine gjerninger, og pest brøt ut iblant dem. 30 Da sto Pinehas fram og holdt dom, og pesten stanset. 31 Det ble regnet ham til rettferdighet fra slekt til slekt for evig tid. 32 Og de vakte vrede ved Meribas vann, det gikk Moses ille for deres skyld, 33 for de var gjenstridige mot hans Ånd, og han talte tankeløst med sine lepper. 34 De ødela ikke de folkene som Herren hadde talt til dem om, 35 men de blandet seg med hedningene og lærte deres gjerninger. 36 De dyrket avgudene deres, og de ble en snare for dem. 37 Og de ofret sine sønner og døtre til maktene. 38 De utøste uskyldig blod, sine sønners og døtres blod, som de ofret til Kana’ans avguder, og landet ble vanhelliget ved blod. 39 De ble urene ved sine gjerninger og drev hor ved sin atferd. 40 Da ble Herrens vrede opptent mot hans folk, og han fikk avsky for sin arv. 41 Han ga dem i hedningers hånd, og de som hatet dem, hersket over dem. 42 Deres fiender undertrykte dem, og de ble ydmyket under deres hånd. 43 Mange ganger fridde han dem ut, men de var gjenstridige i sine råd og sank dypere i sin synd. 44 Han så til dem når de var i nød, og han hørte deres klagerop. 45 Han var god mot dem og kom sin pakt i hu, det gjorde ham ondt i hans store miskunn. 46 Han lot dem finne barmhjertighet hos alle som hadde ført dem i fangenskap. 47 Frels oss, Herre vår Gud! Samle oss fra hedningene så vi kan prise ditt hellige navn, og rose oss av å prise deg! 48 Lovet være Herren, Israels Gud, fra evighet og til evighet! Og alt folket sier: Amen. Halleluja!
Salmenes bok 106:1-48

Da Israel dro ut av Egypt, da Jakobs ætt dro ut fra et folk med fremmed språk, da ble Juda hans helligdom, Israel hans rike. Havet så det og flyktet. Jordan vendte om og løp tilbake. Fjellene hoppet som værer og haugene som lam. 5 Hva har hendt deg, du hav, at du flykter? Du Jordan, hvorfor vender du om og løper tilbake? Dere fjell, hvorfor hopper dere som værer? Hauger, hvorfor hopper dere som lam? Du jord, bev for Herrens åsyn, for Jakobs Guds åsyn, han som gjør klippen til en vannrik sjø, den harde stein til en vannkilde!
Salmenes bok 114:1-8

Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer til evig tid. Pris gudenes Gud, – for hans miskunnhet varer til evig tid. Pris herrenes Herre, – for hans miskunnhet varer til evig tid, ham som alene gjør store undergjerninger – for hans miskunnhet varer til evig tid, ham som gjorde himmelen med forstand – for hans miskunnhet varer til evig tid, ham som strakte jorden ut over vannet – for hans miskunnhet varer til evig tid, ham som gjorde de store lysene – for hans miskunnhet varer til evig tid, solen til å råde om dagen – for hans miskunnhet varer til evig tid, månen og stjernene til å råde om natten – for hans miskunnhet varer til evig tid, 10 ham som slo egypterne i deres førstefødte – for hans miskunnhet varer til evig tid, 11 og førte Israel ut fra dem – for hans miskunnhet varer til evig tid, 12 med sterk hånd og med utrakt arm – for hans miskunnhet varer til evig tid, 13 ham som kløvde Rødehavet – for hans miskunnhet varer til evig tid, 14 og lot Israel gå midt igjennom det – for hans miskunnhet varer til evig tid, 15 og kastet farao og hans hær i Rødehavet – for hans miskunnhet varer til evig tid, 16 ham som førte sitt folk gjennom ørkenen – for hans miskunnhet varer til evig tid, 17 ham som slo store konger – for hans miskunnhet varer til evig tid, 18 og drepte herlige konger – for hans miskunnhet varer til evig tid, 19 Sihon, amorittenes konge – for hans miskunnhet varer til evig tid, 20 og Og, Basans konge – for hans miskunnhet varer til evig tid, 21 og ga landet deres til arv – for hans miskunnhet varer til evig tid, 22 ga det som arv til Israel, sin tjener – for hans miskunnhet varer til evig tid, 23 ham som kom oss i hu i vår fornedrelse – for hans miskunnhet varer til evig tid, 24 og rev oss ut av våre fienders vold – for hans miskunnhet varer til evig tid, 25 ham som gir føde til alt kjød – for hans miskunnhet varer til evig tid. 26 Pris himmelens Gud – for hans miskunnhet varer til evig tid!
Salmenes bok 136:1-26

Og nå, så sier Herren, som skapte deg, Jakob, som dannet deg, Israel: Frykt ikke! Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min. Når du går gjennom vann, er jeg med deg, og gjennom elver, skal de ikke overskylle deg. Når du går gjennom ild, skal du ikke svies, og luen skal ikke brenne deg. For jeg er Herren din Gud, Israels Hellige, din frelser. Jeg gir Egypt til løsepenge for deg, Etiopia og Seba gir jeg i ditt sted. Fordi du er dyrebar i mine øyne, fordi du er aktet høyt og jeg elsker deg, gir jeg mennesker i ditt sted og folkeslag i stedet for ditt liv. Frykt ikke! Jeg er med deg. Fra Østen vil jeg la din ætt komme, og fra Vesten vil jeg samle deg. Jeg vil si til Norden: Gi dem hit! – og til Syden: Hold dem ikke tilbake! La mine sønner komme fra det fjerne og mine døtre fra jordens ende, hver den som nevnes med mitt navn, og som jeg har skapt til min ære, som jeg har dannet og gjort. Før fram et folk som er blindt, enda de har øyne, og de som er døve, enda de har ører! La alle hedningefolk samle seg, alle folkeslag komme sammen! Hvem blant dem er det som kunngjør slikt! La dem si oss hva de tidligere har spådd! La dem føre fram sine vitner, så de kan få rett! La dem høre og si: Det er sannhet! 10 Dere er mine vitner, sier Herren, og min tjener, som jeg har utvalgt, for at dere skal kjenne det og tro meg og forstå at jeg er Gud. Før meg er ingen gud blitt til, og etter meg skal det ingen komme. 11 Jeg, jeg er Herren, og uten meg er det ingen frelser. 12 Jeg er den som forutsa dette, jeg frelste, og jeg kunngjorde det. Det var ingen fremmed gud blant dere. Dere er mine vitner, sier Herren, og jeg er Gud. 13 Ja, fra dag ble til, er jeg det. Ingen befrir fra min hånd. Jeg gjør en gjerning, og hvem gjør den ugjort? 14 Så sier Herren, han som gjenløser dere, Israels Hellige: For deres skyld sender jeg bud til Babel og lar dem alle sammen flykte nedover elven. Jeg lar kaldeerne flykte på de skipene som var deres lyst. 15 Jeg er Herren, deres Hellige, Israels skaper, deres konge. 16 Så sier Herren, han som gjorde vei i havet og sti i veldige vann, 17 han som lot vogner og hester, hær og krigsmakt dra ut – alle sammen ligger de der, de står ikke opp, de er slokt, som en veke sloknet de –: 18 Kom ikke i hu de forrige ting, akt ikke på fortiden! 19 Se, jeg gjør noe nytt! Nå skal det spire fram. Skal dere ikke kjenne det? Ja, jeg vil gjøre vei i ørkenen, strømmer i ødemarken. 20 Markens ville dyr, sjakaler og strutser, skal ære meg fordi jeg gir vann i ørkenen, strømmer i ødemarken, så mitt folk, mine utvalgte, kan drikke. 21 Det folket jeg har dannet meg, skal forkynne min pris. 22 Men du har ikke påkalt meg, Jakob, så du gjorde deg umak for meg, Israel! 23 Du har ikke brakt meg brennofferlam og ikke æret meg med dine slaktoffer. Jeg har ikke trettet deg med matoffer og ikke voldt deg strev med virak. 24 Du har ikke kjøpt kalmus-krydder til meg for sølv og ikke mettet meg med dine slaktoffers fett. Du har bare trellbundet meg med dine synder, og plaget meg med dine misgjerninger. 25 Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu. 26 Minn meg, la oss gå i rette med hverandre! Fortell du, så du kan få rett! 27 Din første far syndet, og dine talsmenn falt fra meg. 28 Så vanhelliget jeg de hellige høvdingene, jeg overga Jakob til bann og Israel til spott.
Jesaja 43:1-28

Men hør nå, Jakob, min tjener, og Israel, som jeg har utvalgt! Så sier Herren, som skapte deg og dannet deg fra mors liv, som hjelper deg: Frykt ikke, min tjener Jakob, Jesurun, som jeg har utvalgt! For jeg vil øse vann over det tørste og strømmer over det tørre. Jeg vil utgyte min Ånd over din ætt og min velsignelse over din etterslekt. De skal vokse opp som gress blant vann, som piletrær ved bekkene. Én skal si: Jeg hører Herren til! En annen skal kalle seg ved Jakobs navn. En tredje skal skrive med sin hånd: Jeg hører Herren til! – og Israel skal han bruke som hedersnavn. Så sier Herren, Israels konge og gjenløser, Herren, hærskarenes Gud: Jeg er den første, og jeg er den siste, og uten meg er det ingen Gud. Hvem er som jeg? La ham kunngjøre det, la ham legge fram for meg det som har hendt helt siden jeg skapte oldtidens ætt. Og det som skal komme i fremtiden – la dem kunngjøre det! Frykt ikke og forferdes ikke! Har jeg ikke for lenge siden latt deg høre det og forkynt det for deg? Dere er mine vitner. Er det noen Gud uten meg? – Det er ingen klippe, jeg kjenner ingen. De som former utskårne bilder, er ingenting. Deres kjære guder er til ingen nytte. De som gir dem vitnesbyrd, ser ikke og skjønner ikke, derfor skal de bli til skamme. 10 Hvem har formet en gud og har støpt et bilde? Til ingen nytte er det. 11 Se, alle de som holder seg til det, skal bli til skamme. Mestrene selv er jo mennesker. La dem samle seg alle sammen, la dem tre fram! De skal alle bli grepet av frykt, og de skal bli til skamme alle sammen. 12 Smeden bruker meiselen og arbeider ved kullilden. Han former bildet med hammer, han arbeider på det med sin kraftige arm. Han blir sulten og kraftløs under arbeidet, han drikker ikke vann og blir slapp. 13 Treskjæreren spenner ut en målesnor, risser av med en stift, bearbeider treet med kniv og risser av med passer, og han lager det til som bildet av en mann, som en prektig menneskeskikkelse, til å bo i et hus. 14 Han feller sedertrær, han tar steineik eller eik, velger seg ut ett blant skogens trær. Han planter furu, og regnet får den til å vokse. 15 Så tjener treet mennesket til brensel. Han tar av det og varmer seg med det. Han fyrer også og baker brød med det. Han tilvirker også en gud av det, som han tilber. Han tilvirker et utskåret bilde av det, som han faller ned for. 16 Halvdelen av det brenner han opp med ild. Med den ene halvdelen lager han til det kjøttet han skal ete, han steker en stek og metter seg. Han varmer seg også og sier: Å! Jeg er blitt varm, jeg kjenner ilden! 17 Resten av det gjør han til en gud, til sitt utskårne bilde. Han faller ned for det og tilber det. Han ber til det og sier: Frels meg, for du er min gud! 18 De skjønner ingenting og forstår ingenting. For han har klint deres øyne til, så de ikke ser. Han har forherdet deres hjerter, så de ikke forstår. 19 Han tar seg det ikke til hjertet, og han har ikke klokskap og forstand nok til å si: Halvdelen av det har jeg brent opp med ild, jeg har også bakt brød over glørne på det, jeg steker kjøtt og eter – skulle jeg gjøre resten av det til en motbydelighet, skulle jeg falle ned for en trekubbe? 20 Han nærer seg på aske. Et bedratt hjerte har ført ham vill, og han redder ikke sin sjel. Han sier ikke: Er det ikke løgn det jeg har i min høyre hånd? 21 Kom dette i hu, Jakob, og Israel! For du er min tjener. Jeg har dannet deg, du er min tjener, Israel, du skal ikke bli glemt av meg! 22 Jeg utsletter dine overtredelser som en tåke og dine synder som en sky. Vend om til meg, for jeg gjenløser deg! 23 Rop av jubel, dere himler! For Herren utfører sitt verk. Rop med fryd, dere jordens dybder! Bryt ut i jubel, dere fjell, du skog og hvert tre i deg! For Herren gjenløser Jakob, og på Israel vil han åpenbare sin herlighet. 24 Så sier Herren, din gjenløser, han som dannet deg fra mors liv: Jeg er Herren, som gjør alle ting. Jeg utspente himmelen alene, og bredte ut jorden uten hjelp fra noen. 25 Jeg gjør pratmakernes tegn til intet og spåmennene til dårer. Jeg driver de vise tilbake og gjør deres visdom til dårskap. 26 Jeg stadfester min tjeners ord og fullbyrder mine sendebuds råd. Jeg sier om Jerusalem: Der skal bo folk! – og om byene i Juda: De skal bygges opp igjen, jeg vil reise opp deres ruiner. 27 Jeg sier til dypet: Bli tørt! Dine strømmer vil jeg tørke ut! 28 Og det er jeg som sier om Kyros: Han er min hyrde. Han skal fullføre alt som er meg til behag. Han skal si til Jerusalem: Du skal bygges opp igjen! – og til templet: Du skal bli grunnlagt!
Jesaja 44:1-28

Hør på meg, dere som jager etter rettferdighet, dere som søker Herren! Se på fjellet som dere er hogd ut av, og på den brønnen som dere er gravd ut av! Se på Abraham, deres far, og på Sara, som fødte dere! For da han ennå bare var én, kalte jeg ham, og jeg velsignet ham og gjorde hans ætt stor. For Herren trøster Sion, trøster hennes ruiner og gjør ørkenen der lik Eden og ødemarken lik Herrens hage. Fryd og glede skal finnes der, takk og lovsang. Hør på meg, mitt folk! Vend øret til meg, du min menighet! For lov skal gå ut fra meg, og min rett vil jeg sette til et lys for folkene. Min rettferdighet er nær, min frelse bryter fram. Mine armer skal hjelpe folkene til rett. Til meg skal fjerne kyster sette sitt håp, og de skal vente på min arm. Løft deres øyne til himmelen, og se på jorden her nede! For himmelen skal forsvinne som røk, og jorden skal eldes som et klede. De som bor på den, skal dø som mygg. Men min frelse skal vare til evig tid, og min rettferdighet skal ikke brytes. Hør på meg, dere som kjenner rettferdighet, du folk som har min lov i ditt hjerte! Frykt ikke for menneskers hån, og vær ikke redd for deres spottende ord. For møll skal fortære dem som et klesplagg, og makk skal fortære dem som ull. Men min rettferdighet skal vare til evig tid, og min frelse fra slekt til slekt. Våkn opp, våkn opp, kle deg i styrke, du Herrens arm! Våkn opp som i eldgamle dager, som i tidligste tider! Var det ikke du som felte Rahab, som gjennomboret havuhyret? 10 Var det ikke du som tørket ut havet, vannet i det store dypet, som gjorde havets bunn til en vei, så de gjenløste kunne gå over? 11 Så skal Herrens forløste vende tilbake og komme til Sion med frydesang. Evig glede er det over deres hode. Fryd og glede skal de nå, sorg og sukk skal flykte. 12 Jeg, jeg er den som trøster dere. Hvem er du, at du frykter for et menneske som skal dø, for et menneskebarn som skal bli lik gress, 13 og at du glemmer Herren, din skaper, som utspente himmelen og grunnfestet jorden – at du alltid hele dagen engster deg for undertrykkerens vrede, når han legger pilen til rette for å ødelegge? For hvor er undertrykkerens vrede? 14 Snart skal den som ligger i lenker, bli løst! Han skal ikke dø og gå i graven. Han skal ikke mangle sitt brød. 15 Jeg er Herren din Gud, som rører opp havet så dets bølger bruser. Herren, hærskarenes Gud, er hans navn. 16 Jeg la mine ord i din munn og dekket deg med min hånds skygge for å plante himmelen og grunnfeste jorden, og for å si til Sion: Du er mitt folk! 17 Våkn opp, våkn opp, stå opp, Jerusalem! – du som av Herrens hånd har fått hans vredes beger å drikke. Det store tumlebegeret har du drukket ut til siste dråpe. 18 Av alle de barna hun har født, har hun ingen som leder henne. Av alle de sønnene hun har fostret, er det ingen som tar henne ved hånden. 19 To ting var det som rammet deg – hvem viser medynk over deg? – ødeleggelse og undergang, sult og sverd. Hvordan skal jeg trøste deg? 20 Dine barn lå avmektige på alle gatehjørner som en hjort i garnet. De var fylt av Herrens brennende vrede, av din Guds trusler. 21 Så hør dette, du arme! Du som er drukken, men ikke av vin. 22 Så sier Herren, din Herre, din Gud, som fører sitt folks sak: Se, jeg har tatt tumlebegeret ut av din hånd. Mitt store vredesbeger skal du ikke mer drikke av. 23 Jeg gir det i dine undertrykkeres hånd, de som sa til deg: Bøy deg ned, så vi kan gå over deg! Så gjorde du din rygg lik jorden, til en gate for dem som gikk over den.
Jesaja 51:1-23

Hvem er han som kommer fra Edom, i røde klær fra Bosra, så prektig i sin kledning der han skrider fram i sin store kraft? – Det er jeg, jeg som taler rettferdighet, som er mektig til å frelse. Hvorfor er din kledning så rød, lik klærne til han som tråkker vinpressen? Pressekaret har jeg tråkket, jeg alene, og av folkene var det ingen med meg. Så tråkket jeg på dem i min vrede og trampet dem i stykker i min harme. Da sprutet deres blod på mine klær, og hele min kledning fikk jeg tilsølt. For hevnens dag var i mitt hjerte, og mitt gjenløsningsår var kommet. Jeg så meg om, men det var ingen som hjalp. Jeg undret meg, men det var ingen som støttet meg. Da hjalp min arm meg, og min harme støttet meg. Jeg tråkket ned folkeslag i min vrede og gjorde dem drukne i min harme. Jeg lot deres blod renne ned på jorden. Herrens miskunn vil jeg forkynne, de gjerninger som vi priser ham for, etter alt det Herren har gjort mot oss – hans store godhet mot Israels hus, som han viste dem etter sin barmhjertighet og etter sin store miskunn. Han sa: Ja, de er mitt folk, de er barn som ikke vil svike. Og han ble en frelser for dem. I all deres trengsel var det ingen trengsel, og hans åsyns engel frelste dem. I sin kjærlighet og sin store mildhet gjenløste han dem, og han tok dem opp og bar dem alle den gamle tids dager. 10 Men de, de var gjenstridige og gjorde hans Hellige Ånd sorg. Da skiftet han sinn og ble deres fiende, han selv stred mot dem. 11 Da tenkte hans folk på de gamle dager, på Moses: Hvor er han som førte dem opp fra havet med ham som var hyrde for hjorden? Hvor er han som ga sin Hellige Ånd midt iblant dem, 12 han som lot sin herlige arm gå fram ved Moses’ høyre side, som kløvde vannene for deres åsyn for å gjøre seg et evig navn, 13 han som førte dem gjennom dypene som en hest gjennom ørkenen, så de ikke snublet? 14 Likesom feet går ned i dalen, førte Herrens Ånd dem til hvile. Slik ledet du ditt folk for å skape deg et herlig navn. 15 Sku ned fra himmelen, se ut fra din hellige og herlige bolig! Hvor er din nidkjærhet og ditt velde? Ditt hjertes medynk og din miskunn holder seg tilbake fra meg. 16 Du er vår far. Abraham vet jo ikke om oss, og Israel kjenner oss ikke. Du, Herre, er vår far, vår gjenløser fra eldgammel tid er ditt navn. 17 Hvorfor lar du oss fare vill fra dine veier, Herre? Hvorfor forherder du vårt hjerte, så vi ikke frykter deg? Vend om for dine tjeneres skyld, for de stammenes skyld som er din arv! 18 En liten stund har ditt hellige folk hatt landet i eie. Våre motstandere har tråkket ned din helligdom. 19 Vi er blitt som de du aldri har hersket over, som de ditt navn ikke har vært nevnt over.
Jesaja 63:1-19

Josva, Nuns sønn, sendte hemmelig to speidere ut fra Sjittim og sa: Gå av sted og se dere om i landet og særlig i Jeriko! De gikk da av sted og kom inn i huset til en horkvinne som hette Rahab, og der overnattet de. Det ble da meldt til kongen i Jeriko: Noen israelittiske menn er kommet hit i natt for å utspeide landet. Da sendte kongen i Jeriko bud til Rahab og sa: Før fram de mennene som kom til deg og tok inn i huset ditt! De er kommet for å utspeide hele landet. Men kvinnen tok og gjemte de to mennene, og så sa hun: Ja, disse mennene kom til meg, men jeg visste ikke hvor de var fra. I skumringen, da byporten skulle stenges, gikk mennene ut. Jeg vet ikke hvor de tok veien. Skynd dere og sett etter dem, så når dere dem nok igjen. Men hun hadde latt dem stige opp på taket og hadde gjemt dem under linstenglene som hun hadde liggende utbredt der. Kongens menn satte da etter dem på veien til Jordan, til vadestedene. Så snart de som satte etter dem, var dratt ut, ble porten stengt. Før speiderne hadde lagt seg til å sove, gikk hun opp til dem på taket. Og hun sa til dem: Jeg vet at Herren har gitt dere dette landet. Nå er det kommet over oss en redsel for dere. Alle som bor i landet forgår av frykt for dere. 10 For vi har hørt hvordan Herren tørket ut vannet i Rødehavet foran dere da dere dro ut av Egypt, og vi har hørt hva dere gjorde med begge amorittkongene på den andre siden av Jordan, Sihon og Og, som dere slo med bann. 11 Da vi hørte det, ble hjertet vårt fullt av angst, og nå er det ingen som våger å møte dere. For Herren deres Gud, han er Gud både i himmelen der oppe og på jorden her nede. 12 Lov meg da og sverg ved Herren, at fordi jeg har vist barmhjertighet mot dere, så skal også dere vise barmhjertighet mot min fars hus. Gi meg et sikkert tegn på 13 at dere vil la min far og min mor og mine brødre og mine søstre og alle som hører dem til, få leve, og frelse vårt liv fra døden! 14 Da sa mennene til henne: Med vårt eget liv skal vi stå inne for deres liv! Så sant dere ikke lar noen få vite noe om ærendet vårt, skal vi, når Herren gir oss landet, vise barmhjertighet og troskap mot deg. 15 Så firte hun dem ned gjennom vinduet med et rep. For huset hennes lå ved bymuren, hun bodde tett inntil muren. 16 Hun sa til dem: Gå opp i fjellet, så at de som forfølger dere, ikke treffer på dere. Og hold dere skjult der i tre dager, til forfølgerne kommer tilbake. Siden kan dere gå hvor dere vil. 17 Mennene sa da: Vi regner oss for å være løst fra denne ed som du tok av oss, hvis du ikke gjør dette: 18 Når vi kommer inn i landet, skal du binde denne skarlagenrøde snoren i vinduet som du firte oss ned fra. Og så skal du samle din far og mor, brødrene dine og hele slekten din her i huset hos deg. 19 Går da noen ut av døren i huset ditt, da kommer hans blod over hans eget hode, og vi er skyldfrie. Men blir det lagt hånd på noen som er hos deg i huset, skal hans blod komme over vårt hode. 20 Og dersom du røper ærendet vårt for noen, så er vi løst fra den eden du tok av oss. 21 Hun sa: La det være som dere sier! Så lot hun dem gå. De dro av sted, og hun bandt den skarlagenrøde snoren i vinduet. 22 De gikk til de kom opp i fjellet. Der slo de seg til i tre dager, til de som forfulgte dem, var kommet tilbake. De lette hele veien uten å finne dem. 23 Så vendte de to mennene tilbake og gikk ned fra fjellet. De satte over elven og kom til Josva, Nuns sønn, og fortalte ham alt det som hadde hendt dem. 24 Og de sa til Josva: Herren har gitt hele landet i vår hånd. Alle landets innbyggere holder på å forgå av frykt for oss.
Josvas bok 2:1-24

Da nå hele folket var kommet vel over Jordan, sa Herren til Josva: Velg ut tolv menn av folket, én mann av hver stamme, og befal dem og si: Ta opp tolv steiner fra Jordans bunn, fra det stedet der prestenes føtter står. Og dere skal bære dem med dere over og legge dem ned på det stedet hvor dere slår leir for natten. Da kalte Josva til seg de tolv mennene som han hadde utvalgt blant Israels barn, én mann for hver stamme. Og Josva sa til dem: Gå foran Herrens, deres Guds ark, ut i Jordan og ta hver sin stein opp på skulderen, etter tallet på Israels barns stammer! Disse steinene skal være et tegn blant dere. Når barna deres i fremtiden spør: Hva er dette for steiner? da skal dere si til dem: Jordans vann delte seg foran Herrens paktsark. Da den kom ut i Jordan, delte Jordans vann seg. Og disse steinene skal være til et minne om dette for Israels barn til evig tid. Israels barn gjorde som Josva befalte. De tok tolv steiner opp av Jordan, slik Herren hadde sagt til Josva, etter tallet på Israels barns stammer, og de bar dem med seg over til det stedet hvor de ble natten over, og der la de dem ned. Og ute i Jordan, på det stedet hvor de prestene som bar paktens ark, sto med sine føtter, reiste Josva tolv steiner opp. De står der den dag i dag. 10 Prestene som bar paktens ark, ble stående midt ute i Jordan til det var utført, alt det som Herren hadde befalt Josva å si til folket, i samsvar med det Moses hadde gitt Josva påbud om. Og folket skyndte seg og gikk over. 11 Da hele folket var kommet vel over, dro Herrens ark og prestene fram foran folket. 12 Og Rubens barn og Gads barn og den halve Manasses stamme dro fullt rustet fram i spissen for Israels barn, slik som Moses hadde sagt til dem. 13 Det var omkring førti tusen menn som dro fram for Herrens åsyn, rustet til strid, til kamp på Jerikos ødemarker. 14 Denne dagen gjorde Herren Josva stor for hele Israels øyne. De hadde ærefrykt for ham, likesom de hadde hatt ærefrykt for Moses, alle hans livs dager. 15 Og Herren sa til Josva: 16 Si til prestene som bærer vitnesbyrdets ark, at de skal stige opp av Jordan! 17 Og Josva bød prestene og sa: Stig opp av Jordan! 18 Da nå prestene som bar Herrens paktsark, steg opp av Jordan og hadde satt sine føtter på tørt land, da vendte Jordans vann tilbake til sitt leie og gikk som før over alle sine bredder. 19 Det var den tiende dagen i den første måneden at folket steg opp av Jordan. Og de slo leir ved Gilgal, lengst mot øst i landet omkring Jeriko. 20 Der i Gilgal reiste Josva opp de tolv steinene som var tatt opp av Jordan. 21 Og han sa til Israels barn: Når barna deres i fremtiden spør sine fedre: Hva er dette for steiner? 22 da skal dere fortelle deres barn om dette og si: På tørt land gikk Israel over Jordan her, 23 fordi Herren deres Gud lot Jordans vann tørke bort foran dere til dere kom over, likesom Herren deres Gud gjorde med Rødehavet, som han lot tørke bort foran oss til vi var kommet over.
Josvas bok 4:1-23

Og Josva samlet alle Israels stammer i Sikem. Han kalte til seg Israels eldste og dets høvdinger og dommere og tilsynsmenn, og de trådte fram for Guds åsyn. Og Josva sa til hele folket: Så sier Herren, Israels Gud: Fedrene deres, blant dem Tarah, Abrahams og Nakors far, bodde i gammel tid på den andre siden av elven. De dyrket fremmede guder. Da tok jeg deres far Abraham fra den andre siden av elven og lot ham vandre om i hele Kana’ans land. Og jeg gjorde hans ætt tallrik og ga ham Isak. Og Isak ga jeg Jakob og Esau, og jeg ga Esau Se’ir-fjellene til eie. Men Jakob og hans barn dro ned til Egypt. Siden sendte jeg Moses og Aron, og jeg slo Egypt med plager som jeg sendte iblant dere. Deretter førte jeg dere ut. Da jeg nå førte deres fedre ut av Egypt, kom dere til havet. Men egypterne forfulgte deres fedre med vogner og hestfolk til Rødehavet. Da ropte de til Herren, og han satte et mørke mellom dere og egypterne og lot havet slå sammen over dem, så det skjulte dem. Med egne øyne så dere hva jeg gjorde i Egypt. Siden bodde dere en lang tid i ørkenen. Så førte jeg dere inn i amorittenes land, de som bodde på den andre siden av Jordan. De førte krig mot dere, men jeg ga dem i Israels hånd, så dere tok deres land i eie, og jeg utryddet dem for dere. Da sto Balak, Sippors sønn, Moabs konge, opp og kjempet mot Israel. Han sendte bud etter Bileam, Beors sønn, for at han skulle forbanne dere. 10 Men jeg ville ikke høre på Bileam, han måtte velsigne dere, og jeg frelste dere av hans hånd. 11 Så gikk dere over Jordan og kom til Jeriko. Innbyggerne i Jeriko kjempet mot dere, likeså amorittene og ferisittene og kana’aneerne og hetittene og girgasittene, hevittene og jebusittene, men jeg ga dem i deres hånd. 12 Jeg sendte vepser foran dere, og de drev dem ut for dere – likeså de to amorittkongene. Det var ikke med sverdet ditt og ikke med buen din de ble drevet ut. 13 Jeg ga dere et land som du ikke har hatt slit med, og byer som dere ikke har bygd, og dere bosatte dere i dem. Dere eter av vingårder og oljetrær som dere ikke har plantet. 14 Så frykt nå Herren og tjen ham i oppriktighet og troskap. Skill dere av med de gudene som deres fedre dyrket på den andre siden av elven og i Egypt, og tjen Herren! 15 Men synes dere ikke om å tjene Herren, så velg i dag hvem dere vil tjene, enten de gudene deres fedre dyrket på den andre siden av elven, eller de gudene amorittene dyrket, de som hadde det landet dere nå bor i! Men jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren. 16 Da svarte folket og sa: Vi vil aldri tenke på å forlate Herren for å dyrke fremmede guder! 17 For Herren vår Gud, han var det som førte oss og våre fedre opp av landet Egypt, av trellehuset. Det var han som gjorde disse store tegnene for våre øyne og voktet oss på hele den veien vi gikk, og blant folkene i de landene vi dro igjennom. 18 Og Herren drev ut for oss alle disse folk og de amorittene som bodde i landet. Også vi vil tjene Herren, for han er vår Gud. 19 Josva sa til folket: Dere vil ikke makte å tjene Herren, for han er en hellig Gud. En nidkjær Gud er han, han vil ikke bære over med deres overtredelser og synder. 20 Når dere forlater Herren og dyrker fremmede guder, da vil han vende seg bort og la det gå dere ille og tilintetgjøre dere, enda han før har gjort vel mot dere. 21 Men folket sa til Josva: Nei, Herren vil vi tjene! 22 Da sa Josva til folket: Så er dere da vitner mot dere selv at dere har valgt Herren og vil tjene ham. De sa: Ja, det er vi vitner på! 23 Josva sa: Så skill dere nå av med de fremmede gudene som dere har hos dere, og bøy hjertene til Herren, Israels Gud! 24 Og folket sa til Josva: Herren vår Gud vil vi tjene, og hans ord vil vi lyde. 25 Den dagen gjorde Josva en pakt med folket i Sikem og satte lov og rett for dem. 26 Og Josva skrev opp disse ordene i Guds lovbok. Han tok en stor stein og reiste den der under den eiken som sto ved Herrens helligdom. 27 Og Josva sa til hele folket: Se, denne store steinen skal være et vitne mot oss. For den har hørt alle de ordene som Herren har talt med oss. Og den skal være et vitne mot dere, for at dere ikke skal fornekte deres Gud. 28 Så lot Josva folket fare, hver til sin arvedel. 29 Noen tid etter dette døde Josva, Nuns sønn, Herrens tjener. Han var ett hundre og ti år gammel. 30 Og de gravla ham på hans arvedels grunn i Timnat-Serah, som ligger i Efra’im-fjellene, nord for Ga’asj-fjellet. 31 Og Israel tjente Herren så lenge Josva levde, og så lenge alle de eldste var i live, de som overlevde Josva, de som kjente til alle de gjerninger som Herren hadde gjort for Israel. 32 Og Josefs ben, som Israels barn hadde ført opp fra Egypt, gravla de ved Sikem på det jordstykket som Jakob hadde kjøpt av Hamors, Sikems fars sønner, for hundre kesitter. Josefs barn fikk det til arvedel. 33 Og Eleasar, Arons sønn, døde. De gravla ham på den haugen som hans sønn Pinehas hadde fått i Efra’im-fjellene.
Josvas bok 24:1-33

Den tjuefjerde dagen i samme måneden samlet Israels barn seg og holdt faste, kledd i sekk og med jord strødd på hodet. Og Israels ætt skilte seg fra alle fremmede og sto så fram og bekjente sine synder og fedrenes misgjerninger. En fjerdepart av dagen ble de stående på sin plass mens det ble lest opp for dem av Herrens, deres Guds lovbok, og en annen fjerdepart av dagen avla de bekjennelse og tilba Herren sin Gud. Josva og Bani, Kadmiel, Sjebanja, Bunni, Sjerebja, Bani og Kenani steg opp på levittenes forhøyning, og de ropte med høy røst til Herren sin Gud. Levittene Josva og Kadmiel, Bani, Hasjabneja, Sjerebja, Hodia, Sjebanja og Petahja sa: Stå opp og lov Herren deres Gud fra evighet til evighet! Ja, lovet være ditt herlige navn, som er opphøyet over all lov og pris! Du alene er Herren, du har skapt himlene, himlenes himler og all deres hær, jorden og alt som er på den, havene og alt som er i dem, og du holder det alt sammen i live, og himmelens hær tilber deg. Det var du, Herre Gud, som utvalgte Abram og førte ham ut fra kaldeernes Ur og ga ham navnet Abraham. Og du fant hans hjerte tro* for ditt ansikt. Du gjorde den pakten med ham at du ville gi hans ætt kana’aneernes, hetittenes, amorittenes og ferisittenes og jebusittenes og girgasittenes land. Du holdt ditt ord, for du er rettferdig. Du så våre fedres nød i Egypt. Du hørte deres rop ved Rødehavet. 10 Du gjorde tegn og undergjerninger med farao og alle hans tjenere og alt folket i hans land, for du visste hvor skammelig egypterne hadde behandlet dem. Du vant deg et stort navn, og det har du den dag i dag. 11 Du kløvde havet for dem, og de gikk på det tørre midt gjennom havet. Forfølgerne kastet du i dypet, så de sank som stein i de veldige vann. 12 Du ledet dem i en skystøtte om dagen og i en ildstøtte om natten for å lyse for dem på den veien de skulle gå. 13 Du steg ned på Sinai berg og talte med dem fra himmelen. Du ga dem rette befalinger og trygge lover, gode forskrifter og bud. 14 Du kunngjorde dem din hellige sabbat. Du ga dem bud og forskrifter og lover gjennom din tjener Moses. 15 Du ga dem brød fra himmelen når de hungret og lot vann strømme fra klippen når de tørstet. Du bød dem å dra inn og ta det landet i eie som du med oppløftet hånd hadde sverget at du ville gi dem. 16 Men de, våre fedre, var overmodige og hardnakkede og hørte ikke på dine bud. 17 De ville ikke høre og kom ikke i hu de undergjerningene du hadde gjort for dem. De var hardnakkede og valgte seg en høvding og ville i sin gjenstridighet vende tilbake til trelldommen. Men du er en Gud som tilgir, nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunn. Og du forlot dem ikke. 18 Ja, de støpte seg til og med en kalv og sa: Dette er din gud, som førte deg opp fra Egypt! Og de gjorde seg skyldige i store bespottelser. 19 Men du – i din store barmhjertighet forlot du dem ikke i ørkenen. Skystøtten vek ikke fra dem om dagen, men ledet dem på veien. Heller ikke vek ildstøtten fra dem om natten, men lyste for dem på den veien de skulle gå. 20 Du ga dem din gode Ånd til å lære dem. Du nektet ikke deres munn din manna, og du ga dem vann når de tørstet. 21 I førti år forsørget du dem i ørkenen. De manglet ikke noe. Deres klær ble ikke utslitt, og føttene ble ikke hovne. 22 Du ga dem riker og folk, som du skiftet ut til dem helt til grensen. De tok i eie det landet som tilhørte Sihon, kongen i Hesjbon, og det landet som tilhørte Og, kongen i Basan. 23 Du gjorde deres barn tallrike som himmelens stjerner. Du førte dem inn i det landet som du hadde lovt deres fedre at de skulle komme inn i og ta i eie. 24 Så kom da deres barn og tok landet i eie. Du ydmyket landets innbyggere, kana’aneerne, for dem og ga dem i deres hånd, både kongene og folkene der i landet, så de kunne gjøre hva de ville med dem. 25 De inntok befestede byer og vant seg fruktbar jord og tok hus til eie som var fulle av alle gode ting, og uthogne brønner, vingårder og mengdevis av oljetrær og frukttrær. De åt og ble mette og fete og levde høyt på din store godhet. 26 Men de ble ulydige og satte seg opp mot deg og kastet din lov bak sin rygg. De drepte dine profeter, som vitnet for dem og ville føre dem tilbake til deg. De gjorde seg skyldige i store bespottelser. 27 Da ga du dem i deres fienders hånd, og de undertrykte dem. Men når de i sin nød ropte til deg, hørte du det fra himmelen. Og i din store barmhjertighet ga du dem redningsmenn, som frelste dem fra deres fienders hånd. 28 Men når de så kom til ro, gjorde de igjen det som var ondt i dine øyne. Og du overlot dem i deres fienders hånd, så de hersket over dem. Men når de så på ny ropte til deg, hørte du det fra himmelen og befridde dem i din barmhjertighet gang på gang. 29 Du advarte dem og ville omvende dem til din lov. Men de var hovmodige og hørte ikke på dine bud. De syndet mot dine lover, de som mennesket lever ved når han gjør etter dem. I sin gjenstridighet satte de skulderen imot, de var hardnakkede og ville ikke høre. 30 I mange år bar du over med dem og advarte dem ved din Ånd gjennom dine profeter. Men de vendte ikke øret til, og du ga dem i fremmede folks hånd. 31 Men i din store barmhjertighet gjorde du ikke helt ende på dem og forlot dem ikke. For du er en nådig og barmhjertig Gud. 32 Og nå, vår Gud! Du store, veldige og forferdelige Gud! Du som holder din pakt og bevarer din miskunnhet. La det ikke være lite i dine øyne alt det onde som har rammet oss, våre konger, våre høvdinger, våre prester, våre profeter, våre fedre og hele ditt folk, fra assyrerkongenes dager til dagen i dag! 33 Du er rettferdig i alt det som er kommet over oss, for du har vist trofasthet, men vi har vært ugudelige. 34 Våre konger, våre høvdinger, våre prester og våre fedre har ikke levd etter din lov. De har ikke hørt på dine bud og på de advarslene du ga dem. 35 Og enda de levde i sitt eget rike, og du hadde gitt dem så mye godt og overlatt dem dette vide og fruktbare landet, tjente de deg ikke og vendte ikke om fra sine onde gjerninger. 36 Se, i dag er vi treller – vi er treller i det landet du ga våre fedre, for at de skulle ete dets frukt og dets gode ting. 37 Landet bærer sin rike grøde til beste for de kongene som du satte over oss for våre synders skyld. De råder over våre legemer og vårt fe som det passer dem. Vi er i stor nød. 38 På grunn av alt dette gjør vi en fast pakt og skriver den ned, og våre høvdinger, levitter og prester setter sine segl på den.
Nehemjas bok 9:1-38

Gud deler vannet

Israel går tørrskodd over Jordan

Morgenen etter sto Josva tidlig opp. Han brøt opp fra Sjittim med alle Israels barn og kom til Jordan. Der ble de en tid før de gikk over elven. Da tre dager var gått, gikk tilsynsmennene gjennom leiren. De bød folket og sa: Når dere ser Herrens, deres Guds paktsark, og de levittiske prestene i ferd med å bære den, så skal dere bryte opp fra leirplassene og følge etter den. Men det skal være en avstand mellom dere og arken, omkring to tusen alen. Dere må ikke komme for nær den. Slik kan dere vite hva vei dere skal gå, for dere har ikke gått denne veien før. Da sa Josva til folket: Hellige dere! For i morgen vil Herren gjøre underfulle ting blant dere. Og til prestene sa Josva: Ta paktens ark og gå fram foran folket! Da tok de opp paktens ark og gikk fram foran folket. Herren sa til Josva: På denne dagen vil jeg begynne å gjøre deg stor for hele Israels øyne, så de skal forstå at likesom jeg var med Moses, slik vil jeg òg være med deg. Du skal si til prestene som bærer paktens ark: Når dere kommer til bredden av Jordans vann, så skal dere bli stående der ved Jordan. Og Josva sa til Israels barn: Kom hit og hør Herren deres Guds ord! 10 Og Josva sa: På dette skal dere kjenne at den levende Gud er midt iblant dere, og at han helt sikkert skal drive bort for dere kana’aneerne og hetittene og hevittene og ferisittene og girgasittene og amorittene og jebusittene. 11 Se, han som er all jordens Herre, hans paktsark går foran dere ut i Jordan. 12 Så velg nå ut tolv menn av Israels stammer, én mann for hver stamme. 13 Og når så prestene som bærer Herrens, all jordens Herres ark, står stille med sine føtter i Jordans vann, da skal Jordans vann, det vann som kommer ovenfra, demmes opp, så det står som en vegg. 14 Folket brøt så opp fra teltene sine for å gå over Jordan, og prestene som bar paktens ark, gikk foran folket. 15 Da de som bar arken, kom ned til Jordan, og så snart prestene som bar arken, satte sine føtter i vannet ved elvebredden – Jordan gikk over alle sine bredder gjennom hele skurdtiden – 16 da stanset det vannet som kom ovenfra. Det sto som en vegg langt borte, oppe ved byen Adam, som ligger tett ved Sartan. Og det vannet som rant ned til Ødemarkshavet, det er Salthavet, rant bort, og folket gikk over rett imot Jeriko. 17 Prestene som bar Herrens paktsark, ble stående på tørr grunn midt ute i Jordan mens hele Israel gikk tørrskodd over, inntil hele folket var kommet vel over Jordan.
Josvas bok 3:1-17

Da nå hele folket var kommet vel over Jordan, sa Herren til Josva: Velg ut tolv menn av folket, én mann av hver stamme, og befal dem og si: Ta opp tolv steiner fra Jordans bunn, fra det stedet der prestenes føtter står. Og dere skal bære dem med dere over og legge dem ned på det stedet hvor dere slår leir for natten. Da kalte Josva til seg de tolv mennene som han hadde utvalgt blant Israels barn, én mann for hver stamme. Og Josva sa til dem: Gå foran Herrens, deres Guds ark, ut i Jordan og ta hver sin stein opp på skulderen, etter tallet på Israels barns stammer! Disse steinene skal være et tegn blant dere. Når barna deres i fremtiden spør: Hva er dette for steiner? da skal dere si til dem: Jordans vann delte seg foran Herrens paktsark. Da den kom ut i Jordan, delte Jordans vann seg. Og disse steinene skal være til et minne om dette for Israels barn til evig tid. Israels barn gjorde som Josva befalte. De tok tolv steiner opp av Jordan, slik Herren hadde sagt til Josva, etter tallet på Israels barns stammer, og de bar dem med seg over til det stedet hvor de ble natten over, og der la de dem ned. Og ute i Jordan, på det stedet hvor de prestene som bar paktens ark, sto med sine føtter, reiste Josva tolv steiner opp. De står der den dag i dag. 10 Prestene som bar paktens ark, ble stående midt ute i Jordan til det var utført, alt det som Herren hadde befalt Josva å si til folket, i samsvar med det Moses hadde gitt Josva påbud om. Og folket skyndte seg og gikk over. 11 Da hele folket var kommet vel over, dro Herrens ark og prestene fram foran folket. 12 Og Rubens barn og Gads barn og den halve Manasses stamme dro fullt rustet fram i spissen for Israels barn, slik som Moses hadde sagt til dem. 13 Det var omkring førti tusen menn som dro fram for Herrens åsyn, rustet til strid, til kamp på Jerikos ødemarker. 14 Denne dagen gjorde Herren Josva stor for hele Israels øyne. De hadde ærefrykt for ham, likesom de hadde hatt ærefrykt for Moses, alle hans livs dager. 15 Og Herren sa til Josva: 16 Si til prestene som bærer vitnesbyrdets ark, at de skal stige opp av Jordan! 17 Og Josva bød prestene og sa: Stig opp av Jordan! 18 Da nå prestene som bar Herrens paktsark, steg opp av Jordan og hadde satt sine føtter på tørt land, da vendte Jordans vann tilbake til sitt leie og gikk som før over alle sine bredder. 19 Det var den tiende dagen i den første måneden at folket steg opp av Jordan. Og de slo leir ved Gilgal, lengst mot øst i landet omkring Jeriko. 20 Der i Gilgal reiste Josva opp de tolv steinene som var tatt opp av Jordan. 21 Og han sa til Israels barn: Når barna deres i fremtiden spør sine fedre: Hva er dette for steiner? 22 da skal dere fortelle deres barn om dette og si: På tørt land gikk Israel over Jordan her, 23 fordi Herren deres Gud lot Jordans vann tørke bort foran dere til dere kom over, likesom Herren deres Gud gjorde med Rødehavet, som han lot tørke bort foran oss til vi var kommet over.
Josvas bok 4:1-23

Da Israel dro ut av Egypt, da Jakobs ætt dro ut fra et folk med fremmed språk, da ble Juda hans helligdom, Israel hans rike. Havet så det og flyktet. Jordan vendte om og løp tilbake. Fjellene hoppet som værer og haugene som lam. Hva har hendt deg, du hav, at du flykter? Du Jordan, hvorfor vender du om og løper tilbake? Dere fjell, hvorfor hopper dere som værer? Hauger, hvorfor hopper dere som lam? Du jord, bev for Herrens åsyn, for Jakobs Guds åsyn, han som gjør klippen til en vannrik sjø, den harde stein til en vannkilde!
Salmenes bok 114:1-8

Elia og Elisja

Den gang Herren ville ta Elia opp til himmelen i en storm, gikk Elia og Elisja fra Gilgal. Og Elia sa til Elisja: Bli her! For Herren har sendt meg til Betel. Men Elisja sa: Så sant Herren lever, og så sant du selv lever: Jeg forlater deg ikke. Så gikk de ned til Betel. Da gikk profetenes disipler, som var i Betel, ut til Elisja og sa til ham: Vet du at i dag vil Herren ta din herre bort fra deg over hodet på deg? Han svarte: Ja, jeg vet det. Ti bare stille! Så sa Elia til ham: Elisja, bli her! For Herren har sendt meg til Jeriko. Men han sa: Så sant Herren lever, og så sant du selv lever: Jeg forlater deg ikke. Så kom de til Jeriko. Da gikk profetenes disipler, som var i Jeriko, fram til Elisja og sa til ham: Vet du at i dag vil Herren ta din herre bort fra deg over hodet på deg? Han svarte: Ja, jeg vet det. Ti bare stille! Så sa Elia til ham: Bli her! For Herren har sendt meg til Jordan. Men han sa: Så sant Herren lever, og så sant du selv lever: Jeg forlater deg ikke. Så gikk de begge av sted. Og femti av profetenes disipler gikk av sted og ble stående rett imot dem langt borte. Men selv sto de begge ved Jordan. Da tok Elia kappen sin og rullet den sammen og slo på vannet. Det skilte seg til begge sider, og de gikk begge over på det tørre. Da de nå var gått over, sa Elia til Elisja: Si hva du ønsker jeg skal gjøre for deg før jeg blir tatt bort fra deg! Elisja sa: La meg få en dobbel del av din ånd! 10 Han svarte: Det er en stor ting du ber om. Hvis du ser meg når jeg blir tatt bort fra deg, skal du få det du ber om, ellers får du det ikke. 11 Mens de så gikk og talte sammen, kom det brått en ildvogn og ildhester og skilte dem fra hverandre. Og Elia for i stormen opp til himmelen. 12 Da Elisja så det, ropte han: Min far, min far, Israels vogner og ryttere! Og han så ham ikke mer. Da tok han fatt i klærne sine og rev dem i to stykker. 13 Så tok han opp Elias kappe som var falt av ham. Og han vendte tilbake og sto ved Jordans bredd. 14 Og han tok Elias kappe, som var falt av ham, og slo på vannet og sa: Hvor er Herren, Elias Gud? Slik slo også Elisja på vannet, så det skilte seg til begge sider, og han gikk over. 15 Profetenes disipler i Jeriko som sto rett imot ham, så ham, og de sa: Elias ånd hviler over Elisja. Og de kom imot ham og bøyde seg til jorden for ham. 16 De sa til ham: Her hos dine tjenere er det femti sterke menn. La dem gå av sted og lete etter din herre! Kanskje Herrens Ånd har tatt ham og kastet ham på et eller annet fjell eller i en eller annen dal. Han svarte: Dere skal ikke sende noen av sted. 17 Men de presset ham så lenge at han kjente seg brydd, og han sa: Send dem da av sted! Så sendte de femti mann av sted, og de lette i tre dager, men de fant ham ikke. 18 De vendte tilbake til ham mens han ennå var i Jeriko, og han sa til dem: Sa jeg ikke til dere at dere ikke skulle gå? 19 Mennene i byen sa til Elisja: Byen ligger godt til, som min herre ser. Men vannet er dårlig, og landet lider under for tidlige fødsler. 20 Da sa han: Hent en ny skål til meg og legg salt i den! Så gjorde de det. 21 Og han gikk ut til det stedet hvor vannet strømmet fram, og kastet salt nedi og sa: Så sier Herren: Nå har jeg gjort dette vannet friskt, det skal ikke mer volde død eller for tidlige fødsler. 22 Og vannet ble friskt og har vært så til denne dag, etter det ordet som Elisja hadde talt. 23 Fra Jeriko dro profeten opp til Betel. Mens han gikk opp etter veien, kom det noen unggutter ut fra byen. De spottet ham og ropte til ham: Gå opp, din snauskalle! Gå opp, din snauskalle! 24 Da han så vendte seg om og fikk se dem, lyste han forbannelse over dem i Herrens navn. Da kom det to binner ut av skogen, og de rev i hjel førtito av ungguttene. 25 Derfra gikk han til Karmel-fjellet, og vendte så tilbake til Samaria.
Andre Kongebok 2:1-25


Guds kraft