1 Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle. 2 Om jeg har profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg ingenting. 3 Og om jeg gir alt det jeg eier til mat for de fattige, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg ingenting. 4 Kjærligheten er tålmodig, er velvillig. Kjærligheten misunner ikke. Kjærligheten skryter ikke, den blåser seg ikke opp. 5 Den gjør ikke noe usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde. 6 Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannhet. 7 Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. 8 Kjærligheten faller aldri bort. Men om det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, skal de opphøre, eller det er kunnskap, skal den ta slutt. 9 For vi forstår stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis. 10 Men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, få ende. 11 Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn. Men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige. 12 For nå ser vi som i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg selv er fullt ut kjent. 13 Men nå blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.
Paulus’ første brev til korinterne 13:1-13
1 Hvorfra kommer all ufreden, og hvorfra kommer all striden blant dere? Er det ikke fra lystene, som fører krig i lemmene deres? 2 Dere begjærer, men har ikke. Dere slår i hjel og misunner, og kan ikke få. Dere ligger i strid og ufred. Dere har ikke, fordi dere ikke ber. 3 Dere ber og får ikke, fordi dere ber ille, for å sløse det bort i deres lyster. 4 Troløse som dere er! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende. 5 Eller mener dere at det er tomme ord når Skriften sier: Med nidkjærhet trakter han etter den ånd han lot bo i oss? 6 Men desto større er nåden han gir. Derfor sier Skriften: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. 7 Vær derfor Gud undergitt! Men stå djevelen imot, så skal han fly fra dere. 8 Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere. Gjør hendene rene, dere syndere, og rens hjertene, dere tvesinnede! 9 Klag og sørg og gråt! La latteren vendes til sorg, og gleden til bedrøvelse! 10 Ydmyk dere for Herren, så skal han opphøye dere.
Jakobs brev 4:1-10
1 Legg derfor av all ondskap, all svik og hykleri, misunnelse og all baktalelse. 2 Som nyfødte barn må dere lengte etter den uforfalskede åndelige melken, for at dere ved den kan vokse til frelse 3 – så sant dere har smakt at Herren er god! 4 Kom til ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud. 5 Og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, til et hellig presteskap til å bære fram åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus. 6 For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar. Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme. 7 Æren tilhører altså dere som tror. Men for de vantro er den steinen som bygningsmennene forkastet, blitt til hjørnestein 8 og snublestein og anstøtsklippe. Det er disse som snubler ved sin vantro mot Ordet – til det er de også satt. 9 Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys, 10 dere som før ikke var et folk, men nå er blitt Guds folk, dere som før ikke hadde funnet miskunn, men nå har fått miskunn. 11 Mine kjære! Jeg formaner dere som fremmede og utlendinger, at dere avstår fra de kjødelige lyster, som strider mot sjelen. 12 La deres ferd blant hedningene være god, så at de, skjønt de baktaler dere som ugjerningsmenn, likevel må prise Gud på den dagen når han besøker dem, fordi de ser de gode gjerningene dere gjør. 13 For Herrens skyld skal dere underordne dere under enhver menneskelig ordning, enten det nå er en konge, som den høyeste, 14 eller landshøvdinger som er utsendt fra ham for at de skal straffe dem som gjør ondt og hedre dem som gjør godt. 15 For slik er det Guds vilje, at dere ved å gjøre det gode skal stoppe munnen på uforstandige og uvitende mennesker. 16 Som frie skal dere ikke være slike som bruker friheten som påskudd til å gjøre ondt, men som Guds tjenere. 17 Vis alle ære, elsk brødrene, frykt Gud, ær kongen! 18 Dere tjenere: underordne dere under herrene deres og vis dem respekt – ikke bare de gode og rimelige, men også de vrange. 19 For dette finner nåde, om noen av samvittighet for Gud tåler sorger når han lider urettferdig. 20 For hvilken ros fortjener dere vel om dere finner dere i straff når dere har syndet? Men om dere tåler lidelse når dere har gjort godt, da finner det nåde hos Gud. 21 For til dette ble dere kalt, fordi også Kristus led for dere, og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor, 22 han som ikke gjorde synd, og det ble ikke funnet svik i hans munn, 23 han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt og ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig, 24 han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. Ved hans sår er dere blitt legt. 25 Dere var jo som villfarne får, men er nå omvendt til deres sjelers hyrde og tilsynsmann.
Peters første brev 2:1-25
3 Dersom noen farer med fremmed lære, og ikke holder seg til vår Herre Jesu Kristi sunne ord og den lære som hører til gudsfrykt, 4 da er han oppblåst og forstår ingenting. Han er bare syk etter stridsspørsmål og ordkrig. Dette fører bare til misunnelse, strid, spott, onde mistanker 5 og stadig krangel mellom mennesker som er fordervet i sitt sinn og har tapt sannheten, og ser på gudsfrykten som en vei til vinning. 6 Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning! 7 For vi hadde ikke noe med oss inn i verden, og det er klart at vi heller ikke kan ta noe med oss herfra. 8 Har vi mat og klær, skal vi la oss nøye med det. 9 Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og mange slags dumme og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse. 10 For pengekjærhet er en rot til alt ondt. I sin lyst etter penger har noen fart vill i troen og har gjennomboret seg selv med mange piner. 11 Men du, Guds menneske, fly bort fra alt dette! Og jag etter rettferdighet, gudsfrykt, tro, kjærlighet, tålmodighet og mildhet. 12 Strid troens gode strid! Grip det evige liv som du ble kalt til – du som òg har avlagt den gode bekjennelsen for mange vitner! 13 Jeg pålegger deg for Guds åsyn, han som gir alle ting liv, og for Kristus Jesus, som avla den gode bekjennelsen for Pontius Pilatus: 14 Hold budet rent og ulastelig inntil vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse, 15 som den Salige og alene Mektige skal vise oss i sin tid, han som er kongenes konge og herrenes herre, 16 han som alene har udødelighet og som bor i et lys dit ingen kan komme, han som ikke noe menneske har sett og heller ikke kan se. Ham tilhører ære og evig makt! Amen. 17 Du skal pålegge dem som er rike i denne verden, at de ikke skal være overmodige, og heller ikke skal de sette sitt håp til den usikre rikdommen, men til Gud, han som rikelig gir oss alle ting til vårt bruk. 18 De skal gjøre det gode, være rike på gode gjerninger, være gavmilde og gjerne dele med andre. 19 Slik samler de seg en skatt og legger en god grunnvoll for fremtiden, for at de kan gripe det sanne livet. 20 Timoteus, ta vare på det som er betrodd deg! Vend deg bort fra det vanhellige, tomme snakket og innvendingene fra den kunnskapen som med urette blir kalt så! 21 Den har noen bekjent seg til, og har fart vill fra troen. – Nåden være med deg.
Paulus’ første brev til Timoteus 6:3-21
1 Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utskilt for Guds evangelium, 2 det som han forut har gitt løfte om ved sine profeter i hellige skrifter, 3 om hans Sønn, han som etter kjødet er kommet av Davids ætt, 4 og som etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre. 5 Ved ham har vi fått nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene, for hans navns skyld. 6 Blant dem er også dere kalt til Jesus Kristus. 7 – Til alle Guds elskede, kalte og hellige som er i Roma: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus. 8 Først takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for i hele verden blir det talt om deres tro. 9 For Gud selv, som jeg tjener i min ånd i hans Sønns evangelium, han er mitt vitne på hvordan jeg stadig minnes dere i bønnene mine, 10 og ber om at det endelig en gang ved Guds vilje må lykkes for meg å komme til dere. 11 For jeg lengter etter å se dere, så jeg kunne la dere få del med meg i noen åndelig gave, slik at dere kan bli styrket. 12 Det vil si: at vi kunne oppmuntres sammen med dere ved vår felles tro, deres og min. 13 Jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om at jeg ofte har satt meg fore å komme til dere, men helt til nå er jeg blitt hindret. Også hos dere ville jeg gjerne høste noen frukt av mitt arbeid, likesom blant de øvrige hedningefolk. 14 Jeg står i gjeld både til grekere og barbarer, både til vise og uvise. 15 Derfor er jeg for min del rede til å forkynne evangeliet også for dere i Roma. 16 For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. 17 For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve. 18 For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet. 19 For det en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart det for dem. 20 For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning. 21 For enda de kjente Gud, æret eller takket de ham ikke som Gud. I stedet ble de tomme i sine tanker, og deres uforstandige hjerter ble formørket. 22 Mens de ga seg ut for å være vise, ble de dårer. 23 Og de byttet bort den uforgjengelige Guds herlighet mot et bilde, en avbildning av et forgjengelig menneske og av fugler og firbente dyr og krypdyr. 24 Derfor overga også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet, til å vanære sine legemer seg imellom. 25 De byttet bort Guds sannhet mot løgnen og æret og dyrket skapningen fremfor Skaperen, han som er lovprist i evighet. Amen. 26 Derfor overga Gud dem til skammelige lidenskaper. Kvinnene* deres byttet om det naturlige samliv med et som er mot naturen. 27 På samme vis forlot også mennene* den naturlige omgang med kvinnen og brant i sitt begjær etter hverandre. Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straffen som var uunngåelig på grunn av deres forvillelse. 28 Og ettersom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, overga Gud dem til et udugelig sinn, så de gjør slikt som ikke sømmer seg. 29 De er fulle av all slags urett, umoral, griskhet, ondskap, fulle av misunnelse, mordlyst og strid, svik og falskhet. De ble ryktemakere, 30 baktalere, gudshatere, voldsmenn, overmodige, storskrytere, oppfinnsomme til ondt, ulydige mot foreldre, 31 uforstandige, upålitelige, uten naturlig kjærlighet, ubarmhjertige. 32 De kjenner godt til Guds rettferdige dom, at de som gjør slikt, fortjener døden. Likevel gjør de ikke bare slikt selv, men de holder også med dem som gjør det.
Paulus’ brev til romerne 1:1-32
1 Hver og en skal underordne seg de myndigheter han har over seg. For det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som finnes, er innsatt av Gud. 2 Den som setter seg opp mot øvrigheten, står Guds ordning imot. Men de som står imot, skal få sin dom. 3 For de som styrer, er ikke til skrekk for dem som gjør godt, men for dem som gjør ondt. Vil du slippe å være redd for øvrigheten, så gjør det gode. Da skal du få ros av den. 4 For den er Guds tjener, til gagn for deg. Men gjør du det som er ondt, da frykt! Den bærer jo ikke sverdet for ingenting. For den er Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det onde. 5 Derfor er det nødvendig å underordne seg, ikke bare av frykt for straffen, men også for samvittighetens skyld. 6 Derfor betaler dere jo også skatt, for de er Guds tjenere som nettopp tar vare på dette. 7 Gi alle det dere skylder dem: skatt til dem som har krav på skatt, toll til dem som har rett til toll, frykt til dem som skal fryktes, ære til dem som bør æres. 8 Bli ingen noe skyldig, annet enn det å elske hverandre! For den som elsker sin neste, har oppfylt loven. 9 For disse budet: Du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, og hvilket som helst annet bud, de sammenfattes i dette ordet: Du skal elske din neste som deg selv. 10 Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt. Derfor er kjærligheten lovens oppfyllelse. 11 Og dette må vi gjøre, da vi kjenner tiden, at timen er inne da vi må våkne opp av søvne, for frelsen er oss nærmere nå enn da vi kom til troen. 12 Det lir med natten, det stunder til dag. La oss derfor avlegge mørkets gjerninger, men iføre oss lysets våpen. 13 La oss ferdes sømmelig, som om dagen – ikke i svir og drikk, ikke i utukt og skamløshet, ikke i strid og misunnelse. 14 Men ikle dere Herren Jesus Kristus. Og ha ikke en slik omsorg for kjødet at det vekkes begjær!
Paulus’ brev til romerne 13:1-14
1 Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk. 2 Se, jeg, Paulus, sier dere: Hvis dere lar dere omskjære, så vil Kristus ikke være til noe gagn for dere. 3 Igjen vitner jeg for hvert menneske som lar seg omskjære, at han skylder å holde hele loven. 4 Dere er skilt fra Kristus, dere som vil bli rettferdiggjort ved loven, dere er falt ut av nåden. 5 For i Ånden venter vi ved tro på det som rettferdigheten gir oss håp om. 6 For i Kristus Jesus betyr det ikke noe om en er omskåret eller uomskåret, her gjelder bare tro, virksom ved kjærlighet. 7 Dere løp godt! Hvem hindret dere fra å være lydige mot sannheten? 8 Denne overtalelsen kom ikke fra ham som kalte dere. 9 En liten surdeig syrer hele deigen. 10 Men jeg har den tillit til dere i Herren, at dere ikke vil mene noe annet. Men den som forvirrer dere, skal bære sin dom, hvem han så er. 11 Men jeg, brødre – hvis jeg ennå forkynner omskjærelse, hvorfor blir jeg da ennå forfulgt? Da er jo korsets anstøt gjort til intet. 12 Måtte de bare skjære seg fordervet, de som oppvigler dere! 13 For dere ble kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet. 14 For hele loven er oppfylt i ett bud, i dette: Du skal elske din neste som deg selv! 15 Men om dere biter og eter hverandre, da se til at dere ikke blir fortært av hverandre! 16 Men jeg sier: Vandre i Ånden! Så skal dere ikke fullføre kjødets lyst. 17 For kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet. De to står hverandre imot, for at dere ikke skal gjøre det dere vil. 18 Men hvis dere blir drevet av Ånden, da er dere ikke under loven. 19 Kjødets gjerninger er åpenbare. Det er slikt som utukt, urenhet, skamløshet, 20 avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, trette, avindsyke, sinne, ærgjerrighet, splittelse, partier, 21 misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag og annet slikt. Om dette sier jeg dere på forhånd, som jeg også før har sagt dere: De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike. 22 Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, 23 ydmykhet, avholdenhet. Mot slike er loven ikke. 24 De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster. 25 Dersom vi lever i Ånden, da la oss òg vandre i Ånden! 26 La oss ikke ha lyst til tom ære, så vi egger hverandre eller misunner hverandre.
Paulus’ brev til galaterne 5:1-26
1 Mine brødre! Ikke mange av dere må bli lærere! For dere vet at vi skal få desto strengere dom. 2 Og vi snubler alle i så mangt. Den som ikke snubler i tale, er en fullkommen mann, i stand til å holde hele legemet i tømme. 3 Når vi legger bissel i munnen på hestene, for at de skal lystre oss, så styrer vi også hele kroppen deres. 4 Se, også skipene, som er så store og drives av sterke vinder, de styres av et ganske lite ror dit hvor styrmannen vil. 5 Slik er det også med tungen. Den er et lite lem, men taler likevel store ord. Se, en liten ild, hvor stor en skog den setter i brann! 6 Også tungen er en ild. Som en verden av urettferdighet står tungen blant våre lemmer. Den smitter hele legemet og setter livshjulet i brann, og selv blir den satt i brann av helvete. 7 For all natur, både hos villdyr og fugler, krypdyr og sjødyr, kan bli temmet og er blitt temmet av den menneskelige natur. 8 Men tungen kan ikke noe menneske temme. Den er et ustyrlig onde, full av dødelig gift. 9 Med den velsigner vi Herren og Faderen, og med den forbanner vi menneskene, som er skapt etter Guds bilde. 10 Av samme munn går det ut velsignelse og forbannelse. Mine brødre, det må ikke være slik! 11 En kilde lar det vel ikke strømme fram både friskt vann og bittert vann av samme oppkomme? 12 Mine brødre, kan vel et fikentre bære oliven, eller et vintre fiken? Like lite kan en salt kilde gi ferskt vann! 13 Hvem er vis og forstandig blant dere? Han må ved god ferd vise sine gjerninger i ydmyk visdom. 14 Men om dere bærer på bitter misunnelse og selvhevdelse i deres hjerter, da ros dere ikke mot sannheten og lyv ikke mot den! 15 Ikke er dette den visdom som kommer ovenfra, men den er jordisk, sanselig og djevelsk. 16 For der det er misunnelse og selvhevdelse, der er det uorden og alt som ondt er. 17 Men den visdom som kommer ovenfra, er først og fremst ren, dernest er den fredsommelig, rimelig, ettergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, den gjør ikke forskjell, den hykler ikke. 18 Og rettferds frukt blir sådd i fred hos dem som stifter fred.
Jakobs brev 3:1-18
1 Minn dem om å underordne seg under styremakter og myndigheter, være lydige, alltid ferdige til å gjøre godt, 2 ikke spotte noen, ikke være stridslystne, men milde, og vise all ymykhet mot alle mennesker. 3 For også vi var en gang uforstandige, ulydige, villfarende. Vi var treller under mange slags lyster og begjær. Vi levde i ondskap og misunnelse. Vi var forhatt og hatet hverandre. 4 Men da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbart, 5 frelste han oss, ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi hadde gjort, men etter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd, 6 som han rikelig har utøst over oss ved Jesus Kristus, vår frelser, 7 for at vi, rettferdiggjort ved hans nåde, skulle bli arvinger til det evige liv, som vi håper på. 8 Det er et troverdig ord, og dette vil jeg at du skal innprente, for at de som tror på Gud, må legge vinn på å gjøre gode gjerninger. Dette er godt og nyttig for menneskene. 9 Men tåpelige stridsspørsmål og ættetavler og stridigheter om spørsmål i loven skal du vise fra deg, for de er unyttige og meningsløse. 10 Et menneske som farer med vranglære, skal du vise fra deg, etter at du har formant ham én gang og én gang til. 11 For du vet at den som er slik, er villfaren og synder, dømt av seg selv. 12 Når jeg sender Artemas eller Tykikus til deg, så skynd deg å komme til meg i Nikopolis, for der har jeg bestemt meg for å bli vinteren over. 13 Gjør alt du kan for å utruste Zenas, den lovkyndige, og Apollos til reisen, så de ikke skal mangle noe. 14 Også våre egne folk må lære å gjøre gode gjerninger, der det er behov for det, så de ikke skal være uten frukt. 15 Alle som er hos meg, hilser deg. Hils dem som elsker oss i troen! Nåden være med dere alle!
Paulus’ brev til Titus 3:1-15
1 Og jeg, brødre, kunne ikke tale til dere som til åndelige, men bare som til kjødelige, som til småbarn i Kristus. 2 Melk ga jeg dere å drikke, ikke fast føde. For dere tålte det ennå ikke. Heller ikke nå tåler dere det. 3 For dere er ennå kjødelige. Når det er misunnelse og strid blant dere, er dere ikke da kjødelige og vandrer på menneskelig vis? 4 Når en sier: Jeg holder meg til Paulus! – og en annen: Jeg holder meg til Apollos! – er dere da ikke kjødelige? 5 Hva er da Apollos? Eller hva er Paulus? Tjenere som førte dere til troen, og det etter som Herren ga enhver. 6 Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. 7 Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner, men bare Gud, som gir vekst. 8 Den som planter og den som vanner, er ett. Men enhver skal få sin egen lønn etter sitt eget arbeid. 9 For vi er Guds medarbeidere. Dere er Guds åkerland, Guds bygning. 10 Etter den Guds nåde som er gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger videre på den. Men enhver se til hvordan han bygger videre. 11 For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus. 12 Men om noen på denne grunnvollen bygger med gull, sølv, kostbare steiner, eller med tre, høy, strå, 13 da skal det verk enhver har utført, bli åpenbart. Dagen skal vise det, for den åpenbares med ild. Hvordan det verket er som hver enkelt har utført, det skal ilden prøve. 14 Om det byggverket som en har reist, blir stående, da skal han få lønn. 15 Brenner hans verk opp, da skal han miste lønnen. Men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild. 16 Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere? 17 Dersom noen ødelegger Guds tempel, da skal Gud ødelegge ham. For Guds tempel er hellig, og det er dere. 18 La ingen bedra seg selv! Hvis noen av dere regner seg for å være vis i denne verden, la ham da bli en dåre, for at han kan bli vis! 19 For denne verdens visdom er dårskap for Gud. Det står jo skrevet: Han fanger de vise i deres list. 20 Og et annet sted: Herren kjenner de vises tanker, og vet at de er tomme. 21 La derfor ingen rose seg av mennesker! For alt hører dere til, 22 enten det er Paulus eller Apollos eller Kefas, enten det er verden eller liv eller død, enten det er det som nå er, eller det som komme skal – alt hører dere til, 23 men dere hører Kristus til, og Kristus hører Gud til.
Paulus’ første brev til korinterne 3:1-23
1 Det er altså nødvendig at jeg roser meg, enda det ikke er til gagn. Men jeg kommer nå til syner og åpenbaringer fra Herren. 2 Jeg kjenner et menneske i Kristus – om han var i legemet, vet jeg ikke, eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det – en som for fjorten år siden ble rykket like inn i den tredje himmel. 3 Jeg kjenner dette mennesket – om han var i legemet eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det. 4 Han ble rykket inn i Paradis og hørte usigelige ord, som det ikke er tillatt for et menneske å tale. 5 Av denne mannen vil jeg rose meg, men av meg selv vil jeg ikke rose meg – uten av min skrøpelighet. 6 For om jeg likevel skulle ønske å rose meg, ville jeg ikke bli en dåre. For det jeg sa, ville være sant. Men jeg lar det være, for at ingen skal ha høyere tanker om meg enn det han får ved å se meg og høre meg. 7 Og for at jeg ikke skal opphøye meg av de overmåte store åpenbaringene, har jeg fått en torn i kjødet, en Satans engel som skal slå meg, for at jeg ikke skal opphøye meg. 8 Om denne ba jeg Herren tre ganger at den måtte vike fra meg. 9 Men han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg. 10 Derfor er jeg vel tilfreds i skrøpelighet, under mishandling, i nød, i forfølgelser og trengsler for Kristi skyld. For når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk! 11 Jeg er blitt en dåre! Dere har tvunget meg til det. Jeg burde jo ha fått ros av dere, for jeg står ikke tilbake for noen av disse veldige apostlene, selv om jeg ingenting er. 12 En apostels tegn ble iallfall gjort blant dere med all utholdenhet, både ved tegn og under og kraftige gjerninger. 13 For hva var det dere ble tilsidesatt i for de andre menighetene, uten i det at jeg ikke falt dere til byrde? Tilgi meg denne urett! 14 Se, for tredje gang er jeg nå rede til å komme til dere. Og jeg vil ikke falle dere til byrde. For jeg søker ikke det dere eier, men dere selv. Det er jo ikke barna som har plikt til å samle til foreldrene, men foreldrene til barna. 15 Jeg vil mer enn gjerne både ofre og bli ofret for deres sjeler. Skal jeg så bli elsket mindre, fordi jeg elsker dere så høyt? 16 La så være at jeg ikke var dere til byrde, men var jeg listig og fanget dere med svik? 17 Har jeg kanskje utnyttet dere ved noen av dem jeg har sendt til dere? 18 Jeg oppfordret Titus til å reise, og sendte en bror med ham. Har kanskje Titus utnyttet dere? Har vi ikke gått fram i samme ånd? Har vi ikke fulgt de samme spor? 19 Dere har vel nå lenge tenkt at det er dere vi forsvarer oss for. Nei, det er for Guds åsyn vi taler, i Kristus. Men, mine elskede, alt er til deres oppbyggelse. 20 For jeg frykter for at jeg kanskje ikke skal finne dere slik jeg ønsker, når jeg kommer – og at dere skal finne meg slik dere ikke ønsker, at det skal være strid, misunnelse, vrede, selvhevdelse, baktalelse, sladder, oppblåsthet, uorden. 21 Jeg frykter for at min Gud igjen skal ydmyke meg blant dere, og at jeg skal måtte sørge over mange av dem som tidligere har syndet og ikke har omvendt seg fra den urenhet, utukt og skamløshet de har drevet på med.
Paulus’ andre brev til korinterne 12:1-21
1 Paulus og Timoteus, Kristi Jesu tjenere – til alle de hellige i Kristus Jesus som er i Filippi, sammen med tilsynsmenn og menighetstjenere: 2 Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! 3 Jeg takker min Gud så ofte som jeg tenker på dere. 4 Alltid når jeg ber, gjør jeg min bønn for dere alle med glede 5 på grunn av deres samfunn i evangeliet fra første dag av og like til nå. 6 Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag. 7 Det er jo bare rett at jeg tenker slik om dere alle, fordi jeg bærer dere i mitt hjerte; for dere står sammen med meg i nåden, både når jeg er i lenker og når jeg forsvarer og stadfester evangeliet. 8 For Gud er mitt vitne på hvordan jeg lengter etter dere alle med Kristi Jesu hjertelag. 9 Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på kunnskap og all innsikt, 10 slik at dere kan dømme om hva som er rett i de forskjellige spørsmål, for at dere kan stå rene og uten lyte til Kristi dag, 11 fylt av rettferds frukt ved Jesus Kristus, Gud til ære og pris. 12 Jeg vil at dere skal vite, brødre, at det som har hendt meg, heller har ført til fremgang for evangeliet. 13 Det er nemlig blitt kjent for hele livvakten og for alle de andre at det er for Kristi skyld jeg er i lenker. 14 Og på grunn av lenkene mine er de fleste av brødrene blitt så tillitsfulle i Herren, at de med enda større mot taler Ordet uten frykt. 15 Noen er det nok som forkynner Kristus på grunn av misunnelse og stridslyst, men andre gjør det av god vilje. 16 Disse gjør det av kjærlighet, for de vet at jeg er satt til å forsvare evangeliet. 17 De andre forkynner Kristus av ærgjerrighet, ikke med rent sinn, men med den tanken å føye trengsel til mine lenker. 18 Hva så? Kristus blir i alle fall forkynt enten det nå skjer med baktanker eller i sannhet. Over dette gleder jeg meg. Ja, jeg vil også fortsatt glede meg. 19 Jeg vet jo at dette skal bli til frelse for meg, ved at dere ber for meg og ved at Jesu Kristi Ånd hjelper meg. 20 Slik er det min lengsel og mitt håp at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus nå som alltid må bli æret ved mitt legeme i all frimodighet, enten det skjer ved liv eller ved død. 21 For: for meg er det å leve Kristus, og å dø en vinning. 22 Men dersom det at jeg lever i kjødet gir frukt av arbeidet mitt, da vet jeg ikke hva jeg skulle velge. 23 Jeg kjenner meg dratt til begge sider. Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre. 24 Men av hensyn til dere er det mer nødvendig at jeg blir i kjødet. 25 Og da jeg er viss på dette, vet jeg at jeg skal bli i live og være hos dere, til fremgang og glede for dere i troen, 26 slik at dere i Kristus Jesus rikelig kan rose dere for min skyld, når jeg igjen kommer til dere. 27 Se bare til at dere lever et liv som er Kristi evangelium verdig, slik at jeg, enten jeg kommer og besøker dere eller er fraværende, kan få høre om dere at dere står fast i én Ånd, og med én sjel kjemper for troen på evangeliet, 28 og på ingen måte lar dere skremme av motstanderne. For dem er det et varsel om fortapelse, men for dere er det et varsel om frelse, og det fra Gud, 29 idet dere har fått den nåde, ikke bare å tro på Kristus, men også å lide for ham. 30 Dere står i den samme kamp som dere så meg kjempe, og som dere nå hører at jeg fremdeles har.
Paulus’ brev til filipperne 1:1-30
1 Av David. La ikke din vrede opptennes over de onde, misunn ikke dem som gjør urett. 2 For som gresset blir de hurtig skåret av, og som grønne vekster visner de ned. 3 Sett din lit til Herren og gjør godt. Bo i landet, og legg vinn på trofasthet. 4 Gled deg i Herren! Så skal han gi deg det ditt hjerte trakter etter. 5 Velt din vei over på Herren og stol på ham! Han skal gjøre det. 6 Han skal la din rettferdighet bryte fram som lyset og din rett som lyset midt på dagen. 7 Vær stille for Herren og vent på ham! La ikke din vrede opptennes over den som har lykke på sin vei, over den mannen som setter i verk onde planer. 8 Avstå fra vrede og la harme fare! La ikke din vrede opptennes, det fører bare til det som ondt er. 9 For de som gjør ondt, skal utryddes, men de som venter på Herren, skal arve landet. 10 Om en liten stund, så er den ugudelige ikke mer. Ser du etter på hans sted, så er han borte. 11 Men de nedbøyde skal arve landet og glede seg over rik fred. 12 Den ugudelige pønsker på ondt imot den rettferdige og skjærer tenner mot ham. 13 Herren ler av ham, for han ser at hans dag kommer. 14 De onde drar sverdet og spenner sin bue for å felle den elendige og fattige, for å drepe dem som vandrer oppriktig. 15 Deres sverd skal komme i deres eget hjerte, og deres buer skal brytes i stykker. 16 Bedre det lille som de rettferdige har, enn mange ugudeliges rikdom. 17 For de ugudeliges armer skal brytes, men Herren støtter de rettferdige. 18 Herren kjenner de ulasteliges dager, deres arv skal bli til evig tid. 19 De skal ikke bli til skamme i den onde tid, i hungerens dager skal de bli mette. 20 For de gudløse går til grunne. Herrens fiender vil bli som blomsterprakten på marken – de blir borte, de forsvinner som røk. 21 Den ugudelige låner og betaler ikke, men den rettferdige forbarmer seg og gir. 22 For de Herren velsigner, skal arve landet, men de han forbanner, skal utryddes. 23 Herren gjør en manns gange stø, og han har velbehag i hans vei. 24 Når han snubler, faller han ikke til jorden, for Herren støtter hans hånd. 25 Jeg har vært ung og blitt gammel, men jeg har ikke sett den rettferdige forlatt eller hans avkom lete etter brød. 26 Hele dagen er han barmhjertig og låner ut, og hans etterkommere blir til velsignelse. 27 Vik fra ondt og gjør godt! Da skal du bo trygt for evig. 28 For Herren elsker det som er rett. Han forlater ikke sine fromme. Til evig tid blir de bevart. Men de ugudeliges etterslekt blir utryddet. 29 De rettferdige skal arve landet og få bo i det for evig. 30 Den rettferdiges munn taler visdom, og hans tunge sier det som rett er. 31 Hans Guds lov er i hans hjerte, hans trinn vakler ikke. 32 Den ugudelige lurer på den rettferdige og søker å drepe ham. 33 Herren overgir ham ikke i hans hånd, og lar ham ikke bli dømt når han blir stilt for retten. 34 Vent på Herren og ta vare på hans vei! Så skal han opphøye deg til å arve landet. Du skal se at de ugudelige blir utryddet. 35 Jeg så en ugudelig tyrann, han utbredte seg som et grønt tre i sin egen jordbunn. 36 Men han forsvant, og se, han var ikke mer. Jeg lette etter ham, men han var ikke å finne. 37 Gi akt på de ulastelige, og se på den som er oppriktig! For fredens mann har fremtid. 38 Men overtrederne går til grunne alle sammen, og de ugudeliges fremtid skal avskjæres. 39 De rettferdiges frelse er fra Herren – deres sterke vern i nødens tid. 40 Og Herren hjelper dem og redder dem. Han frir dem fra de onde og frelser dem, for de tar sin tilflukt til ham.
Salmenes bok 37:1-40
30 Trett ikke med et menneske uten grunn, når han ikke har gjort deg noe ondt! 31 Misunn ikke en voldsmann, og velg ikke noen av alle hans veier! 32 For en falsk mann er avskyelig for Herren, men med de oppriktige har han fortrolig samfunn. 33 Herrens forbannelse er over den ugudeliges hus, men de rettferdiges bolig velsigner han. 34 Spotterne spotter han, men de ydmyke gir han nåde. 35 De vise arver ære, men dårene får bare skam.
Salomos ordspråk 3:30-35
1 Når du sitter til bords med en fyrste, da skal du gi nøye akt på hvem du har for deg. 2 Sett en kniv på din strupe, hvis du er grådig. 3 Ha ikke lyst på hans fine retter, for det er mat som kan svike. 4 Strev ikke for å bli rik. Avstå fra din egen visdom. 5 Når du vender dine øyne mot rikdommen, så er den borte. For den gjør seg vinger, lik en ørn som flyr mot himmelen. 6 Et ikke den misunneliges brød, og ha ikke lyst til hans fine mat. 7 For som han tenker i sin sjel, slik er han. Han sier til deg: Et og drikk! Men hans hjerte er ikke med deg. 8 Den matbiten som du har spist, den vil du spy ut, og du har spilt dine vakre ord!
Salomos ordspråk 23:1-8
1 Vær ikke misunnelig på onde mennesker, og ha ikke lyst til å være sammen med dem. 2 For deres hjerte tenker bare på å ødelegge, og deres lepper taler bare om ulykke. 3 Ved visdom blir huset bygd, og ved forstand blir det trygget.
Salomos ordspråk 24:1-3
15 Ligg ikke på lur som en ugudelig, på den rettferdiges bolig, ødelegg ikke hans hjem! 16 For sju ganger faller den rettferdige og står opp igjen, men de ugudelige kastes over ende når ulykken kommer. 17 Når din fiende faller, må du ikke glede deg, og når han snubler, må ikke ditt hjerte fryde seg, 18 for at ikke Herren skal se det og mislike det, så han vender sin vrede fra ham. 19 La ikke din vrede bli opptent over de onde, bli ikke misunnelig på de ugudelige! 20 For de onde har ingen fremtid, de ugudeliges lampe slokner. 21 Frykt Herren, min sønn, og kongen! Folk som setter seg opp mot dem, må du ikke ha noe å gjøre med. 22 For ulykken kommer brått over dem, ødeleggelsen fra dem begge – hvem kjenner den?
Salomos ordspråk 24:15-22
1 Da sa ypperstepresten: Er dette sant? 2 Og Stefanus svarte: Brødre og fedre, hør på meg! Herlighetens Gud viste seg for vår far Abraham mens han var i Mesopotamia, før han bosatte seg i Karan. 3 Og han sa til ham: Dra ut fra ditt land og fra din slekt, og gå til det landet som jeg vil vise deg! 4 Da dro han ut fra Kaldeer-landet og slo seg ned i Karan. Og etter at hans far var død, lot Gud ham flytte derfra til dette landet som dere nå bor i. 5 Han ga ham ingen eiendom i det, ikke en fotsbredd. Men han lovte å gi ham landet til eiendom, og hans ætt etter ham, enda han ikke hadde barn. 6 Og Gud talte slik: Hans ætt skal leve som utlendinger i et fremmed land. Folket der skal holde dem i trelldom og mishandle dem i fire hundre år. 7 Men det folket som de skal trelle under, vil jeg dømme, sa Gud. Og deretter skal de dra ut derfra og tjene meg på dette stedet. 8 Og han ga ham omskjærelsens pakt. Han fikk så sønnen Isak og omskar ham på den åttende dagen. Og Isak fikk Jakob, og Jakob de tolv patriarkene. 9 Og patriarkene ble misunnelige på Josef og solgte ham til Egypt. Men Gud var med ham. 10 Han fridde ham ut av alle hans trengsler, og ga ham nåde og visdom for faraos, egypterkongens øyne. Og han satte ham til høvding over Egypt og over hele sitt hus. 11 Så kom det hunger over hele landet Egypt og Kana’an. Det ble stor nød, og våre fedre fant ikke noe å mette seg med. 12 Men da Jakob fikk høre at det var korn i Egypt, sendte han våre fedre dit, først én gang. 13 Den andre gangen ga Josef seg til kjenne for sine brødre, og farao fikk kjennskap til Josefs slekt. 14 Josef sendte da bud og kalte til seg sin far Jakob og hele sin slekt, syttifem sjeler. 15 Så dro Jakob ned til Egypt, og han døde, han og våre fedre. 16 De ble ført til Sikem og lagt i den graven som Abraham kjøpte av Hamors barn i Sikem for en kjøpesum av sølv. 17 Etter som nå tiden nærmet seg da det løftet Gud hadde gitt til Abraham skulle bli oppfylt, vokste folket og ble tallrikt i Egypt, 18 inntil det sto fram en annen konge over Egypt, en som ikke kjente Josef. 19 Han for fram med list mot vårt folk. Han mishandlet våre fedre og tvang dem til å sette ut sine nyfødte barn, slik at de ikke skulle leve opp. 20 På den tid ble Moses født. Han var fager for Gud. I tre måneder ble han fostret i sin fars hus. 21 Men da de hadde satt ham ut, tok faraos datter ham opp og fostret ham som sin egen sønn. 22 Moses fikk opplæring i all egypternes visdom, og han var mektig i ord og gjerninger. 23 Da han hadde fylt førti år, fikk han i sinne å se til sine brødre, Israels barn.
Apostlenes gjerninger 7:1-23
1 Herrens ord kom til meg, og det lød så: 2 Menneskesønn! Vend ditt ansikt mot Se’ir-fjellet og profeter mot det! 3 Du skal si til det: Så sier Herren Herren: Se, jeg kommer over deg, du Se’ir-fjell, og jeg vil rekke ut min hånd mot deg og gjøre deg til en ørken, en ødemark. 4 Dine byer vil jeg gjøre til ruinhauger, og du selv skal bli til en ørken. Og du skal kjenne at jeg er Herren. 5 Fordi du bærer på et evig fiendskap og overga Israels barn i sverdets vold – i deres ulykkes tid, da den misgjerningen skjedde som førte til undergang, 6 derfor, så sant jeg lever, sier Herren Herren, vil jeg gjøre deg til blod, og blod skal forfølge deg. Fordi du ikke hatet blod, skal blod forfølge deg. 7 Jeg vil gjøre Se’ir-fjellet til en ørken, en ødemark, og utrydde av det både den som drar fram, og den som drar tilbake. 8 Jeg vil fylle fjellene der med drepte menn. På dine hauger og i dine daler og i alle dine bekker skal det falle menn som er drept ved sverd. 9 Til evige ørkener vil jeg gjøre deg, og dine byer skal ikke reise seg igjen. Dere skal kjenne at jeg er Herren. 10 Fordi du sa: De to folkene og de to landene skal bli mine, vi vil ta dem i eie, enda Herren har vært der, 11 – derfor vil jeg, så sant jeg lever, sier Herren Herren, gjøre med deg etter min vrede og etter den misunnelse du har lagt for dagen i ditt hat mot dem. Jeg skal bli kjent blant dem når jeg dømmer deg. 12 Og du skal kjenne at jeg, Herren, har hørt alle de spottordene som du har talt mot Israels fjell, da du sa: De er ødelagt, vi har fått dem for å livnære oss! 13 Dere talte overmodig mot meg med deres munn og brukte mange ord mot meg. Jeg har nok hørt det. 14 Så sier Herren Herren: Mens hele jorden gleder seg, vil jeg legge deg øde. 15 Fordi du gledet deg da Israels hus’ arv ble ødelagt, så vil jeg gjøre det samme med deg. En ørken skal Se’ir-fjellet og hele Edom bli. Og de skal kjenne at jeg er Herren.
Esekiel 35:1-15
1 Da det nå var blitt morgen, holdt alle yppersteprestene og folkets eldste råd mot Jesus, for å få ham dømt til døden. 2 Og de bandt ham, og førte ham bort og overga ham til landshøvdingen Pilatus. 3 Da Judas, som forrådte ham, så at Jesus var blitt domfelt, angret han. Han kom tilbake til yppersteprestene og de eldste med de tretti sølvpengene, 4 og sa: Jeg har syndet da jeg forrådte uskyldig blod! Men de sa: Hva kommer det oss ved? Det blir din sak. 5 Da kastet han sølvpengene inn i templet, og gikk bort og hengte seg. 6 Men yppersteprestene tok sølvpengene og sa: Det er ikke tillatt å legge dem i tempelkisten, for det er blodpenger. 7 De rådslo da med hverandre, og kjøpte så pottemakerens åker for pengene, til gravsted for fremmede. 8 Derfor blir denne marken kalt Blodåkeren den dag i dag. 9 Da ble det oppfylt som var talt ved profeten Jeremia, som sier: Og de tok de tretti sølvpengene, den verdsattes verdi, ham som Israels barn lot verdsette, 10 og de ga dem for pottemakerens åker, slik Herren hadde påbudt meg. 11 Men Jesus ble stilt fram for landshøvdingen. Og landshøvdingen spurte ham: Er du jødenes konge? Jesus sa til ham: Du sier det! 12 Og mens yppersteprestene og de eldste anklaget ham, svarte han ingen ting. 13 Da sier Pilatus til ham: Hører du ikke alt det de vitner imot deg? 14 Men han svarte ham ikke på et eneste ord, så landshøvdingen ble meget forundret. 15 Men på høytiden pleide landshøvdingen å gi en fange fri, den folket selv ville. 16 På denne tiden hadde de en beryktet fange som hette Barabbas. 17 Mens de nå var samlet, sa Pilatus til dem: Hvem vil dere at jeg skal gi dere fri, Barabbas eller Jesus, som blir kalt Messias? 18 For han visste at det var av misunnelse de hadde overgitt ham. 19 Men mens han satt på dommersetet, sendte hans kone bud til ham og lot si: Ha ikke noe å gjøre med denne rettferdige! For jeg har i natt lidd meget i drømme for hans skyld. 20 Men yppersteprestene og de eldste overtalte folket til å be om å få Barabbas frigitt, men Jesus drept. 21 Landshøvdingen tok da til orde og sa til dem: Hvem av de to vil dere at jeg skal gi dere fri? De svarte: Barabbas. 22 Pilatus sier til dem: Hva skal jeg da gjøre med Jesus, som kalles Messias? De sier alle: Korsfest ham! 23 Men han sa: Hva ondt har han da gjort? Men de ropte enda høyere og sa: Korsfest ham! 24 Pilatus så at ingen ting nyttet, men at oppstyret bare ble verre. Han tok da vann og toet sine hender mens folket så på, og sa: Jeg er uskyldig i denne rettferdige mannens blod. Dette får dere svare for. 25 Og hele flokken svarte og sa: Hans blod komme over oss og over våre barn! 26 Da ga han dem Barabbas fri, men lot Jesus hudstryke og overga ham til å korsfestes. 27 Da tok landshøvdingens soldater Jesus med seg inn i borgen, og samlet hele vaktstyrken om ham. 28 De kledde av ham og la en skarlagenrød kappe om ham. 29 Og de flettet en krone av torner og satte på hodet hans, og ga ham en rørstav i høyre hånd. De falt på kne for ham og hånte ham og sa: Vær hilset, du jødenes konge! 30 Og de spyttet på ham, tok rørstaven og slo ham i hodet. 31 Etter at de slik hadde hånet ham, tok de kappen av ham og kledde ham i hans egne klær. Og de førte ham bort for å korsfeste ham. 32 Mens de var på vei ut, møtte de en mann fra Kyréne som hette Simon. Ham tvang de til å bære korset hans. 33 Og de kom til et sted som kalles Golgata – det betyr Hodeskalle-stedet. 34 De ga ham da vin blandet med galle, men da han hadde smakt det, ville han ikke drikke. 35 Da de hadde korsfestet ham, delte de klærne hans mellom seg ved loddkasting. 36 Og de satt der og holdt vakt over ham. 37 Over hodet hans hadde de festet en innskrift med klagemålet mot ham: Dette er Jesus, jødenes konge. 38 Da ble to røvere korsfestet sammen med ham, en på høyre side og en på venstre. 39 De som gikk forbi, spottet ham, ristet på hodet 40 og sa: Du som river ned templet og bygger det opp igjen på tre dager! Frels deg selv! Er du Guds Sønn, da stig ned av korset! 41 På samme måte spottet også yppersteprestene ham, sammen med de skriftlærde og de eldste, og sa: 42 Andre har han frelst, seg selv kan han ikke frelse! Han er Israels konge, la ham nå stige ned fra korset, så skal vi tro på ham! 43 Han har satt sin lit til Gud, la nå Gud fri ham om han har behag i ham. Han sa jo: Jeg er Guds Sønn. 44 Også røverne som var korsfestet sammen med ham, hånte ham på samme måte. 45 Men fra den sjette time falt det et mørke over hele landet, like til den niende time. 46 Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: Eli, Eli, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? 47 Da noen av dem som sto der, hørte det, sa de: Han roper på Elia! 48 Og straks løp en av dem til, tok en svamp og fylte den med vineddik. Han satte den på en rørstav og tilbød ham å drikke. 49 Men de andre sa: Vent, la oss se om Elia kommer for å frelse ham! 50 Men Jesus ropte igjen med høy røst og oppga ånden. 51 Og se, forhenget i templet revnet i to, ovenfra og ned. Og jorden skalv, og klippene revnet. 52 Gravene åpnet seg, og mange av legemene til de hellige som var sovnet inn, sto opp. 53 Etter Jesu oppstandelse gikk de ut av gravene, og kom inn i den hellige by og viste seg for mange. 54 Men da høvedsmannen og de som holdt vakt over Jesus sammen med ham, så jordskjelvet og det som skjedde, ble de grepet av redsel og sa: I sannhet, dette var Guds Sønn! 55 Mange kvinner som hadde fulgt Jesus fra Galilea og tjent ham, sto der på avstand og så på. 56 Blant dem var Maria Magdalena, Maria som var mor til Jakob og Joses, og mor til Sebedeus-sønnene. 57 Men da det var blitt kveld, kom en rik mann fra Arimatea, som hette Josef. Han var også blitt en disippel av Jesus. 58 Han gikk til Pilatus og ba om å få Jesu legeme. Da befalte Pilatus at det skulle gis ham. 59 Josef tok da legemet og svøpte det i rent linklede, 60 og la det i sin nye grav, som han hadde hogd ut i berget. Så rullet han en stor stein for inngangen til graven, og gikk bort. 61 Men Maria Magdalena og den andre Maria var der og satt rett imot graven. 62 Neste dag, som var dagen etter forberedelsesdagen, samlet yppersteprestene og fariseerne seg hos Pilatus. 63 De sa: Herre, vi kom til å minnes hva denne forføreren sa da han ennå levde: Etter tre dager blir jeg reist opp! 64 Gi derfor påbud om at det skal holdes vakt ved graven til den tredje dagen, så ikke disiplene hans skal komme og stjele ham, og så si til folket: Han er reist opp fra de døde! Da ville den siste forførelsen bli verre enn den første. 65 Pilatus sa til dem: Her har dere vaktmannskap. Gå bort og vokt graven som best dere kan! 66 De gikk da og sikret graven ved å forsegle steinen og sette ut vakter.
Matteus 27:1-66
1 Og straks om morgenen rådslo yppersteprestene med de eldste og de skriftlærde og hele Rådet. Og de bandt Jesus, førte ham bort og overga ham til Pilatus. 2 Pilatus spurte ham da: Er du jødenes konge? Han svarte ham og sa: Du sier det. 3 Og yppersteprestene kom med mange anklager mot ham. 4 Igjen spurte Pilatus ham og sa: Svarer du ingenting? Se hvor alvorlige anklager de fører mot deg. 5 Men Jesus svarte ikke noe mer, så Pilatus undret seg. 6 Men hver høytid pleide han å gi dem én fange fri, den som de ba om. 7 Nå var det en som hette Barabbas, som satt fengslet sammen med noen andre opprørere. De hadde begått et mord under oppstanden. 8 Folket kom nå opp og begynte å be Pilatus om å gjøre for dem som han pleide. 9 Men Pilatus svarte dem og sa: Vil dere at jeg skal gi dere jødenes konge fri? 10 For han visste at det var av misunnelse yppersteprestene hadde overgitt Jesus til ham. 11 Men yppersteprestene egget folket til å be om at han heller skulle gi dem Barabbas fri. 12 Pilatus tok da igjen til orde og sa til dem: Hva vil dere da jeg skal gjøre med ham dere kaller jødenes konge? 13 De ropte igjen: Korsfest ham! 14 Pilatus sa til dem: Hva ondt har han da gjort? – Men de ropte enda høyere: Korsfest ham! 15 Da Pilatus gjerne ville gjøre folket til lags, ga han dem Barabbas fri. Men Jesus lot han hudstryke og overga ham til å korsfestes. 16 Soldatene førte ham da bort, inn i gården – det er borgen – og kalte sammen hele vaktstyrken. 17 Og de kledde ham i en purpurkappe, og de flettet en tornekrone som de satte på ham. 18 Så begynte de å hilse ham: Vær hilset, du jødenes konge! 19 De slo ham i hodet med en rørstav og spyttet på ham, og de bøyde kne og hyllet ham. 20 Da de slik hadde spottet ham, tok de av ham purpurkappen og kledde ham i hans egne klær. Så førte de ham ut for å korsfeste ham. 21 En mann kom forbi på vei inn fra landet, Simon fra Kyréne, far til Aleksander og Rufus. Ham tvang de til å bære hans kors. 22 Og de førte ham til stedet Golgata, som betyr Hodeskallestedet. 23 De ga ham å drikke vin blandet med myrra, men han tok den ikke. 24 Da korsfestet de ham, og delte klærne hans mellom seg, og kastet lodd om hva hver skulle få. 25 Det var den tredje time da de korsfestet ham. 26 Innskriften med anklagen mot ham lød: Jødenes konge. 27 Sammen med ham korsfestet de to røvere, en på hans høyre og en på hans venstre side. 28 Og Skriften ble oppfylt, som sier: Og han ble regnet blant ugjerningsmenn. 29 De som gikk forbi, spottet ham. De ristet på hodet og sa: Nå, du som river ned templet og bygger det opp igjen på tre dager! 30 Frels deg selv og stig ned fra korset! 31 På samme måte spottet også yppersteprestene ham seg imellom, sammen med de skriftlærde, og de sa: Andre har han frelst, seg selv kan han ikke frelse. 32 La nå Messias, Israels konge, stige ned fra korset, så vi kan se og tro! Også de som var korsfestet sammen med ham, hånte ham. 33 Da den sjette time kom, ble det et mørke over hele landet, og det varte til den niende time. 34 Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: Elo’i, Elo’i, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? 35 Noen av dem som sto der og hørte det, sa da: Se, han roper på Elia! 36 En løp da til og fylte en svamp med vineddik. Han satte den på en rørstav og tilbød ham å drikke, og sa: Vent, la oss se om Elia kommer for å ta ham ned! 37 Men Jesus ropte med høy røst og utåndet. 38 Og forhenget i templet revnet i to, fra øverst til nederst. 39 Men da høvedsmannen, som sto der like foran ham, så at han utåndet med slikt et rop, sa han: Sannelig, denne mannen var Guds Sønn!
Markus 15:1-39