Kan dere be, for jeg kan ikke fortsette å aksepterer dette samfunnet. At jeg kan være å starte et prosjekt og arbeid som formidler og gjør tydelig Sannheten.
Og motarbeider og kan starte en motkultur i en annen Ånd en tidsånden. Individualismen dømmesyken med ulike dekknavn, A4-samfunnet uten sannhet. Vekke mennesker og se ting annerledes, ved å få prøve å handle annerledes i møte med mennesker med utfordringer.
Se seg selv og sine utfordringer som en løsning. En med et rusproblem og en med for mye å tenke på og kunne få orden på til egentlig å kunne hjelpe, en pluss en er lik to også her. En med rusavhengighet trenger å hjelpe noen som virkelig trenger hjelp, og den som trengte hjelp må til slutt stoppe og spørre seg selv hva skjedde nå. Hagen raket, huset malt, vasket inne og hunden ut på tur, du trengte bare lage maten hvile og strikke ferdig kluten gi litt informasjon om noe praktisk og der ble du taus for to satt ved bordet. Hva hadde du alltid lengtet etter siden mannen døde. Hvor lenge hadde du ikke lengtet at kunnskap rundt balansert og sunn plantebasert kosthold ble til visdom, anvendt kunnskap. At snakk ble ut i oppgaver. Da kan man ikke i selviskhet skape sine egne prosjekter. Men møte allerede behov hos nesten som er der allerede. Da må et menneske slipes av et annet og omvendt. Da må selvrealiseringstanken bort, inn må Jesus. Ikke i Ord. Jesus kommer i relasjon. Ikke selvisk snakk når du møtte andre som visste og gjorde det samme. For stort hus og for full fryser. Hjelp til å flytte ut, ny vaktmester. Helsekunnskap ble visdom. To ensomme ble ingen ensomme. To ubrukelige ble to brukelige. To på vei dømt til instuttitunalisering på livstid ble to livsglade med lettere skuldre, mindre byrder, mine materialistiske tanker. På vei ut igjen i samfunnet fridd fra avhengighet. Uten behov for instutinaliseing. Vestens instusisjonsånd i mennesker, var det så lett, hvor var bekymringene. Trengtes kun forpliktende relasjon, der man ble «familie» ikke betalt hjelper og hjelpetrengende. Uten ord, hva skal man si. Tømt for så mye som om man har vært på et lass der løsningen lå et annet sted utenom. Å være medmenneke. Uten Vestens store stolthet «velferdssystemet». Er
blitt egenkjærlighet og pengekjærhet i praksis. Må sette grenser, hit men ikke lengre. Henvis dit eller dit for vi har det for travelt har samlet opp for mye som skaper bekymring, bil båt og stort hus, masse penger, masse lån, for vi må låne så vi får nok til det som er for mye så vi er sikret mangedoblet bekymring og nok med seg og sine for resten av livet og maks to tre spesielt utvalgte til, menneskekunnskap, tradisjoner og vestlige vaner. To helt ulike med innlært mur, indirkte av materialismen og havesyken. Ene avhengig av rus, andre avhengig av å tro løgn, inngrodde tankemønster og vestens A4 oppskrift på hva som er best. Å være bli dratt vekk fra selvet og inngrodde tankemønster og vaner og tilpasse seg sin nestes behov og fylle dem. I stede for eldrebolig og bokollektiv. Verdighet og sann nytte. Ikke satt i arbeid og hobby for egen selvfølelse av nytte, oppkonstruert arbeid for tidligere rusmisbruker sendt på avrusning så på livstid bokollektiv. Tilrettelagt arbeid bak alt og alle som «bryr seg og hjelper» penger og ikke bibelsk forpliktelse som venn. Slutt å syns synd på. Da blir utenforskap skapt og murer reises. Ords. 27,5-6.
Grunnen til at man ikke tørr komme med kritikk er at da forplikter det også til å være selvkritisk ta imot kritikk og ikke stikke flykte fra mennesket når kritikken er gitt. Fedre og mødre gir kritikk og venner. Da må man være venn, ellers vil heller skjult sympati være «fint» . Stakkars dem vi kan ikke hjelpe, de skulle kommet til den og den institusjonen. Selvforskyldt ensomhet er skylden til så mye, dette er et kaldt samfunn, der ingen menneskelig vil være nær uten systemer og NAV og hit og dit i bakgrunnen. Vi må lære at vi er avhengig av hverandre. Da hjelper vi hverandre.
Noen ble avhengig av selviskheten og uavhengigheten, stoltheten med andre navn, materialismen, andre dermed av ensomheten for ingen var der og så avhengigheten med ulike navn av rusen, pengene, fråtseriet med andre navn. Så ville de selviske som ikke vil være avhengig av andre enn seg og sitt og sine. Men er mer avhengig av noen føle seg litt bedre ovenfor de som de gjorde ensomme. For de var blitt avhengige av seg selv og så ikke de som ikke var det, og ble ensomme. Det ble de og vi. Vi eller de. Men egentlig er det oss. De selviske kjente da seg bedre, som noen som kunne tilfredstille seg enda mer med å syns synd på og gjøre godt mot dem med en brøkdel av sin store inntekt, der meste er til å være avhengig av så man ikke føler man er avhengig av den «rusmisbrukere og ensomme stakkeraen». Har stakkar ikke fått så godt utgangspunkt i livet (så ikke Vestens A4 «i tide» bli avhengig av å være uavhengig men helt avhengig av selvrealisering og verdens tankegang «må sette grenser» MANGE GRENSER). Så kjenner Vestens A4 menneske seg enda bedre ring et eller annet nummer få dem instusinaliser og overmedisinert resten av livet. De trenger absolutt å få klare skille de og vi. Stakkars dem uten selvinnsikt. (Vi definerer dem… (ut av samfunnet)). Nei hvem har sagt det. Der får de det bedre. De blir døset i senk. Som skal bare handle om en selv. «Kristen» eller ikke kristen. Har glemt hva kristendom er. For vi er infisert av individualisme og uavhengighet. Og verdens tenkemåte. Å ha det godt er det man selv skaper. Vi forplikter oss innenfor rammer og grenser. Høye hus murer ferier og hager lån og båter. Noe annet også form for selvrealisering.
Men sann lykke kommer ved å gjøre godt ved døde selvet, dette er bibelsk og det fungerer ikke ALENE MED SINE OG SITT, PÅ andre på dine premisser, selvforsakelse og mer søke å gjøre det som er rett. Er å møte andre og slippe sitt i hunger etter rettferdighet. Fordi man er sin egen sanne avhengighet av sin neste. Uavhengig hvem og hva.
