30 Og se, to blinde satt der ved veien. Da de fikk høre at Jesus dro forbi, ropte de og sa: Herre, du Davids sønn, miskunn deg over oss! 31 Folket truet dem og sa at de skulle tie, men de ropte bare høyere: Herre, miskunn deg over oss, du Davids sønn! 32 Da stanset Jesus, og kalte dem til seg og sa: Hva vil dere jeg skal gjøre for dere? 33 De sa til ham: Herre, at øynene våre må bli åpnet! 34 Jesus ble grepet av medynk og rørte ved øynene deres. Straks fikk de synet sitt igjen, og de fulgte ham.
Matteus 20:30-34
46 De kom så til Jeriko. Og da han dro ut fra Jeriko sammen med disiplene sine og en stor folkemengde, satt Timeus’ sønn, Bartimeus, en blind tigger, ved veien. 47 Da han hørte at det var Jesus fra Nasaret, begynte han å rope: Jesus, du Davids sønn, miskunn deg over meg! 48 Mange truet ham for å få ham til å tie, men han ropte bare enda høyere: Du Davids sønn, miskunn deg over meg! 49 Jesus sto da stille og sa: Kall ham hit! Og de ropte på den blinde og sa til ham: Vær frimodig! Stå opp, han kaller på deg. 50 Han kastet kappen av seg, sprang opp og kom til Jesus. 51 Jesus tok så til orde og sa til ham: Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Den blinde sa til ham: Rabbuni, at jeg må få synet igjen. 52 Jesus sa til ham: Gå bort, din tro har frelst deg! Og straks fikk han synet igjen, og fulgte ham på veien.
Markus 10:46-52
35 Og det skjedde da han kom nær til Jeriko, at en blind mann satt ved veien og tigget. 36 Da han hørte at mye folk gikk forbi, spurte han hva dette var. 37 De fortalte ham da at Jesus fra Nasaret gikk forbi. 38 Og han ropte og sa: Jesus, du Davids sønn, miskunn deg over meg! 39 De som gikk foran, truet ham at han skulle tie. Men han ropte enda mye mer: Du Davids sønn, miskunn deg over meg! 40 Da stanset Jesus og bød at de skulle føre den blinde til ham. Og da han var kommet nær, spurte han ham: 41 Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Han sa: Herre, at jeg må få synet igjen! 42 Og Jesus sa til ham: Bli seende! Din tro har frelst deg. 43 Og straks fikk han synet igjen. Han fulgte ham og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, priste Gud.
Lukas 18:35-43
1 Abraham var nå gammel, langt oppe i årene, og Herren hadde velsignet Abraham i alt. 2 Da sa Abraham til tjeneren sin, han som var den eldste i hans hus og rådde over alt det han eide: Jeg ber deg, legg hånden din under hoften min. 3 Så vil jeg ta deg i ed ved Herren, himmelens og jordens Gud, at du ikke skal ta en kone til sønnen min blant døtrene til kana’aneerne, som jeg bor iblant. 4 Men til mitt eget land og til slekten min skal du dra og hente en kone til min sønn Isak. 5 Tjeneren sa til ham: Men om nå kvinnen ikke er villig til å følge meg hit til dette landet, skal jeg da føre sønnen din tilbake til det landet du er kommet fra? 6 Abraham svarte: Vokt deg vel for å føre sønnen min tilbake dit! 7 Herren, himmelens Gud, som tok meg bort fra min fars hus og fra mitt fedreland, og som talte til meg og lovte meg med ed, og sa: Din ætt vil jeg gi dette landet – han skal sende sin engel foran deg så du kan hente en kone til min sønn derfra. 8 Men dersom kvinnen ikke er villig til å følge deg, da skal du være løst fra denne eden til meg. Før bare ikke sønnen min tilbake dit! 9 Da la tjeneren hånden under hoften til Abraham, sin herre, og lovte ham dette med ed. 10 Så tok tjeneren ti av sin herres kameler og dro av sted. Og allslags kostbare ting som hørte hans herre til, hadde han med seg. Han brøt opp og ga seg på vei til Mesopotamia, til Nakors by. 11 Han lot kamelene legge seg ved brønnen utenfor byen. Det var i kveldingen, ved den tiden da kvinnene pleier å gå dit ut for å dra opp vann. 12 Og han sa: Å Herre, du som er min herre Abrahams Gud, jeg ber deg: La det lykkes for meg i dag, og vis din godhet mot min herre Abraham! 13 Se, nå står jeg her ved denne vannkilden mens døtrene til byens menn kommer ut for å dra opp vann. 14 La det nå bli slik at den piken jeg spør: Vær så snill, hell på krukken din så jeg får drikke – og som da svarer: Drikk du, og jeg vil også gi kamelene dine å drikke! – la det da være henne du har tatt ut for din tjener Isak. Av dette vil jeg skjønne at du har vist godhet mot min herre. 15 Og det skjedde, at før han hadde talt til ende, se, da kom Rebekka ut med krukken sin på skulderen. Hun var datter til Betuel, sønn til Milka og Nakor, Abrahams bror. 16 Piken var meget vakker, en jomfru som ingen mann hadde vært nær. Hun gikk ned til kilden og fylte krukken sin, og kom så opp igjen. 17 Da løp tjeneren henne i møte og sa: Vil du la meg få drikke litt vann fra krukken din? 18 Hun svarte: Drikk, herre! Og hun skyndte seg og tok krukken ned i hånden og lot ham drikke. 19 Da hun hadde latt ham drikke seg utørst, sa hun: Jeg vil dra opp vann til kamelene dine også, så de kan få drikke seg utørste. 20 Hun skyndte seg og tømte krukken i vanntrauet, og løp så til brønnen igjen, og dro opp vann til alle kamelene hans. 21 Mannen så på henne og undret seg. Han holdt seg taus for å få vite om Herren hadde latt reisen hans lykkes eller ikke. 22 Da så kamelene var ferdige med å drikke, tok mannen fram en gullring som veide en halv sekel, og to armbånd av gull som veide ti sekel, og la dem om armene hennes. 23 Og han sa: Hvem er du datter til? Kjære, si meg, er det rom for oss i din fars hus så vi kan overnatte der? 24 Hun svarte ham: Jeg er datter til Betuel, som er sønn av Nakor og Milka. 25 Og hun sa til ham: Det er fullt opp både av halm og fôr hos oss. Og husrom til å overnatte har vi også. 26 Da bøyde mannen seg og falt ned for Herren i tilbedelse. 27 Han sa: Lovet være Herren, min herre Abrahams Gud, som ikke har tatt sin miskunn og sin trofasthet fra min herre! Herren har ført meg på rett vei til min herres slektninger. 28 Piken løp da av sted og fortalte alt dette hjemme hos sin mor. 29 Rebekka hadde en bror som hette Laban. Han sprang ut til mannen der ute ved kilden. 30 For da han så ringen og armbåndene på søsterens armer, og hørte sin søster Rebekka fortelle: Slik sa mannen til meg – da dro han ut til mannen, og se, der sto han med kamelene ved kilden. 31 Og han sa: Kom inn, du Herrens velsignede! Hvorfor står du her ute? Jeg har jo gjort huset i stand, og det er plass for kamelene. 32 Mannen kom da inn i huset. De lesste av kamelene og ga dem halm og fôr, og de kom med vann til mannen og dem som var med ham, så de kunne få vasket føttene. 33 Men da de satte fram mat for ham, sa han: Nei, jeg vil ikke ete før jeg har båret fram ærendet mitt. Og han sa: Si det! 34 Da sa han: Jeg er Abrahams tjener. 35 Herren har rikt velsignet min herre, han er blitt en rik mann. Han har gitt ham småfe og storfe, sølv og gull, treller og trellkvinner, kameler og esler. 36 Og Sara, min herres kone, har i sin høye alder født min herre en sønn, og til ham vil han gi all sin eiendom. 37 Nå har min herre tatt meg i ed, og han sa: Du skal ikke ta en kone til min sønn blant kana’aneernes døtre, folket i dette landet hvor jeg bor. 38 Men til min fars hus skal du gå, til min egen slekt. Der skal du hente en kone til min sønn. 39 Da sa jeg til min herre: Men om nå kvinnen ikke vil bli med meg? 40 Og han sa til meg: Jeg har vandret for Herrens åsyn. Han vil nok sende sin engel med deg og la reisen din lykkes, så du finner en kone til sønnen min av min slekt og av min fars hus. 41 Du skal være løst fra din ed til meg når du kommer til min slekt – vil de ikke gi henne til deg, så er du løst fra din ed. 42 Så kom jeg da til kilden i dag, og jeg sa: Herre, du som er min herre Abrahams Gud! Å, om du nå ville la denne reisen min lykkes! 43 Se, nå står jeg her ved denne kilden. Kommer det nå en ung pike hit ut for å dra opp vann, vil jeg si til henne: Vær så snill, la meg få litt vann av krukken din! 44 Svarer hun da: Drikk du, og jeg vil også dra opp vann til kamelene dine – la henne da være den kvinnen som du har tatt ut for min herres sønn. 45 Før jeg ennå hadde talt ut i mitt hjerte, se, da kom Rebekka der med krukken på skulderen. Hun gikk ned til kilden og dro opp vann, og jeg sa til henne: Kjære, la meg få drikke! 46 Da skyndte hun seg og tok krukken ned, og sa: Drikk, og jeg vil også la kamelene dine få drikke. Så drakk jeg, og hun ga også kamelene å drikke. 47 Jeg spurte henne: Hvem er du datter til? Hun svarte: Jeg er datter til Betuel, Nakors sønn, som Milka fødte ham. Da satte jeg ringen i hennes nese, og jeg la armbåndene på armene hennes. 48 Og jeg bøyde meg og falt ned for Herren i tilbedelse. Jeg priste Herren, min herre Abrahams Gud, som hadde ført meg på rett vei til å finne min herres brordatter til kone for hans sønn. 49 Og nå, om dere vil vise godhet og trofasthet mot min herre, da si meg det! Hvis ikke, så si meg det, så jeg kan vende meg til en annen kant. 50 Da svarte Laban og Betuel: Dette kommer fra Herren. Vi kan ingenting si deg, verken ondt eller godt. 51 Se, Rebekka står foran deg. Ta henne og dra hjem! La din herres sønn få henne til kone, slik Herren har sagt. 52 Og det skjedde, da Abrahams tjener hørte deres ord, bøyde han seg til jorden for Herren. 53 Så tok tjeneren fram sølvsmykker og gullsmykker og klær og ga til Rebekka. Også hennes bror og hennes mor ga han kostbare gaver. 54 Så åt de og drakk, han og de menn som var med ham, og de ble der natten over. Da de så sto opp om morgenen, sa han: La meg nå dra hjem til min herre! 55 Men hennes bror og hennes mor sa: La piken bli hos oss en tid, en ti dager eller så. Siden kan hun dra av sted. 56 Han sa da til dem: Opphold meg ikke! Nå har Herren latt reisen min lykkes. La meg få ta av sted, så jeg kan komme hjem til min herre. 57 De sa da: La oss kalle på piken og spørre henne selv! 58 Så kalte de på Rebekka og sa til henne: Vil du reise med denne mannen? Hun svarte: Ja, det vil jeg. 59 Så lot de sin søster Rebekka og hennes fostermor dra av sted med Abrahams tjener og hans menn. 60 Og de velsignet Rebekka og sa til henne: Vår søster! Bli til tusen ganger ti tusen! Måtte din ætt ta sine fienders porter i eie. 61 Så brøt Rebekka opp med sine piker. De red på kameler og fulgte med mannen. Og tjeneren tok Rebekka med seg og dro av sted. 62 Nå var Isak nettopp kommet tilbake fra en vandring til oasen Lakai Ro’i, for han bodde i sydlandet. 63 Ved kveldstid gikk Isak ut på marken for å ha en stille stund. Da han løftet blikket, ble han var kameler som kom. 64 Rebekka så opp, og da hun fikk øye på Isak, skyndte hun seg og steg ned av kamelen. 65 Og hun sa til tjeneren: Hvem er den mannen som kommer oss i møte på marken? Tjeneren sa: Det er min herre. Da tok hun sløret og dekket seg. 66 Tjeneren fortalte så Isak om alt det han hadde utrettet. 67 Så førte Isak Rebekka inn i sin mor Saras telt. Hun ble hans kone, og han hadde henne kjær. Slik fant Isak trøst i sorgen over sin mor.
Første Mosebok 24:1-67
7 Når dere ber, skal dere ikke ramse opp mange ord likesom hedningene, for de tror at de blir bønnhørt når de bruker mange ord. 8 Vær ikke som dem! For deres Far vet hva dere trenger til før dere ber ham. 9 Slik skal dere da be: Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn. 10 Komme ditt rike. Skje din vilje, som i himmelen, så òg på jorden. 11 Gi oss i dag vårt daglige brød. 12 Og forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere. 13 Og led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde. For ditt er riket og makten og æren i evighet. Amen. 14 For dersom dere tilgir menneskene deres overtredelser, da skal også deres himmelske Far tilgi dere. 15 Men om dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi det dere har forbrutt.
Matteus 6:7-15
1 Til sangmesteren. Av David. En salme. Herre, du ransaker meg og kjenner meg. 2 Enten jeg sitter eller står opp, så vet du det. Langt bortefra forstår du min tanke. 3 Enten jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner nøye alle mine veier. 4 For det er ikke et ord på min tunge – se, Herre, du vet det alt sammen. 5 Bakfra og forfra omgir du meg, du legger din hånd på meg. 6 Å forstå dette er for underlig for meg, det er for høyt, jeg makter det ikke. 7 Hvor skal jeg gå fra din Ånd, og hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn? 8 Farer jeg opp til himmelen, så er du der. Og vil jeg rede mitt leie i dødsriket, se, da er du der. 9 Tar jeg morgenrødens vinger*, og vil jeg bo ved havets ytterste grense**, 10 så fører også der din hånd meg, og din høyre hånd holder meg fast. 11 Og sier jeg: La mørket skjule meg, og lyset omkring meg bli natt – 12 så gjør heller ikke mørket det mørkt for deg, natten lyser som dagen, og mørket er som lyset. 13 Du har skapt mine nyrer, du formet meg i mors liv. 14 Jeg priser deg fordi jeg er virket på forferdelig underfullt vis. Underfulle er dine gjerninger, det vet min sjel så vel. 15 Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble virket i lønndom, da jeg ble formet så kunstferdig i jordens dyp*. 16 Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke én av dem var kommet. 17 Hvor dyrebare dine tanker er for meg, Gud! Hvor veldig er summen av dem! 18 Vil jeg telle dem, er de flere enn sand. Jeg våkner opp, og ennå er jeg hos deg. 19 Å Gud, om du ville drepe de onde! Dere blodtørstige menn, vik fra meg! 20 Det er de som taler imot deg i ondskap og misbruker ditt navn til løgn, dine fiender. 21 Herre, skulle jeg ikke hate dem som hater deg, og avsky dem som reiser seg imot deg? 22 Jeg hater dem med et fullkomment hat, de er mine fiender. 23 Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, 24 se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!
Salmenes bok 139:1-24